Får alle som blir voldtatt skyldfølelse og dårlig samvittighet?

[AnonymBruker]

Synes det er sånn hver gang jeg leser om voldtektsofre så har de skyldfølelse og dårlig samvittighet. Er det sånn for alle? Jeg klarer bare ikke forstå den greia, du ble voldtatt liksom. Selvfølgelig er det ikke din skyld!

Men jeg merker at det er mye dårlig samvittighet overalt, særlig hos kvinner, og jeg skjønner skjeldent greia. Fikk ikke til ammingen (selv om de gjorde så godt de kunne) = skyldfølelse. Besøker ikke faren (som var en drittsekk mot dem som barn) så ofte på gamlehjemmet = dårlig samvittighet. klikket på ungen (ÉN GANG) som kastet yndlingsnipsen i gulvet med vilje = dårlig samvittighet.

Så det gir jo mening at man da kan får sånne følelser ved en voldtekt kanskje.

 

Jeg er mer typen som gjør mitt beste, godtar mine begrensinger og sier unnskyld/prøver å rette opp hvis jeg har gjort feil. Hvis ting er gjort og spist og alt det der, og jeg vet at det var så godt jeg klarte der og da, så rister jeg det av meg, lærer av det, og går videre. Jeg kan ikke si at jeg noen gang har hatt dårlig samvittighet, hva er poenget med det liksom?

Jeg regner med at jeg ville blitt helt føkkings ødelagt av å bli voldtatt, traumatisert og livredd og hadde følt meg helt jævli. Men jeg klarer ikke se for meg at jeg på noen måte kunne tenkt "vel, jeg var jo utfordrende kledd.." eller "vel, jeg rota jo litt med ham først.." og så lagt noe som helst skyld på meg selv?

Eller er det sånn for alle uansett at man blir helt forvirra og glemmer at man mener det er overgriperen feil HVER GANG?

Anonymkode: 1a600...195

[AnonymBruker]

Nei, alle får ikke skyldfølelse.. Men det er helt normalt å få det.

Anonymkode: 2912c...574

[AmandaVI]

Etter at jeg ble voldtatt som 16-åring sa min egen mor at jeg var heldig som ikke bor i Midtøsten, for der blir voldtektsofre steinet for utroskap. Det hjalp veldig å høre.

[AnonymBruker]

Jeg tror denne måten å reagere på henger mye sammen med at man lett føler seg skitten og føler mye skam. Skam og skyldfølelse henger veldig tett sammen og veien over til dårlig samvittighet er heller ikke lang. 

En annen ting er vel det at man henger seg opp i hvorfor det skjedde. Hvorfor meg? Hvorfor akkurat da? Hvorfor akkurat sånn? Ingen bare børster seg på henda og tenker "ja ja, det er sånn som bare skjer tilfeldig. Statistisk sett var det min tur." Som regel har man ingen innsikt i voldtektsmannens ekte motiver, de ytre omstendighetene som bussruter, regnvær, omveier på grunn av veiarbeid, at sikten ble skjult av en stor busk etc er som regel fastsatte og uforanderlige og da står man igjen med hva man selv gjorde som den springende faktoren. Det er kun egne handlinger det føles som om man i teorien kunne ha endret, og da kommer tankene rasende på. Hvorfor tok jeg ikke toget istedenfor bussen? Hvorfor så jeg på mobilen min istedenfor å se opp? Hvorfor skjønte jeg ikke at hun hadde tenkt å voldta meg? Hvorfor somlet jeg sånn med å finne nøklene mine, hadde jeg ikke gjort det ville jeg vært framme før han overfalt meg. Hvorfor hadde jeg på meg kjole? Hvorfor lagde jeg ikke favorittmiddagen hans, sånn at han ikke ble så sint? 

Det tredje er omgivelsenes reaksjoner. "Hva gjorde du for at dette skulle skje?", "Hvorfor ønsker du å ødelegge livet til en sånn fin mann?" og "Er du sikker på at du ikke egentlig ville?" utgjør minst 70% av all respons, inkludert fra politi, rettsvesen, helsepersonell og nærmeste familie. I tillegg kommer alle generelle kommentarer og holdninger om at offeret er den ansvarlige. Det kryr av det. KG er et kroneksempel på det. Det er veldig, veldig vanskelig å ikke ta den slags holdninger innover seg når man er i en så sårbar tilstand som etter en voldtekt. 

Anonymkode: c0ef0...82c

[AnonymBruker]

Jeg ble voldtatt for snart 10 år siden.

Skjønte ikke greia før, ei heller de første månedene etterpå. Tenkte "Jaja, shit happens".

Men langsomt men sikkert kom en slags uforklarlig skamfølelse krypende, som ble etterfulgt av en ekstrem angstfølelse av at jeg hadde blitt smittet av en kjønnssykdom. Og jeg klandret meg selv, fordi jeg hadde gått på en fest og drukket alkohol, og ikke klart å gjøre 100% motstand. Jeg truet med anmeldelse og sa nei gjentatte ganger under selve voldtekten, men hadde hatt mer krefter til å kjempe i mot hvis jeg ikke var beruset.

Det var min feil. 

Jeg ble skikkelig deprimert etter noen måneder og klarte ikke å omgås med nye mennesker, fordi jeg ikke klarte å stole på at nye mennesker ikke ønsket meg vondt. Jeg sluttet å bruke sminke og kle meg i klær som passet kroppsstørrelsen min, og begynte å overspise for å gjøre meg selv større og dermed mindre attraktiv.

Jeg ble til slutt diagnostisert med sosial angst, generalisert angstlidelse, hypokondri, og depresjon, etter å ha blitt tvangssendt til en psykiater.

Jeg har fortsatt et usunt kontrollbehov for omgivelsene rundt meg, og klarer ikke slappe av i større folkemengder fordi jeg ikke klarer å få oversikt over alle menneskene rundt meg. Jeg klarer ikke slappe av med mindre jeg vet hva alle rundt meg gjør til enhver tid. Hvis det kommer for mange folk på bussen til at jeg klarer å ha full oversikt, er jeg nødt til å gå av og håpe at neste buss har færre passasjerer. Og jeg bruker fortsatt aldri sminke, kjøper med vilje for store klær, og driter i kostholdet mitt.

Jeg har gått på sterke medisiner i snart seks år, og klandrer fortsatt meg selv for det som skjedde. Føler jeg kunne takket nei til å gå på julebord i utgangspunktet, føler jeg kunne ha drukket mindre, føler jeg kunne ha kledd meg mindre utfordrende, føler jeg kunne ha drukket mindre, føler jeg kunne ha dratt hjem lenge før... En stor del av livet mitt er viet til alt jeg kunne gjort annerledes den kvelden, og hvordan, hvis jeg fikk gjort om på én dag i livet mitt, dette ville vært dagen hvor jeg valgte å bli hjemme og se TV med mamma.

Etter at jeg ble testet for HIV, som jeg testet negativt for syv år etter voldtekten, kom skrekken for å ha HPV og dermed å utvikle livmorhalskreft. Omtrent annenhver måned må jeg finne en ny gynekolog som er villig til å ta celleprøve av meg, og dermed berolige frykten for at jeg snart skal dø. Den beroligelsen varer cirka én måned før den blusser opp igjen.

Jeg er nå 27, og har ikke klart å ha et nært forhold til en mann siden jeg var 18. Hadde ikke hatt et nært forhold til noen før den gang heller, var jomfru før jeg ble voldtatt.

Før jeg ble voldtatt tenkte jeg "pyttsann, det er jo bare sex." Nå tenker jeg veldig annerledes.

Anonymkode: 3d710...8c0

[Maleficenta]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble voldtatt for snart 10 år siden.

Skjønte ikke greia før, ei heller de første månedene etterpå. Tenkte "Jaja, shit happens".

Men langsomt men sikkert kom en slags uforklarlig skamfølelse krypende, som ble etterfulgt av en ekstrem angstfølelse av at jeg hadde blitt smittet av en kjønnssykdom. Og jeg klandret meg selv, fordi jeg hadde gått på en fest og drukket alkohol, og ikke klart å gjøre 100% motstand. Jeg truet med anmeldelse og sa nei gjentatte ganger under selve voldtekten, men hadde hatt mer krefter til å kjempe i mot hvis jeg ikke var beruset.

Det var min feil. 

Jeg ble skikkelig deprimert etter noen måneder og klarte ikke å omgås med nye mennesker, fordi jeg ikke klarte å stole på at nye mennesker ikke ønsket meg vondt. Jeg sluttet å bruke sminke og kle meg i klær som passet kroppsstørrelsen min, og begynte å overspise for å gjøre meg selv større og dermed mindre attraktiv.

Jeg ble til slutt diagnostisert med sosial angst, generalisert angstlidelse, hypokondri, og depresjon, etter å ha blitt tvangssendt til en psykiater.

Jeg har fortsatt et usunt kontrollbehov for omgivelsene rundt meg, og klarer ikke slappe av i større folkemengder fordi jeg ikke klarer å få oversikt over alle menneskene rundt meg. Jeg klarer ikke slappe av med mindre jeg vet hva alle rundt meg gjør til enhver tid. Hvis det kommer for mange folk på bussen til at jeg klarer å ha full oversikt, er jeg nødt til å gå av og håpe at neste buss har færre passasjerer. Og jeg bruker fortsatt aldri sminke, kjøper med vilje for store klær, og driter i kostholdet mitt.

Jeg har gått på sterke medisiner i snart seks år, og klandrer fortsatt meg selv for det som skjedde. Føler jeg kunne takket nei til å gå på julebord i utgangspunktet, føler jeg kunne ha drukket mindre, føler jeg kunne ha kledd meg mindre utfordrende, føler jeg kunne ha drukket mindre, føler jeg kunne ha dratt hjem lenge før... En stor del av livet mitt er viet til alt jeg kunne gjort annerledes den kvelden, og hvordan, hvis jeg fikk gjort om på én dag i livet mitt, dette ville vært dagen hvor jeg valgte å bli hjemme og se TV med mamma.

Etter at jeg ble testet for HIV, som jeg testet negativt for syv år etter voldtekten, kom skrekken for å ha HPV og dermed å utvikle livmorhalskreft. Omtrent annenhver måned må jeg finne en ny gynekolog som er villig til å ta celleprøve av meg, og dermed berolige frykten for at jeg snart skal dø. Den beroligelsen varer cirka én måned før den blusser opp igjen.

Jeg er nå 27, og har ikke klart å ha et nært forhold til en mann siden jeg var 18. Hadde ikke hatt et nært forhold til noen før den gang heller, var jomfru før jeg ble voldtatt.

Før jeg ble voldtatt tenkte jeg "pyttsann, det er jo bare sex." Nå tenker jeg veldig annerledes.

Anonymkode: 3d710...8c0

❤😢

[AnonymBruker]

Nei, ikke alle. Jeg har blitt voldtatt og tenker ikke sånn, tenker at jeg skulle likt å tatt hevn  angrer på at jeg ikke gjorde det men kommer ikke til å bruke energi på å gjøre det lenge etterpå, men drømmer jo noen ganger om at det byr seg en perfekt anledning. Er nok forskjellig hvordan folk reagerer, som med alt annet.

Sitat

 

 

Anonymkode: db01d...64a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ikke alle. Jeg har blitt voldtatt og tenker ikke sånn, tenker at jeg skulle likt å tatt hevn  angrer på at jeg ikke gjorde det men kommer ikke til å bruke energi på å gjøre det lenge etterpå, men drømmer jo noen ganger om at det byr seg en perfekt anledning. Er nok forskjellig hvordan folk reagerer, som med alt annet.

 

Anonymkode: db01d...64a

Se/les Hotel New Hampshire av John Irving.

Anonymkode: f5f28...dbe

[AnonymBruker]

Jeg ble voldtatt jevnlig av min far fra jeg var 5 år til 9 år. Dette har ikke jeg følt skam eller dårlig samvittighet for. For jeg var ett barn. Selv om min mor ga meg skylden, mente jeg hadde forført min far, og var ute etter å ta han fra henne.

Så da jeg var 16 år, så opplevde jeg noe som var i grenseland. Jeg hadde en god kompis, og han var den første personen jeg fortalte til, hva min far hadde gjort mot meg. Vi var hjemme hos han, på hans rom. Han satt ved pulten sin, jeg satt i sengen hans og gråt, så kommer han bort til meg, gir meg en klem, jeg bare gråter, så legger han meg ned, tar av meg buksa og trusa og trenger seg inn i meg. Jeg bare gråter hele tiden. Og jeg oppfører meg helt apatisk. Jeg sier ikke nei, jeg kjemper ikke imot, men jeg hjelper heller ikke til, jeg beveger meg ingenting, bare gråter. Og jeg la all skyld på meg i lang tid etterpå, og jeg følte meg skitten og ekkel. Og det tok veldig lang tid, før jeg forsto at jeg gjorde ikke noe galt, jeg kunne ikke noe for min reaksjon. Og han er ganske skrudd som har sex med sin venninne, som bare gråter og ligger der stiv som en stokk.

Anonymkode: 8aaea...48e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble voldtatt jevnlig av min far fra jeg var 5 år til 9 år. Dette har ikke jeg følt skam eller dårlig samvittighet for. For jeg var ett barn. Selv om min mor ga meg skylden, mente jeg hadde forført min far, og var ute etter å ta han fra henne.

Så da jeg var 16 år, så opplevde jeg noe som var i grenseland. Jeg hadde en god kompis, og han var den første personen jeg fortalte til, hva min far hadde gjort mot meg. Vi var hjemme hos han, på hans rom. Han satt ved pulten sin, jeg satt i sengen hans og gråt, så kommer han bort til meg, gir meg en klem, jeg bare gråter, så legger han meg ned, tar av meg buksa og trusa og trenger seg inn i meg. Jeg bare gråter hele tiden. Og jeg oppfører meg helt apatisk. Jeg sier ikke nei, jeg kjemper ikke imot, men jeg hjelper heller ikke til, jeg beveger meg ingenting, bare gråter. Og jeg la all skyld på meg i lang tid etterpå, og jeg følte meg skitten og ekkel. Og det tok veldig lang tid, før jeg forsto at jeg gjorde ikke noe galt, jeg kunne ikke noe for min reaksjon. Og han er ganske skrudd som har sex med sin venninne, som bare gråter og ligger der stiv som en stokk.

Anonymkode: 8aaea...48e

Jeg vil bare si at det du opplevde med den såkalte kompisen din på ingen måte er i grenseland. Han utnyttet deg og traumene dine på kalkulert vis akkurat når du var på ditt mest sårbare. Jeg kan nesten vedde på at dette ikke var verken første eller siste gangen han forgrep seg på noen - han visste nøyaktig hvordan han skulle gå fram, hvordan du kom til å reagere og han utnyttet det kynisk. Jeg håper det går bra med deg i dag <3

Anonymkode: c0ef0...82c

[Dark Angelina]

Tråden er ryddet for brukerdebatt. 

Dark Angelina, mod.

[bortebra]

Skyldfølelse er vanskelig greier. 

Selv mange av de som overlever terrorangrep der mange andre døde sliter med skyldfølelser; "survivor's guilt", så det er vel kanskje en av de mest vanskelige følelsene å begripe. Pluss at den offentlige diskursen slipper til en god del stemmer som forteller hvordan vi skal unngå å bli voldtatt. Det er vanskelig å leve i frihet og samtidig ta hensyn til alle disse rådene. Veldig mange voldtekter skjer jo også i hjemmet, så ja - Skyldfølelsen kan komme til på mange vis. 

Det sagt; ingen regel uten unntak. Det finnes heldigvis de som slipper å slite med dette. 

Men jeg tror også det er vanskelig å sette seg inn i hvilke følelser som kommer etterpå. Jeg trodde jeg ville reagere på den og den måten, inntil det hendte meg, og jeg kunne konstatere at jeg ikke ante hvor sterkt traumet kom til å oppleves. At jeg blir sint om noen tafser på meg på bussen eller roper etter meg på gata, var ikke så veldig relevant når det kom til etterreaksjonene etter overfallet. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er sånn hver gang jeg leser om voldtektsofre så har de skyldfølelse og dårlig samvittighet. Er det sånn for alle? Jeg klarer bare ikke forstå den greia, du ble voldtatt liksom. Selvfølgelig er det ikke din skyld!

Men jeg merker at det er mye dårlig samvittighet overalt, særlig hos kvinner, og jeg skjønner skjeldent greia. Fikk ikke til ammingen (selv om de gjorde så godt de kunne) = skyldfølelse. Besøker ikke faren (som var en drittsekk mot dem som barn) så ofte på gamlehjemmet = dårlig samvittighet. klikket på ungen (ÉN GANG) som kastet yndlingsnipsen i gulvet med vilje = dårlig samvittighet.

Så det gir jo mening at man da kan får sånne følelser ved en voldtekt kanskje.

 

Jeg er mer typen som gjør mitt beste, godtar mine begrensinger og sier unnskyld/prøver å rette opp hvis jeg har gjort feil. Hvis ting er gjort og spist og alt det der, og jeg vet at det var så godt jeg klarte der og da, så rister jeg det av meg, lærer av det, og går videre. Jeg kan ikke si at jeg noen gang har hatt dårlig samvittighet, hva er poenget med det liksom?

Jeg regner med at jeg ville blitt helt føkkings ødelagt av å bli voldtatt, traumatisert og livredd og hadde følt meg helt jævli. Men jeg klarer ikke se for meg at jeg på noen måte kunne tenkt "vel, jeg var jo utfordrende kledd.." eller "vel, jeg rota jo litt med ham først.." og så lagt noe som helst skyld på meg selv?

Eller er det sånn for alle uansett at man blir helt forvirra og glemmer at man mener det er overgriperen feil HVER GANG?

Anonymkode: 1a600...195

Hehe.

Kanskje du forstår det hvis du bruker en av frykten din. Bli utestengt fra flokken. Du må kle av deg og smure deg inn med bæsj. Spise bæsjen også. Foran alle. Det blir også dokumentert etterpå. Se for deg om du ikke hadde følt deg ekkel? For du er et menneske, ikke sant? Eller hadde du bare viftet det vekk? Hadde du sett andre i øynene etterpå fordi du følte deg så sinnssykt kul? 

Anonymkode: cc1b0...ad4

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe.

Kanskje du forstår det hvis du bruker en av frykten din. Bli utestengt fra flokken. Du må kle av deg og smure deg inn med bæsj. Spise bæsjen også. Foran alle. Det blir også dokumentert etterpå. Se for deg om du ikke hadde følt deg ekkel? For du er et menneske, ikke sant? Eller hadde du bare viftet det vekk? Hadde du sett andre i øynene etterpå fordi du følte deg så sinnssykt kul? 

Anonymkode: cc1b0...ad4

Herregud.. Jeg skriver jo at jeg ville blitt helt knust og traumatisert av en voldtekt, jeg ville bare ikke hatt skyldfølelse og dårlig samvittighet (skam), TROR JEG.

 

Jeg er mer typen til å oute overgriperen på Facebook med fullt navn og bilde, og ikke ta på meg et fnugg av skyld for dennes motbydelige handlinger.

Og så spør jeg om det kan stemme at ikke alle føler skyld og skam, men at noen reagerer slik jeg TROR jeg vil reagere. Og om dette er mulig å sette i sammenheng med personlighetstype eller om det er noe som plutselig kan endre seg og man føler dette uansett.

Anonymkode: 1a600...195

[AnonymBruker]

For eksempel så er faren min alkoholiker, og jeg har null problem med å fortelle det til folk i settinger der dette naturlig kommer opp.

Hans avhengighet er hans greie, jeg føler ingen skam eller at det skulle si noe om meg som person at han drikker. Vi er separate individer og han tar sine egne valg uavhengig av meg.

Broren min sliter derimot med dårlig samvittighet ovenfor pappa, og lar ham tråkke på seg gang på gang. Og han vil helst ikke at folk skal vite om drikkingen (skam).

Det er de psykologiske mekanismene som fascinerer meg.

Og ellers vil jeg gjerne gi alle som har opplevd overgrep en klem, og gi alle overgripere kreft og alzheimer. Jeg har masse empati med ofrene. <3

Anonymkode: 1a600...195

[AnonymBruker]

11 timer siden, AmandaVI skrev:

Etter at jeg ble voldtatt som 16-åring sa min egen mor at jeg var heldig som ikke bor i Midtøsten, for der blir voldtektsofre steinet for utroskap. Det hjalp veldig å høre.

For en grusomt ting å si. Stakkars deg.

hvordan går det med deg idag?

Anonymkode: bbe89...b4b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Herregud.. Jeg skriver jo at jeg ville blitt helt knust og traumatisert av en voldtekt, jeg ville bare ikke hatt skyldfølelse og dårlig samvittighet (skam), TROR JEG.

 

Jeg er mer typen til å oute overgriperen på Facebook med fullt navn og bilde, og ikke ta på meg et fnugg av skyld for dennes motbydelige handlinger.

Og så spør jeg om det kan stemme at ikke alle føler skyld og skam, men at noen reagerer slik jeg TROR jeg vil reagere. Og om dette er mulig å sette i sammenheng med personlighetstype eller om det er noe som plutselig kan endre seg og man føler dette uansett.

Anonymkode: 1a600...195

Hva hadde du syntes om du gikk til en danseforestilling, feks i St. Petersburg. Du forventer høykultur. 

Vel, fremme på scenen ser du at alle går i bleier, skriker og bæljer. Et par blir skiftet bleie på og stanken brer seg. 3 timer med kun dette.

Hvordan hadde du reagert? Hadde du tenkt A: aaaaaww, sååå søøøøtttt. Høy pitch! Nusselig. Livet i praksis, aaw.

Eller hadde du tenkt B: dette gidder jeg ikke. Jeg forventet klasse.

???

Anonymkode: cc1b0...ad4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva hadde du syntes om du gikk til en danseforestilling, feks i St. Petersburg. Du forventer høykultur. 

Vel, fremme på scenen ser du at alle går i bleier, skriker og bæljer. Et par blir skiftet bleie på og stanken brer seg. 3 timer med kun dette.

Hvordan hadde du reagert? Hadde du tenkt A: aaaaaww, sååå søøøøtttt. Høy pitch! Nusselig. Livet i praksis, aaw.

Eller hadde du tenkt B: dette gidder jeg ikke. Jeg forventet klasse.

???

Anonymkode: cc1b0...ad4

What

Anonymkode: 0e823...e95

[bortebra]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er mer typen til å oute overgriperen på Facebook med fullt navn og bilde, og ikke ta på meg et fnugg av skyld for dennes motbydelige handlinger.

Og så spør jeg om det kan stemme at ikke alle føler skyld og skam, men at noen reagerer slik jeg TROR jeg vil reagere. Og om dette er mulig å sette i sammenheng med personlighetstype eller om det er noe som plutselig kan endre seg og man føler dette uansett.

Anonymkode: 1a600...195

 

Jeg skjønner hva du sier, men gjentar som jeg allerede har sagt; du vet ikke før du er i den situasjonen. Jeg hadde noen opplevelser som var i grenseland før en klart over-the-line-situasjon skjedde. Med de guttene som gikk over streken, men aldri forgrep seg på meg, reagerte jeg på den måten. Jeg var sinna og full av hevnlyst og gjorde det jeg kunne for at flest mulig skulle vite hvor bedritent de hadde oppført seg, men når faktisk en fremmed overfalt meg og jeg ikke fikk kommet meg unna, ble jeg apatisk og nummen i etterkant. (Jeg anmeldte selvsagt, men det var også det eneste) Man kan tro og synes og håpe så mye man vil, men man vet ikke sikkert før man er der. Mange mister mye av personligheta de hadde før traumet etter det at det traumatiske har hendt. For meg føltes det sånn. Litt som å formatere en harddisk; jeg var tilbake på scratch. Altså: Du kan anta at du klarer å holde på ditt gamle jeg, men du kan ikke vite sikkert. Det blir bare spekulasjoner. 

[AmandaVI]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For en grusomt ting å si. Stakkars deg.

hvordan går det med deg idag?

Anonymkode: bbe89...b4b

Voldtekten var bare en episode. Livet mitt har aldri vært lett. Jeg er på bedringens vei, men det har vært mange vonde år, så her tar vi en dag av gangen. Sliter veldig med å stole på folk og har en uvane med å alltid forvente meg det verste av folk og tro at alle hater meg. Det får jeg så dårlig samvittighet for, fordi jeg vil så gjerne tro at de aller fleste mennesker er gode og vil godt. Jeg har så lite gode erfaringer å falle tilbake på at det er vanskelig å holde troen på folk i live. Takk for at du bryr deg

Og ja, mor er ute av livet mitt. Lurer på hvorfor.

Endret 24. oktober 2017 av AmandaVI