Hva mener dere om spiseforstyrrelser?

[AnonymBruker]

Jeg er interessert i å høre hva dere tenker om folk som har spiseforstyrrelser.

Grunnen til at jeg er nyskjerrig på dette, er at jeg har slitt med spiseforstyrrelser selv. Jeg har hatt anorexia en liten periode men nå har jeg atypisk bulimia (sliter med overspising og noen ganger oppkast som har ført til at jeg sakte har lagt på meg. Har normal kroppsvekt). 

Jeg har et inntrykk av at folk har veldig ulike inntrykk av hva en spiseforstyrrelse er og hvor alvorlig det er. Jeg tror mange tenker jeg er frisk fordi jeg har en normal vekt igjen.

Jeg lurer også på om dere tror en som har normal vekt og spiseforstyrrelse kan ha det like vanskelig som undervektige.

Anonymkode: 85232...d5c

[AnonymBruker]

Jeg hater spiseforstyrrelser mer enn noen annen sykdom, blir direkte sint når jeg ser alle de spiseforstyrrede trådene som opprettes under Trening og Kostholdsforumet . Spiseforstyrrelser har fullstendig ødelagt moren min ( og jeg måtte bruke mye av voksenlivet mitt på å overbevise meg selv om at mat ikke var en dødssynd slik jeg nærmest fikk banket inn i hodet som barn)

Anonymkode: 2d574...b3a

[AnonymBruker]

Tenker at det er en form for selvskading som kutting eller alkoholisme. Man hater seg selv og skader/ straffer seg selv. Vekt og utseende er sekundært til problemene som fører til selvforakten eller behovet for kontroll i et liv som er emosjonelt kaotisk

Anonymkode: 1e3ed...3fe

[AnonymBruker]

Tenker at det er veldig trist.

Klarer ikke å la være å tenke at det er veldig selvfokusering og egoistisk å ha spiseforstyrrelse. Jeg har hatt det. Har vel aldri blitt kvitt det helt, men prøver å legge det vekk og ikke la det gå utover andre.

 

Anonymkode: 5982d...e1e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at det er veldig trist.

Klarer ikke å la være å tenke at det er veldig selvfokusering og egoistisk å ha spiseforstyrrelse. Jeg har hatt det. Har vel aldri blitt kvitt det helt, men prøver å legge det vekk og ikke la det gå utover andre.

 

Anonymkode: 5982d...e1e

Hæ?  

Er vel mer egoistisk å være forkjølet, for da kan man smitte andre?  Har hørt og lest mye rart, men du tar nesten kaka!

Hva med de med ME for eksempel? De ligger jo bare der til bekymring for alle sine pårørende? Tenk hvor egoistiske de er!  

Anonymkode: c2b6d...739

[AnonymBruker]

Tanta mi døde av anoreksi. Etterlot seg to barn og en mann. Det er en utrolig egoistisk og selvsentrert sykdom som er viktigere for den syke enn egne barn. Jeg ser på selvskading og spiseforstyrrelser som det samme greiene. De er ute etter oppmerksomhet og er så selvsentrerte at de gir beng i alle andre så lenge de kan bade i egen selvopptatthet. Jeg synes de burde umyndigjøres og tvangsbehandles som suicidale siden de skader seg selv med vilje. 

Anonymkode: 8e238...f8b

[AnonymBruker]

De burde heller ikke få ha ansvaret for barn, siden den syke tankegangen blir overført til ungene ( ja det skjer, ungene ser at noe ikke stemmer når mor er tynnere enn sin egne barn og sitter foran tven og gnager på ett knekkebrød istedet for å lage skikkelig middag siden hun er redd for å legge på seg ).

Skal dere absolutt være spiseforstyrret så gi ihvertfall barna til noen som kan gi dem en oppvekst uten angst for noe så normalt som mat!

Anonymkode: 2d574...b3a

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hæ?  

Er vel mer egoistisk å være forkjølet, for da kan man smitte andre?  Har hørt og lest mye rart, men du tar nesten kaka!

Hva med de med ME for eksempel? De ligger jo bare der til bekymring for alle sine pårørende? Tenk hvor egoistiske de er!  

Anonymkode: c2b6d...739

Jo det er egoistisk selv om personen som er rammet ikke er klar over det. Mens de sitter og sulter seg og nekter å ta imot behandling ( for da tror de jo at de blir feite!) sitter familie og pårørende og er så bekymret for helsa deres at det ofte hadde vært en lettelse om de bare døde og ble ferdige med det. Moren min vil mest sannsynlig ikke bli noe særlig eldre, fordi hun ødelegger kroppen sin på denne måten. Sykdommen stjal moren min gjennom hele oppveksten og holder henne fortsatt fanget i voksenlivet.

Anonymkode: 2d574...b3a

[AnonymBruker]

Jeg synes synd på dem.  
De fleste jeg kjenner som har sf har ett meget stort ønske om å bli frisk, men på samme måte som angst og depresjon så er ikke det noe man bare kan velge å bli frisk fra. 
Behandlingstilbudene er også skammelig, da det er veldig vanskelig å få hjelp før sykdommen har gått for langt. 
Om man kan få seriøs hjelp og bli tatt alvorlig før sykdommen har gått for langt, så ville det vært mye større sjanse for å faktisk kunne bli frisk. 
SF bør bli behandlet som en psykisk lidelse før den går så langt at den gir kraftige fysiske skader itillegg. 

Anonymkode: 9e67d...7d6

[AnonymBruker]

Like sikkert som at solen står opp i morgen er det at folk med mangelfullt utviklet empati og kunnskap dukker opp i slike tråder.

Anonymkode: 490e4...8c3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Tenker at det er veldig trist.

Klarer ikke å la være å tenke at det er veldig selvfokusering og egoistisk å ha spiseforstyrrelse. Jeg har hatt det. Har vel aldri blitt kvitt det helt, men prøver å legge det vekk og ikke la det gå utover andre.

 

Anonymkode: 5982d...e1e

Er det trist å ty til rusmisbruk om du har blitt seksuelt misbrukt i barndommen? Er det egoistiske å ty til alkoholisme fordi du mistet din store kjærlighet og ektemake etter 40 år? Er det egoistisk å bli deprimert etter overfall og voldtekt?

Mennesker er følelsesvesen der mange handlinger er drevet av nettopp følelser. Spisefortyrrelser er en måte å rømme fra eller døyve følelser. Det er ikke spisefortyrrelsen som er problemet, det er traume, mobbingen, tapet av nære osv

Anonymkode: 1e3ed...3fe

[bortebra]

Jeg ser at noen her sammenligner det med en forkjølelse, og det blir søkt på mange vis. 

Spiseforstyrrelser er mer altomfattende og tilstedeværende som sykdom. Og litt som avhengige, overfokuserer de på et aspekt ved livet. Noe som kan være belastende for folk rundt, og dem selv, naturligvis. 

Jeg sleit med det i ungdommen, men har kommet meg over den verste kneika. Jeg fikk et forvridd verdensbilde av det. Jeg vet at jeg kan være sensitiv i matspørsmål, men prøver å lage enkle regler som gjør at mat tar så lite fokus i hverdagen som mulig. Jeg vil ikke tilbake der jeg var. Og når jeg merker at jeg støter borti folk som er veldig opptatt av mat, trekker jeg meg unna. Det kan trigge noe. Så altså; hvordan forholder jeg meg til folk med spiseforstyrrelser; jeg unngår dem. 

[AnonymBruker]

Jeg syns bare det er en trist sykdom for den som har det. Vekten til den som har det har ingenting å si. De har det like jævlig fordi det er en psykisk sykdom i bunn og grunn. Jeg ser på spiseforstyrrelser som all annen selvskading/avhengighet. Det ødelegger livet til folk og tar fra dem og de rundt dem veldig mye glede og normalitet. 

Anonymkode: 919c0...5c9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hæ?  

Er vel mer egoistisk å være forkjølet, for da kan man smitte andre?  Har hørt og lest mye rart, men du tar nesten kaka!

Hva med de med ME for eksempel? De ligger jo bare der til bekymring for alle sine pårørende? Tenk hvor egoistiske de er!  

Anonymkode: c2b6d...739

Du kan ikke sammenligne spiseforstyrrelser med forkjølelse.

Forskjøelse er ikke noe du kan bestemme over skal komme. Det kommer av seg selv. Du kan ikke påvirke det å ikke bli forskjølet. Du tar i mot behandling og blir frisk. Med spiseforstyrrelse har du faktisk ET VALG om å bli frisk og ta i mot behandling, men de fleste klarer det ikke fordi det blir for tøft for dem. Maten blir en måte å kontrollere de vonde tankene og følelsene man sitter igjen med etter traumer. Jeg snakker ikke nedverdig om folk med sf, for jeg har vært der selv. Men jeg sier bare hvordan virkeligheten er.

Anonymkode: aa013...779

[AnonymBruker]

4 minutter siden, bortebra skrev:

Jeg ser at noen her sammenligner det med en forkjølelse, og det blir søkt på mange vis. 

Spiseforstyrrelser er mer altomfattende og tilstedeværende som sykdom. Og litt som avhengige, overfokuserer de på et aspekt ved livet. Noe som kan være belastende for folk rundt, og dem selv, naturligvis. 

Jeg sleit med det i ungdommen, men har kommet meg over den verste kneika. Jeg fikk et forvridd verdensbilde av det. Jeg vet at jeg kan være sensitiv i matspørsmål, men prøver å lage enkle regler som gjør at mat tar så lite fokus i hverdagen som mulig. Jeg vil ikke tilbake der jeg var. Og når jeg merker at jeg støter borti folk som er veldig opptatt av mat, trekker jeg meg unna. Det kan trigge noe. Så altså; hvordan forholder jeg meg til folk med spiseforstyrrelser; jeg unngår dem. 

Det var jeg som sammenlignet med forkjølelse, og det var ironisk ment. Denne betyr ironi for uinnvidde.

Jeg trodde ærlig talt at folk i dagens samfunn forstod at spiseforstyrrelser er en sykdom og ikke noe man bare finner på å gjøre! Sykdommen er like lite selvvalgt som andre sykdommer!

Det finnes forøvrig en hel haug med forskjellige sykdommer som påvirker livet til de andre rundt (pårørende), så hvorfor akkurat spiseforstyrrelser skal være så "egoistiske" det har jeg problem med å forstå. 

For at noe skal være egoistisk så må man vel ha valgt det selv, og jeg har enda til gode å møte/lese om en eneste person med spiseforstyrrelse som har valgt å ha denne lidelsen. 

Men det er vel bare å ta seg sammen i likhet med andre med psykiske sykdommer?    

Anonymkode: c2b6d...739

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke sammenligne spiseforstyrrelser med forkjølelse.

Forskjøelse er ikke noe du kan bestemme over skal komme. Det kommer av seg selv. Du kan ikke påvirke det å ikke bli forskjølet. Du tar i mot behandling og blir frisk. Med spiseforstyrrelse har du faktisk ET VALG om å bli frisk og ta i mot behandling, men de fleste klarer det ikke fordi det blir for tøft for dem. Maten blir en måte å kontrollere de vonde tankene og følelsene man sitter igjen med etter traumer. Jeg snakker ikke nedverdig om folk med sf, for jeg har vært der selv. Men jeg sier bare hvordan virkeligheten er.

Anonymkode: aa013...779

Sammenligningen var ironisk ment nettopp fordi man ikke velger å få hverken det ene eller andre. Og jeg stiller faktisk litt spørsmål om det valget man har om å bli frisk, aner du hvor vanskelig det er å få behandling for sf?  Det vet jeg veldig mye om!

Det er ikke bare å møte opp hos legen og ønske behandling for alle. Noen er heldige og får adekvat behandling, andre gjør det dessverre ikke. Så hvor egoismen kommer inn har jeg "litt" problemer med å se. 

Anonymkode: c2b6d...739

[bortebra]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det var jeg som sammenlignet med forkjølelse, og det var ironisk ment. Denne betyr ironi for uinnvidde.

Jeg trodde ærlig talt at folk i dagens samfunn forstod at spiseforstyrrelser er en sykdom og ikke noe man bare finner på å gjøre! Sykdommen er like lite selvvalgt som andre sykdommer!

Det finnes forøvrig en hel haug med forskjellige sykdommer som påvirker livet til de andre rundt (pårørende), så hvorfor akkurat spiseforstyrrelser skal være så "egoistiske" det har jeg problem med å forstå. 

For at noe skal være egoistisk så må man vel ha valgt det selv, og jeg har enda til gode å møte/lese om en eneste person med spiseforstyrrelse som har valgt å ha denne lidelsen. 

Men det er vel bare å ta seg sammen i likhet med andre med psykiske sykdommer?    

Anonymkode: c2b6d...739

Nei, men det er lett å se at når noen lar fokuset på mat styre fremfor for eksempel hensynet til venner og familie, så vil noen tolke det som egoistisk? Jeg var voldsomt egoistisk under min spiseforstyrrelse, jeg prioriterte fokus på vektnedgang foran alt annet, løy og manipulerte for å skjule. Akkurat som, selv om en alkoholiker har en sykdom, vil gjøre dette. 

Dette gjelder for så vidt alle kroniske sykdommer, selv om det er synd på den som er syk/psyk, så er det heller ikke lett å være pårørende. Det er litt viktig å huske. Vi lever ikke i et vakuum. Om jeg hadde vært kreftsyk, hadde det vært tøft også for kjæresten min selv om han var frisk. 

Det er derfor noen kan få seg til å kalle det egoistisk. Min ekskjæreste kalte meg egoistisk, men han erkjente heller ikke at psykiske sykdommer fantes, så det var et problem på et annet nivå. Han forstår det nå, da. Han måtte lære det på den harde måten. 

 

[AnonymBruker]

Hva jeg mener om det? Hva er det å mene? Det er ufattelig trist for dem rundt dem, og det må være svært vanskelig - siden pasientene er så livstruende syke men samtidig tilsynelatende «klar og oppegående». Det må være veldig vanskelig for dem rundt å forstå; og jeg må si at jeg forstår «kan du ikke bare spise da?»-tankegangen til mange pårørende, selv om det selvfølgelig er langt med komplekst enn som så. Det må være ufattelig trist og vanskelig for alle parter. Jeg  ser på spiseforstyrrelse som en av de vanskeligste psykiske lidelsene.

Anonymkode: 7ff74...22d

[AnonymBruker]

22 minutter siden, bortebra skrev:

Nei, men det er lett å se at når noen lar fokuset på mat styre fremfor for eksempel hensynet til venner og familie, så vil noen tolke det som egoistisk? Jeg var voldsomt egoistisk under min spiseforstyrrelse, jeg prioriterte fokus på vektnedgang foran alt annet, løy og manipulerte for å skjule. Akkurat som, selv om en alkoholiker har en sykdom, vil gjøre dette. 

Dette gjelder for så vidt alle kroniske sykdommer, selv om det er synd på den som er syk/psyk, så er det heller ikke lett å være pårørende. Det er litt viktig å huske. Vi lever ikke i et vakuum. Om jeg hadde vært kreftsyk, hadde det vært tøft også for kjæresten min selv om han var frisk. 

Det er derfor noen kan få seg til å kalle det egoistisk. Min ekskjæreste kalte meg egoistisk, men han erkjente heller ikke at psykiske sykdommer fantes, så det var et problem på et annet nivå. Han forstår det nå, da. Han måtte lære det på den harde måten. 

 

Ja, jeg kan være enig i det du skriver her, men jeg ville brukt et annet ord enn egoistisk. Jeg har forøvrig vært veldig deprimert i lange perioder, og jeg ser i ettertid hvor selvsentrert jeg var. Skal man kalle det også egoisme?  Det ligger vel i depresjonens natur at man blir opptatt stort sett av seg selv, og jeg tror det samme gjelder spiseforstyrrelser. Men jeg klarer ikke å forbinde det med egoisme i det hele tatt.

Egoisme - Tenke- og handlemåte som utelukkende tar sikte på å fremme ens eget vel, og som bare tar hensyn til andres vel når det kan tjene egeninteressen. (STORE NORSKE LEKSIKON)

Spiseforstyrrelser er en sykdom og hvordan noen kan kalle det å ha en sykdom for egoisme det klarer jeg ikke å forstå. 

 

 

Anonymkode: c2b6d...739

[bortebra]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg kan være enig i det du skriver her, men jeg ville brukt et annet ord enn egoistisk. Jeg har forøvrig vært veldig deprimert i lange perioder, og jeg ser i ettertid hvor selvsentrert jeg var. Skal man kalle det også egoisme?  Det ligger vel i depresjonens natur at man blir opptatt stort sett av seg selv, og jeg tror det samme gjelder spiseforstyrrelser. Men jeg klarer ikke å forbinde det med egoisme i det hele tatt.

Egoisme - Tenke- og handlemåte som utelukkende tar sikte på å fremme ens eget vel, og som bare tar hensyn til andres vel når det kan tjene egeninteressen. (STORE NORSKE LEKSIKON)

Spiseforstyrrelser er en sykdom og hvordan noen kan kalle det å ha en sykdom for egoisme det klarer jeg ikke å forstå. 

 

 

Anonymkode: c2b6d...739

Jeg er helt enig i at det er et uheldig ordvalg. 

Men både depresjon og spiseforstyrrelser medfører et enormt selvfokus. Så at man blir selvsentrert, er jo et typisk symptom. Og det er kjipt, for med slike psykiske sykdommer kan man fort dytte andre fra seg når man trenger dem mest.