Familie som bryr seg så lite

[AnonymBruker]

Inspirert av "tante"-tråden.

I en familie vil det alltids være noen som ikke bryr seg like mye som man kanskje skulle ønske. Dessverre, og sårt. Men samtidig, er det egentlig noe å ta opp med den det gjelder?. Hadde man ønsket mer kontakt, virkelig vært glad i eller engasjert, så hadde man jo vært mer til stede.

Vi er dessverre i den situasjonen at det ikke er ett eneste ett familiemedlem som virkelig engasjerer seg i barna (4 og 1 år). De stiller opp til bursdag, og møter dem kanskje noen ganger i løpet av året. Mest på vårt initiativ. Men det er ingen som tar de med ut på noe. Som kommer på besøk bare for å treffe ungene. Som vil at de skal komme til dem eller som gir dem et nettverk av familie utenom oss. De gangene vi har hatt barnevakt har det vært avtalt lang tid i forveien. Og det skjer aldri at noen tilbyr seg fordi de ønsker selv. Gjelder besteforeldre på begge sider, og onkler og tanter på begge sider. Det er så trist. Både fordi vi ser at hele omgangskretsen vår har masse familie rundt seg. Mens hos oss er det bare vi og ungene. Nå vet kanskje ikke ungene hva de går glipp av. De kan ikke savne noe de ikke har hatt. Men vi voksne kjenner på det. Både for vår egen del, vi blir en familie som er mye alene i høytider og ferier, når andre er med familie. Men også for barna. Familien går glipp av dem. Det morsomme de sier og gjør. Den grenseløse kjærligheten de kan gi. En hel barndom med unger som så gjerne ville elsket å bli tatt med ut på noe av en annen enn mamma og pappa. 

Noen flere i samme situasjon? 

Anonymkode: a4193...0e9

[AnonymBruker]

Har ikke erfart hva du beskriver men vil råde deg til å ta kontakt med Barnevern og Helsestasjon  🙂

Anonymkode: 4f1aa...c68

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke erfart hva du beskriver men vil råde deg til å ta kontakt med Barnevern og Helsestasjon  🙂

Anonymkode: 4f1aa...c68

??? Hva skal de instansene gjøre?

Anonymkode: ebb9a...c20

[mjauritz]

Hvis dere møtes så sjeldent så kan jeg forstå at familien din ikke ønsker å ta de med ut på noe, da kjenner de jo ikke barna ordentlig. At de ikke tilbyr seg å være barnevakt kan også være av denne grunnen, altså at de rett og slett ikke kjenner barna og føler det ikke naturlig å ha de såpass lenge.

Her syntes jeg faktisk dere kan gjøre litt mer. Mange er redd for å trenge seg på, og siden det er hovedsaklig dere som ønsker mer kontakt så burde dere prøve litt hardere.

Og barna merker noe av det. Jeg vokste selv opp med lite kontakt med familien min rundt meg, men det var fordi de bodde på andre siden av landet. Likevel savnet jeg alltid den kontakten, spesielt når jeg ble gammel nok til å se hva andre familier hadde sammen. Det var ganske vondt, og jeg bestemte meg når jeg fikk barn at jeg ønsker at hun skal se familien sin så ofte som mulig. Nå ser vi familien til mannen (siden vi bor i "hans" by) kanskje 1-5 dager i uken. Som regel er det vi som bare kommer på døren 

[AnonymBruker]

 Det er kun 1 inngiftet tante som har tatt oss med på ting i oppveksten. Begge mine foreldre kan telle 3 søsken med to ektefeller på hver sin side. Ingen andre enn denne tanten (med tillegg av mannen) har passet oss. Besteforeldre har passet oss litt når foreldrene våre skulle på et møte eller et dagskurs, men jeg var kun 1 gang på overnattingsbesøk uten foreldre. Vi fikk fine familieforhold likevel, men bare tette forhold til dem som bodde noenlunde nær. 

Kanskje du også har litt høye forventninger?

Anonymkode: 2e116...a83

[bichybible]

Det er nok ikke så uvanlig som du kanskje tror.

Vi har det i grunnen ganske likt her, og må bare innse at det er besteforeldre sitt tap, som ikke får et godt forhold til barnebarna.  Jeg prøver å ikke legge så mye energi i å irritere meg over det. Men klart det, besteforeldre kan jo heller ikke forvente at barnebarna vil bruke tid på de, når de er på "gamlehjem" og har tid, når de ikke hat lagt ned energi i å bli kjent med de fra starten av...

Jeg synes nok det var tyngre når barna var små, men når de nå er større så gjør det ikke meg noe.

[Belima]

Har dere mulighet til å be besteforeldre hjem til dere på middag en gang i blandt? (Ikke begge par samme dag) Onkler og tanter synes jeg ikke dere kan regne med med mindre dere har barn som kan leke sammen. Har dere foreslått felles utflukter i helger eller andre måter å treffes på? Et annet problem jeg ofte hører om er at besteforeldre fremdeles er i jobb og ellers svært aktive med sitt eget liv.
Bor dere i nærheten av familie så det er lett å omgås?

[tirben]

Bor dere i samme by? Kan dere ta initiativ til mer kontakt? Inviter oftere enn bursdager! Spør om de vil komme til søndagsmiddag, lørdagskos og diverse. Inviter til grilling på sommeren, skogstur og tur på stranda. Inviter familien i julen og knytt tettere bånd til familien. Jo mer de blir kjent med barna,  jo mer interessert blir de. 

Endret 26. oktober 2017 av tirben

[AnonymBruker]

Bor familien i nærheten av familie?

Har dere vært flinke til å invitere familie helt fra barna ble født?

Hvis de ikke kjenner barna, er det ikke naturlig å presse på for å møte dem. Familie eller ei. 

 

Anonymkode: fbce3...a10

[AnonymBruker]

Vi har kanskje kommet dit at etter mye enveis initiativ fra oss, med lunken respons, har vi innsett at vi må greie oss selv i større grad. Det er ikke slik at barna aldri møter familien, men da er det fordi vi gjør det vi kan for å få det til. De viser at de er glade i ungene når de først møtes. Men alle har nok med seg og sitt stort sett. Det ene settet besteforeldre bor tre timer unna. Det andre bor på samme sted som oss. Vi har prøvd å invitere, invitere oss selv osv, men merker at det ikke er så ønskelig. Så mye annet som prioriteres først. 

Anonymkode: a4193...0e9

[AnonymBruker]

Er ikke så mange som er interessert i barn. Jeg forstår det er leit, og ikke minst for barna sin del. Innrømmer at jeg er litt sånn selv. Barn er fryktelig uinteressant egentlig, og jeg har bare single venner omtrent. 

Men, hvis noen i min familie inviterte meg på besøk og sa de ville jeg skulle bli kjent med barna deres så hadde jeg jo gjort det innimellom  Hadde stilt opp som barnevakt og ellers når jeg hadde mulighet. Begge parter må gi og ta litt da, hvis dere ikke inviterer folk helt konkret så er det jo lett at de prioriterer andre ting istedet. 

Anonymkode: 4c5ba...fb4

[AnonymBruker]

Kan forstå at ikke alle er like glade i barn. Men når det er ens egne barnebarn? Nieser/nevøer? Da er det jo ikke bare et hvilket som helst barn, men et familiemedlem. Og vi er jo også der. 

Er det noen andre der ute som opplever det samme? 

Ts 

Anonymkode: a4193...0e9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan forstå at ikke alle er like glade i barn. Men når det er ens egne barnebarn? Nieser/nevøer? Da er det jo ikke bare et hvilket som helst barn, men et familiemedlem. Og vi er jo også der. 

Er det noen andre der ute som opplever det samme? 

Ts 

Anonymkode: a4193...0e9

Angående tanter og onkler, så har man rett og slett ikke valgt å bli verken tante eller onkel. Så å påstå at tanter/onkler er "forpliktet" på noe vis synes jeg er egoistisk. Det er du selv som har valgt å få barn, og dermed "påtvunget" søskenene dine å bli tante/onkel. 

Jeg er ikke glad i barn. Jeg er forferdelig ukomfortabel rundt barn, og liker rett og slett ikke barn generellt. Jeg har to nevøer. Jeg liker dem marginalt bedre enn andre barn. Jeg har likevel overhodet ikke lyst til å verken passe dem eller finne på ting med dem alene. Jeg er ikke vant med barn, og jeg synes det er ubehagelig nok å være med dem når noen andre har hovedansvaret for å passe på dem. Søsteren min spurte meg ikke om lov til å få barn, eller tillatelse til å gjøre meg til tante, så jeg føler ikke det er rettferdig å kreve noe av meg i så måte. 

Jeg har selv vokst opp med 4 tanter/onkler, som jeg aldri har funnet på noe sammen med, ei heller har de passet meg. Besteforeldrene mine passet meg en sjelden gang. Mormor var ensom og ble både ufør og enke i ung alder, så hun var veldig ivrig på å passe oss. Mens på andre siden jobbet farmor og farfar til de stupte omtrent, samtidig som de var veldig aktive i diverse foreninger, og hadde 9 andre barnebarn de også skulle tenke på. Så de passet oss ikke noe særlig. 

Jeg har inntrykk av at det er rimelig normalt at tanter/onkler ikke melder seg frivillig til å passe. Samboeren min har fint lite med sine onkelbarn å gjøre også, han husker ikke når de har bursdag engang. Det må svigermor passe på for ham. 

Anonymkode: 325ca...8c9

[AnonymBruker]

Vi inviterte besteforeldre til middag 1 gang i måneden i mange år og møte de ofte ut på kaffe.  I tillegg lager jeg ofte mat til svigerforeldre uten advarsel og dukker opp på døren med maten.  Da har de vært stor støtte for barna våres og dukker opp når vi trenger det.  I tillegg var de selv interessert i å dyrke forholdet til barna utenom når vi trengte det. 

Hva gjør dere for foreldrene deres ts?  Jeg hører folk klager ofte angående fraværende besteforeldre men etter å ha snakket litt funnet ut at eneste kontakt de har er når de trenger barnevakt.  

Anonymkode: 38de2...60d

[AnonymBruker]

ut på kaféen

Anonymkode: 38de2...60d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Angående tanter og onkler, så har man rett og slett ikke valgt å bli verken tante eller onkel. Så å påstå at tanter/onkler er "forpliktet" på noe vis synes jeg er egoistisk. Det er du selv som har valgt å få barn, og dermed "påtvunget" søskenene dine å bli tante/onkel. 

Jeg er ikke glad i barn. Jeg er forferdelig ukomfortabel rundt barn, og liker rett og slett ikke barn generellt. Jeg har to nevøer. Jeg liker dem marginalt bedre enn andre barn. Jeg har likevel overhodet ikke lyst til å verken passe dem eller finne på ting med dem alene. Jeg er ikke vant med barn, og jeg synes det er ubehagelig nok å være med dem når noen andre har hovedansvaret for å passe på dem. Søsteren min spurte meg ikke om lov til å få barn, eller tillatelse til å gjøre meg til tante, så jeg føler ikke det er rettferdig å kreve noe av meg i så måte. 

Jeg har selv vokst opp med 4 tanter/onkler, som jeg aldri har funnet på noe sammen med, ei heller har de passet meg. Besteforeldrene mine passet meg en sjelden gang. Mormor var ensom og ble både ufør og enke i ung alder, så hun var veldig ivrig på å passe oss. Mens på andre siden jobbet farmor og farfar til de stupte omtrent, samtidig som de var veldig aktive i diverse foreninger, og hadde 9 andre barnebarn de også skulle tenke på. Så de passet oss ikke noe særlig. 

Jeg har inntrykk av at det er rimelig normalt at tanter/onkler ikke melder seg frivillig til å passe. Samboeren min har fint lite med sine onkelbarn å gjøre også, han husker ikke når de har bursdag engang. Det må svigermor passe på for ham. 

Anonymkode: 325ca...8c9

Jeg påstår ikke at onkler/tanter er forpliktet på noe vis. Ikke besteforeldrene heller. Våre barn - vårt ansvar og valg. Det handler ikke om krav eller forventning om barnepass eller avlastning. Det hadde vært en ren bonus. 

Det er en ærlig sak å ikke være glad i barn. Og ikke alle har nær kontakt med familie. Men for oss er det et savn. Og det må jo være lov å synes det er sårt? Vi har aldri noen (av familie) å møte på typiske familiedager, som 17.mai, påske, jul, nyttår, sommerferie og så videre. Og i småbarnsfasen er det ikke like lett å gjøre slike ting med venner, fordi de jo er med sine familier. 

Vi tar initiativ. Vi inviterer. Lager mat. Er gjestfrie. Det går bare en vei. Det er så og si aldri den andre veien. Som oftest har alle nok med seg og sitt, så vi får avslag på avslag. Eller så blir det et lite pliktbesøk, hvor det merkes godt at det er nettopp det. Nå kan det virke som vi tar veldig mye kontakt, men gjør ikke det heller. Og nå har det etter hvert blitt mindre og mindre, fordi vi er lei av å føle oss slik.

 

 

Anonymkode: a4193...0e9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg påstår ikke at onkler/tanter er forpliktet på noe vis. Ikke besteforeldrene heller. Våre barn - vårt ansvar og valg. Det handler ikke om krav eller forventning om barnepass eller avlastning. Det hadde vært en ren bonus. 

Det er en ærlig sak å ikke være glad i barn. Og ikke alle har nær kontakt med familie. Men for oss er det et savn. Og det må jo være lov å synes det er sårt? Vi har aldri noen (av familie) å møte på typiske familiedager, som 17.mai, påske, jul, nyttår, sommerferie og så videre. Og i småbarnsfasen er det ikke like lett å gjøre slike ting med venner, fordi de jo er med sine familier. 

Vi tar initiativ. Vi inviterer. Lager mat. Er gjestfrie. Det går bare en vei. Det er så og si aldri den andre veien. Som oftest har alle nok med seg og sitt, så vi får avslag på avslag. Eller så blir det et lite pliktbesøk, hvor det merkes godt at det er nettopp det. Nå kan det virke som vi tar veldig mye kontakt, men gjør ikke det heller. Og nå har det etter hvert blitt mindre og mindre, fordi vi er lei av å føle oss slik

Anonymkode: a4193...0e9

Jeg skjønner for all del at det er leit når man føler at familien ikke er like interessert i kontakt med deg som du er i dem. Jeg har vært i samme båten selv, men da som den barnløse som ble oversett til fordel for en søster med barn. 

Men altså, å ikke invitere folk med barn kan det være mange grunner til utover at man ikke er interessert i å treffe dem. En ting er at man kan være redd for at ungene skal kjede seg, men har ikke leker eller noe å underholde dem. Hjemmet ens er ikke barnesikret, en er redd for at ungene skal skade seg. En har møbler/ting man er redd for, og er redd foreldrene ikke kommer til å passe på ungene så ting blir ødelagt (har erfaring med dette selv... det var visst MIN jobb å passe på at gullungen ikke hakket opp spisebordet med gaffelen..). Eller man har rett og slett hørt så mye klager fra foreldre om hvor mye styr det er å måtte dra på besøk med unger, og klager på at uff og uff hjemmet der er farlig osv. 

Jeg føler det ihvertfall slik. Vi har et vennepar som har vært hos oss 2 ganger siden vi kjøpte huset vårt for fire år siden. Og de bor i gangavstand fra oss. De har ikke hatt med noen leker eller noe som helst for å underholde ungene noen av gangene, med det som resultat at ungene kjeder seg halvt ihjel og dermed peller og plukker på alt vi har (og har ødelagt ting begge gangene, uten at foreldrene har grepet inn eller tilbudt seg å erstatte på noen måte). Vi hadde også kronisk angst for at minstemann skulle dunke hodet i den skarpe peiskanten vår, mens de herjet rundt. Foreldrene later til å foretrekke at vi kommer til dem også, heldigvis... Er litt det samme med tantebarna mine. Men der hører vi også mye åkking og oiing over hvor stress det er å måtte drasse på så masse greier når man skal på besøk med unger, så da får vi jo inntrykk av at det bare er pes om vi inviterer dem, og at de ikke vil komme... 

Anonymkode: 325ca...8c9

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Inspirert av "tante"-tråden.

I en familie vil det alltids være noen som ikke bryr seg like mye som man kanskje skulle ønske. Dessverre, og sårt. Men samtidig, er det egentlig noe å ta opp med den det gjelder?. Hadde man ønsket mer kontakt, virkelig vært glad i eller engasjert, så hadde man jo vært mer til stede.

Vi er dessverre i den situasjonen at det ikke er ett eneste ett familiemedlem som virkelig engasjerer seg i barna (4 og 1 år). De stiller opp til bursdag, og møter dem kanskje noen ganger i løpet av året. Mest på vårt initiativ. Men det er ingen som tar de med ut på noe. Som kommer på besøk bare for å treffe ungene. Som vil at de skal komme til dem eller som gir dem et nettverk av familie utenom oss. De gangene vi har hatt barnevakt har det vært avtalt lang tid i forveien. Og det skjer aldri at noen tilbyr seg fordi de ønsker selv. Gjelder besteforeldre på begge sider, og onkler og tanter på begge sider. Det er så trist. Både fordi vi ser at hele omgangskretsen vår har masse familie rundt seg. Mens hos oss er det bare vi og ungene. Nå vet kanskje ikke ungene hva de går glipp av. De kan ikke savne noe de ikke har hatt. Men vi voksne kjenner på det. Både for vår egen del, vi blir en familie som er mye alene i høytider og ferier, når andre er med familie. Men også for barna. Familien går glipp av dem. Det morsomme de sier og gjør. Den grenseløse kjærligheten de kan gi. En hel barndom med unger som så gjerne ville elsket å bli tatt med ut på noe av en annen enn mamma og pappa. 

Noen flere i samme situasjon? 

Anonymkode: a4193...0e9

Som jeg skulle ha skrevet innlegget selv. Bortsett fra det med barnevakt, det har kun skjedd at tante har vært barnevakt en gang for snart fire år siden..

Veldig sårt.

Nå er det slik at min mor er ikke egnet, far bor i utlandet. Min manns far er død og hans mor og søster bryr seg stort sett med,seg selv og hverandre..

Svigermor har aldri likt meg noe jeg fint kan leve med men det at hun lar det gå ut over barna er hjerterått. Veldig sårt. For meg så blir det utilgivelig da hun forresten ofte er rett her i området, henter hans søster som arbeider på apoteket rett her ved oss. Hun besøker ofte og passer på sin samboers barnebarn, som også bor rett i nærheten her. I tillegg så er hun ofte i området fordi hun er hektet på det å gå på noe som kalles Byttebua.

Standaren er at vi ses til bursdager. Og jul.

Når vi er på besøk hos dem så er det på eget iniativ.

 

Anonymkode: 22699...46b

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Er ikke så mange som er interessert i barn. Jeg forstår det er leit, og ikke minst for barna sin del. Innrømmer at jeg er litt sånn selv. Barn er fryktelig uinteressant egentlig, og jeg har bare single venner omtrent. 

Men, hvis noen i min familie inviterte meg på besøk og sa de ville jeg skulle bli kjent med barna deres så hadde jeg jo gjort det innimellom  Hadde stilt opp som barnevakt og ellers når jeg hadde mulighet. Begge parter må gi og ta litt da, hvis dere ikke inviterer folk helt konkret så er det jo lett at de prioriterer andre ting istedet. 

Anonymkode: 4c5ba...fb4

Hva med vi voksene familimeldemmer som ikke har barn opplever det samme.

Hva skal man skylde på da?

For det er jo aldri sin egen feil-

Anonymkode: 45001...66e

[AnonymBruker]

Tror dette kommer til å svi når de blir eldre. Nå er man opptatt med sine liv men når helsa skranter og man ønsker mer kontakt med familie blir det tydelig at man høster slik man sår.  Dere og barna har ingen tett relasjon til dem og blir nok ikke mange besøk på sykehjemmet for å si det sånn. 

Ingen gode råd her dessverre. De virker jo rett og slett ikke interessert.  Prisen for det betaler de for senere tror jeg.  

Anonymkode: b9deb...232