Å tilgi utro partner. Hvordan har det gått med dere?

[AnonymBruker]

Reflektert skrevet. Men finner ikke meg selv der. Jeg ble bedratt og prøver å tilgi og redde forholdet. Jeg mener at så lenge det er barn med i bilde er det verdt all kamp å forsøke og nesten forpliktelse å prøve. Jeg har selv ikke vært utro eller vurdert det. Jeg er økonomisk uberoende av min mann og ikke redd for å bli uten mann heller. Jeg elsker ham fortsatt også.

Men dette er veldig tøft. Å Lese om andres erfaringer kan være til hjelp. Dette er jo vanskelig å ta opp til diskusjon i vennekretsen.

 føler at alle disse "Dump ham" er simple råd og lett å gi uten refleksjon. 

 

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

På 9.11.2017 den 19.52, AnonymBruker skrev:

Det er lettere å være så bastant som du er før man faktisk står i det selv. Jeg skjønner selvfølgelig tankegangen din og er enig i det. Mente det samme selv før jeg plutselig stod der selv i situasjon og valgte å tilgi. 

Faktum er den at veldig mange av de som opplever utroskap tilgir. Men jeg vil tro det er noe av det som er mest tabu her til lands, og det er rett og slett ikke åpenhet om det. Man hører selvsagt mye fra de som ikke fant seg i å bli bedratt, og dermed er det nok lett å tro at de fleste ikke tilgir utroskap. 

Anonymkode: b52d1...b3d

Det er usikkerhet i all utroskapsstatistikk pga at det er knyttet med skam (med all rette) for de alre fleste. Med tallene siger at 30-50 % velger å tilgi og forsette i et forhold etter grov utroskap ( etter o.n.s er det flere). 

Anonymkode: b1991...760

[sneball1]

Endret 11. november 2017 av sneball1

[AnonymBruker]

Har tilgitt utroskap da han var utro en gang.. tok det ufattelig tungt og tok meg laaang tid å komme gjennom det, men så føltes det ut som at det ble bedre og var klar på at dette skulle jeg takle! Så var han utro en gang til, og jeg tilga, utro enda en gang, og jeg tilga. Så var det fjerde gangen da, tilga da også. Snakk om å være dum og naiv. Alle rundt meg vet hvor naiv jeg er, og jeg vet det selv, likevel sitter jeg nå her å holder fast.. Føler meg på en måte tvunget til å tilgi og tilgi. Men ja, denne gangen virker alt umulig. Som noen skrev over her, føler at vi har et halvt forhold, og håper egentlig også på at han skal være utro en gang til slik at jeg virkelig klarer å gå neste gang. Men sitter egentlig bare på vakt og venter på at det blir en neste gang, for når du tilgir utroskap en og to ganger så har du desverre åpnet en dør du ikke kan lukke. Vil aldri anbefale noen å tilgi utroskap, ikke etter det jeg har vært gjennom. Nå er jeg totalt ødelagt og har totalt feilet. 

Anonymkode: 062cd...1e8

[AnonymBruker]

På 9.11.2017 den 19.07, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg sitter nå og leser det tre-fire av dere skriver. Dere skriver om samboere og ektefeller som har bedratt dere, som ikke gidder å ta hensyn til dere, som er såå ferdig med ting, enda dere ligger søvnløse om natten i stress og redsel. Dere lurer på hvordan det er mulig å være så lite empatiske, ha så liten respekt for andre. Dere snakker om hvordan arbeidsgivere legger til rette for utroskap. Selv tilgir dere, men lider.

Og jeg undrer meg på; Ser dere ikke at dere behandler dere selv med like lite empati og like lite respekt som samboerene og ektefellene deres?!

Jeg spør ikke for å være frekk, men av ren nysgjerrighet (og jeg synes også det er trist lesning). 

Et menneske med respekt for seg selv ville ikke funnet på å tilgi noen som ikke angret, ikke jobbet for forholdet, som bare ga blaffen.

Et menneske med empati for seg selv ville ikke funnet på å ligge søvnløs om natten mens samboeren eller ektefellen fortsatte å jobbe sammen med, eller gikk ut på fest med den han var utro med.

Ja, samboerene og ektefellene deres har oppført seg forferdelig mot dere.

Men dere tillater det jo! Hvorfor?! Hvorfor er dere så slemme mot dere selv?!

Anonymkode: 5575a...db3

For meg var det valget mellom to onder. Det er dritt uansett. Hvis jeg gikk ville barna mine få revet i stykker familien sin, de måtte bo i bag. I tillegg ville jeg antagelig ha måttet tåle at den vesle tøyta hans lekte mor annenhver uke, evt behandla dem dårlig. Jeg vil ikke at ungene mine skal måtte tåle alt dette. Og jeg vet at det hadde revet min sjel i stykker også. På grunn av dette holder vi sammen til ungene flytter. 

Anonymkode: 430ec...052

[Hårstrikk79]

Jeg valgte å tilgi. Samboeren min hadde et forhold bak min rygg, i noen måneder. Jeg merket jo at noe var galt. Og hun la alle kortene på bordet. Jeg brukte noen uker på å rase, grine og spørre henne ut om utroskapen. For å komme videre så bestemte jeg meg for at jeg bare måtte velge å stole på henne igjen. At jeg ikke kunne holde utroskapen i mot henne i det uendelige. Vi var sammen i flere år etterpå. Og grunnen til at det ble slutt, var av helt andre årsaker. 

[AnonymBruker]

Hei dere, noen av dere som har gått i parterapi for å samtale sammen om utroskapet og de følelsesmessige konsekvensene av det? Hvordan har det vært? Min mann nekter å snakke om det, han har vært gjentakende utro med forskjellige jenter og hatt nesten et avstandsforhold med en annen jente. Han har vist sin dedikasjon til meg i ettertid og jeg vet at han ikke hadde følelser for noen av de andre (fant sms til kamerater der han skrev at han ikke skjønte hva han drev med når han hadde den beste damen hjemme og at han elsket damen sin, altså meg) og jeg skulle vel egentlig ønske at jeg gikk med en gang men nå sitter jeg fast i hele forholdet og greier meg ikke uten han... Men jeg har behov for å snakke om det og forklare han hva det har gjort med meg, men han blir sint hvis jeg prøver å ta det opp, han har sagt han går med på parterapi hvis det er det jeg vil. 

Anonymkode: e6600...c42

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere, noen av dere som har gått i parterapi for å samtale sammen om utroskapet og de følelsesmessige konsekvensene av det? Hvordan har det vært? Min mann nekter å snakke om det, han har vært gjentakende utro med forskjellige jenter og hatt nesten et avstandsforhold med en annen jente. Han har vist sin dedikasjon til meg i ettertid og jeg vet at han ikke hadde følelser for noen av de andre (fant sms til kamerater der han skrev at han ikke skjønte hva han drev med når han hadde den beste damen hjemme og at han elsket damen sin, altså meg) og jeg skulle vel egentlig ønske at jeg gikk med en gang men nå sitter jeg fast i hele forholdet og greier meg ikke uten han... Men jeg har behov for å snakke om det og forklare han hva det har gjort med meg, men han blir sint hvis jeg prøver å ta det opp, han har sagt han går med på parterapi hvis det er det jeg vil. 

Anonymkode: e6600...c42

Jeg skal ikke dømme her. Men han virker jo være kategorien notorisk utro og trenger nok egen terapeut i tillegg til at dere kan ha nytte av en parterapeut. 

Vi har gått i parterapi siden jeg kom på ham å være utro med en kollega. Det hjelper å ha en neutral tredje part i rommet og diskutere hva, hvor lenge, hvorfor, veien videre?  

Men var forberedd at dette har sine ups&downs. Efter noen av sessioner har jeg opplevd  lettelse og at vi kommet oss videre men andre ganger føler jeg at vi kun stamper på stedet. Jeg må erkjenne at jeg tror ikke den utro part noen gang kommer å skjønne hvilken smerte hanhun har påført sin partner. Det kommer så tydelig fram når han forventer seg at tiden skal ha utslettende effekt. Selvfølgelig gjør det mindre vondt med tiden men det gjør ikke handlingene mindre alvårlige. At konsekvenser av utroskap må mannen( eller kvinnen om hun vært utro) for altid bære  med de begrensninger de gir for deres liv og framfør alt ved ev. berøringspunkter med eskerinne/elsker. Og dette må komme av respekt for sin partner, ikke pga at det er pålagt.

Men begge for seg og paret  i felleskap er ansvarlige å se de gode sidene hos hverandre og bygge på forholdet videre, se framåt og se alt det  som gjører det verdt å bygge på ny grunnmur for forholdet. Ønsker deg masse lykke til.

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

Hadde ikke giddet. Har selv vært utro og jeg var sammen med eksen ett år etterpå, men så ble det slutt. Forholdet skrantet og det var også derfor jeg var utro. Vet at jeg ikke kommer til å gjøre det igjen så lenge jeg er lykkelig. 

Anonymkode: 93a69...601

[helledussen]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere, noen av dere som har gått i parterapi for å samtale sammen om utroskapet og de følelsesmessige konsekvensene av det? Hvordan har det vært? Min mann nekter å snakke om det, han har vært gjentakende utro med forskjellige jenter og hatt nesten et avstandsforhold med en annen jente. Han har vist sin dedikasjon til meg i ettertid og jeg vet at han ikke hadde følelser for noen av de andre (fant sms til kamerater der han skrev at han ikke skjønte hva han drev med når han hadde den beste damen hjemme og at han elsket damen sin, altså meg) og jeg skulle vel egentlig ønske at jeg gikk med en gang men nå sitter jeg fast i hele forholdet og greier meg ikke uten han... Men jeg har behov for å snakke om det og forklare han hva det har gjort med meg, men han blir sint hvis jeg prøver å ta det opp, han har sagt han går med på parterapi hvis det er det jeg vil. 

Anonymkode: e6600...c42

Jeg satte et krav til at vi skulle gå i parterapi hvis jeg skulle flytte hjem til min mann igjen. Han ville ikke men bøyet av. Det ble pes for han og vi ga oss etter noen timer da han ikke ville gå der. Han ville glemme alt og gå videre men i parterapi måtte vi bearbeide driten. 

[AnonymBruker]

På ‎24‎.‎10‎.‎2017 den 21.11, AnonymBruker skrev:

Tilga utroskap for 12 år siden. Har aldri glemt, og tillit og respekt for mannen har haltet hele veien siden. Av og til håper jeg nesten på at han skal være utro igjen, så jeg får avsluttet dette. Jeg føler vi har vært et halvt forhold siden det skjedde. Hadde ikke tilgitt igjen! 

Anonymkode: 7907a...576

Under en slik forutsetning så er det ødleggende for hele forholdet, både du og han vil lide under det og dere har gode utsikter for et miserabelt forhold for evig tid. Visst du aldri kan tilgi dette så spar både deg og mannen din for fremtidige lidelser.

Eneste forutsetningen for fortsatt samliv etter utroskap er fullstendig tilgivelse, om ikke tilgivelse i hvert fall aksept for at det har skjedd og ikke kan rettes opp igjen. Selvfølgelig trengs det at partneren viser både ydmykhet og anger for sin handling i den første fasen, men den bedratte partneren må også kunne godta dette og legge det bak seg. I den videre fasen må ikke den bedratte partneren bruke handlingen som det ømme punktet som alltid skal gi deg overtak i en krangel. Dere må se på det som dere har funnet hverandre på nytt, og at dere har valgt hverandre på nytt på tross av de store utfordringene.

Mann som tilga konen og har et bedre forhold enn før dette skjedde.

Anonymkode: bfdc9...bdd

[AnonymBruker]

På 12.11.2017 den 21.57, AnonymBruker skrev:

Under en slik forutsetning så er det ødleggende for hele forholdet, både du og han vil lide under det og dere har gode utsikter for et miserabelt forhold for evig tid. Visst du aldri kan tilgi dette så spar både deg og mannen din for fremtidige lidelser.

Eneste forutsetningen for fortsatt samliv etter utroskap er fullstendig tilgivelse, om ikke tilgivelse i hvert fall aksept for at det har skjedd og ikke kan rettes opp igjen. Selvfølgelig trengs det at partneren viser både ydmykhet og anger for sin handling i den første fasen, men den bedratte partneren må også kunne godta dette og legge det bak seg. I den videre fasen må ikke den bedratte partneren bruke handlingen som det ømme punktet som alltid skal gi deg overtak i en krangel. Dere må se på det som dere har funnet hverandre på nytt, og at dere har valgt hverandre på nytt på tross av de store utfordringene.

Mann som tilga konen og har et bedre forhold enn før dette skjedde.

Anonymkode: bfdc9...bdd

Nå var det ikke jeg som skrev det du svarte på her, men vil si at dette er kun din erfaring og måten du har fått det til å fungere med din kone igjen. Du får det til å høres ut som dette er det eneste riktige svaret på å få forholdet til å bli bra igjen. Alle mennesker er forskjellig. Om et forhold kan reddes etter utroskap kommer an på mange ting;  personlighetstype til begge partene, hvilket type forhold man hadde fra før og hvordan den sviktede parten er satt sammen følelsesmessig. Det er ikke alltid et forhold kan eller bør reddes etter utroskap. Det er et voldsomt svik og det er individuelt hvordan man takler det. Det er ingen rett eller galt der. 

Anonymkode: f442c...80b

[AnonymBruker]

Hvordan går det for deg TS nå? 

🍃☺😓😕😝🙄🤤

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

Jar of hearts

Tenker senne er ganske treffende for mange her inne. Beklagelig at noen kan være utro, men det er da storsinnet av dem som kan tilgi! 

Hvis det å fortsatt ha et fohold, og den andre personen er verdt å kjempe for, lykke til! Ikke tenk på hva andre sier, dette er noen man må finne ut av selv. 

Et forhold er fyllt av motgang, det er mange grunner til at feilsteg kan skje, og noen ganger kan det være verdt å tilgi. 

Anonymkode: ab44c...fa7

[AnonymBruker]

Har vært utro en gang. Angrer sykt mye og kommer ALDRI til å gjøre noe slikt igjen.

så noen folk forandrer seg Pga samvittigheten, mens andre forsetter fordi de blir tilgitt .

Anonymkode: df6c1...144

[TulleJenny]

Jeg opplevde utroskap og svik for 4 år siden. Jeg hadde en anelse men han nektet. Til slutt fikk jeg vite det av en venn av han. Jeg var da så i skyende forelsket at jeg ikke klarte å gå fra han.

Sliter fortsatt med dette. Han har aldri vært ærlig og har aldri fortalt meg alt. Når jeg konfronterte han med det så nektet han og ble sint på sin venn. Jeg tenker mye på reaksjonen hans og løynene. Har aldri fått rast fra meg og han er så ferdig med hele den greia. Hvis det har blitt tatt opp så har han blitt sint på meg og det har skapt mye konflikt i forholdet. Når jeg tenker på dette så blir jeg dårlig. Føler aldri jeg klarer å gå videre. Lurer på hvorfor i all verden jeg fant meg i dette. 

Vi har også hatt noen gode år, han er en utrolig fin mann og jeg vet han elsker meg, han er verdens snilleste. Jeg vet at han angrer på det han gjorde. Men jeg klarer bare ikke å glemme det. Oppførselen hans etterpå og løynene. 

Det går greit når jeg ikke tenker på det. Men hvis tankene mine vandrer så blir jeg helt knust. Kommer aldri noensinne til å tilgi utroskap igjen!

[TulleJenny]

Lurer på hvordan det hadde vært å hatt en mann som aldri har sveket meg. Det gjør noe med selvfølelsen

[Gjest supernova_87]

Det er håp for å finne tilbake til hverandre hvis man er virkelig ærlig med hverandre om grunnen til at det skjedde. Hva sier han om det? Hvorfor ble det sånn det ble? 

Jeg tror at for å komme over utroskap må man klare å ha såpass med selvinnsikt at man vil, tør og klarer å innrømme at man var egoistisk, at man ser på akkurat hvilke behov det var man ville få tilfredsstilt. Det kan kreve ganske mye av et menneske å si at "min umiddelbare nytelse, eller behovet for å bli sett der og da var viktigere enn deg og barna" eller "jeg følte meg usynlig hos deg, men med henne ble jeg en fin og flott mann igjen, jeg trengte det, og jeg var egoistisk og tenke mer på meg selv enn hva det hadde å si for deg, der og da tenkte jeg at du ikke brydde deg". Dersom man derimot kommer med noe svada som "jeg skjønner ikke hvorfor det skjedde, det skal aldri skje igjen", så tror jeg ikke det er håp. Man må "utrede" hvorfor, og deretter være totalt ærlig på det. Hvis man ikke identifiserer grunnen, og peker på feilen hos seg selv og parforholdet som fikk det hele til å skje kan man heller ikke endre på det. For hvis utroskap har skjedd så MÅ noe ENDRES, og før noe kan endres må man vite HVA som skal endres. Å si "det skal aldri skje igjen" er et tomt utsagn, for hvordan vet du at det aldri skal skje igjen hvis du ikke har konfrontert deg selv med hvorfor det skjedde i utgangspunktet. Jeg tror dette krever selvrefleksjon for den bedratte også, at man tar i mot det man opplever som kritikk fra den andre, fordi det er ikke ment som kritikk, det er ment som en åpen forklaring på hvilke følelser inni en som fikk det hele til å skje. Man må faktisk tåle å føle på at "jeg fikk partneren min til å føle seg usynlig". Fordi jeg tror ikke på at utroskap oppstår i vakuum. Utroskapet skal den som er utro ta det fulle ansvar for, men utroskapet er neppe det eneste såret i forholdet. Og hvis bare det ENE såret (selv om det nok er det største) blir det eneste som blir tatt på alvor kan man enda en gang gi for lite til den som har vært utro. Alle har behov for å bli sett og anerkjent av den man elsker. Og er man ikke villig til å høre på deres vonde opplevelser i forholdet ser jeg ingen grunn til å prøve videre. 

Jeg tror det krever selvinnsikt, styrke og mot å komme over utroskap i et forhold. Man må tåle at partneren sier "jeg var mer glad i meg selv enn i deg da det skjedde". Og så må man ha tillit til at når de sier "men jeg ønsker å sette deg og barna fremst fremover" så er det sannheten. Og så må man sammen bygge opp forholdet slik at det kan bli sant. Det er vanskelig å være glad i noen som får deg til å føle deg usynlig, uviktig og ikke god nok. 

[Gjest supernova_87]

Forresten leste jeg en definisjon på tillit som det kanskje kan være lurt å tenke på når det kommer til dette med tillitsbrudd og å bygge opp igjen tilliten, eller å få tilbake tilliten i forholdet, eller til partneren eller mellom dere. 

"Tillit betyr å kunne vite at andre vil oss vel."

Tror du at partneren din innerst inne vil deg vel, selv om han gjør handlinger som gjør deg vondt, og noen ganger skader og ødelegger noe i deg? Tror du at partneren din er en som gjør sitt beste for at du skal ha det bra? Noen ganger er ikke noens beste godt nok, og det kan du også tenke over, "er min partners beste godt nok for meg?". Og så kan man til og med, hvis man tør, tenke over eventuelt hva man kan gjøre for å bidra til ens partners beste blir godt nok for en. Kan man sammen gjøre parforholdet så godt at ens felles innsats blir godt nok for begge? Og da med en visshet om at "han vil meg vel" i bunn. Hvis man vet at "selv om han skadet meg så vil han meg vel" kan det nok være lettere å bygge opp tilliten igjen. 

[AnonymBruker]

Har ikke selv vært så uheldig å ha en utro partner, men en venninne av meg prøvde å tilgi etter at mannen hadde vært utro med en han hadde truffet på nett. Dette visste jeg ikke noe om før etter bruddet noen år senere..

De prøvde å gå videre og hun prøvde å tilgi, men hun klarte aldri å stole på ham mer, og etter noen år ble det skilsmisse. Hun sa til meg at det som gjorde det vanskeligst å tilgi utroskapet, var at han hadde prøvd å legge skylden for det på henne istedenfor seg selv. Han hadde unnskyldt seg med at han ikke følte seg verdsatt, at han ikke hadde vært helt fornøyd i ekteskapet. Dette kom som lyn fra klar himmel for henne for han hadde aldri gitt uttrykk for å være misfornøyd, og han hadde aldri luftet noen av disse tankene for henne før etter utroskapet. Han mente selvsagt at han ikke burde ha vært utro, men han nektet å ta hele skylden for det.

For henne var det dette som ble ødeleggende. I de årene hun prøvde å tilgi gikk hun også på nåler fordi han mer eller mindre hadde bekreftet at dersom han ikke var fornøyd i forholdet ville han gå og pule noen andre. Og siden han aldri hadde gitt uttrykk for å være misfornøyd før han hadde vært utro, kunne hun jo ikke stole på at ting var "godt nok" for ham nå heller. Og hvis hun spurte om han var fornøyd mente han at hun måtte slutte og mase om det, og det eskalerte faktisk da hun hadde gått så lei at hun hadde sagt rett ut til ham at "nå er det jeg som er misfornøyd i ekteskapet og føler meg lite verdsatt, vi må snakke om dette slik at vi kan fikse det". Istedenfor å ta henne på alvor hadde han blitt sint og ment at hun "nedverdiget" ham med å si dette fordi hun da fremstilte seg selv som en "bedre" person som ville snakke om problemene istedenfor å være utro, slik han hadde vært. Han ville bare glemme alt og aldri snakke om det mer. Med andre ord, slik hun følte det var det slik at alt var hennes feil, og hvis hun ikke hadde det bra var det også hennes feil. Hun fikk aldri luftet tankene sine om det som hadde skjedd, for da ble han bare sint. Til slutt orket hun ikke mer og ville skilles.

Nå er det jo lett å si hva man selv ville gjort dersom partneren var utro, selv tror jeg at jeg ville gått på dagen. Men det sier jo de fleste, også prøver de å gå videre allikevel. Om forholdet fortsatt er liv laga noen år etterpå, tror jeg kommer an på så mye. Tror tilgivelse og det å legge det bak seg er mye lettere hvis den som har vært utro virkelig angrer, og ikke prøver å legge skylda over på den andre for at h*n har vært utro. Hvis man får på følelsen av at partneren kan stikke over til grønnere gress hver eneste gang h*n er misfornøyd med noe, fremfor å faktisk ta opp problemene slik at de kan løses, vil man jo alltid ha dette i bakhodet. Å virkelig angre på utroskapet tror jeg er det viktigste for ekte tilgivelse og det å komme videre.

Anonymkode: 3fe80...77d