Hva skal jeg gjøre? Trenger seriøst hjelp

[Ceau]

Jeg trenger seriøst hjelp! 
Beklager allerede for et rotete innlegg, men jeg kjenner meg sint i det jeg skriver dette innlegget...

 

Jeg SKAL inn på medisin en dag.
Problemet er at foreldrene mine nærmest nekter meg å fullføre drømmen min. De ønsker at jeg skal gjøre som mange i familien min: bli sykepleier. Jeg er ikke fullkommen i kjemi eller matte enda, men jeg ønsker å jobbe meg opp til å bli det. Jeg vet jeg kan gjøre det bra dersom jeg jobber med det.

Foreldrene mine har et voldsomt temperament, og selv om jeg er ei selvstendig jente, så fikk foreldrene mine meg til å føle meg såpass nedtrykt at jeg til slutt var med på å starte på sykepleien. Nedtrykt i den form av at jeg valgte å unngå fag som kjemi og matte. Sykepleien er et fantastisk yrke og jeg vet dette ettersom jeg har flere kontakter som har dette som yrke, men jeg selv ønsker å ikke gi opp drømmen min om å bli lege. 

Jeg startet derfor på sykepleien i år og hadde planer om å ta opp fag ved siden av studiet. Dette litt i skjul fra foreldrene mine som hele veien gir meg dårlig selvtillit og klager over at jeg fokuserer på noe jeg ikke kommer til å få til... Det å ta opp fag på siden fungerer noe, men det er samtidig ikke nok til at jeg føler at jeg kan gjøre det spesielt bra... Dette tærer veldig!
Fristelsen for å avslutte studiet er stort, men jeg føler samtidig at det blir for dumt å avslutte nå. Det er vel kanskje best å fullføre? Men hva gjør jeg så med kjemien og matten? Jeg nekter å gi opp drømmen. Jeg kan virkelig se for meg at jeg kan gjøre det bra...

 

Er det noen her med erfaringer?

[Testosteron]

Det er soleklart best å fullføre studiet du har begynt på, og så kan du heller ta fag når du er ferdig på studiet og har begynt å jobbe

[AnonymBruker]

Ville ikke sluttet. Hvis du ikke hadde gått sykepleie måtte du jobbet ved siden av å ta opp fag. Prøv å gjør begge deler. Klarer du snittet på medisin, har du noe å falle tilbake på. 

Anonymkode: 418f8...e36

[AnonymBruker]

*klarer du IKKE snittet, har du noe å falle tilbake på

Anonymkode: 418f8...e36

[Ceau]

Men hva om jeg fullfører ett år nå og drar til utlandet neste år? Jeg kjenner meg så sint og deprimert på grunn av foreldrene mine, ønsker ikke å la dette ødelegge for meg... Jeg ønsker heller ikke å "kaste bort" flere år...

Beklager for at jeg høres sutrete og barnslig ut. Jeg burde kanskje ha ventet litt før jeg skrev alt dette...

[Ceau]

Tusen takk for hjelp, dere! Jeg setter virkelig pris på det!

[Ceau]

Jeg synes det frister så mye mer å få støtte fra Lånekassen ved siden av å gå på Sonans.... 

[Duff]

Toget har ikke gått. Mange medisinstudenter har noen år på andre studier/jobbeår for å forbedre karakterer bak seg. Hvis du avslutter studiet ditt nå ville jeg nok heller søkt permisjon fra sykepleien ett år mens du gjør noe annet og samtidig jobber med karakterene du mangler. Da har du noe å gå tilbake til når året er over i tilfelle planen skulle ryke. 

[Ceau]

Jeg surrer sånn her... Jeg vil egentlig ikke til utlandet ettersom at jeg har kjæreste her i Norge. Dette høres selvsagt dumdristig ut, men på grunn av at jeg tror jeg kunne ha kommet inn i Norge ønsker jeg egentlig ikke å "ofre" kjæresten min ved å flytte til utlandet...
Likevel ser det ut som eneste utvei. 

[Ceau]

Tusen takk, Duff! Setter stor pris på dette.
Men vet du noe om hvordan permisjon fungerer, tilfeldigvis? Dersom jeg tar permisjon nå, hvor lenge varer permisjonen? Altså dersom jeg tilfeldigvis skulle funnet ut at jeg ender opp med sykepleien. Finnes det noen haker her? 

Endret 24. oktober 2017 av Ceau

[AnonymBruker]

Få råd av noen på sykepleien? Rådgivere eller lignende? Evt karriererådgiver utenom skolen? Hvis du tenker så mye på det, prøv å gjør det du kan for å finne en løsning på det. Forstår veeeldig godt det er frustrerende! Hadde selv foreldre som presset meg til å gå rett på et studie etter videregående, når jeg var meeget skolelei og ville ut å reise ett år. Er fortsatt ganske bitter på dem for dette, så jeg angrer på at jeg ikke stod mer opp for meg selv. Det betyr ikke jeg mener du bør droppe ut eller ikke, men prøv å finne ut av hva som er best for deg og din framtid! Ikke dine foreldre. Jeg angrer på at jeg ikke stolte mer på meg selv, selv om jeg selvsagt mener utdanning er viktig 😊

Anonymkode: 2af59...d6d

[AnonymBruker]

Den siste setningen var ikke relevant for deg, men håper du uansett du finner ut av det! Lykke til😊

Anonymkode: 2af59...d6d

[Ceau]

Tusen takk for at dere deler erfaringer og råd!
Jeg har forhørt meg med flere rådgivere og har prøvd å suge til meg nødvendig informasjon, men jeg føler ikke at jeg når helt fram... Dessuten skjer det altfor ofte misforståelser og feiltakelser. Et forum virker kanskje ikke å være en bedre løsning, men jeg føler samtidig at jeg i hvert fall kan føle på andres erfaringer og surre meg inn i en konklusjon kanskje parallelt med bruk av en rådgiver. 

Jeg har vurdert permisjon tidligere, men jeg kjenner meg så redd for at en rådgiver gjør at dette ikke blir gjennomført på en ordentlig måte og derfor hopper jeg litt av dette toget. Er det noen her som har erfaringer med å ta permisjon? Forhåpentligvis kan det gi støtte til videre samtale med en rådgiver, kanskje kan jeg nærme meg en viss sannhet... 

[Ceau]

Men det er virkelig godt å lese om erfaringene deres her.
Kjenner på at jeg kanskje bør stole mer på meg selv framover, så tusen takk igjen!

[AnonymBruker]

Du hopper av studiene og følger drømmen DIN. 

Jeg begynte aldri på medisin, selv om jeg kom inn, da jeg fikk et barn og ønsket ikke flytte. Det angrer jeg på hver dag. Når har jeg en annen god utdanning og jobb, huslån, flere barn. Så tingene er litt mer komplisert, men hadde jeg kunnet hadde jeg begynt på dagen. 

Og han kjæresten din han må du sette litt i andre rekke. Kommer du inn i utlandet så tar du det der. 

Anonymkode: 9557f...6ae

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Ceau skrev:

Men det er virkelig godt å lese om erfaringene deres her.
Kjenner på at jeg kanskje bør stole mer på meg selv framover, så tusen takk igjen!

Ja! Stol på deg selv! Go👊👊👊👊👊👊👊

Anonymkode: 2af59...d6d

[AnonymBruker]

Søk permisjon fra sykepleien, og begynn å ta opp fag! Du må følge drømmen din, du aner ikke hvor viktig det er for selvfølelsen din fremover! Jeg sluttet selv på sykepleien, uten å ta permisjon. Og var ikke noe problem å begynne igjen etter det var gått 1-2 års tid. Jeg angrer imidlertid på at jeg ikke fulgte min indre stemme på den tiden, og begynte på annet studie. Jeg hørte på min kjæreste (som nå er en eks), og andre rundt meg. Det angrer jeg på hver eneste dag. Nå ti år etter jeg fullførte, og sitter her med mann, barn og huslån.

Anonymkode: f1155...c82

[lokmeister2016]

Hei du som skrev status. Vet du hva ?? Er du myndig ? Om du er de skal jeg fortelle deg en liten historie . Mine fosterforeldre var manipulerende og truende . Jeg fikk ikke studere de jeg ville engang.. men nå senere når jeg flytta kutta jeg all kontakt .  De hadde en innvending om forholdet mitt og mente jeg burde finne en annwn. Først da sto jeg før mitt og så dere bør være glad jeg har de bra ellers kutter jeg dere helt ut. De som er glad i deg og vil ditt beste støtter deg i drømmen din!! Gjør ikke dine foreldre det så får du si til de sette er mitt liv ikke deres og jeg skal selv ta konsekvensene av mine handlinger kan dere ikke støtte meg i min drøm så blir de litt mye og forlange. Du kan kutte kontakt me de om de blir formye om du er myndig da. Lev livet ditt og drømmen din!! Jeg har aldri vert lykkeligere en idag.  Familie er ikke alltid lett .. Min biologiske far er død men han støtta meg alltid i drømmene mine som hadde med utdanning og gjøre,alltid

[lokmeister2016]

6 timer siden, Ceau skrev:

Tusen takk for at dere deler erfaringer og råd!
Jeg har forhørt meg med flere rådgivere og har prøvd å suge til meg nødvendig informasjon, men jeg føler ikke at jeg når helt fram... Dessuten skjer det altfor ofte misforståelser og feiltakelser. Et forum virker kanskje ikke å være en bedre løsning, men jeg føler samtidig at jeg i hvert fall kan føle på andres erfaringer og surre meg inn i en konklusjon kanskje parallelt med bruk av en rådgiver. 

Jeg har vurdert permisjon tidligere, men jeg kjenner meg så redd for at en rådgiver gjør at dette ikke blir gjennomført på en ordentlig måte og derfor hopper jeg litt av dette toget. Er det noen her som har erfaringer med å ta permisjon? Forhåpentligvis kan det gi støtte til videre samtale med en rådgiver, kanskje kan jeg nærme meg en viss sannhet... 

Kanskje du kan spørre om hjelp til og bytte over til medisin du kan si til rådgiver at du følge du valgte litt feil med sykepleier og at medisin er den store drømmen . Hvordan kan jeg få eventuelt byttet over til medisin eller studere mer mot den retningen . Sykepleier er ikke helt det jeg drømte om men det er medisin kan du si. De vil sikkert hjelpe deg

[Ceau]

Tusen takk, dere! 

Jeg kjenner jeg blir glad av å tenke på permisjonen, og det i seg selv sier jo litt? At selvfølelsen spiller inn framover tror jeg også er veldig riktig, og jeg vet at jeg kommer til å angre meg dersom jeg ikke går for dette. I tillegg tror jeg at jeg kommer til å sitte igjen med en bitterhet ovenfor foreldrene mine dersom jeg ikke gjør noe med dette.

 

Men har noen her erfaringer med studielån? Jeg tok selvsagt opp lån dette halvåret. Bør jeg avslutte nå eller vente til semesteret har gått? I tillegg; hvordan blir det med lånet generelt? Jeg må høre med en rådgiver, men hadde vært fint å få høre noen erfaringer i tillegg.

 

Tuusen takk for at dere deler erfaringene deres!!