Å tilgi utro partner. Hvordan har det gått med dere?

[helledussen]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er en av de som prøver å tilgi og bygge på et bedre forhold.  Men just nå sliter jeg veldig. ( det var  for 1.5 år siden jeg avslørt dem: han og en kollega) . Mannen min synes jeg skal være ferdig med saken og ha tillit til ham. Jeg sliter og kompliserende faktor er at han fortsatt ikke har byttet arbeidsplass.  Jeg synes det er fornedrende for meg og han forstår det ikke. Han er jo såååå ferdig med saken.

Anonymkode: b1991...760

Min opplevelse er lik din. Min mann ønsket også at jeg skulle bli ferdig med det og forsto ikke hvorfor dette var tøft for meg. Han orket ikke min smerte og selv om han sa at han ville støtte meg så klarte han ikke det fordi det tok så lang tid for meg å stole på han. Selv 3 år etter han fortalte meg om dette sliter jeg med det han gjorde. Et tips er å lytte til podkasten kjærlighetspodden om utroskap på VG nett. Jeg lærte masse om utroskap av å lytte til den. 

[helledussen]

21 timer siden, Dumsnill skrev:

Føler med deg. Har nettopp vert igjennom liknende situasjon. Hun var utro med en ex i juletiden i fjor, ba på sine kne og tryglet meg om å ikke gå derifra, jeg var desverre den gang da ikke viljesterk nok til å gå for jeg såg hvor langt nede hun var, hvor vondt hun hadde det. Månedene gikk og hun ville ikke til parterapi for hun var for skjemd å fortelle det hun hadde gjort. Det resulterte i at vi måtte finne ut av dette selv og det var ikke bare bare for å si det sånn. Jeg slet med bilde i hodet, hun blokkerte seg helt.

etter mye om og men så fant vi ut sammen at vi skulle legge saken død og konsentrere oss om forholdet og framtiden med tanke på vårt barn og nylig påbygget hus. Hun skrev hver dag at hun elsket meg, at hun angret og det var meg hun ville ha, vi pratet om å sette av penger til bryllup en gang i tiden, en ny unge i fremtiden.... Men rett etter jeg hadde malt ferdig huset så ville hun ikke mer. 2 uker etter jeg hadde flyttet ut så var hun på samme fest som han hun hadde vert utro med, sa til meg hun hadde lagt han til på tlf sin igjen (snap osv) og at de pratet. Og at hun egentlig ikke visste hva hun ville med forholdet våres etter utroskapen. Så egentlig ble jeg holdt der til hun hadde funnet ut hva hun ville med livet sitt. Toppen på kaken var at hun sa til meg at hun egentlig ikke hadde noe imot han, men hun måtte si det til meg for at jeg skulle bygge tillit igjen. 

Jeg tilga utroskap, men fikk svi for det 7 måneder senere. Det er helt jævlig det du går igjennom no, vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men en ting jeg har lært er at vi fikk magefølelsen for en grunn, den tar som regel aldri feil :-) Føles det for «lett» eller feil så gå i deg selv å lytt på kroppen. 

Jeg synes du skal gi deg selv ros for at tilga og valgte å forsøke. At du føler deg lurt har jeg full forståelse for det er en pyton følelse. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja ....om partnere blir med,  blir det dobbellt så dyrt og halvt så moro!! Jf.  alle utroskapshistorier mellom kollegaer. Arbeidsgver  legger opp for fest og moro med alkohol i overflød og hotel overnattinger i enkelrom..

Merk ironi. Det er hver og ens ansvar og holde byksene på 

Anonymkode: b1991...760

 

Det blir ikke bedre når de legger julebordet til et Spahotell, det åpner enda mer intimitet og dårlig timet kjærlighet.

Anonymkode: b191c...764

[helledussen]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Måtte dobbeltsjekke om jeg hadde skrevet et innlegg uten å huske det. Som om jeg skulle skrevet dette selv. Omtrent like lenge siden, med en kollega (hvor verken han eller hun har byttet arbeidsplass), og min mann er også helt ferdig med det.

Nå har jeg plutselig fått vite at han skal på julebord med jobben neste helg. Kjenner jeg blir helt rasende av at han synes det er greit. Det er tøft nok fra før av hver gang han drar ut hvor det er alkohol og evt store sammenkomster involvert. Men å bevisst dra på «fest» (som julebord i bunn og grunn er) der den andre kvinnen kommer til å være, når det i tillegg kommer til å være alkohol i bilde, er så respektløst at jeg blir kvalm. Spesielt siden det som skjedde mellom dem har vært en av de store snakkisene på hele arbeidsplassen der etter det skjedde.. Akkurat nå er tankekjøret verre enn aldri før, og jeg har mareritt om dette julebordet hver natt. Gruer meg helt enormt. 

Anonymkode: b52d1...b3d

Jeg forstår veldig godt at du både gruer deg og har tankekjør. Jeg tror at en del av de som har vært utro ikke klarer å forestille seg hvordan det er for den som er bedratt. Dette var en stor snakkis på jobben og så skal han gå på julebord som om alt er greit? Et av rådene som har vært gitt er at den som har vært utro skal kutte all kontakt med den som den har vært utro med. Vise at han/hun velger deg. Tenk om mannen hadde skjønt hvordan du har det og sagt at han dropper julebordet? Hva er viktigst for han- fyllefest med jobben eller forholdet hans? Den som har vært utro må etter min mening gjøre noen forsakelser for å vise at han/hun mener alvor med den de har bedratt. 

[AnonymBruker]

Hvorfor synes de to som har bedratt på arbeidsplassen at det er greit å bli der?

Hvordan har de så mye enklere å komme over det de gjort?

 og de ikke skammer seg å tråkke i de gangene de utført dette mot sin partner de prøver bygge opp tillit igjen? 

Erfaringer. Tanker? Tips? 

Anonymkode: b1991...760

[helledussen]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor synes de to som har bedratt på arbeidsplassen at det er greit å bli der?

Hvordan har de så mye enklere å komme over det de gjort?

 og de ikke skammer seg å tråkke i de gangene de utført dette mot sin partner de prøver bygge opp tillit igjen? 

Erfaringer. Tanker? Tips? 

Anonymkode: b1991...760

Veldig gode spørsmål og jeg lurer på det samme. 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor synes de to som har bedratt på arbeidsplassen at det er greit å bli der?

Hvordan har de så mye enklere å komme over det de gjort?

 og de ikke skammer seg å tråkke i de gangene de utført dette mot sin partner de prøver bygge opp tillit igjen? 

Erfaringer. Tanker? Tips? 

Anonymkode: b1991...760

Ja, jeg sitter nå og leser det tre-fire av dere skriver. Dere skriver om samboere og ektefeller som har bedratt dere, som ikke gidder å ta hensyn til dere, som er såå ferdig med ting, enda dere ligger søvnløse om natten i stress og redsel. Dere lurer på hvordan det er mulig å være så lite empatiske, ha så liten respekt for andre. Dere snakker om hvordan arbeidsgivere legger til rette for utroskap. Selv tilgir dere, men lider.

Og jeg undrer meg på; Ser dere ikke at dere behandler dere selv med like lite empati og like lite respekt som samboerene og ektefellene deres?!

Jeg spør ikke for å være frekk, men av ren nysgjerrighet (og jeg synes også det er trist lesning). 

Et menneske med respekt for seg selv ville ikke funnet på å tilgi noen som ikke angret, ikke jobbet for forholdet, som bare ga blaffen.

Et menneske med empati for seg selv ville ikke funnet på å ligge søvnløs om natten mens samboeren eller ektefellen fortsatte å jobbe sammen med, eller gikk ut på fest med den han var utro med.

Ja, samboerene og ektefellene deres har oppført seg forferdelig mot dere.

Men dere tillater det jo! Hvorfor?! Hvorfor er dere så slemme mot dere selv?!

Anonymkode: 5575a...db3

[AnonymBruker]

Om det var enklest å gå hadde man jo gjort det  siden lengst.

Men Du har barna, kjærligheten, mange års hidtoria sammen og tron at dette var en forferdelig feil som ble gjort men at det er mulig å komme seg  videre og skape et nytt liv sammen. At det er mulig å tilgi fordi ingen ab oss er feilfri. 

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om det var enklest å gå hadde man jo gjort det  siden lengst.

Men Du har barna, kjærligheten, mange års hidtoria sammen og tron at dette var en forferdelig feil som ble gjort men at det er mulig å komme seg  videre og skape et nytt liv sammen. At det er mulig å tilgi fordi ingen ab oss er feilfri. 

Anonymkode: b1991...760

Nei, hadde dere tenkt på barna så hadde dere i alle fall gått! Ingen unger har godt av å lære seg at kjærlighet er å tillate andre å tråkke på.

For å snu det rundt; Ville dere likt at barna deres vokste opp med en slik partner som dere har? At barna deres lå og gråt seg i søvn og levde i stress hver dag? At barna deres hadde en partner som svek og bedro uten å angre? 

Det er jo det de lærer at er riktig her.

Anonymkode: 5575a...db3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, hadde dere tenkt på barna så hadde dere i alle fall gått! Ingen unger har godt av å lære seg at kjærlighet er å tillate andre å tråkke på.

For å snu det rundt; Ville dere likt at barna deres vokste opp med en slik partner som dere har? At barna deres lå og gråt seg i søvn og levde i stress hver dag? At barna deres hadde en partner som svek og bedro uten å angre? 

Det er jo det de lærer at er riktig her.

Anonymkode: 5575a...db3

Det er lettere å være så bastant som du er før man faktisk står i det selv. Jeg skjønner selvfølgelig tankegangen din og er enig i det. Mente det samme selv før jeg plutselig stod der selv i situasjon og valgte å tilgi. 

Faktum er den at veldig mange av de som opplever utroskap tilgir. Men jeg vil tro det er noe av det som er mest tabu her til lands, og det er rett og slett ikke åpenhet om det. Man hører selvsagt mye fra de som ikke fant seg i å bli bedratt, og dermed er det nok lett å tro at de fleste ikke tilgir utroskap. 

Anonymkode: b52d1...b3d

[AnonymBruker]

Jeg var den andre kvinnen i to år. Sterke følelser, for begge to. Det ble lagt så mange planer. Det skulle bli oss til slutt.

Vi ble oppdaget. Han valgte å bli pga barna og hun tilga. Vet hun ble foret med løgner, om det som hadde vært mellom oss og om meg. Alt ble bagatellisert, jeg var den som hadde vært pådriveren og det ble snakket dritt om meg.

Det varte i en uke, så kom han krypende tilbake til meg, selvfølgelig bak hennes rygg. Det skulle hun ha visst, hun som gjorde meg til den store syndebukken. For min del var det for sent, hjertet mitt og alle mine drømmer var knust.

De fortsatte å prøve i et år, så flyttet de fra hverandre. Tror det var han som gikk, men det angår ikke meg lengre. 

Forstår ikke hvordan det er mulig å tilgi utroskap. Engangsligg i fylla, kanskje. Men et langvarig forhold, aldri i livet. 

Anonymkode: d5fe5...e66

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var den andre kvinnen i to år. Sterke følelser, for begge to. Det ble lagt så mange planer. Det skulle bli oss til slutt.

Vi ble oppdaget. Han valgte å bli pga barna og hun tilga. Vet hun ble foret med løgner, om det som hadde vært mellom oss og om meg. Alt ble bagatellisert, jeg var den som hadde vært pådriveren og det ble snakket dritt om meg.

Det varte i en uke, så kom han krypende tilbake til meg, selvfølgelig bak hennes rygg. Det skulle hun ha visst, hun som gjorde meg til den store syndebukken. For min del var det for sent, hjertet mitt og alle mine drømmer var knust.

De fortsatte å prøve i et år, så flyttet de fra hverandre. Tror det var han som gikk, men det angår ikke meg lengre. 

Forstår ikke hvordan det er mulig å tilgi utroskap. Engangsligg i fylla, kanskje. Men et langvarig forhold, aldri i livet. 

Anonymkode: d5fe5...e66

Forstår ikke hvordan det er mulig å velvillig bidra til utroskap. Du visste om henne, han valgte henne, prøvde seg å få en fortsettende affære med deg kort tid etter kona hadde tilgitt han , og du syns det er deg det er synd på? Slo det deg aldri inn å være solidarisk å varsle henne om hvordan hennes mann drev på? Spesielt da han tok kontakt med deg igjen etter dere hadde blitt avslørt?! Ja det skulle hun ha visst! Jeg skjønner det ikke.... Og du ble knust fordi en mann som hadde moral til å være utro mot en han elsket, ikke ble din? Hvordan tror du at du hadde hatt det i forhold med han? Det hadde jo vært stor risiko for at han bedro deg også når han har vist moralen til å bryte grenser og gå bak ryggen på en samboer på den måten...  Og det var garantert ikke henne som gjorde deg til den store syndebukken, det var nok han, for å prøve å dra deg med ned i dragsuget og prøve å rette synden mot noen andre enn seg selv. 
 

Anonymkode: e6600...c42

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med kjæresten min da jeg var 18 og han var 19. Etter ca et halvt år var han utro. Han innrømmet dette selv og var kjempe lei seg. Jeg var ung og naiv og valgte å tilgi. Det angrer jeg ikke på i dag😊 Nå har vi snart vært sammen i ti år, har leilighet og venter 1. barnet i Februar😊

 

Anonymkode: 74768...ba7

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er lettere å være så bastant som du er før man faktisk står i det selv. Jeg skjønner selvfølgelig tankegangen din og er enig i det. Mente det samme selv før jeg plutselig stod der selv i situasjon og valgte å tilgi. 

Faktum er den at veldig mange av de som opplever utroskap tilgir. Men jeg vil tro det er noe av det som er mest tabu her til lands, og det er rett og slett ikke åpenhet om det. Man hører selvsagt mye fra de som ikke fant seg i å bli bedratt, og dermed er det nok lett å tro at de fleste ikke tilgir utroskap. 

Anonymkode: b52d1...b3d

Det er bare tull. Det å tro at alle ville ha gjort som en selv er en klassisk forsvarsmekanisme fra mennesker som vet at det de selv gjør er galt.

Tyven tror at alle stjeler.

Verden er full av mennesker som aldri er utro. Verden er full av mennesker som ikke finner seg i utroskap. Verden er full av mennesker som er utro, men som klarer å jobbe med seg selv og ikke bare fortsette med svineriet.

Det er ikke sant at hvem som helst bare ville ha fortsatt å la seg tråkke på.

Anonymkode: 5575a...db3

[AnonymBruker]

Du forteller ikke barna om utroskap om det ikke er ytterst nødvendig. Dette er ikke noe de skal trenge å  holde seg til. Dette er voksnes problem.

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var den andre kvinnen i to år. Sterke følelser, for begge to. Det ble lagt så mange planer. Det skulle bli oss til slutt.

Vi ble oppdaget. Han valgte å bli pga barna og hun tilga. Vet hun ble foret med løgner, om det som hadde vært mellom oss og om meg. Alt ble bagatellisert, jeg var den som hadde vært pådriveren og det ble snakket dritt om meg.

Det varte i en uke, så kom han krypende tilbake til meg, selvfølgelig bak hennes rygg. Det skulle hun ha visst, hun som gjorde meg til den store syndebukken. For min del var det for sent, hjertet mitt og alle mine drømmer var knust.

De fortsatte å prøve i et år, så flyttet de fra hverandre. Tror det var han som gikk, men det angår ikke meg lengre. 

Forstår ikke hvordan det er mulig å tilgi utroskap. Engangsligg i fylla, kanskje. Men et langvarig forhold, aldri i livet. 

Anonymkode: d5fe5...e66

Du skulle aldri tilgi utroskap men du hadde deg med en gift mann uten problem???!!!!!

Du bidro til svineriet med åpne øyne??  

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg sitter nå og leser det tre-fire av dere skriver. Dere skriver om samboere og ektefeller som har bedratt dere, som ikke gidder å ta hensyn til dere, som er såå ferdig med ting, enda dere ligger søvnløse om natten i stress og redsel. Dere lurer på hvordan det er mulig å være så lite empatiske, ha så liten respekt for andre. Dere snakker om hvordan arbeidsgivere legger til rette for utroskap. Selv tilgir dere, men lider.

Og jeg undrer meg på; Ser dere ikke at dere behandler dere selv med like lite empati og like lite respekt som samboerene og ektefellene deres?!

Jeg spør ikke for å være frekk, men av ren nysgjerrighet (og jeg synes også det er trist lesning). 

Et menneske med respekt for seg selv ville ikke funnet på å tilgi noen som ikke angret, ikke jobbet for forholdet, som bare ga blaffen.

Et menneske med empati for seg selv ville ikke funnet på å ligge søvnløs om natten mens samboeren eller ektefellen fortsatte å jobbe sammen med, eller gikk ut på fest med den han var utro med.

Ja, samboerene og ektefellene deres har oppført seg forferdelig mot dere.

Men dere tillater det jo! Hvorfor?! Hvorfor er dere så slemme mot dere selv?!

Anonymkode: 5575a...db3

Støttes 100%

Noe av det første jeg gjorde klinkende klart, var at hun måtte slutte i jobben, eller finne seg en ny raskt. Dette enes de fleste samlivs-forståsegpåere om at er det beste, og burde være en enkel prioritet (jobb eller samliv).

Når dere engang er så slemme mot dere selv og lar dem fortsette, så burde det ihvertfall være en selvfølge å unngå enhver situasjon som gjør at dere føler dere ukomfortable - uansett nivå! Si ifra, og forstå evt hvor mye/lite deres følelser betyr for dem!

Mann, lykkelig, bedratt, forsøkt, separert, skilt, bitter, ensom.

Anonymkode: c4162...88b

[Carrot]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg sitter nå og leser det tre-fire av dere skriver.

Ja, samboerene og ektefellene deres har oppført seg forferdelig mot dere.

Men dere tillater det jo! Hvorfor?! Hvorfor er dere så slemme mot dere selv?!

Anonymkode: 5575a...db3

Jeg er så enig! Det handler om å ta ansvar for seg og sin fremtid og ikke falle inn i en offerrolle tenker jeg.

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er lettere å være så bastant som du er før man faktisk står i det selv.

Anonymkode: b52d1...b3d

Jeg har vært der og er like fullt ganske bastant som du skriver - teller det?

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var den andre kvinnen i to år.

Forstår ikke hvordan det er mulig å tilgi utroskap. Engangsligg i fylla, kanskje. Men et langvarig forhold, aldri i livet. 

Anonymkode: d5fe5...e66

Litt motsigende og derfor lett å angripe - og jeg ser jo at du angripes, sansynligvis av kvinner som selv har eller ville ha lagt all skyld på deg om det var dem. Det er enklets slik, lettere å ha noen å bebreide enn å innse at ens partner valgte en bort, eller at ens forhold trengte noe man ikke gav osv osv - det er omtrent like mange varianter av grunnene for utroskap som det er mennesker, selv om det egentlig handler om en enkelt ting: mangel på respekt for partneren sin.

Samtidig er det viktig å huske at utroskap rommer så mye mer enn seksuell omgang med en annen enn partneren, og noen former av utroskap er også verre enn dette - som for eksempel økonomisk utroskap som setter man igjen med gjeld oppover ørene uten noen verdier å bygge videre på, gjerne med barn.. Alle former for utroskap, fra å handle og gjemme det og si "nei det er gammelt" til det å bedra noen økonomisk eller seksuelt handler alltid om manglende respekt og ens eget egoistiske syn på hva man selv fortjener - det er ikke til å komme bort fra. Det er i svært få tilfeller man kan "drives" til utroskap, eller at det var noen "andres skyld" at man ramlet utpå. Så det å angripe "den andre kvinnen" for eksempel er kanskje den enkleste veien til selvbedrag, alltid!

[AnonymBruker]

Det finnes nok skyld og ansvar her for alle parter.  Det ene utelukker ikke det andre. Fast mannen/kvinnen som bedrar har hovedansvaret frigjør det ikke den andre kvinnen/ mannen fra sitt ansvar. Alle vi mennesker må stå for de valgene vi tar. At delta i splittelse av familjer er ikke et ansvar man kan ta lett eller fraskrive seg fra.

Anonymkode: b1991...760

[AnonymBruker]

Litt av problemet her er at du kan ha ett eller to syn på det; du klarer ikke forstå, identifisere deg eller tilgi og det blir umulig å legge fullstendig bak deg. Alternativ to er at du KAN forstå, identifisere deg og tilgi. Fordi du er av samme ullen.

Jeg husker en film jeg så der kona hadde vært bortført over lenger tid. Ved hennes er retur forsøker de å finne tilbake til hverandre. Hun sier så at dersom han har vært med noen andre i mellomtiden, tilgir hun og vil ikke vite noe om det. Hans første reaksjon er at hun er veldig storsinnet og raus, og blir glad. Men så begynner tvilen å komme krypende; hva sier det om henne at hun klarer å tilgi så lett? Det viser seg å være en legitim bekymring; hun har selv noen svin på skogen. På seg selv kjenner man andre. 

Jeg har sett samme dynamikken i andre forhold. Min venninne tilga sin kjæreste utroskapen. Hun var ikke utro mot ham, men hun var "mildt" utro mot en tidligere kjæreste, og har en ganske promiskuøs fortid. Impulsiviteten, behovet for bekreftelse - alt er gjenkjennelig for henne. I enda større grad er nok dette tilfelle for menn som tilgir kvinner.

Det andre alternativet er de som rett og slett er så avhengige av sin partner - emosjonelt, praktisk eller begge deler - at et brudd er utenkelig uansett. I disse tilfellene er det uansett noe galt med maktbalansen, og det vil det forbli, om ikke verre når man så har demonstrert overfor partner akkurat hvor mye man kan tolerere.

Anonymkode: 353fd...6cb