Å tilgi utro partner. Hvordan har det gått med dere?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, han burde vært ærlig fra starten av. 

Jeg burde nok kuttet kontakten helt med han, men det er ikke så lett egentlig. Vi gjør ingenting fysisk lenger og det er kun noen meldinger nå og da. Jeg mener at det er han som burde kuttet kontakten med meg hvis han angret så voldsomt. Virker ikke som om han gjør det. 

Anonymkode: f442c...80b

Selvfølgelig er det han som skal kutte kontakten men nå han ikke gjør det er du delaktig å såre en annen medmenneske. Sett henne denne gangen først og ikke deg selv. 

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som om jeg skulle skrevet det selv, bare 1 år siden her istenfor. Går ikke an å nakke med han om noe som angår det som skjedde, eller bekymringer eller lignende jeg føler på. Aldri. Da blir han bare irritert. Svarer er alltid det samme. At dette gidder han ikke å dra opp igjen, da det ikke er noe å snakke om og at det ligger i fortiden. At jeg får velge å stole på han eller gå fra han, for dette gidder han ikke. 

Men å fortsette i samme jobb der hun er en kollega, det er overhodet ikke noe å «overdramatisere» om. De er jo bare kollegaer, og har ikke noe annet med hverandre å gjøre annet enn jobbrelaterte ting når de jobber sammen, må jeg jo skjønne. At arbeidsplassen deres var der de var sammen den gang da betyr jo ingenting, for det ligger jo i fortiden. 

Hadde en svært tøff opplevelse i natt når mannen min var på julebord med jobben hvor «hun» også var. Dette er første gang jeg virkelig har kjent på hvor vondt det er å leve med! Selve affæren deres som pågikk i fjor sommer fikk jeg vite om i fjor høst, og da hadde de begge lovet (min mann lovte meg, og hun lovte sin mann) at de skulle dra annet hvert år på julebord og sammenkomster, spesielt førstnevnte som det er alkohol i bilde.

 Det var visst blitt helt glemt av i år, for i går skulle altså begge på dette julebordet. «Merkelig» nok så bestemte også dette kvinnemennesket å dukke opp på arbeidsplassen min i går når jeg var på jobb for å handle hos meg. Dette har hun ALDRI gjort tidligere. Men i går, dagen de skal på julebord så gjør hun altså det. Holdt på å svime av når jeg innså at kunden som stod rett foran meg, rett «opp i fjeset» mitt, og stod å smilte på en måte som overhodet ikke var positiv - men heller på en overlegen måte som om hun kom for å markere seg. Hun var veldig tydelig pyntet også. Snudde ryggen min og sa til min kollega at hun måtte ta seg av «hun der» i det jeg gikk så fort jeg kunne på bakrommet. Var skjelven resten av arbeidsdagen min. Hele greie var så ekkelt.

Videre til julebordet. Mannen min lovte å være hjemme innen kl 01.00, både på grunn av at jeg hadde jobb i dag tidlig og siden han skulle være hjemme med barna hele dagen, men også fordi jeg synes det var uakseptabelt av han å være ute hele natten å drikke når hun var der, da det tross alt var i fylla at de først endte å gå til sengs sammen.

Uansett. Det endte med at mannen min ikke kom hjem når klokken var 01, og fikk da til svar at han skulle komme hjem snart. Snart ble til lenge, og plutselig svarte han ikke på meldinger lengre eller svarte når jeg prøvde å ringe han. Jeg ble mer og mer nervøs, spesielt når han ikke svarte når jeg ringte. Når klokken var 03 var det plutselig noen som svarte i telefon, men det var en kvinnelig stemme! Øyeblikket jeg forstod at det var en dame i andre enden fikk jeg helt panikk! Kvinnen spurte hvem jeg skulle snakke med, da hun fant telefon på bordet og kunne se at jeg hadde ringt mange ganger. Hun begynner så å snakke om at de er på nachspiel. Hva faen tenker jeg? Kjente meg mildt sagt rasende. Hun forteller at hun tror hun så mannen min på toalettet. Jeg spør hvor de er og hvem jeg snakket med. Hun blir plutselig helt stille. Jeg spør igjen hvem i faen jeg snakker med, og hun legger da på. Rett etterpå ringer mannen min meg endelig opp. Jeg var så sint at jeg begynte å kjefte på han. Han kunne ikke skjønne hva problemet mitt var og hvorfor jeg var sint. Sa til han at han fikk komme seg hjem umiddelbart, hvis ikke kom jeg til å låse dørene og gi faen i hele han, også avsluttet jeg samtalen. Fikk melding «kommer hjem». Julebordet var i nærheten av hjemmet vårt, og gåavstanden er ikke mer enn fem minutter maks. Fem minutter ble til ti minutter. Til femten minutter. Hjelpe meg så seende jeg var på dette tidspunktet. Igjen, så svarte han plutselig ikke på telefon lengre eller svarte på meldinger. Sendte melding etter melding, ringte og ringte. Ikke et pip. Plutselig svarer han etter nesten en time. Da er han på tur, så jeg må da roe meg ned i følge han. Kl 04.00 kommer han hjem! Da var kroppen min så full av adrenalin og følelser og tankekjør at jeg hadde ikke sjans å sovne. Var så sliten. Lå å gråt. Kl 07 våknet ungene, og da var det bare å komme meg avgårde på jobb. 

Anonymkode: b52d1...b3d

Å fy fader!! For en idiot, både han og hun. Her burde du virkelig revurdere forholdet. Han respekterer deg ikke:(

Anonymkode: 80ebb...f7c

[AnonymBruker]

Jeg fikk vite for over 1år siden at han har vært utro 2 ganger, på forskjellige tidspunkt. Nå har jeg igrunn bare gått i 1 år å blitt mer å mer sint. Jeg trodde jeg skulle klare å komme meg over det, men det er en tapt sak. Så nå er vi enige om at dette er over og ut, til begges beste. Jeg tror man klarer å bite det i seg en liten stund, men det er et sinnsykt stort svik, så jeg tror at på et tidspunkt vil det briste.

Anonymkode: 980db...1a8

[AnonymBruker]

På 16.11.2017 den 1.02, Rainstorm skrev:

Det er håp for å finne tilbake til hverandre hvis man er virkelig ærlig med hverandre om grunnen til at det skjedde. Hva sier han om det? Hvorfor ble det sånn det ble? 

Jeg tror at for å komme over utroskap må man klare å ha såpass med selvinnsikt at man vil, tør og klarer å innrømme at man var egoistisk, at man ser på akkurat hvilke behov det var man ville få tilfredsstilt. Det kan kreve ganske mye av et menneske å si at "min umiddelbare nytelse, eller behovet for å bli sett der og da var viktigere enn deg og barna" eller "jeg følte meg usynlig hos deg, men med henne ble jeg en fin og flott mann igjen, jeg trengte det, og jeg var egoistisk og tenke mer på meg selv enn hva det hadde å si for deg, der og da tenkte jeg at du ikke brydde deg". Dersom man derimot kommer med noe svada som "jeg skjønner ikke hvorfor det skjedde, det skal aldri skje igjen", så tror jeg ikke det er håp. Man må "utrede" hvorfor, og deretter være totalt ærlig på det. Hvis man ikke identifiserer grunnen, og peker på feilen hos seg selv og parforholdet som fikk det hele til å skje kan man heller ikke endre på det. For hvis utroskap har skjedd så MÅ noe ENDRES, og før noe kan endres må man vite HVA som skal endres. Å si "det skal aldri skje igjen" er et tomt utsagn, for hvordan vet du at det aldri skal skje igjen hvis du ikke har konfrontert deg selv med hvorfor det skjedde i utgangspunktet. Jeg tror dette krever selvrefleksjon for den bedratte også, at man tar i mot det man opplever som kritikk fra den andre, fordi det er ikke ment som kritikk, det er ment som en åpen forklaring på hvilke følelser inni en som fikk det hele til å skje. Man må faktisk tåle å føle på at "jeg fikk partneren min til å føle seg usynlig". Fordi jeg tror ikke på at utroskap oppstår i vakuum. Utroskapet skal den som er utro ta det fulle ansvar for, men utroskapet er neppe det eneste såret i forholdet. Og hvis bare det ENE såret (selv om det nok er det største) blir det eneste som blir tatt på alvor kan man enda en gang gi for lite til den som har vært utro. Alle har behov for å bli sett og anerkjent av den man elsker. Og er man ikke villig til å høre på deres vonde opplevelser i forholdet ser jeg ingen grunn til å prøve videre. 

Jeg tror det krever selvinnsikt, styrke og mot å komme over utroskap i et forhold. Man må tåle at partneren sier "jeg var mer glad i meg selv enn i deg da det skjedde". Og så må man ha tillit til at når de sier "men jeg ønsker å sette deg og barna fremst fremover" så er det sannheten. Og så må man sammen bygge opp forholdet slik at det kan bli sant. Det er vanskelig å være glad i noen som får deg til å føle deg usynlig, uviktig og ikke god nok. 

Har du vært utro? Det kunne vært min mann som skrev dette. Disse tingene er akkurat det som skulle til for at vi fikk det bra etterpå. Har det nå bedre en noen gang, men sårene er der og vil alltid være der. 

Anonymkode: f9ea9...d5f

[Kanel1]

Kjære deg, Du har det vondt nå, men ikke gi opp før du er helt sikker på at det ikke går. Jeg opplevde det samme for et år siden. Forholdet vårt hadde skrantet i lang tid og vi var nok begge ganske lei. Det var dårlig stemning hjemme og ingen av oss orket å ta det opp med den andre. Vi gikk og irriterte hverandre og ga hverandre i det hele tatt svært lite oppmerksomhet. Jeg fant ut at han hadde hatt et venskapsforhold hadde utvikla seg til noe mer og han hadde vært utro. Forholdet var over da jeg oppdaga det. Det var som en rullegardin gikk opp. Jeg innså hva jeg var i ferd med å miste. Vi har jobba knallhardt for å redde ekteskapet. Det som har vært til god hjelp er at vi har klart å analysere forholdet vårt slik det var. Det har gjort at jeg har fått en slags forståelse for at det kunne skje. I tillegg har han vist virkelig anger og skam. Han har droppa alle situasjoner hvor jeg ville følt meg uttrygg og vi har brukt mye tid sammen. Vi prøver å fylle dagene med fine ting, klemmer hverandre mye og lenge og er i det hele hyggelige mot hverandre. Etter et år vil jeg si at vi har det bedre en noen gang. Denne historien har bevisstgjort oss på hva vi faktisk har sammen og at vi vil ta vare på det. 

Jeg ønsker dere lykke til. Det blir bedre etter hvert. Hold ut og jobb sammen <3

[helledussen]

Mye tøft å lese i denne tråden for oss som har vært utsatt for utroskap. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ta det så hardt men det ødela så mye for meg. Tilliten min til han ble helt ødelagt men jeg sørger ennå over det han gjorde og at det ble brudd mellom oss. Den som er utro har ansvar men jeg forstår ikke at den som med viten og vilje er sammen med en som de vet er gift,  ikke ser at de også har et ansvar. Man er med på å såre et annet menneske. En av de som var med min eksmann var en jeg trodde var en venninne. Jeg kan ikke fatte at folk klarer å gjøre noe sånt mot andre. 

[Kanel1]

Jeg er veldig enig med deg Helledussen. Jeg trodde også at utroskapspartneren til min mann var en venninne. I ettertid har hun gjort seg selv til et offer og hun unngår meg. Vi bor i samme småby, er i samme miljø og har flere felles venner, likevel har jeg ikke møtt henne en eneste gang det siste året.  Flere av vennene hennes har bedt meg holde meg unna ulike arrangement for å ta hensyn til henne fordi hun er så såra og ødelagt. Jeg deltar selvfølgelig på det jeg vil. Hun holder seg borte. Jeg forstår at hun også er såra, hun hadde nok håpt på en annen slutt på historien en det det ble, men uskyldig er hun virkelig ikke. Når man innvolverer seg med en gift mann er man med vitende vilje med på å ødelegge et annet menneske. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke på uttrykket en gang utro, alltid utro, selv om jeg har vært sammen med en som var utro flere ganger. Han er den eneste jeg har vært sammen med som har vært utro. Jeg tilga ham første gangen...det varte i noen år til. Men så var han utro igjen, og da gikk jeg. Når det er sagt, hvis man aldri tilgir feilgrep kommer man ikke til å klare å være sammen et langt liv. Man må svelge noen kameler, ikke nødvendigvis utroskap, men ting man egentlig trodde man aldri ville akseptere.

Anonymkode: be46f...9de

[AnonymBruker]

22 timer siden, helledussen skrev:

Mye tøft å lese i denne tråden for oss som har vært utsatt for utroskap. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ta det så hardt men det ødela så mye for meg. Tilliten min til han ble helt ødelagt men jeg sørger ennå over det han gjorde og at det ble brudd mellom oss. Den som er utro har ansvar men jeg forstår ikke at den som med viten og vilje er sammen med en som de vet er gift,  ikke ser at de også har et ansvar. Man er med på å såre et annet menneske. En av de som var med min eksmann var en jeg trodde var en venninne. Jeg kan ikke fatte at folk klarer å gjøre noe sånt mot andre. 

Ofte er det gifte menn som legger seg etter single damer og som bevisst prøver seg på de. En singel dame har ingen å stå til ansvar for og kan gjøre som hun vil. Mannen, derimot, bør ikke løpe etter damer når han er gift. 

Anonymkode: f442c...80b

[wintergirl]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ofte er det gifte menn som legger seg etter single damer og som bevisst prøver seg på de. En singel dame har ingen å stå til ansvar for og kan gjøre som hun vil. Mannen, derimot, bør ikke løpe etter damer når han er gift. 

Anonymkode: f442c...80b

Som singel selv så er ikke jeg enig med deg at man kan gjøre som man vil. Ja, man kan riktignok bli lurt av en mann og tro han er singel fordi han sier det , men finner man ut at det ikke stemmer så har man også et ansvar for å avslutte det.  Vært mange kvinner i den situsjonen der hvor de faktisk trodde mannen de likte så godt ,datet og kanskje hatt sex, var singel. Men de avsluttet det da de fikk vite det. De vil ikke være med på å bedra et annet menneske. Fint at det fins sånne mennesker også, og ikke bare sånne som aldri tar ansvar og lissom gjør som dem vil.

[Gangerolv]

Min kone var utro c.a. ett år for fem år siden. Hun og en kollega var sammen på reiser, fester og en del på jobb også. Oppdaget det ved en tilfeldighet og etterhvert dukket mer og mer opp samt at hun måtte innrømme mer og mer. Han har io tillegg dukket opp ved en del anledninger med SMS de siste årene. Vi har tre barn sammen og hadde det ikke vært for dem hadde jeg skilt meg på flekken. I dag tenker jeg at det var utrolig at jeg gikk videre med henne. Lever vel i et slags fornuftsekteskap ("fornuft"???), og er vel barna som tjener mest på dette. Min kone skjønner ikke at hun gjorde noe galt og har liten empati, det merkelige er at hun er absolutt mest sjalu.... Hun var forelsket og andre sa til meg etterhvert at de skulle satse sammen, men at hun trakk seg etterhvert. Han som hun var utro med er en skikelig jentefut og har hatt mange før henne og sikkert etter henne. Jeg er vel typen snill og han er typen Alfa-hann. Utseende messig sier min kone at jeg er absolutt mest sjarmerende så jeg skjønner lite hvordan hun forelsket seg i ham. Har vel aldri tilgitt henne, selv om hun tror det og hadde absolutt ikke gjort noe om hun fant en annen nå. Tror jeg ville blitt mye lykkeligere med en annen, men vil ikke være den som "skuffer" barna. Må også si at vi er flinke til å samarbeide selv om hun er veldig styrende på mange områder. Egoist er hun dessverre også... Mange synes sikkert det er feigt av meg å ikke gå, og det ville sikkert jeg også synes.... men det er utrolig hva man gjør når man er i en slik situasjon. Utroskapet har ødelagt det fine vi engang hadde og de som er utro vet nok ikke hva de forårsaker. PM meg gjerne om noen trenger råd/tips/erfaringsutveksling  God og utrofri helg

 

[Gangerolv]

På ‎18‎.‎11‎.‎2017 den 20.46, AnonymBruker skrev:

Hufff.... Jeg gråter og skjelver når jeg leser dette , for jeg føler så innmari godt den panikken og adrenalinet du satt med. 
Jeg har vært der så mange ganger før, hvertfall 5-6 ganger og det er 5-6 ganger for mye! 
Har fremdeles traumer 1 år senere, i hverdagen kan det plutselig dukke opp i hodet mitt uten forvarsel hvor det kjennes ut som temperaturen stiger til eksplosive grader og jeg holder på å besvime, mange ganger kaster jeg opp, og jeg drømmer om dette at jeg gjenopplever der jeg lå på stuegulvet med telefonen i hånda og ikke fikk tak i han, hører stemmen til hun som tok telefonen, drømmer at jeg er en flue på veggen på de festene og ser for meg hva han driver med når han overser at jeg ringer, ser for meg hvordan han og jenta rotter seg sammen etter at jenta har svart telefonen og nekter å si hvem hun er fordi hun plutselig innser at jeg er dama, at han må ha lyvd til henne og sagt at han elsket hun mer og at hun bare skulle drite i meg..... 
Jeg har det ikke bra i forholdet mitt i det hele tatt, og det å lese om episoden du skriver om her gir meg faktisk styrke til å være trygg og bestemt for å gå fra han i stedet for å være svak å vingle mellom å fortrenge det og ha det greit i forholdet, og å hele tiden bli utsatt for nye respektløse og suspekte episoder som går meg på helsa løs. 20 kg har jeg gått ned siden første gang jeg opplevde dette pga stress! 

Jeg får så utrolig vondt av det du skriver, og det er jo ingen tvil om at jeg bare vil rope ut til deg at du er nødt til å slå opp med han for sånn fortjener du ikke å ha det og bli utsatt for! Og det at han ikke respekterer følelsene dine nok engang men bare sier at du må roe deg ned som om ingenting var galt mens du har vært der hjemme å gjenopplevd traumer og det værste sviket den man elsker kan utsette en for. Spiller ingen rolle om han ikke var utro, når det fikk deg til å føle at han var det! 
Jeg får lyst til å komme å dra deg vekk fra han , og skjelle han ut og sparke han ned i en myr som han kan ligge å kave og drukne i resten av livet, for den smerten han påfører deg er ikke til å holde ut eller tilgivelig på noe som helst måte...... 
Og ved å lese dette utenifra, og vite at jeg har en akuratt lik mann, og ved å sitte her å fortelle deg at dette må du bare ikke finne deg i, det er selvtortur, det gjør at jeg innser at jeg samtidig råder meg selv og ikke lenger har noen unnskyldning til å bli i mitt eget forhold å prøve å fortrenge dette lenger..... 

Det er ikke rettferdig at de skal skylde på oss som gærne, når det er de som har skyld i det de har gjort og bare fraskriver seg ansvaret ved å late som at det ikke førte til noen alvorlige konsekvenser for oss som partnere, og ikke tar hensyn til disse konsekvensene og triggerne men bare fortsetter som før....

Kjære deg, dette var så vondt, fordi jeg kjenner meg så mye igjen, og jeg unner jo ingen annen kvinne å føle på det samme. Tårene triller og hjertet brister. Takk, takk for at du lot meg se dette fra et tredjeperspektiv, min egen situasjon via din situasjon. 
Det er ikke noe tvil om at vi ikke kan ha det sånn!...... 💔

Anonymkode: df5f1...f03

GÅ ut av forholdet begge to. Hilsen en som ikke gjorde det og angrer 5 år etter. Utroskap spiser en opp innvendig og man kan bli fysisk syk av det etterhvert..... Hilsen mann som var dum nok til å bli.

[Gangerolv]

På ‎11‎.‎11‎.‎2017 den 22.21, AnonymBruker skrev:

For meg var det valget mellom to onder. Det er dritt uansett. Hvis jeg gikk ville barna mine få revet i stykker familien sin, de måtte bo i bag. I tillegg ville jeg antagelig ha måttet tåle at den vesle tøyta hans lekte mor annenhver uke, evt behandla dem dårlig. Jeg vil ikke at ungene mine skal måtte tåle alt dette. Og jeg vet at det hadde revet min sjel i stykker også. På grunn av dette holder vi sammen til ungene flytter. 

Anonymkode: 430ec...052

Samme her, Barna vil nok få sjokk om jeg ikke vil mer. Min kone vil aldri bli noe annet enn en egoist. Når barna er ute om en fire fem år så er det nok slutt om ikke noe utrolig skjer. MEN dummer hun seg ut en gang til da renner begeret over. Går faktisk og håper på det (utrolig å høre meg si/skrive det). Jeg er klar for fornyet og godd kjærlighet og tror faktisk jeg er en gad match for mange :-)

[AnonymBruker]

Det godt å lese erfaringer fra andre i samne situasjon. @Gangerolv gikk dere i parterapi? Og kom det fram hvorfor hun var otro? Og hva var avgjørende  at hun tillat seg å svikte deg og barna? Hvor var hennes samvittighet?

Tviler du i andre samnenheng hennes empatiske evner? 

Hilsen en som prøver å tilgi men undrer om mannen noensinne forstår vidden av sviket og hvordan bagatillering av seneffekter setter spørsmålstegn for hvor ekte anger og skam i starten var.

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

På 23.10.2017 den 22.20, AnonymBruker skrev:

Min partner igjennom 10-år var utro mot meg ved et par tilfeller for et halvt års tid siden. Vi går i parterapi og har valgt å forsøke sammen til tross for dette. 

Jeg synes det er veldig vanskelig. Jeg har det vondt inni meg nesten hele tiden, og bare det at jeg skriver om dette her nå gjør så tårene presser på.

Likevel er det ikke aktuelt å gå fra han på dette tidspunktet av flere grunner (praktiske og emosjonelle).

Jeg vurderer dette i hodet hver eneste dag. Uansett hva jeg kommer frem til så blir det feil. Det føles som om jeg hverken klarer/vil leve med han eller uten han. 

Hvordan har det gått med dere som har vært i lignende situasjon? Finnes det håp for at ting noen gang skal føles bra igjen? 

😔

Anonymkode: 8e690...c34

Hei TS, går det noen bedre nå ? 

Det er håp fast det er tungt visse dager.  Klem

Anonymkode: b1991...760

[Gangerolv]

På ‎26‎.‎11‎.‎2017 den 14.03, AnonymBruker skrev:

Det godt å lese erfaringer fra andre i samne situasjon. @Gangerolv gikk dere i parterapi? Og kom det fram hvorfor hun var otro? Og hva var avgjørende  at hun tillat seg å svikte deg og barna? Hvor var hennes samvittighet?

Tviler du i andre samnenheng hennes empatiske evner? 

Hilsen en som prøver å tilgi men undrer om mannen noensinne forstår vidden av sviket og hvordan bagatillering av seneffekter setter spørsmålstegn for hvor ekte anger og skam i starten var.

Anonymkode: b1991...760

Ja, hun innrømmet etter hvert og jeg fant ut bit for bit etter hvert. Innrømmelsene kom først etter at jeg hadde bevis. Fra andre fikk jeg høre at de ville satse sammen, men at min kone trakk seg etter hvert. Tror det var panikkalder (40 år…) og mangel på spenning. Dette var konsulentbransjen og masse «feiringer på byen», reiser o.l. Tror jeg alltid har vært for snill, jeg tror på frihet og ansvar… men hun «tror» hun var berettighet til dette. Jeg tviler ikke på hennes manglende empatiske evner, Jeg vet at hun ikke har de evnene dessverre….  Jeg holder ut pga. barna, så får vi se etter hvert. Har vært mange nestenbrudd de siste to årene og respektene for henne er liten. Stoler ikke på henne og det er trist. Hadde jeg kunne gjort det om ville jeg nok ha gått for brudd da jeg tok henne på fersken. Dette har kostet meg for mye føler jeg… Dessverre vil jeg i de fleste tilfeller av utroskap i dag anbefale brudd. Det blir aldri helt bra igjen… PM meg så får du mer utfyllende opplysninger som jeg ikke vil skrive i offentlighet her.

[Kanel1]

Hvordan går det med deg TS?

[AnonymBruker]

På 9.11.2017 den 20.02, AnonymBruker skrev:

Jeg var den andre kvinnen i to år. Sterke følelser, for begge to. Det ble lagt så mange planer. Det skulle bli oss til slutt.

Vi ble oppdaget. Han valgte å bli pga barna og hun tilga. Vet hun ble foret med løgner, om det som hadde vært mellom oss og om meg. Alt ble bagatellisert, jeg var den som hadde vært pådriveren og det ble snakket dritt om meg.

Det varte i en uke, så kom han krypende tilbake til meg, selvfølgelig bak hennes rygg. Det skulle hun ha visst, hun som gjorde meg til den store syndebukken. For min del var det for sent, hjertet mitt og alle mine drømmer var knust.

De fortsatte å prøve i et år, så flyttet de fra hverandre. Tror det var han som gikk, men det angår ikke meg lengre. 

Forstår ikke hvordan det er mulig å tilgi utroskap. Engangsligg i fylla, kanskje. Men et langvarig forhold, aldri i livet. 

Anonymkode: d5fe5...e66

Er litt i samme situasjon. Hun tilga og han har nok gjort alt i sin makt for at hun skal tilgi. Men senest for en uke siden, kontaktet han meg, med hvor mye han savner meg og tenker på meg hele tiden. At jeg aldri må tvile på at følelsene var ekte. Har blokkert han nå. Ser han endelig for den taperen han er. Han får være kona sitt problem. Tror neppe han kommer til å forandre seg og jeg bør vell strengt tatt være glad jeg er kvitt fyren. Lesson learned 😉

Anonymkode: 885a2...cdc

[AnonymBruker]

Traff en fyr som altid jaget på meg selv om han hadde dame og barn, bare pratet dritt om henne hele tiden. Når det var slutt mellom de rotet vi å jeg ble forelsket. De bodde ikke sammen, men eksen hans sto på for harde livet for å ødlegge mellom oss, men skjønte etterhvert at han hele tiden gav henne en grunn til å holde på slik som hun gjorde. Jeg avslørte han etter 2 års forhold for den dritten han var og han gikk samme dag rett tilbake til henne, og hun tok i mot han med åpne armer. 

Anonymkode: f1d53...945

[AnonymBruker]

Er en av de som har vært utro. Både engangsligg og forhold. Og jeg vil si at sex i fylla har komt som en overraskelse. Jeg er tydeligvis en person som er lett på tråden når jeg drikker, men bare visst jeg er i et forhold som ikke blomstrer (fylla er ikke en unnskyldning). For meg ble det en vekker og jeg avsluttet forholdet jeg var i. Hadde jeg opplevd en partner som gjorde det kunne jeg nok tilgitt om vi fikk snakket ut ordentlig og forsikret meg om at han har det bra i forholdet vårt. Men jeg vil ikke vite det om han angrer. 

Når det gjelder å innlede et forhold så kommer følelser. Jeg er ikke en person som takler dobbeltspill så jeg avslutter minst ett av forholdene ganske fort. Hadde jeg opplevd det samme mot meg, så hadde jeg ikke klart å tilgi. På grunn av at det er følelser, ikke et uhell og sannsynligvis et tegn på at vårt forhold skranter veldig. 

Anonymkode: 3527d...f72