Hva mener dere om spiseforstyrrelser?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, bortebra skrev:

Jeg er helt enig i at det er et uheldig ordvalg. 

Men både depresjon og spiseforstyrrelser medfører et enormt selvfokus. Så at man blir selvsentrert, er jo et typisk symptom. Og det er kjipt, for med slike psykiske sykdommer kan man fort dytte andre fra seg når man trenger dem mest. 

Det er så sant det du her skriver. Og sannelig ikke lett å snu dette på egen hånd, synd at helsevesenet ikke følger opp bedre når folk ber om hjelp. Det er så mye skam knyttet til det å ha en spiseforstyrrelse og det blir veldig mye verre når man ikke blir hørt i det hele tatt av de som har kompetanse til å hjelpe! 

Anonymkode: c2b6d...739

[Ellie1]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tanta mi døde av anoreksi. Etterlot seg to barn og en mann. Det er en utrolig egoistisk og selvsentrert sykdom som er viktigere for den syke enn egne barn. Jeg ser på selvskading og spiseforstyrrelser som det samme greiene. De er ute etter oppmerksomhet og er så selvsentrerte at de gir beng i alle andre så lenge de kan bade i egen selvopptatthet. Jeg synes de burde umyndigjøres og tvangsbehandles som suicidale siden de skader seg selv med vilje. 

Anonymkode: 8e238...f8b

Utrolig trist å høre at det gikk så langt at tanta di døde. Jeg forstår hvorfor du tenker at spiseforstyrrelser er veldig selvsentrert. Men jeg vil at du skal forstå hva en spiseforstyrrelse er! Fordi du har tydeligvis noe. Med all respekt vil jeg forklare litt erfaringer.

Du tar feil når du sier at folk med spiseforstyrrelser er ute etter oppmerksomhet. Kanskje noen trenger oppmerksomhet, men det sjeldent årsaken til en spiseforstyrrelse. Jeg brukte spiseforstyrrelsen til å takle noe i livet som jeg ikke greide å takle. Jeg bestemte meg aldri for at jeg skulle få en spiseforstyrrelse. Faktisk så trodde jeg det ikke selv før det hadde gått ett år! . Jeg gjorde alt jeg kunne for at ingen skulle merke at jeg gikk ned i vekt (store klær og latet som om alt var bra). Det siste jeg ville var å få oppmerksomhet. Jeg hadde mest lyst til å bli så liten og usynlig at ingen merket meg.

Det var som om jeg greide å takle livet bare jeg fulgte alle de syke reglene jeg hadde laget. Etter en stund målte jeg verdien min kun i hva jeg spiste og veide. Så om jeg sluttet å kontrollere maten så trodde jeg at jeg mast verdien min. At jeg rett og slett ble verdiløs. Det var derfor det var så utrolig vanskelig å gi slipp på alle regler.

Jeg greide etter hvert å spise nok og fikk etter hvert en vanlig vekt. Men jeg startet å overspise og noen ganger kastet jeg opp. Det var en annen måte å takle vonde følelser på. En blanding av å straffe seg selv og å takle vonde følelser (distrahere seg).

Du har rett i at mange "gir beng i alle rundt seg", men det er IKKE fordi de ønsker oppmerksomhet!!! Jeg tror det heller er fordi man har en ekstremt lav oppfatning av hvem man selv er. Man tror ikke at man kan gjøre noe godt for verden. Innerst inne tror jeg ALLE med spiseforstyrrelser skriker etter hjelp og har lyst til å leve igjen!

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo det er egoistisk selv om personen som er rammet ikke er klar over det. Mens de sitter og sulter seg og nekter å ta imot behandling ( for da tror de jo at de blir feite!) sitter familie og pårørende og er så bekymret for helsa deres at det ofte hadde vært en lettelse om de bare døde og ble ferdige med det. Moren min vil mest sannsynlig ikke bli noe særlig eldre, fordi hun ødelegger kroppen sin på denne måten. Sykdommen stjal moren min gjennom hele oppveksten og holder henne fortsatt fanget i voksenlivet.

Anonymkode: 2d574...b3a

Vil likevel ikke si at det er egoistisk å ha en spiseforstyrrelse. Vil mer si at det er helt jævlig, og når man er veldig syk er det nærmest umulig å be om hjelp - før det har gått for langt. Jeg har selv slitt med anoreksi i flere år, og jeg klarte bare ikke ta i mot hjelp før vekten var så lav at jeg måtte innlegges for å overleve - da gjorde jeg det mer for familien min, for først DA gikk det opp for meg at jeg trengte hjelp. Så nei, egoistisk er det ikke. Man blir så ambivalent, og det er jævlig vanskelig å ta et valg om man vil bli frisk eller ikke, selvom det høres helt dumt ut for friske folk som tenker det er en selvfølge å ville bli frisk, men det er det faktisk ikke. 

Anonymkode: 581ff...00b

[Ellie1]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

De burde heller ikke få ha ansvaret for barn, siden den syke tankegangen blir overført til ungene ( ja det skjer, ungene ser at noe ikke stemmer når mor er tynnere enn sin egne barn og sitter foran tven og gnager på ett knekkebrød istedet for å lage skikkelig middag siden hun er redd for å legge på seg ).

Skal dere absolutt være spiseforstyrret så gi ihvertfall barna til noen som kan gi dem en oppvekst uten angst for noe så normalt som mat!

Anonymkode: 2d574...b3a

Jeg ble trist da jeg hørte deg si at de ikke burde ha ansvar for barn. Det er ikke nødvendigvis slik at tankegangen blir overført til barne. Det er veldig individuelt! Det er helt sikkert noen som gjør det, men ikke dra alle under en kam.

Jeg vil minne det på at de fleste med en spiseforstyrrelse har en normal vekt. Så det er ikke slik at alle underspiser hele tiden. Mange kaster opp (i skjul slik at ingen vet at de sliter..) 

 Jeg har ikke barn enda, men jeg er 100% sikker på at jeg ALDRI PÅ NOEN MÅTE ville ført min tankegang om mat over til dem. Jeg ville gjort alt for at de skulle fått et godt og normalt forhold til mat. Jeg vil også fortelle barna om de syke idealene som er i samfunnet og sørge for at de finner seg gode forbilder.

 

[ajarRun]

Spiseforst yrrelser finnes ikke. Bare oppmerksomhetsyke jenter som gjør slik.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, abrasiveRefraction skrev:

Spiseforst yrrelser finnes ikke. Bare oppmerksomhetsyke jenter som gjør slik.

Kom fra en som ikke engang vet hva en spiseforstyrrelse er

Anonymkode: 581ff...00b

[Ellie1]

2 minutter siden, abrasiveRefraction skrev:

Spiseforst yrrelser finnes ikke. Bare oppmerksomhetsyke jenter som gjør slik.

Da jeg hadde anoreksi gjorde jeg ALT JEG KUNNE for at ingen skulle merke at jeg gikk ned i vekt! Jeg gikk med store klær og kom med maange bortforklaringer! Jeg nektet det og prøvde noen ganger å se tykkere ut. 

Så der har du misforstått!

[AnonymBruker]

49 minutes ago, abrasiveRefraction said:

Spiseforst yrrelser finnes ikke. Bare oppmerksomhetsyke jenter som gjør slik.

Er kanskje litt mer troverdig når du er edru og klarer stave

Anonymkode: 1e3ed...3fe

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Ellie1 skrev:

Jeg ble trist da jeg hørte deg si at de ikke burde ha ansvar for barn. Det er ikke nødvendigvis slik at tankegangen blir overført til barne. Det er veldig individuelt! Det er helt sikkert noen som gjør det, men ikke dra alle under en kam.

Jeg vil minne det på at de fleste med en spiseforstyrrelse har en normal vekt. Så det er ikke slik at alle underspiser hele tiden. Mange kaster opp (i skjul slik at ingen vet at de sliter..) 

 Jeg har ikke barn enda, men jeg er 100% sikker på at jeg ALDRI PÅ NOEN MÅTE ville ført min tankegang om mat over til dem. Jeg ville gjort alt for at de skulle fått et godt og normalt forhold til mat. Jeg vil også fortelle barna om de syke idealene som er i samfunnet og sørge for at de finner seg gode forbilder.

 

Ungene vil fortsatt legge merke til at mor ikke spiser, er stresset rundt mat (selv om hun prøver å skjule det så godt hun kan) og/eller låser seg inne på badet og kaster opp. Moren min prøvde å skjule det ved å lage middag en gang i uka ( jeg skjønte ikke at det var vanlig at folk spiste annen mat enn knekkebrød og brødskiver før jeg var langt oppe i tenårene) og være overpositiv rundt måltidet, men når man ser det stresset det påfører henne så får man bare lyst til å rømme vekk. Jeg lever med skyldsfølelse selv fordi jeg vet hun virkelig ikke taklet vekten som kom med graviditeten, og har ofte tenkt at så lenge jeg ikke hadde blitt født, så hadde hun i det minste hatt ett normalt liv. 

 

Jeg fikk spiseforstyrrelser selv av min mor( hun merket ikke at jeg vannfastet 5 dager i uken, og kun spiste hver torsdag og søndag!) men har heldigvis kommet meg ut av det.

Anonymkode: 2d574...b3a

[AnonymBruker]

Jeg har en spiseforstyrrelse, jeg overspiser. 

Jeg synes det er rart at folk har så veldig sterke meninger på noe de tydeligvis ikke kan noe om. Men det er jo egentlig typisk at uvitende er bastante. 

Å ha en spiseforstyrrelse er jævlig, akkurat om andre psykiske plager. Det er langt fra valgfritt, at noen kan tro det er jo helt utrolig. 

Anonymkode: 17c6d...5c2

[AnonymBruker]

1 minute ago, AnonymBruker said:

Jeg har en spiseforstyrrelse, jeg overspiser. 

Jeg synes det er rart at folk har så veldig sterke meninger på noe de tydeligvis ikke kan noe om. Men det er jo egentlig typisk at uvitende er bastante. 

Å ha en spiseforstyrrelse er jævlig, akkurat om andre psykiske plager. Det er langt fra valgfritt, at noen kan tro det er jo helt utrolig. 

Anonymkode: 17c6d...5c2

Leser du på KG til vanlig? Alle blir dømt nord og ned, spesielt av dem som ikke har peiling

Anonymkode: 1e3ed...3fe

[AnonymBruker]

Kan bare snakke for meg selv, men når jeg fikk spiseforstyrrelser var ikke det en bevisst handling jeg gjorde for å oppnå oppmerksomhet. Kan kanskje forklare det som et klikk i hodet. Jeg så på ingen måter at jeg var et beinrangel når jeg så meg selv i speilet. Mennesker rundt meg turte ikke å ta på meg fordi de var redde for at jeg knakk sammen, men jeg trodde ikke på de. Jeg så en overvektig person med for mye fett i speilet. En vrangforestilling uten like. Jeg skjønte på ingen måte at jeg hadde det. Jeg ble kvalm av tanken på mat og brakk meg hver gang jeg prøvde å spise eller drikke. Likevel forstod jeg ikke alvoret. Jeg klarte heldigvis å få i meg vann. Ganske ekstremt og skjønner det er vanskelig å forstå for mange. 

Det var ikke før jeg fikk beskjed om at jeg måtte få mat gjennom en sonde (usikker på om det heter det) for jeg hadde ikke mange dager igjen å leve slik jeg holdt på, at jeg forsto alvoret i det (selv om jeg fortsatt ikke skjønte det) og fikk den nødvendige hjelpen jeg trengte. Jeg ønsket jo ikke å dø. 

Jeg kom meg heldigvis ut av det, men sliter med spiseforstyrrelser i dag, men på en annen måte. Jeg vil nå anse dette som en svært alvorlig psykisk lidelse og ikke noe man påfører seg selv.

Anonymkode: 484b5...51d

[Ellie1]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ungene vil fortsatt legge merke til at mor ikke spiser, er stresset rundt mat (selv om hun prøver å skjule det så godt hun kan) og/eller låser seg inne på badet og kaster opp. Moren min prøvde å skjule det ved å lage middag en gang i uka ( jeg skjønte ikke at det var vanlig at folk spiste annen mat enn knekkebrød og brødskiver før jeg var langt oppe i tenårene) og være overpositiv rundt måltidet, men når man ser det stresset det påfører henne så får man bare lyst til å rømme vekk. Jeg lever med skyldsfølelse selv fordi jeg vet hun virkelig ikke taklet vekten som kom med graviditeten, og har ofte tenkt at så lenge jeg ikke hadde blitt født, så hadde hun i det minste hatt ett normalt liv. 

 

Jeg fikk spiseforstyrrelser selv av min mor( hun merket ikke at jeg vannfastet 5 dager i uken, og kun spiste hver torsdag og søndag!) men har heldigvis kommet meg ut av det.

Anonymkode: 2d574...b3a

Jeg forstår at du har veldig dårlig erfaring med foreldre med spiseforstyrrelser. Men self ov moren din taklet det slikt, betyr ikke det at alle med spiseforstyrrelse er slik. Alle er forskjellige.

Jeg kjenner ei som hadde bulimi til hun ble 40. Ingen i familien hadde noen mistanker. 

Folk er forskjellige. Spiseforstyrrelser er forskjellige.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

De burde heller ikke få ha ansvaret for barn, siden den syke tankegangen blir overført til ungene ( ja det skjer, ungene ser at noe ikke stemmer når mor er tynnere enn sin egne barn og sitter foran tven og gnager på ett knekkebrød istedet for å lage skikkelig middag siden hun er redd for å legge på seg ).

Skal dere absolutt være spiseforstyrret så gi ihvertfall barna til noen som kan gi dem en oppvekst uten angst for noe så normalt som mat!

Anonymkode: 2d574...b3a

Dette er bare tull. Vet om flere kjempegode foreldre og par som har stort fokus på sunt kosthold og spiser de nok bedre enn flertallet av norske familier!

 

Anonymkode: a631d...d54

[AnonymBruker]

Jeg har dårlig erfaring med folk som tror de vet alt om andres spiseforstyrrelser!  

Selv har jeg det ikke, men vi hadde en jente i klassen på vgs med anoreksi. Og vi hadde to stk veldig overvektige. Jeg er utrolig spe og ja, tynn... Og ble kalt inn av helsesøster og rektor pga dette (som oftest i forbindelse med nye lærere og vikarer). Bare synd jenta med spiseforstyrrelse ikke fikk hjelp, hun var større enn meg, og ble derfor aldri kalt inn til helsesøster tror jeg. Trist, fordi de trengte jo hjelp.

Anonymkode: a631d...d54

[AnonymBruker]

På 27.10.2017 den 21.04, AnonymBruker skrev:

Jeg har dårlig erfaring med folk som tror de vet alt om andres spiseforstyrrelser!  

Selv har jeg det ikke, men vi hadde en jente i klassen på vgs med anoreksi. Og vi hadde to stk veldig overvektige. Jeg er utrolig spe og ja, tynn... Og ble kalt inn av helsesøster og rektor pga dette (som oftest i forbindelse med nye lærere og vikarer). Bare synd jenta med spiseforstyrrelse ikke fikk hjelp, hun var større enn meg, og ble derfor aldri kalt inn til helsesøster tror jeg. Trist, fordi de trengte jo hjelp.

Anonymkode: a631d...d54

tok du silikon i puppene i polen?

Anonymkode: e23e6...415

[AnonymBruker]

Leste nylig noe om at spiseforstyrrelser kan ha fysiske årsaker og ikke bare psykiske. Altså at kroppspresset passer inn i en tilstand som allerede er tilstede, noe med at man får adrenalinkick av å kaste opp om man er bulemiker og at hjernen ikke sender sultsignaler når man er anorektiker.

Jeg har ikke "alvorlige" spiseforstyrrelser men har alltid slitt litt med å kjenne sultfølelse, noe som resulterer at jeg ikke får spist så mye som jeg burde. Tenker at det er mange variasjoner av disse problemene og at de som blir kategorisert som å ha en spiseforstyrrelse kanskje føler seg litt alene når egentlig mange har noe som ligner.

Anonymkode: fe466...8a4

[AnonymBruker]

Har selv hatt både anoreksi og bulimi. Hvis folk mener det bare er å "spise eller slutte å spy og ta seg sammen" så vet de rett og slett ikke hva de snakker om, å det burde de være glad for. Handlingen kan virke egoistisk, men man mener ikke å være egoist, men sykdommen gjør så man kun har ett fokus og det er mat og vekt. Det kan ho sammenlignes med en rusmisbruker. Der alt som betyr noe er å ruse seg.

Anonymkode: 34ac4...5dd

[Gjest GoldenLioness]

Spiseforstyrrelse handler om kontroll og er en psykisk sykdom. Den dreper.

Det er en grunn til at ofte «flinke piker» får det. Mennesker som setter enormt høye krav til seg selv og omgivelsene inntil en innser at det er umulig å leve opp til det og ting spinner ut av kontroll, eller mennesker med traumer/vanskelig barndom som også trenger en viss form for kontroll over et liv i kaos, og dermed tar de kontroll på det de kan; hva og hvor mye de putter i seg.

Spiseforstyrrelse er grusomt. Det er som en mørk demon som hele tiden hvisker inn i øret ditt og bryter deg ned dag for dag. Du starter og tror du endelig har kontroll inntil du innser at du absolutt ikke har det lenger. Man ser feil i speilet. Man er radmager, men ser en tykk person. Man får et forvrengt bilde av seg selv på alle plan. 

Det som startet som en suksess der du endelig hadde kontroll og fikk rush for hver gram du gikk ned blir til et levende helvete der mat blir en fiende. Du klarer ikke å se på en matvare uten å automatisk telle hver kalori og regne kjapt ut om det er for mye så du dropper hele innkjøpet og drikker et stort glass vann og tar et eple. 

Du begynner å isolere deg for vennene dine begynner å bekymre seg og noen konfronterer deg og du kjenner skammen over å ha mistet kontroll så alle piggene kommer ut og du blir defensiv og skyver folk unna. Demonen i hodet ditt skriker høyere og høyere: Ikke la dem påvirke deg! Jeg er alt du har, uten meg er du ingenting. 

Du ser deg selv i speilet og du hater den du har blitt. Kroppen visner og du gråter mens du klyper i huden din som du innbiller deg er fett. Du teller ribbeina og fatter ikke at du kan se så feit ut når skjelettet er synlig. Du fryser konstant og du er ofte kvalm og svimmel. Du er alltid sulten og du tenker alltid på mat. Men demonen hindrer deg i å spise. 

Du innser at du er syk og at du vil være som alle andre. Gå på café med venninner og drikke en kakao og spis en bolle og bare kose seg. Du stirrer på de jentene. Misunnelig. De ser så lykkelig og bekymringsløse ut. Hvorfor kan ikke du elske deg selv og være god med deg selv og kroppen din? 

Håret begynner å falle ut. Små dunhår dekker hele kroppen. Hendene er knoklete. Du har en del smerter i hele kroppen for musklene tæres sakte, men sikkert. Kroppen spiser seg selv. Du vet at hjertet kan svikte når som helst for når kroppen ikke har mer fett å tære på så går den løs på de indre organene. Hjertet kjemper for hver slag. Det har ikke mer å gå på.

Du vil så gjerne leve, men du går rundt som en levende død og vet at hver dag kan bli den siste. 

Jeg har sett dritten på nært hold og den tok nesten livet av en venninne av meg. 

Folk som mener at «det er bare å spise» er så ballonghue at jeg ikke engang gidder å kaste bort luft på dem...

 

[AnonymBruker]

Sliter med å respektere jenter med spiseforstyrrelser. Det kan være sykdom så mye det vil, men det det må være den sykdommen som i så fall får folk til å oppføre seg mest idiotisk.

Anonymkode: 85694...c91