Håpløs situasjon med stebarn

[AnonymBruker]

Dette kommer til å bli rotete, jeg klarer ikke slutte å gråte og svinger mellom alle mulige følelser hele tiden. 

Vi er en familie på fem, to små felles barn og et stebarn i tenårene. Stebarn bor hos oss, mor er ikke i bildet. Barnet har flere diagnoser og har mange problemer. Vi har hele tiden trodd at de verste problemene skulle forsvinne med alderen, da en del var tidligere knyttet til "funksjonell" lav alder, men jeg ser ingen bedring. Vi har bodd sammen i 6 år, men nå har jeg fått nok! Etter en episode i morges klikket det nærmest for meg (barnet var ikke tilstede) og nå klarer jeg ikke holde følelsene inni meg lengre. Jeg gråter og gråter, føler meg som verdens verste person. Jeg gråter av sinne over episoder som har gjort meg sår og forbanna, jeg gråter fordi det egentlig ikke er det stakkars barnets feil, og jeg gråter fordi jeg nå tenker seriøst på å bryte om med mannen i mitt liv og la de to uskyldige barna våre vokse opp som skilsmisse-barn. Og nå har jeg til og med fortalt mannen hva jeg føler. Herregud, jeg skammer meg sånn over å ha disse følelsene og jeg skammer meg sånn for at jeg har sagt det til mannen, tenk hva han må føle! 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 9d62e...292

[AnonymBruker]

Får ikke barnet/dere noe hjelp?

Anonymkode: 08e8d...105

[AnonymBruker]

Jeg jobber med mennesker med ulike typer spesielle behov, og jeg vet svært godt hvor krevende det kan være. Forskjellen på meg og foreldre er at arbeidsdagen min tar slutt før eller siden, og jeg kan dra hjem. Sånn er det ikke for foreldre. Du har all min sympati TS, det er ikke noe å skamme seg over. Det ER tøft.

Nåh. Hvilke instanser er dere i kontakt med per nå? Tenker at det er mulig å få noe avlastning, støttekontakt etc. Det finnes mange muligheter! Men det kommer jo an på alder, funksjonsnivå osv.

Anonymkode: dfaa9...1a2

[AnonymBruker]

Ingen trenger skamme seg over følelsene sine. Man kan ikke noe som helst for hvordan man føler. Om man kunne bestemme selv hva man ville føle og ikke, hadde vel knapt sjalusi, tristhet, misunnelse eller skam eksistert... Man kan ikke kontrollere hva man føler, man kan bare gjøre noe med hvordan man velger å respondere på følelsene. 

Og jeg skjønner godt at du til tider har en ukontrollert reaksjon på det. Det er helt menneskelig og normalt, og ikke noe du trenger skamme deg over. Om du har gått og båret på noe som er vanskelig og holdt ut i åresvis, er det ikke rart du har en eksposjon etterhvert. 

Pust med magen, ro deg ned, og snakk med mannen din når du har klart å roet deg, og klarer reagere kontrollert på følelsene dine igjen. 

Hør om dere kan få avlastning. Hør om dere kan få mer hjelp. Om det nå er via barnevernet, ppt, avlastningshjem, via annen slekt/venner, hva som helst. Skilsmisse trenger ikke være steg 1. 

Anonymkode: 4d08c...f8e

[AnonymBruker]

Hva er det som er problemet nøyaktig da? De fleste tenåringer er forferdelige vanskelige, selv uten diagnoser. Lillebroren min var ufordragelig i tenårene og slet med både det ene og det andre som gikk hardt utover mamma. Hun gråt MANGE tårer for å si det sånn. Hun kontaktet selv barnevernet for å få hjelp når han var i begynnelsen av tenårene, og fikk litt avlastning to helger i måneden noen år, samt mye annen hjelp fra dem. Hun har alltid snakket veldig positivt om den hjelpen hun fikk derifra. 

Så jeg ville nok kontaktet noen for å få hjelp. Så fremst det ikke bare er det at du misliker barnet som så mange andre stemødre her på kg, men jeg får ikke akkurat inntrykk av at det er problemet. 

Anonymkode: 568c6...352

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. 

Problemene og diagnosene er veldig sammensatet og "diffuse" så jeg synes det er vanskelig å skulle si konkret hva problemet er - også uten å gjøre tråden altfor lett gjenkjennelig, men barnet krever tilsyn 24 timer i døgnet. Mye angst på nattestid. Er midt i tenårene, men har et sosialt, følelsesmessig og til dels funksjonelt nivå som en 3-4 åring. Stjeler, lyver, fantaserer mye. Har blitt politianmeldt pga butikktyverier, stjålet på skolen, av venner, familie og fremmede. Veldig altoppslukende, rett og slett. 

Vi er/har vært i kontakt med BUP, BV og OT. Vi har avlastningshjem, som fungerer veldig godt, selv om de til tider er usikre på om de klarer å fortsette da det har vært en del episoder der også. OT har tatt over for BV nå. Vi har innvilget støttekontakt, men ingen til å ta jobben. Familie og slekt vil gjerne hjelpe, men barnet sliter ut alle. Barnet har gått ukentlig til psykolog i 5 (?) år. Blir medisinert. Har taxi til/fra skole. Går litt på skolen og litt "jobb" i skjermet bedrift for å få brukt seg litt mer. Har ingen jevnaldrende venner. 

Ja, nå kjenner sikkert alle oss igjen, men det får bare være. 

Anonymkode: 9d62e...292

[AnonymBruker]

Hva om du og mannen setter dere ned og lager en plan som du kan leve med? 

For eksempel at tenåringen skal flytte på internatskole om X år, eller at du kan dra alene på ferie med fellesbarna X uker/helger i året, mens far er med tenåringen? 

Lage lommer av fri for deg, uten at du må skille deg? 

Anonymkode: dcad4...b77

[AnonymBruker]

Barnet kommer aldri til å kunne bo alene, krever tilsyn 24/7. Det skal bygges bolig til barnet som hen kan bo i når hen er klar for å bo uten oss, da det ikke finnes noe passende bopel i kommunen i dag. Dette vil mest sannsynlig være oppi 20-årene, men jeg har absolutt ingen mulighet eller kapasitet til å "holde ut" så lenge. 

Jeg kan prøve å få til mer ferie og fritid for meg, godt råd. 

Det er hverdagen som sliter mest på meg. Det er det å aldri få være alene, kunne la barnet være alene, følge med på alt hen gjør, mase om dusj, tannpuss, skifte klær, vaske hender, bli konsekvent løyet til, aldri kunne ha et kronestykke hjemme, bli stjålet fra, måtte mase om å spise, måtte rydde og vaske hele tiden (også rommet hens, drukner i gamle matfat og skittentøy og alt mulig ellers). Dette er ikke en nesevis, lat tenåring, men en psykisk syk person som ikke forstår konsekvenser og har en impulskontroll lik null. 

Anonymkode: 9d62e...292

[Antoinette]

Han må ut av huset og over på en instiusjon, dere har to andre barn og ta hensyn til også. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Antoinette skrev:

Han må ut av huset og over på en instiusjon, dere har to andre barn og ta hensyn til også. 

Er faktisk enig med deg.

Anonymkode: 52a3e...555

[Ulrikke]

Når tenåringen sliter ut både annen familie og avlastningshjem, da er det ikke bare deg, TS.... Og jeg vet ikke om det bare er fordi du er stemor, for å si det sånn!

Enig med de siste her... Her bør barnet på institusjon, og heller komme på besøk annenhver helg eller noe sånt. Ikke omvendt.

Du har min fulle medfølelse her altså! Oppfatter deg på ingen måte som en grusom stemor, men å bli konstant tappet for energi på den måten er VELDIG utmattende!

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet kommer aldri til å kunne bo alene, krever tilsyn 24/7. Det skal bygges bolig til barnet som hen kan bo i når hen er klar for å bo uten oss, da det ikke finnes noe passende bopel i kommunen i dag. Dette vil mest sannsynlig være oppi 20-årene, men jeg har absolutt ingen mulighet eller kapasitet til å "holde ut" så lenge. 

Jeg kan prøve å få til mer ferie og fritid for meg, godt råd. 

Det er hverdagen som sliter mest på meg. Det er det å aldri få være alene, kunne la barnet være alene, følge med på alt hen gjør, mase om dusj, tannpuss, skifte klær, vaske hender, bli konsekvent løyet til, aldri kunne ha et kronestykke hjemme, bli stjålet fra, måtte mase om å spise, måtte rydde og vaske hele tiden (også rommet hens, drukner i gamle matfat og skittentøy og alt mulig ellers). Dette er ikke en nesevis, lat tenåring, men en psykisk syk person som ikke forstår konsekvenser og har en impulskontroll lik null. 

Anonymkode: 9d62e...292

Jeg skjønner godt at du blir sliten og lei. Og du må ikke stå i det fordi det er stebarn, og da kan du skille deg fra barnets far. Jeg skjønner at det er tungt for deg, og at du tenker på barna dine oppi det hele. Men hva vil være best for deg? Hva orker du? Og kan det tenkes at deres felles barn kanskje kan få det bedre om dere skilles også? Sånn at de også får en pause innimellom? Jeg vil tro dette barnet krever veldig mye oppmerksomhet og energi av dere, av barna også, men det går også utover dem når foreldrene må bruke så mye energi på ett barn. 

Ikke skam deg over tankene dine, vil tro de fleste biologiske foreldre ville tenkt det samme i en slik hverdag. Ønsket seg bort, eller i det minst lange pauser innimellom.. Men de kan ikke. Jeg kjenner jeg blir utmattet bare av å lese det du skriver. Hva tenker faren om dette? Er det en mulig å få barnet over på instutisjon nå?

Anonymkode: dbd44...ea9

[AnonymBruker]

Sier som de andre, institusjon høres rett ut. Nekter kommunen så truer dere med å skrive fra dere omsorgn for barnet, da blir det fart i sakene. 

Anonymkode: 08e8d...105

[Minlillelykke]

Sier som fler, barnet må på instutisjon. Til noen som har kapasitet til å ta seg av hen. Du har gjort masse ts, du har sikkert stått på dag og natt. Nå må noen andre ta over. Snakk med far og legg frem forslaget. Og ta det videre med komunen

[AnonymBruker]

Sender deg bare en klem❤️ Håper det ordner seg for dere!

Anonymkode: b54ca...c23

[Jobbermedbarn]

Vil også sende deg en klem, TS, dette høres vanvittig tøft ut❤️ En ting er sikkert, du er ikke fæl, du er totalt menneskelig! Får vondt av dere alle❤️

[Biloba]

Det høres helt uholdbart ut, og mannen din må jo være på felgen også hvis han deltar på like fot?

Her tenker jeg at dere må sparke igang systemet og sette en dato til kommunen for å fraskrive dere daglig omsorg hvis de ikke gir dere tilstrekkelig hjelp.

Noen jeg kjenner med krevende barn hadde 30 timer støttekontakt per måned i tillegg til sfo og følge til og fra skole, avlastningshjem og i tillegg nattevakt i en del prosent, men jeg husker ikke helt hvor mye av de to siste tiltakene. De fikk støtte til å bygge på huset slik at barnet hadde soverom med egen entre/inngang ved siden av bad slik at hjelpere ikke måtte invadere hjemmet ved f.eks nattevakt. Da barnet ble litt eldre hadde det faste perioder i måneden i avlastningsinstitusjon. 

Hvis ungdommen sliter ut alle som prøver seg, trenger h*n kanskje 2 personal samtidig i stedet for 1, og som får veiledning av profesjonelle.

Du ramser opp mange hjelpetiltak til gutten, men hva slags hjelp får dere for å klare å ta vare på dere selv oppi alt?

Jeg tror det er bra at det gikk hull på byllen, for dere trenger virkelig å sette fokus på hvordan dere alle skal kunne ha et liv som ikke utelukkende blir oppslukt av behovene til det syke barnet. 

[AnonymBruker]

Vi snakket litt i går, men ble mest tårer og lite prat.. Far sier at han forstår følelsene og tankene mine og at han skulle ønske det fantes en enkel løsning på det, men at han ikke vet hva han skal gjøre. Vi har ikke snakket spesifikt om institusjon (e.l) men han sier at han "ikke kan kaste hen ut".

Hjelp til oss.. Far ønsker ikke samtaler, men jeg har nylig begynt å gå til psykiatrisk sykepleier for samtaler. Føler ikke det hjelper helt enda, men er som sagt veldig nylig. 

I dag har jeg mye sinne inni meg, jeg bobler over. Mye som vil ut etter å ha blitt spart på i årevis. Barnet er i avlastningshjem. 

Anonymkode: 9d62e...292

[Ak90]

Synes kanskje du skal prøve å «sende bort» de to andre barna i helgen også. Prøve å hente deg litt inn og snakke litt ekstra med far. Kanskje gå ut å spise middag? Tror det er viktig å få ut alt du sitter inne med og ha en god samtale med far. Kanskje en løsning vil være at du bor alene (evnt. med barna) en periode? Vet at dette høres drastisk ut, men da kanskje du får mulighet til å hente seg inn og se situasjonen på en annen måte? 

[Meadow]

Jeg synes også at institusjon høres fornuftig ut, det handler da ikke om å kaste barnet ut! Det handler om at dere ikke klarer og orker å gi barnet den hjelpen det trenger lenger, det går altfor mye utover deres egen helse - og hva med søsken? De må jo bli påvirket de også? 

Dere er i en fryktelig situasjon. 

Håper det ordner deg for dere.