Introverte foreldre

[AnonymBruker]

Både eg og kona kjem under denne kategorien. Vi storkosar oss  i vårt eige selskap. Vi har fine hobbyar og er mykje ute i naturen avhengig  av kvarandre. Eg klarar lett to mnd utan kontakt med kona(og verden). Som fiskar vert det som regel 6-7 veke på havet i slengen. Kona er heimeværande mor. Ho styrar litt med dyr på gården. Hagearbeid og grønnsaksdyrking. Mesteparten av tida går sjølvsagt i heimen med stell av barna.  Er to småbarn på 1 og 3 år. 

Vi blandar oss ikkje med nokon i bygda. Går aldri på besøk. Eg har bevist haldt folk på avstand.  Er hyggelig og tar gjerne ein prat, men meir vert det ikkje. Kona er hakke "verre". Ho avsluttar raskt ein samtale. Folk slepp ho ikkje inn til seg. Eg har svigerfamilie ganske nære og kona mi er ofte på besøk der med barna. Eg er innom eit par gongar i åre.  Likar ikkje og gå inn i andre folks hus, føler meg fanga og utilpass.

Barna våre er rake motsetning av oss. Dei elskar liv og røre. 

Lurar på om nokon her har vokse opp med introverte foreldre og kor ein slik oppvekst var. Både eg og kona vaks opp med foreldre der eine parten var introvert og den andre utadvendt. Vi var begge meget reserverte som små.

Anonymkode: 6f521...d02

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med foreldre som etterhvert som årene gikk Ikke så noe behov for sosiale relasjoner utenfor familien, og holdt seg stor sett til seg selv og sine hobbier. Som barn var jeg alltid misunnelig på familier som dro på ferie sammen med Andre familier og var sammen rundt høytider, for vi var alltid oss 4, noe som ikke alltid var like greit (mye krangling, og psykisk sykdom I familien). Turte aldri å fortelle noen at vi aldri var med Andre familier og barn rundt jul, nyttår og 17.mai, var ganske flau over Denne lite sosiale oppførselen. Spesielt når jeg alltid har vært motsatt og søkt venner og kontakt. Mitt råd er å prøve å legge noen av disse introverte sidene dine til side, for barnas skyld. De har godt av at det er et nettverk rundt dere som familie! Husk også at en dag flytter barna ut, og det vil bli helt stille igjen. Det kan Være greit og ha noen sosiale relasjoner igjen for senere faser av livet!!

Anonymkode: b57da...c2c

[Gjest NotNaomi]

Hvordan opplever barna deres liv og røre Ts? 

[AnonymBruker]

Mine foreldre kjente til mange i gata, stoppet og småpratet med alle. De sosialiserte ikke med foreldrene i klassen heller annet enn småprat på skolearrangeement. Jeg hadde en super barndom, var mye ute på tur og hadde nærhet i familien. Mine foreldre hadde ikke venner. Vi var gjerne bare sammen med familien, noen ganger fikk vi besøk av eller besøkte slekt. De har fortsatt ikke noe særlig venner, kanskje en hver eller noe som ikke treffes særlig ofte. Jeg var veldig sosial innad i familien, ville gjerne leke i stua og sånt, men var og er veldig sjenert ute blandt folk. Hadde flere venner som barn men nå er jeg mer lik mine foreldre. Broren min er veldig sosial. 

Anonymkode: 7100a...6be

[Apis]

Min umiddelbare tanke er at det er viktig at dere passer på at barna får dekt sine sosiale behov, som felles aktiviteter etter skole tid med jevnaldrede, som eks, venner, fotball og speider,  Ellers må en jo bare godta at folk er forskjellige  

[tirben]

Mine foreldre hadde ikke noe omgangskrets, og jeg var alltid misunnelig på vennene mine som hadde foreldre som var en del av en venneflokk. Disse familiene var sammen på nyttårsaften,  17.mai og tilbragte i det hele tatt mye tid sammen. Min familie var alltid alene, og det syntes jeg var stusselig. 

[AnonymBruker]

Mine foreldre er nok begge introverte, men var aldri asosiale av den grunn. Vi bodde på landet, men nære besteforeldre og nabo med barn på samme alder som oss. Vi besøkte/hadde besøk av venner av mine foreldre jevnlig, men ikke ofte. Disse hadde ofte jevnaldrende barn. Vi fikk også sosialisering gjennom barnehage og senere skole selvsagt. Det jeg i voksen alder har tenkt at jeg savnet fra mine foreldre under barndommen er å bli sett og hørt som barn. Vi gjorde sjelden noe sammen som familie på oss barnas premisser - var vi på campingferie måtte vi leke alene mens de voksne drakk kaffe, røyket og skravlet. Og sånn var det vel uansett hvor vi var. Jeg har ikke ett eneste minne av at mine foreldre gjorde morsomme ting sammen med meg - enten det var å leke i skogen eller gå på ski. (Vokste opp på 80-tallet).

Jeg er selv introvert, men ikke i så stor grad at jeg aldri vil treffe andre. Min samboer er mer ekstrovert, og det er han som skal ha æren for at vi blir kjent med naboer, andre foreldre i bhg osv. Han kan finne på å invitere noen vi ikke kjenner "for å bli kjent", noe jeg i utgangspunktet er negativ til, men så ender det opp med å bli skikkelig hyggelig og barna våre får gode venner i deres barn.

Det jeg tenker er "faren" i deres situasjon er at barna ikke utvikler sosiale antenner og evner til å ha sosiale relasjoner, særlig dersom de ikke er i barnehage men bare er hjemme med din kone og til nød din familie. De kan nok fort havne utenfor og bli sett på som "de sære" når de blir litt eldre og må omgås andre barn i bgh/skole. Selv om jeg er introvert selv så tror jeg det er utrolig viktig at barn lærer seg å sosialisere med andre enn foreldrene - det legger jo grunnlaget for alle relasjoner i fremtiden, og relasjoner er viktig for alt fra vennskap, til samliv og til jobb.

Anonymkode: e803a...832

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er ikke introverte på samme måten som du og din kone, når de først er kjent med folk er de veldig sosiale. Men de sliter med å knytte nye kontakter, og er ikke gode nettverksbyggere. De første årene av barndommen min hadde foreldrene mine et likevel et stort nettverk i byen vi bodde i. De hadde studert der begge to, og dermed hadde nettverket i stor grad kommet "på kjøpet".  Så flyttet vi, jeg var vel rundt 7 år, og de brukte veldig mange år på å skaffe seg nettverk på det nye stedet. Nå har de et nettverk igjen ser jeg, men det var i stor grad fraværende da jeg bodde hjemme. Det gamle nettverket fantes jo fortsatt, men det var langt unna, så det var ikke lenger en del av hverdagen.

Det er nok litt annerledes for min del, siden jeg hadde opplevd å leve midt i et stort og godt nettverk før, likevel kan opplevelsen min av dette kanskje være en tankevekker. Jeg tenkte aldri over at vi var bare oss til jul, nyttår osv, men det tror jeg det var mange andre i nærmiljøet også som var, jeg opplevde vertfall ikke at det var annerledes. Men i det vi flyttet ble min verden plutselig helt forandret hva gjaldt trygge voksenpersoner. Plutselig var det bare mamma og pappa som var tilgjengelig, før hadde det vært mamma, pappa og alle vennene deres. Vennene deres hadde pleid å være voksenpersoner som jeg kunne gå til hvis jeg følte behov for det. Det er et ordtak som sier "It takes a village to raise a child". Jeg mistet landsbyen min. Jeg savnet landsbyen min, og jeg tror jeg hadde hatt en tryggere barndom om vi ikke hadde flyttet fra den. (Nå har jeg ikke hatt noen spesielt utrygg barndom, jeg har hatt gode foreldre, og et stabilt hjem. Likevel var det tryggheten i å ha mange voksne rundt meg jeg savnet mest da vi flyttet.) 

Det er ikke noe galt med foreldrene mine, men jeg tror likevel de hadde kunnet vært bedre foreldre om de hadde hatt et større nettverk i nærmiljøet da jeg vokste opp. Selv om de prøvde å unngå det datt jeg også litt utenfor fordi de manglet nettverk. De fikk ikke alltid med seg ting som skjedde i nærmiljøet, og dermed fikk jeg ikke deltatt.   

Innlegget ditt sier ikke noe om hvor stor svigerfamilien din er. Er det kun snakk om barnas besteforeldre, eller er det også tanter, onkler osv? Hvis det er snakk om en utvidet familie tenker jeg at barna jo har et nettverk der, mens hvis det er snakk om kun besteforeldre hadde jeg følt et behov for å skaffe barna mine flere trygge voksenpersoner, for eksempel ved å prøve å finne et vennepar med barn på samme alder. Jeg mener ikke at dere skal bli supersosiale, men noen ganger er det lurt å presse seg litt utenfor komfortsonen, for å gi barna et godt utgangspunkt i livet. Etter hvert som de vokser til mener jeg også at det er viktig at dere kjenner foreldrene til vennene deres. Dere trenger ikke nødvendigvis å være omgangsvenner, men bør bli godt nok kjent til at det er naturlig å informere hverandre om ting som skjer, og at det føles greit å ta kontakt for å diskutere felles utfordringer. 

 

Anonymkode: aa8f1...db9

[AnonymBruker]

Foreldrene mine var ikke veldig sosiale, men de hadde bekjente blant andre barneforeldre så jeg lett kunne reise på besøk til dem på egen hånd. Det er kanskje minimum av det man burde klare når barna blir i skolealder.

Anonymkode: 49fc4...f31

[Spiteful]

Mine foreldre er slik som dere. Jeg er nå 19 år, og faktisk svært irritert på de pga. dette. 

Grunnen til at de er innadvendte er fordi de har fått problemer med 2-3 familier og ikke orker mer av slik negativitet rundt seg, derfor har de heller holdt seg vekk fra alt og alle. Som barn av de har jeg vokst opp med å føle meg utenfor og ensom. Merka ikke særlig til dette før vgs, men etter vgs merka jeg veldig fort at mine foreldre er utenfor, noe som har smitta over på meg. Det at vi ikke er norske, har gjort det enda vanskeligere da jeg aldei har hatt noe særlig mulighet til å bli kjent med andre familier fra samme land som meg...