Når man «ikke liker» barnet...

[AnonymBruker]

Jeg holder på med en fyr som har et barn fra før, som jeg ikke går overens med.

Barnet er i skolealder, men oppfører seg absolutt ikke slik. Sutrer, skriker for alt, er ufin i språket, tar generelt veldig mye plass. Og etter snart 3 år hører h*n enda aldri på meg, uansett hva det gjelder. Vi har ingen kjemi, uansett hvor hardt jeg prøver, og kjenner nå at det sliter på meg...

Jeg har selv et barn som er noen år eldre, og vi voksne har to forskjellige måter å oppdra barn på. Der den minste får styre som h*n selv vil, mens jeg er opptatt av at min skal høre etter, respektere voksne og generelt oppføre seg fint. Blir endel sure minner innimellom pga forskjellene på oss som foreldre.

Ble litt rotete.. men er det noen som har råd for å få dette til å fungere? Vi har pratet mye sammen om dette, også er det bedre en stund også sklir det ut igjen. Og jeg er vanligvis veldig flink - og går overens med barn. Men h*n her klarer jeg snart ikke mer, og det føles helt grusomt å si 😞

Anonymkode: 64610...265

[AnonymBruker]

Dere burde i alle fall ikke bli samboere. Det kommer ikke til å fungere. Barnet må komme først, så dersom du ikke «tåler» barnet så er jo et seriøst forhold dødfødt. 

Anonymkode: 2123a...00a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg holder på med en fyr som har et barn fra før, som jeg ikke går overens med.

Barnet er i skolealder, men oppfører seg absolutt ikke slik. Sutrer, skriker for alt, er ufin i språket, tar generelt veldig mye plass. Og etter snart 3 år hører h*n enda aldri på meg, uansett hva det gjelder. Vi har ingen kjemi, uansett hvor hardt jeg prøver, og kjenner nå at det sliter på meg...

Jeg har selv et barn som er noen år eldre, og vi voksne har to forskjellige måter å oppdra barn på. Der den minste får styre som h*n selv vil, mens jeg er opptatt av at min skal høre etter, respektere voksne og generelt oppføre seg fint. Blir endel sure minner innimellom pga forskjellene på oss som foreldre.

Ble litt rotete.. men er det noen som har råd for å få dette til å fungere? Vi har pratet mye sammen om dette, også er det bedre en stund også sklir det ut igjen. Og jeg er vanligvis veldig flink - og går overens med barn. Men h*n her klarer jeg snart ikke mer, og det føles helt grusomt å si 😞

Anonymkode: 64610...265

Barn formes av sin oppdragelse. Så når du «ikke liker» et barn i skolealder så er det barnets oppdragelse (eller mangel på sådan) du misliker. Og den er utført av mannen du er sammen med. Så den vil bli lik om du noensinne vurderer barn med han. 

 

Jeg bruker alltid si at jeg liker alle barn. Men jeg liker veldig sjelden barns foreldre. For det er hjemmenfra barn har dårlig oppførsel.  

Om du tenker fortsette med særbo: se barnets far når barnet er hos mor. Om du tenker sambo er et mål: Finn deg en ny og bedre partner. 

Anonymkode: 9fbc7...468

[AnonymBruker]

Ikke flytt sammen. Det vil være et irritasjonsmoment bestandig. Slik har jeg hatt det i 8-10 år. Det blir ikke noe bedre når barna blir store, de er vant til å få det akkurat slik de vil. Her har vi nesten vært to separate familier til tider, som spiser måltider sammen/deler husholdning.

Anonymkode: d2f23...550

[AnonymBruker]

Barnet merker at du ikke liker han/henne, som påvirker oppførselen. Helt naturlig at barnet da heller "aldri" hører etter hva du sier. Du skriver også at dette er barnet til en mann du "holder på med", og at ting ikke har blitt bedre etter tre år. Det er rimelig lenge å "holde på med noen" uten at dere har tatt forholdet til et mer seriøst nivå, og dette tror jeg kan gjøre et lite barn både usikker og utrygg - som igjen kan være grunnlag for utagerende oppførsel. 

Alt i alt så håper jeg for Guds skyld at dere ikke blir samboere og at dere heller gir dere nå og går hver deres vei, da det åpenbart ikke fungerer. Går man inn i et forhold med noen som har barn, så er barnet en del av pakken. Da er det en forutsetning at man liker både barnet på lik linje som den man inngår forholdet med. 

Anonymkode: 17620...3c1

[AnonymBruker]

Hvis dere fortsetter å være "bare" kjærester, så bør det kunne funke på et vis. Det går an å ha familiekonstellasjoner der man ikke har så mye med hverandres barn å gjøre, slik at tiden du må bite tenna sammen og spille glad blir overkommelig (for bite tenna sammen må du jo, selv om det er totalkræsj mellom deg og barnet).

Men som andre over vil jeg på det sterkeste fraråde dere å flytte sammen, eller tilbringe så mye tid sammen at dette blir et stort problem. Jeg har en god venn (vi er nesten 40), som på spørsmålet om hvordan det står til med mor og stefar svarer "Mamma har det fint, og stefaren min er like kjip som han alltid har vært"- og det er jo himla trist å tenke på at han tenker på stefaren sin gjennom 30 år som kjip.

Noen ganger passer mennesker svært dårlig sammen, og da bør man virkelig unngå å tvangspåføre både voksne og barn tette, familiære bånd.

Så mitt råd er maks kjærester, og da mest mulig på voksenplan. Klarer dere å ha det fint med en sånn ordning, bør det kunne funke.

Anonymkode: d9c37...447

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barn formes av sin oppdragelse. Så når du «ikke liker» et barn i skolealder så er det barnets oppdragelse (eller mangel på sådan) du misliker. Og den er utført av mannen du er sammen med. Så den vil bli lik om du noensinne vurderer barn med han. 

Anonymkode: 9fbc7...468

Barn har personlighet allerede når de blir født. Søsken vil ofte være svært forskjellige, selv om de vokser opp med de samme foreldrene som forsøker seg på samme oppdragerstil.

Noen tar veldig lett til seg oppdragelse, til og med inkonsekvent og slapp grensesetting, mens andre barn vil selv yrkespedagoger slite med å få til å oppføre seg. Det er ikke så enkelt som at man får de barna man fortjener, selv om dårlig oppdragelse også spiller mye inn i mange saker. 

Trollet mitt startet trassalder 9 mnd gammel. Slengte seg i gulvet, hylte og sparket i gulvet. H*n er ikke to enda, men det tydelig sport i å gjøre alt som ikke er lov, og stor glede om vi blir irriterte. Jo strengere, jo mer triumferende og lykkelig er barnet over å trosse de voksne. Barnehagen har reagert på at det er mer egenrådig enn vanlig. Vi må bare jobbe med det barnet vi har.

Anonymkode: b690e...401

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar...

Og jeg har jo tenkt på dette med å ikke kan bo sammen - samtidig som det jo er et steg i utviklingen av et forhold. Samtidig som barnet bor så langt unna at h*n bare er hos far noen uker tilsammen gjennom året.

Men faren er veldig (!) flink med mitt barn, og kan ikke sammenlignes når det konmer til oppdragelse. Mitt barn elsker han, virkelig.

Og ja, jeg vet barn formes av foreldrene. Og jeg vet h*n kan være en helt herlig unge... Problemet hos far er nok mest at h*n er her så lite, så da blir han «løsere» i oppdragelsen, og gjør seg selv OG barnet bjørnetjenester.

Vanskelig situasjon...

Anonymkode: 64610...265

[bortebra]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Barn har personlighet allerede når de blir født. Søsken vil ofte være svært forskjellige, selv om de vokser opp med de samme foreldrene som forsøker seg på samme oppdragerstil.

Noen tar veldig lett til seg oppdragelse, til og med inkonsekvent og slapp grensesetting, mens andre barn vil selv yrkespedagoger slite med å få til å oppføre seg. Det er ikke så enkelt som at man får de barna man fortjener, selv om dårlig oppdragelse også spiller mye inn i mange saker. 

Trollet mitt startet trassalder 9 mnd gammel. Slengte seg i gulvet, hylte og sparket i gulvet. H*n er ikke to enda, men det tydelig sport i å gjøre alt som ikke er lov, og stor glede om vi blir irriterte. Jo strengere, jo mer triumferende og lykkelig er barnet over å trosse de voksne. Barnehagen har reagert på at det er mer egenrådig enn vanlig. Vi må bare jobbe med det barnet vi har.

Anonymkode: b690e...401

Sant! 

Reagerer på at folk gir inntrykk av at barn er leire som skal formes. Det er mer enn foreldre som bestemmer hvem vi blir! Vi blir født med et lynne. Og du ser jo selv, en i en søskenflokk kan bli statsminister, mens en annen blir narkoman. Jeg vet om så mange eksempler på søsken som oppfører seg vidt forskjellig. Ei barndomsvenninne av meg og søstera hennes for eksempel: Venninna mi hadde veldig respekt for autoriteter og var lydig, mens søstera hennes krangla og satte seg opp mot alt. 

Men barn er også små mennesker. Det er ikke alle mennesker man kommer overens med. Store som små. (Synes derfor i grunnen at utsagn à la "jeg elsker barn" er like meningsløse som "jeg elsker folk over åtti"). Om ts ikke liker barnet, så kan du banne på at barnet har fått det med seg. Har venner som har hatt ublide relasjoner med steforeldre også. Det er to sider av saken. Det er kjipt ikke å komme overens med en steforelder. 

[Biloba]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar...

Og jeg har jo tenkt på dette med å ikke kan bo sammen - samtidig som det jo er et steg i utviklingen av et forhold. Samtidig som barnet bor så langt unna at h*n bare er hos far noen uker tilsammen gjennom året.

Men faren er veldig (!) flink med mitt barn, og kan ikke sammenlignes når det konmer til oppdragelse. Mitt barn elsker han, virkelig.

Og ja, jeg vet barn formes av foreldrene. Og jeg vet h*n kan være en helt herlig unge... Problemet hos far er nok mest at h*n er her så lite, så da blir han «løsere» i oppdragelsen, og gjør seg selv OG barnet bjørnetjenester.

Vanskelig situasjon...

Anonymkode: 64610...265

Noen uker tilsammen gjennom året??

Da tenker jeg at det skal være ganske ille for at det skal være et uoverkommelig problem. Er det slik at ferie med barnet er et mareritt for deg, kan f.eks far sette av en av ferieukene til tur alene med barnet, mens du bruker en ferieuke på f.eks tur med ditt barn samtidig eller senere. Han begrunner det da overfor sitt barn med at de to får så lite tid sammen at han vil at de skal ha den uken sammen alene for å kunne ta igjen litt.

Du trenger ikke ha en stemorrolle eller prøve å oppdra barnet, det er bare mor som har noen særlig reell påvirkningskraft når hun har barnet full tid.

For å fungere som far og oppdrager trenger han mye mer tid med barnet for å opparbeide både nok nærhet, tilknytning, trygghet og autoritet. Skyper de ofte f.eks, for å kompensere litt for at de ikke får så mye samværstid?

Far kan også øke samværet med å ta en helg i ny og ne på hotell på barnets hjemsted og være sammen med barnet der. 

Endret 26. oktober 2017 av Biloba

[Ferny]

5 minutter siden, Biloba skrev:

Noen uker tilsammen gjennom året??

Da tenker jeg at det skal være ganske ille for at det skal være et uoverkommelig problem. Er det slik at ferie med barnet er et mareritt for deg, kan f.eks far sette av en av ferieukene til tur alene med barnet, mens du bruker en ferieuke på f.eks tur med ditt barn samtidig eller senere. Han begrunner det da overfor sitt barn med at de to får så lite tid sammen at han vil at de skal ha den uken sammen alene for å kunne ta igjen litt.

Du trenger ikke ha en stemorrolle eller prøve å oppdra barnet, det er bare mor som har noen særlig reell påvirkningskraft når hun har barnet full tid.

For å fungere som far og oppdrager trenger han mye mer tid med barnet for å opparbeide både nok nærhet, tilknytning, trygghet og autoritet. Skyper de ofte f.eks, for å kompensere litt for at de ikke får så mye samværstid?

Far kan også øke samværet med å ta en helg i ny og ne på hotell på barnets hjemsted og være sammen med barnet der. 

Jeg tenkte faktisk akkurat de samme tingene som du skriver her.

[AnonymBruker]

På ‎26‎.‎10‎.‎2017 den 0.55, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar...

Og jeg har jo tenkt på dette med å ikke kan bo sammen - samtidig som det jo er et steg i utviklingen av et forhold. Samtidig som barnet bor så langt unna at h*n bare er hos far noen uker tilsammen gjennom året.

Men faren er veldig (!) flink med mitt barn, og kan ikke sammenlignes når det konmer til oppdragelse. Mitt barn elsker han, virkelig.

Og ja, jeg vet barn formes av foreldrene. Og jeg vet h*n kan være en helt herlig unge... Problemet hos far er nok mest at h*n er her så lite, så da blir han «løsere» i oppdragelsen, og gjør seg selv OG barnet bjørnetjenester.

Vanskelig situasjon...

Anonymkode: 64610...265

og plutselig så vil barnet flytte til far, og så blir det kaos i heimen.. Hos oss startet det med 50/50 deling, noe jeg trivdes med.. Nå er det ene barnet hos oss 100% og det andre 70% (ikke lenge før 100% her også)... Dette var ikke noe jeg "giftet meg inn i", og vurderer nå skilsmisse.. Det er bare krangling mellom barna, det er ingen harmoni i huset noen gang! Det er rotete!! Jeg jobber bare 30% for å få fred.. jeg drar hjem, rydder, shiner og nyter tiden før barna kommer hjem, så gå jeg på autopilot igjen.. HATER livet mitt nå! Før kunne jeg hente meg inn de ukene de ikke var her.. Nå føler jeg meg innestengt og i fengsel! Er også plaget med angstanfall, en type klaustrofobi og følelsen av å aldri være alene..

Anonymkode: 4fdca...c2d

[Biloba]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

og plutselig så vil barnet flytte til far, og så blir det kaos i heimen.. Hos oss startet det med 50/50 deling, noe jeg trivdes med.. Nå er det ene barnet hos oss 100% og det andre 70% (ikke lenge før 100% her også)... Dette var ikke noe jeg "giftet meg inn i", og vurderer nå skilsmisse.. Det er bare krangling mellom barna, det er ingen harmoni i huset noen gang! Det er rotete!! Jeg jobber bare 30% for å få fred.. jeg drar hjem, rydder, shiner og nyter tiden før barna kommer hjem, så gå jeg på autopilot igjen.. HATER livet mitt nå! Før kunne jeg hente meg inn de ukene de ikke var her.. Nå føler jeg meg innestengt og i fengsel! Er også plaget med angstanfall, en type klaustrofobi og følelsen av å aldri være alene..

Anonymkode: 4fdca...c2d

Hvorfor er det du som rydder og shiner, når det er din partner som har barn? Og at du jobber lite, taper pensjonspoeng og inntekt, for å gjøre det mulig for far og barn å ikke ta ansvar?

Hadde gitt far ultimatum. Særbo (om du kan tenke deg det), brudd eller han sørger for å ta jobben barna medfører med konflikthåndtering, grensesetting, rydding og ekstra vasking. En mulighet hvis du fortsatt elsker mannen din kan f.eks være at bo i en tomannsbolig/bolig med en utleielelighet, der du har en del for deg selv der du kan ha din standard for orden (og la far styre deres del) og kan trekke deg tilbake dit når du vil koble av.

Å bo med noen som har barn blir fort et mareritt om partner er en unnasluntrer. 

[AnonymBruker]

Hvis folk bare kunne holde sammen og slutte å tro gresset er grønnere på andre siden, så blir det ikke "bonusbarn" som jeg forøverig syntes er et helt forkastelig ord!
Det å ha barn selv kan være vanskelig men når de ikke er av eget kjøtt og blod... Da er det dømt å bli trøbbel, det blir som om barnet eller stemor/far skal konkurrere om samme mann/dame, og alle vet jo at når 2 damer/menn skal konkurrere om samme person så funker ikke det heller.
Nei, hvis man stikker fra noen andre så må man bare finne seg i at barnet skal komme først og sine egne lyster i andre rekke, annet oftest egoistisk og sjeldent bra. I de tilfellene det funker, greit nok. Men hvis man leser forumet her og hører hva folk sier så er det stort sett alltid et problem, og oftest når det kommer inn en stemor....

Anonymkode: eb5a5...fe7

[AnonymBruker]

Det høres ut som en naturlig reaksjon på at barnet er sjeldent hos dere. Må tilpasse seg hver gang, føler seg muligens avvist, trenger bekreftelse på at dere beyr dere osv. Samtidig kan det henge sammen med personlighet, oppdragelse hos mor osv. Jeg ville bedt om foreldreveiledning, spesielt faren til barnet må lære å være trygg, gi kjærlighet og samtidig sette grenser. Skjønner godt det føles vanskelig for deg selv om det er sjeldent samvær, regner med samvær ofte er i langhelger å ferie, og ikke kjekt å grue seg til fridager og familietid som du i utgangspunktet ser frem til.

Anonymkode: 34bc1...485

[AnonymBruker]

På 25.10.2017 den 16.35, AnonymBruker skrev:

Jeg holder på med en fyr som har et barn fra før, som jeg ikke går overens med.

Barnet er i skolealder, men oppfører seg absolutt ikke slik. Sutrer, skriker for alt, er ufin i språket, tar generelt veldig mye plass. Og etter snart 3 år hører h*n enda aldri på meg, uansett hva det gjelder. Vi har ingen kjemi, uansett hvor hardt jeg prøver, og kjenner nå at det sliter på meg...

Jeg har selv et barn som er noen år eldre, og vi voksne har to forskjellige måter å oppdra barn på. Der den minste får styre som h*n selv vil, mens jeg er opptatt av at min skal høre etter, respektere voksne og generelt oppføre seg fint. Blir endel sure minner innimellom pga forskjellene på oss som foreldre.

Ble litt rotete.. men er det noen som har råd for å få dette til å fungere? Vi har pratet mye sammen om dette, også er det bedre en stund også sklir det ut igjen. Og jeg er vanligvis veldig flink - og går overens med barn. Men h*n her klarer jeg snart ikke mer, og det føles helt grusomt å si 😞

Anonymkode: 64610...265

Hvorfor i all verden tror du barnet ønsker å like deg? Barnet får aldri vært alene med sin far. Du er i veien.

Anonymkode: 1de4c...2ed

[AnonymBruker]

Jeg vil si du er ganske misvisende i hovedinnlegget Ts. Du legger det frem som at du har en slags stemor-rolle, og at problemene du har med barnet er noe som går ut over hverdagen. Dette er jo ikke tilfellet når du senere skriver i et innlegg at barnet er hos pappa et par uker til sammen i løpet av et helt år. Det er svært lite samvær, faktisk ekstremt lite. Du trenger altså overhodet ikke ha noe rolle ovenfor dette barnet, og i hvert fall ikke som en autoritær person. Du skriver at barnet «aldri» hører etter på hva du sier, men det blir jo helt feil at du skal gå rundt å bestemme noe også ovenfor et barn du nesten ikke har noe med å gjøre. Plutselig gir det VELDIG mye mening hvorfor dette barnet oppfører seg vanskelig. Ikke bare får barnet være med faren sin en svært liten brøkdel av året, men den lille tiden han får med faren skal en kvinnelig «venninne» av pappa (skriver venninne, i og med at dere verken bor sammen eller er gift» invadere tiden de har sammen. Du skriver også at denne mannen «elsker» dine barn, og er så flinke med dem, kanskje er han til og med mer sammen med dine barn, og det er garantert noe hans barn har fått med seg - som igjen kan være en hard psykisk påkjenning for en lite barn.

La barnet få alenetid den lille tiden han/hun har med pappan sin, og back unna, er det beste. Spesielt når du ikke liker barnet en gang. 

Anonymkode: 17620...3c1

[AnonymBruker]

På ‎26‎.‎10‎.‎2017 den 1.09, bortebra skrev:

Sant! 

Reagerer på at folk gir inntrykk av at barn er leire som skal formes. Det er mer enn foreldre som bestemmer hvem vi blir! Vi blir født med et lynne. Og du ser jo selv, en i en søskenflokk kan bli statsminister, mens en annen blir narkoman. Jeg vet om så mange eksempler på søsken som oppfører seg vidt forskjellig. Ei barndomsvenninne av meg og søstera hennes for eksempel: Venninna mi hadde veldig respekt for autoriteter og var lydig, mens søstera hennes krangla og satte seg opp mot alt. 

Men barn er også små mennesker. Det er ikke alle mennesker man kommer overens med. Store som små. (Synes derfor i grunnen at utsagn à la "jeg elsker barn" er like meningsløse som "jeg elsker folk over åtti"). Om ts ikke liker barnet, så kan du banne på at barnet har fått det med seg. Har venner som har hatt ublide relasjoner med steforeldre også. Det er to sider av saken. Det er kjipt ikke å komme overens med en steforelder. 

Er helt enig det du skriver, men samtidig er det noe du glemmer. Barn i samme familie kan bli behandlet helt ulikt av de voksne, der ett barn er yndlingsbarnet, kan det andre få rollen som hakkekylling,og med det i mente, kan 2 søsken bli helt forskjellig som voksne. Der det ene søskenet er full av selvtillit, kan det andre opptre nervøst og med lite selvtillit,nettopp pga de ulike rollene de fikk av de voksne som barn.

Anonymkode: bffda...cd1

[AnonymBruker]

På 25.10.2017 den 16.35, AnonymBruker skrev:

Jeg holder på med en fyr som har et barn fra før, som jeg ikke går overens med.

Barnet er i skolealder, men oppfører seg absolutt ikke slik. Sutrer, skriker for alt, er ufin i språket, tar generelt veldig mye plass. Og etter snart 3 år hører h*n enda aldri på meg, uansett hva det gjelder. Vi har ingen kjemi, uansett hvor hardt jeg prøver, og kjenner nå at det sliter på meg...

Jeg har selv et barn som er noen år eldre, og vi voksne har to forskjellige måter å oppdra barn på. Der den minste får styre som h*n selv vil, mens jeg er opptatt av at min skal høre etter, respektere voksne og generelt oppføre seg fint. Blir endel sure minner innimellom pga forskjellene på oss som foreldre.

Ble litt rotete.. men er det noen som har råd for å få dette til å fungere? Vi har pratet mye sammen om dette, også er det bedre en stund også sklir det ut igjen. Og jeg er vanligvis veldig flink - og går overens med barn. Men h*n her klarer jeg snart ikke mer, og det føles helt grusomt å si 😞

Anonymkode: 64610...265

Nå kommer du til å få så mye pepper (kanskje fått allerede også, har ikke lest svarene) fra kvinneguiden-mafiaen, jeg snakker av erfaring.. Har selv skrevet et par lignende innlegg, jeg er også sammen med en som har et barn jeg ikke går så godt sammen med. Så aller først må jeg si at jeg skjønner deg veldig godt. Utrolig vanskelig situasjon, spesielt ettersom dere har ulikt syn på oppdragelse.

Vi har hatt masse utfordringer rundt dette, og hos oss har det blitt bedre rett og slett fordi samboer forstår at min måte å tenke oppdragelse på faktisk er bedre og han innser at han har kjørt den klassiske dumsnille pappen og han så selv etter bemerkninger fra meg at han måtte gjøre endringer. 

Men. Hadde jeg valgt dette forholdet om jeg skulle valgt igjen? Vet ikke. Jeg elsker samboeren min og vi har nå en datter sammen. Men vi har overhodet ikke hatt den letteste veien hit. Så gå dypt i deg selv og tenk på om du ønsker så sterkt å være i dette forholdet at det tåler ballasten han har med seg. 

Anonymkode: 5d573...913

[Biloba]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er helt enig det du skriver, men samtidig er det noe du glemmer. Barn i samme familie kan bli behandlet helt ulikt av de voksne, der ett barn er yndlingsbarnet, kan det andre få rollen som hakkekylling,og med det i mente, kan 2 søsken bli helt forskjellig som voksne. Der det ene søskenet er full av selvtillit, kan det andre opptre nervøst og med lite selvtillit,nettopp pga de ulike rollene de fikk av de voksne som barn.

Anonymkode: bffda...cd1

Ingen foreldre bestemmer seg for å ha en hakkekylling og en gullunge. Allerede som nyfødte er barna forskjellige, og noen appellerer bedre til foreldrene enn andre, får mer positiv oppmerksomhet, gir god respons tilbake osv. Andre ting virker også inn, som barnets utseende f.eks.