Til dere konfliktskye.

[Majott]

2 hours ago, NotNaomi said:

Hvorfor er det så viktig for dere å unngå konfrontasjoner? Hva er dere redd skal skje? 

Har lest at det alle mennesker vil mest av alt er å bli likt. Jeg tror ikke det stemmer helt? 

Jeg er alltid høflig. Jeg liker å vise respekt. Det syns jeg alle i utgangspunktet fortjener. 

Men jeg sier alltid hva jeg mener også. Kan nok pakke det inn alt etter hvem jeg snakker til. Jeg elsker at folk er ærlige. At de ikke er redd for at de skal støte noen. At folk er uenige med meg setter jeg også pris på. Alt handler om måten en sier ting på. Det er det en må lære : å kommunisere uten å gå på person! La ting gå innom hjernen så en kan tenke over måten en snakker til andre på.

Jeg klarer ikke det alltid. Jeg blir forholdsvis fort engasjert. Men så lever jeg med å drite meg ut også.

 Jeg har litt problemer med dere konfliktskye jeg. Jeg stoler ikke helt på dere fordi dere bare "lagrer opp" uten å si fra. Og jeg lurer på hvorfor? Er dere redde for å bli mislikt? Er dere redde for å ikke få respekt? 

Hva handler det egentlig om?

Jeg er faktisk oppriktig nysgjerrig. 

Enig med deg i endel, men ikke alt.

Jeg anser meg ikke som konfliktsky, og er ikke det i forhold til mann, barn og foreldre, altså de som står meg nærmest, og som kjenner meg godt. Der har vi konfrontasjoner og konflikter, men vi evner å holde det på et saklig plan, og gå videre etterpå. Videre er det ganske trygt å gå i en konflikt med et familiemedlem, fordi de kjenner meg så godt, og skjønner bakgrunnen.

Men jeg går helst ikke i konflikt/konfrontasjon med venner eller bekjente, fordi jeg ikke vet hvordan de vil reagere. Selv om jeg har evnen til å være saklig og grei i en konflikt, så kan også vennskapet settes i fare ved at vedkommende misforstår, føler seg misforstått, tar ting verre enn det egentlig er, blir unødvendig såret osv.

Så det skal MYE til før jeg konfronterer en venn, særlig en som ikke kjenner meg så godt. Og da kan jeg også finne på å pakke inn konflikten i generelle ting eller i eksempler som gjelder andre, som f.eks fortelle ting jeg har hørt om som kanskje kan få vedkommende til å tenke litt. Snakke rundt grøten altså, eller pakke det inn, som du sier du gjør.

Det handler ikke om mitt behov for å bli likt, men hvor viktig er det at konflikten tas opp? Kan det gå over? Kan jeg leve med denne konflikten/forskjellen mellom oss to? Hvis ikke så må det jo tas opp, og da må man gjøre det på en måte som er grei for begge. Og jeg kan gjerne spørre hva vedkommende mener med å si ditt eller datt, og ta en diskusjon på det, uten at jeg tar den tar det helt ut. 

I alvorlige tilfeller, så har jeg ikke noen problemer med å konfrontere. Det har jeg gjort flere ganger.

Og jeg er helt enig i at en skal skille sak og person. Jeg kan mislike en handling, men fortsatt like og være glad i en person. Har fått prøvd meg på det. Og at en skal diskutere selve saken, og ikke dra inn andre ting, det er jo vesentlig. 

Det er nok ganske få som deg, som man kan være helt ærlig imot om alt. Og at man ikke skal være redd for å støte eller fornærme deg. Eller at folk er uenige med deg, og sier klart og tydelig fra om det. Og at man fortsatt er like gode venner og komfortable med situasjonen etter en konfrontasjon. Det tror jeg helt ikke noe på. Det gjelder kanskje bagateller, men når det gjelder store og alvorlige ting, så kan nok du også bli både støtt og fornærmet. Jeg vet ikke hvor gammel du er, og hvor mange konfrontasjoner du har vært borti. Men konfrontasjoner og konflikter kan jo oppstå i alle relasjoner, og jeg tviler på at du greier å forholde deg nøkternt og fint til alle. F.eks i en jobbsituasjon der leder konfronterer deg med noe du mener du har gjort rett, men som leder har oppfattet at du har gjort helt feil, og mener at du har satt liv i fare.

Konfrontasjoner tar man helst fra og med sine nærmeste, for de tåler også at man gråter pga det og har det vondt. De tåler at man forsvarer seg uansett om man selv er den som konfronterer eller den som blir konfrontert med noe ubehagelig. Det er en ting å bli litt uvenner over en bagatell. Det går seg til, selv om det blir en konflikt og en konfrontasjon. Men ofte er det mer enn som så i en konflikt.

Stort sett opplever jeg folk som sier det du sier, som at de selv vil si alt  til andre, de er ærlige, og ikke redde for å si sin mening. Og de er for alt i verden ikke konfliktsky. Men de tåler lite selv. Utfra det jeg har sett her, så tror jeg du tåler mer enn mange andre, men du er nok en av de få. De som sier slike ting, er gjerne de som tåler minst fra andre.

Det har jeg sett ganske mye av. Så derfor er jeg gjerne litt forsiktig med personer som sier at de er så ærlige og sier alt de mener til alle. De godtar gjerne ikke det samme tilbake.

 

 

[Gjest NotNaomi]

42 minutter siden, Majott skrev:

Enig med deg i endel, men ikke alt.

Jeg anser meg ikke som konfliktsky, og er ikke det i forhold til mann, barn og foreldre, altså de som står meg nærmest, og som kjenner meg godt. Der har vi konfrontasjoner og konflikter, men vi evner å holde det på et saklig plan, og gå videre etterpå. Videre er det ganske trygt å gå i en konflikt med et familiemedlem, fordi de kjenner meg så godt, og skjønner bakgrunnen.

Men jeg går helst ikke i konflikt/konfrontasjon med venner eller bekjente, fordi jeg ikke vet hvordan de vil reagere. Selv om jeg har evnen til å være saklig og grei i en konflikt, så kan også vennskapet settes i fare ved at vedkommende misforstår, føler seg misforstått, tar ting verre enn det egentlig er, blir unødvendig såret osv.

Så det skal MYE til før jeg konfronterer en venn, særlig en som ikke kjenner meg så godt. Og da kan jeg også finne på å pakke inn konflikten i generelle ting eller i eksempler som gjelder andre, som f.eks fortelle ting jeg har hørt om som kanskje kan få vedkommende til å tenke litt. Snakke rundt grøten altså, eller pakke det inn, som du sier du gjør.

Det handler ikke om mitt behov for å bli likt, men hvor viktig er det at konflikten tas opp? Kan det gå over? Kan jeg leve med denne konflikten/forskjellen mellom oss to? Hvis ikke så må det jo tas opp, og da må man gjøre det på en måte som er grei for begge. Og jeg kan gjerne spørre hva vedkommende mener med å si ditt eller datt, og ta en diskusjon på det, uten at jeg tar den tar det helt ut. 

I alvorlige tilfeller, så har jeg ikke noen problemer med å konfrontere. Det har jeg gjort flere ganger.

Og jeg er helt enig i at en skal skille sak og person. Jeg kan mislike en handling, men fortsatt like og være glad i en person. Har fått prøvd meg på det. Og at en skal diskutere selve saken, og ikke dra inn andre ting, det er jo vesentlig. 

Det er nok ganske få som deg, som man kan være helt ærlig imot om alt. Og at man ikke skal være redd for å støte eller fornærme deg. Eller at folk er uenige med deg, og sier klart og tydelig fra om det. Og at man fortsatt er like gode venner og komfortable med situasjonen etter en konfrontasjon. Det tror jeg helt ikke noe på. Det gjelder kanskje bagateller, men når det gjelder store og alvorlige ting, så kan nok du også bli både støtt og fornærmet. Jeg vet ikke hvor gammel du er, og hvor mange konfrontasjoner du har vært borti. Men konfrontasjoner og konflikter kan jo oppstå i alle relasjoner, og jeg tviler på at du greier å forholde deg nøkternt og fint til alle. F.eks i en jobbsituasjon der leder konfronterer deg med noe du mener du har gjort rett, men som leder har oppfattet at du har gjort helt feil, og mener at du har satt liv i fare.

Konfrontasjoner tar man helst fra og med sine nærmeste, for de tåler også at man gråter pga det og har det vondt. De tåler at man forsvarer seg uansett om man selv er den som konfronterer eller den som blir konfrontert med noe ubehagelig. Det er en ting å bli litt uvenner over en bagatell. Det går seg til, selv om det blir en konflikt og en konfrontasjon. Men ofte er det mer enn som så i en konflikt.

Stort sett opplever jeg folk som sier det du sier, som at de selv vil si alt  til andre, de er ærlige, og ikke redde for å si sin mening. Og de er for alt i verden ikke konfliktsky. Men de tåler lite selv. Utfra det jeg har sett her, så tror jeg du tåler mer enn mange andre, men du er nok en av de få. De som sier slike ting, er gjerne de som tåler minst fra andre.

Det har jeg sett ganske mye av. Så derfor er jeg gjerne litt forsiktig med personer som sier at de er så ærlige og sier alt de mener til alle. De godtar gjerne ikke det samme tilbake.

 

 

Der er vi enige. Folk som sier de liker ærlighet liker det ikke alltid rettet mot seg nei! Det har fått meg til å undres et par ganger minst!

Jeg tror jeg tåler det altså. Jeg liker både folk som er frampå og litt frekke :-) tror jeg har en svakhet der. En svakhet altså. Vi lar oss sjarmere av ulike egenskaper. Men frekke og frampå betyr ikke at de er ekle mot andre. Jeg liker de snille frekke og frampå :-)

Jeg er mer diplomatisk selv stort sett. Kanskje derfor jeg finner de sjarmerende. 

[Majott]

1 minute ago, NotNaomi said:

Der er vi enige. Folk som sier de liker ærlighet liker det ikke alltid rettet mot seg nei! Det har fått meg til å undres et par ganger minst!

Jeg tror jeg tåler det altså. Jeg liker både folk som er frampå og litt frekke :-) tror jeg har en svakhet der. En svakhet altså. Vi lar oss sjarmere av ulike egenskaper. Men frekke og frampå betyr ikke at de er ekle mot andre. Jeg liker de snille frekke og frampå :-)

Jeg er mer diplomatisk selv stort sett. Kanskje derfor jeg finner de sjarmerende. 

Og det er vel slikt som fører til at andre er litt forsiktige i måten de omgås dem på. For slike kan gjerne slenge med leppa, men tåler det ikke tilbake. Og det handler som oftest ikke om å være konfliktsky, men å velge sine kamper

Jeg oppfatter IKKE deg sånn altså. Utfra det jeg har sett på KG, så er du veldig ok.

Jeg liker også de snille som er litt frekke og frampå, og som gjerne bruker utropstegn i det de sier. De som mener det de sier, men samtidig er greie og snille mennesker med egne meninger.

Det er veldig greit med folk som er tydelige på hva de mener på en god måte. Det er veldig greit å slippe å lure på hvor man har dem. Jeg oppfatter at det er det du mener med ærlige mennesker som sier det de mener?

Men jeg opplever ikke at de lett går i konfrontasjoner eller konflikt. De sier sin mening, og lever fint med at andre har sin. Uten at det blir konfrontasjon eller konflikt utav det. Kanskje fordi de sier det på en ok måte? Og fordi de lar de andre få ha sin mening?

Om det oppstår konflikter, så tror jeg at disse menneskene fint tåler at de får litt motbør, og at de kan gå ut av det og føle samme vennskap som før, hvis konflikten ikke har vært altfor dyptgripende. Disse reflekterer over tilbakemeldinger, og går ikke i forsvar sånn uten videre.

Men jeg har også venner som jeg ikke alltid vet hvor jeg har, og hvor mye jeg kan stole på når det gjelder vennskap. Det er ikke fordi de eller jeg er konfliktsky, men fordi de sender mixede signaler. Disse er jeg mer forsiktige med i min omgang enn de som viser over tid at de både sier sin mening, og tåler litt tilbake.

 

 

[Gjest NotNaomi]

18 minutter siden, Majott skrev:

Og det er vel slikt som fører til at andre er litt forsiktige i måten de omgås dem på. For slike kan gjerne slenge med leppa, men tåler det ikke tilbake. Og det handler som oftest ikke om å være konfliktsky, men å velge sine kamper

Jeg oppfatter IKKE deg sånn altså. Utfra det jeg har sett på KG, så er du veldig ok.

Jeg liker også de snille som er litt frekke og frampå, og som gjerne bruker utropstegn i det de sier. De som mener det de sier, men samtidig er greie og snille mennesker med egne meninger.

Det er veldig greit med folk som er tydelige på hva de mener på en god måte. Det er veldig greit å slippe å lure på hvor man har dem. Jeg oppfatter at det er det du mener med ærlige mennesker som sier det de mener?

Men jeg opplever ikke at de lett går i konfrontasjoner eller konflikt. De sier sin mening, og lever fint med at andre har sin. Uten at det blir konfrontasjon eller konflikt utav det. Kanskje fordi de sier det på en ok måte? Og fordi de lar de andre få ha sin mening?

Om det oppstår konflikter, så tror jeg at disse menneskene fint tåler at de får litt motbør, og at de kan gå ut av det og føle samme vennskap som før, hvis konflikten ikke har vært altfor dyptgripende. Disse reflekterer over tilbakemeldinger, og går ikke i forsvar sånn uten videre.

Men jeg har også venner som jeg ikke alltid vet hvor jeg har, og hvor mye jeg kan stole på når det gjelder vennskap. Det er ikke fordi de eller jeg er konfliktsky, men fordi de sender mixede signaler. Disse er jeg mer forsiktige med i min omgang enn de som viser over tid at de både sier sin mening, og tåler litt tilbake.

 

 

Vi skulle blitt bedre på konmunikasjon ? Å lære seg å si fra,og ikke minst lære seg å ta i mot.

Og takk forresten:-)

[Norre]

9 timer siden, NotNaomi skrev:

Hvorfor er det så viktig for dere å unngå konfrontasjoner? Hva er dere redd skal skje? 

Har lest at det alle mennesker vil mest av alt er å bli likt. Jeg tror ikke det stemmer helt? 

Jeg er alltid høflig. Jeg liker å vise respekt. Det syns jeg alle i utgangspunktet fortjener. 

Men jeg sier alltid hva jeg mener også. Kan nok pakke det inn alt etter hvem jeg snakker til. Jeg elsker at folk er ærlige. At de ikke er redd for at de skal støte noen. At folk er uenige med meg setter jeg også pris på. Alt handler om måten en sier ting på. Det er det en må lære : å kommunisere uten å gå på person! La ting gå innom hjernen så en kan tenke over måten en snakker til andre på.

Jeg klarer ikke det alltid. Jeg blir forholdsvis fort engasjert. Men så lever jeg med å drite meg ut også.

 Jeg har litt problemer med dere konfliktskye jeg. Jeg stoler ikke helt på dere fordi dere bare "lagrer opp" uten å si fra. Og jeg lurer på hvorfor? Er dere redde for å bli mislikt? Er dere redde for å ikke få respekt? 

Hva handler det egentlig om?

Jeg er faktisk oppriktig nysgjerrig. 

Har ikke lest tråden. Svarer bare fra meg til deg på spørsmålet ditt. 🙂

Jeg er konfliktsky. På dårlige, selvbebreidende dager er jeg beint fram feig. Da skammer jeg meg.

Jeg liker ikke krangling og spetakkel. Jeg liker fred og ro og god gang. Når en potensiell kranglesituasjon dukker opp, tenker jeg alltid «er nå dette noe å mase om da?»... Så vurderer jeg det NESTEN alltid dithen at «jaja, det går jo over». Og det gjør det.

Her på KG er jeg nok «hissigere» eller «flinkere» på å si min ærlige mening. Fint med et anonymt diskusjonsforum! 👍🏻😉

Men generelt: Jeg feier for min egen dør. Kardemommeloven. Hvis alle gjør det, blir alt bra.

🙂

 

[AnonymBruker]

Jeg har fått høre at jeg er konfliktsky. 

På en måte vil jeg si at jeg ikke er det. Fordi, om jeg er uenig med noen prøver jeg raskt å bidra til å finne en løsning. Jeg er ikke den som skal diskutere frem og tilbake i all evighet hva hverandre mener. Er man uenige så er det ikke noe vits i å fortsette å være det. Så jeg "skyr" konflikter sånn sett. Diskusjoner/ krangler jeg er i hvor vi ikke finner en løsning, melder jeg meg ut av. Jeg har mista en venn på den måten, men det var til slutt det eneste jeg følte jeg kunne gjøre for å få en ende på krangelen. 

Jeg er jo også selvfølgelig for å være enig i å være uenig. Er det en litt betent sak man ikke blir enig om, får man bare unngå å prate om det. Så langt det lar seg gjøre. 

Men på den annen side vet jeg at jeg kan være konfliktsky på noen områder. Mest fordi jeg syns det er slitsomt å være i en konflikt. Eller delta i en diskusjon du vet kan bli litt opphetet. Det krever gjerne at du sier det riktige, og at du argumenterer godt for deg. Spesielt på jobb. Det tar også tid. Bidrar du til en konflikt må du bruke tid på noe som er vanskelig; et problem som ikke løses, eller du må overtale noen som er uenige med deg. Når du heller bare kan si "OK, greit" og gå hjem liksom, så blir det noen ganger lettere å velge det. 

Jeg har også dårlig selvtillit, det har jeg alltid hatt. Så jeg klarer ikke å stole på at jeg alltid sier det rette. Spesielt i en litt vanskelig situasjon. Overtenker det alltid etterpå. 

Anonymkode: d8507...297

[tussi680]

På 23.10.2017 den 15.14, NotNaomi skrev:

Hvorfor er det så viktig for dere å unngå konfrontasjoner? Hva er dere redd skal skje? 

Har lest at det alle mennesker vil mest av alt er å bli likt. Jeg tror ikke det stemmer helt? 

Jeg er alltid høflig. Jeg liker å vise respekt. Det syns jeg alle i utgangspunktet fortjener. 

Men jeg sier alltid hva jeg mener også. Kan nok pakke det inn alt etter hvem jeg snakker til. Jeg elsker at folk er ærlige. At de ikke er redd for at de skal støte noen. At folk er uenige med meg setter jeg også pris på. Alt handler om måten en sier ting på. Det er det en må lære : å kommunisere uten å gå på person! La ting gå innom hjernen så en kan tenke over måten en snakker til andre på.

Jeg klarer ikke det alltid. Jeg blir forholdsvis fort engasjert. Men så lever jeg med å drite meg ut også.

 Jeg har litt problemer med dere konfliktskye jeg. Jeg stoler ikke helt på dere fordi dere bare "lagrer opp" uten å si fra. Og jeg lurer på hvorfor? Er dere redde for å bli mislikt? Er dere redde for å ikke få respekt? 

Hva handler det egentlig om?

Jeg er faktisk oppriktig nysgjerrig. 

Vil tro det ligger fra gammalt av inni dem, av ting de har vært utsatt for, opplevd med venner, familie osv. De klarer ikke helt å fordøye og å takle prbl.når de kjenner igjen samme type prbl. Bearbeiding er så klart bra, men noe ligger alltid latent og murrer likevel.  Følelsesmessig forskjellig er  vi alle mann. Jeg virker nok som jeg er sterk for andre, men kommer vi inn på et visst tema skygger jeg unna for å slippe å gjenoppleve prbl på nytt, så kjenner meg igjen. Har hatt samtaler men det ligger der like fullt, ikke så ille nå som da, men det gjør noe med en.