er så sliten nå...trenger råd

[Gjest sliten]

Hei.

Jeg er en jente på 29.Er samboer med en gutt på 28.

Vi har barn.Tvillinger.Den ene er handikappet.

Videre har jeg nettopp funnet ut at jeg er gravid igjen.

Men for en tid tilbake ble jeg gravid og da ville samboer at jeg skulle ta abort. Vi har så mye arbeid med det handikappede barnet at jeg synes det var rette løsning da.

Men før jeg tok abort så ba jeg samboeren min ta stilling til om han ville ha flere barn.Da tenkte han og sa at det kunne vi få. Dette var så viktig for meg.

Vel så er jeg blitt gravid-og han vil at jeg skal ta abort.(Forøvrig ville han også dengang jeg ble gravid med tvillingene at jeg skulle ta abort da også,men jeg nektet.)

Greia er at jeg vet ikke om jeg er helt tullete som står på mitt.Har en type som ikke er noe til støtte-når det gjelder graviditeten.Videre vet jeg jo hele tiden at det valget jeg har tatt er mot hans vilje.Det gjør meg så trist.

Jeg trøster meg litt med at hadde det vært opp til han da ville vi jo ikke hatt barn en gang-og at jeg har gjort rett valg tidligere.

Jeg trenger styrke til å gå gjennom dette.Men jeg er så lei meg. Ikke er jeg så imponert over samboeren min gjennom 6 år heller.Jeg er så skuffet.

Noen som har noen gode råd eller trøstens ord?

[glaciera]

Uff, så trist - føler masse med deg :trøste:

Egentlig synes jeg du burde snakke med en familievernrådgiver, prest eller annen person som kan både være proff, omtenksom og gi deg råd om hvilke muligheter du har til å få hjelp utenfra.

Her og nå så tenker jeg mest at hvis du får dette barnet så vil du aldri angre.

Hvis du ikke får barnet, så vil du kanskje angre - og det kan du aldri gjøre om.

Jeg tror ikke en mann noen gang kan ta opp like mye plass i en mors hjerte som barna hennes kan.

Det var vel ikke rare hjelpen, men jeg ønsker deg alt det beste for deg og ungene (enten det blir to eller tre)!

[Gjest gjest1]

:trøste:

Det er en vanskelig situasjon du står i og jeg føler med deg! Stol på dine egne følelser, og ikke la deg presse til noe du egentlig ikke vil. Vurder konsekvensene og se hva du kommer fram til.

Familierådgivning kan kanskje være en mulighet? Om han ikke vil bli med, så kan det bli en kanal for deg å lufte frustrasjoner, mulige løsninger og et sted å tenke litt høyt?

Har du mulighet til å få litt avlastning med tvillingene? Famile eller venner som kan stille opp og gi deg noen "friminutt"?

Håper alt ordner seg for deg og ønsker deg lykke til!!!

[Gjest Dazed]

oisann.. Kan ikke gjøre noe annet enn å sende deg masse gode og varme tanker :trøste:

Jeg håper det ordner seg for dere. Og husk, det er din kropp det er snakk om..

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Hei! Jeg føler sånn med deg, var selv i samme situasjon for et år siden..

Vi hadde kun et barn fra før,og den andre graviditeten var absolutt ikke planlagt,sambo ville at jeg skulle ta abort men jeg var veldig i tvil.. Hadde time til abort, men jeg greide bare ikke å møte opp fordi det føltes ikke riktig for meg. Gikk til legen min, hadde en kjempe samtale med hun og hun fortalte meg at jeg måtte ta den valget som var riktig for meg,uannsett hva andre sa om det.. Jeg valgte derfor å få barnet,gikk igjennom et litt vansklig svangerskap,der jeg følte at jeg var alene om alt,pappaen intreserte seg ikke så mye som det jeg hadde ønsket,veldig vansklig og veldig sårende.. Meeeen det forandra seg med en gang lille mor kom til verden,han forandra seg på timen når hu kom.. Verre var det med meg for jeg følta at alt var veldig urettferdig.. Vi har nå endelig greid å snakke ut om dette og ting har ordnet seg for oss. Så mitt råd til deg må være at du må ta et valg du kan leve med og det er noe du ene og alene kan bestemme. Ønkser deg uannsett kjempe lykke til!!

[Gjest Anonymous]

Her og nå så tenker jeg mest at hvis du får dette barnet så vil du aldri angre.

Hvis du ikke får barnet, så vil du kanskje angre - og det kan du aldri gjøre om.

Jeg tror det finnes kvinner som får barn, og så angrer på det etterpå, men ikke tør å innrømme det for noen. Det er jo et skikkelig tabu tema.

Får man et barn, er det også noe man aldri kan gjøre om på.

Til trådstarter: Du skriver at samboeren din egentlig ikke ville ha tvillingene, og heller ikke det barnet du nå har i magen. Tror du bør spørre deg selv om du er villig til å ta ansvaret for tre barn alene...? Du gjør nok ikke ham mer fornøyd med livet om dere får dette barnet nå. Samtidig er det din kropp og så videre... Du får ha lykke til. (Jeg aner ikke hva jeg ville gjort)

[Gjest Anonymous]

Du skriver at du har vært gravid tre ganger, og at samboeren din ikke ville ha barn noen av gangene men at han ble far mot sin vilje med tvillinger.

Jeg syns kanskje du bør vurdere å respektere det faktum at denne mannen aldri har ønsket noen av graviditetene dine. For det kan tyde på at du kan risikere å bli alene med tre barn om du kjører sololøp på dette. Jeg mener ikke det er åpenbart at du skal ta abort, men du bør absolutt inkludere ham i prosessen før dere tar en beslutning - fortrinnsvis sammen.

[Gjest sliten]

Hei.

Jeg har bestemt meg. Jeg skal ikke ta abort.

Hvis han mener at han ikke vil ha flere barn,da hadde han ikke trengt å si at han kunne tenkt seg det tidligere.

Videre mener jeg at ja jeg kan være alene med de,om ikke han er mann nok til det. Jeg har da ryggrad selv om visse andre ikke har det.

PS!Ville bare si at da jeg ble gravid med tvillinger så sa legen det til meg før jeg skulle ta abort-selvsagt tok jeg ikke abort da. Da hadde jeg jo vært rar synes nå jeg.

[Gjest Anonymous]

(jeg er gjesten over)

Lykke til, håper du får en nusselig liten krabat som gir deg like mye glede i livet som de andre to!

[Gjest sliten]

:-) Takk til deg gjest!

[Hu i Svingen]

PS!Ville bare si at da jeg ble gravid med tvillinger så sa legen det til meg før jeg skulle ta abort-selvsagt tok jeg ikke abort da. Da hadde jeg jo vært rar synes nå jeg.

Skjønte ikke dette helt. Droppet du en planlagt abort fordi du var gravid med tvillinger?

[Gjest sliten]

Hei.

Jeg måtte finne ut hvor langt jeg var på vei først. Det gjør man jo når man blir gravid.Da hadde jeg i utgangspkt tenkt på abort.Under undersøkelsen sa legen at det var to ikke en. Sånn var det.

[Hu i Svingen]

Hei igjen.

Jeg skjønner fortsatt ikke argumentet om å beholde to og ikke en, men det er jo ikke spørsmålet her.

Lykke til med graviditeten! Og håper du kommer til enighet med samboeren din!

[Gjest gjest1]

Jeg vet ikke helt om denne samboeren er noe du bør satse på jeg. Han virker jo kanskje litt egoistisk og umoden, eller? Du forteller ikke så mye om deres forhold så jeg vet ikke helt. Jeg vet ikke helt hvorfor du blir gravid hele tiden heller... når du lever i et forhold til en mann som hele tiden tydelig ikke har blitt glad når du har blitt gravid... Men det er mye jeg ikke forstår...

Du må nok ta en veldig alvorlig prat med ham om ditt valg og høre hvor han står i denne saken og om det egentlig er noen fremtid for dere sammen...

Ellers kan man godt være alene med tre barn, jeg har vært det siden mine var tolv, åtte og fem.... Men jeg skal også innrømme at slitet kommer når ungene blir eldre. Ikke så mye mens de er små.

Hilsen en kjempesliten mysan med tre ganske store unger nå. Jeg trodde jo livet skulle bli så mye enklere etter hvert som ungene ble eldre - men det ble faktisk verre. Men nå omsider tror jeg at ting snur. Nå er den yngste snart sytten.