Er du i forholdet fordi du er komfortabel eller fordi du har det bra og ikke vil få det bedre med noen andre?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på  hvordan det er for dere andre... For jeg har innsett at selvom jeg elsker min samboer og aldri har vært tryggere og mer komfortabel med noen annen mann enn han før, så tror jeg ikke at jeg vil ha det bra på sikt i forholdet. 
Jeg lurer på om par som holder sammen for alltid gjør det fordi de er så komfortable med hverandre og glad i hverandre, eller fordi de har det kjempe bra sammen? 

Nå mener jeg ikke at gresset alltid er grønnere på den andre siden og at man skal dumpe den man elsker så fort man finner seg en milliardær prins for den komfortabelheten og personlighetsmatchen jeg har med samboeren min er mere verdt enn det, men det har vært mange tillittsbrudd som gjør at jeg ikke kan gi han full tillitt lenger og det er fint når vi er sammen men smertefullt å leve i når vi gjør ting separat og vondt å aldri kunne stole på kjæresten sin, jeg vil ha et liv der vi kan gjøre hver våre fritidsaktiviteter uten at jeg skal være redd for at han har besøk av en dame mens jeg er borte eller at han er et annet sted enn han sier han skal til, og et liv der jeg kan ha lange samtaler med partnern min fra tid til annen og ikke bare gi beskjeder, småprate og være stille og slappe av... Sistnevnte er det jeg verdsetter mest med han, at vi kan være helt stille, ikke noe press om å prate, imponere, underholde, vi kan være oss selv og trenger ikke anstrenge oss eller analysere hverandre, det har jeg aldri opplevd med andre menn før, jeg har tenkt at vi var sjelevenner fordi vi har så like personligheter og han er den eneste jeg tolererer å være rundt lenger enn 24 timer, men når alt kommer til alt har vi egentlig ikke spesielt mye til felles å connecte rundt.

Vi bare trives veldig godt med hverandre , men er det nok? Bør jeg overkomme tillittsknekken og dyrke det positive eller er det sånn for de fleste at når tillitten først er brutt gang på gang så vil den aldri gjenopprettes helt igjen?  
Tror aldri jeg vil være like komfortabel med en annen mann, så føler at det gode kommer ikke uten det dårlige uansett.. Selvom jeg kanskje kan stole mer på en annen mann og ha flere givende samtaler, hjelper egentlig det om jeg føler meg kvelt og blir lei av han etter kort tid, slik jeg har blitt med mine tidligere menn? 
 

Anonymkode: ab557...00d

[AnonymBruker]

Vi liker å gjøre de samme tingene, men har aldri lengre samtaler og givende samtaler. Men vi kan f eks dra på sykkeltur sammen, dra å trene sammen osv, men jeg begynner å kjenne på det at jeg vil kunne fortelle tilfeldige tanker og ta opp aktuelle samfunnstemaer osv med en partner, ikke bare tenke "han får ikke noe ut av å høre det jeg tenker på å si, så da holder jeg munn" og at forholdet "vekstmessig" står på stedet hvil... Er vi på biltur hører vi hverken musikk eller prater og det begynner å bli lite givende desverre. Samtidig er jeg redd jeg skyter meg selv i foten ved å forlate han , for jeg takler heller ikke en mann som skal skravle om alt og ingenting hele tiden. 

Anonymkode: ab557...00d

[AnonymBruker]

Vi liker å gjøre en del av de samme tingene. Vi liker å utforske ting sammen. Jeg opplever at vi har et nært forhold med stor respekt for hverandre. Han tør å være sårbar overfor meg samtidig som han ivaretar seg selv. Vi er begge introverte med en del behov for ro. Jeg elsker ham og vi har begynt å snakke sammen om framtida. Det eneste jeg er bekymret for, er om vi begge vil ha et barn. 

Det kommer kanskje an på hva du legger i tillitsbrudd? Vi hadde en vanskelig periode for en tid tilbake, men jeg føler vi fikk et bedre forhold etterpå, ikke verre. Det var vel da han skjønte at det er ok å være sårbar og jeg tror jeg også begynte å holde litt mindre tilbake. Det har ikke vært noe tull med andre damer og sånt. 

Anonymkode: f41e8...be5

[bortebra]

Den verste følelsen i et forhold, som jeg har opplevd før, er den å føle seg mer ensom sammen med noen enn man gjør alene, fordi man ikke føler seg forstått eller sett. Jeg har allikevel dratt disse forholdene ut i lengste fordi jeg ikke orka tanken på kjærlighetssorgen som nødvendigvis ville følge med et brudd. Jeg tror mange er redde for det. Det gjør jo vondt å gå fra noen. 

Men tillit... hmmm... Jeg har aldri opplevd utroskap, men andre type svik har jeg opplevd, og det var for hardt til at jeg klarte å leve med det. Jeg tror tillit kan bygges opp igjen, men da må partneren gjøre en innsats. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. 

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart 4 år nå. Forholdet vårt er kjempe bra, vi har lik humor, vi liker begge mat, serier, fjellturer, reise osv. Han er verdens snilleste, og vi begge trives i selskapet til hverandre.

Men nå i det siste har jeg blitt bekymret for at jeg kun er sammen med han fordi han er den eneste som gjør meg komfortabel. Føler at han er den eneste mannen som godtar at jeg ikke vil være så mye sosial med andre enn han, at vi ikke trenger å skravle hele tiden osv. 

Men vil heller ikke gå fra han, er redd for at det blir en stor feil  

Anonymkode: f515d...b05

[AnonymBruker]

En fjerdedel av alle er introverte, så det er mange der ute som godtar aleinetid og å ikke være super - sosial. 

Anonymkode: f41e8...be5

[HalldirV2]

Jaja...der hvor det i utgangspunktet ikke er problemer, der skal enkelte lete etter problemer, og finner de ikke problemer ved første øyekast, så tar de fram forstørrelsesglass. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, HalldirV2 skrev:

Jaja...der hvor det i utgangspunktet ikke er problemer, der skal enkelte lete etter problemer, og finner de ikke problemer ved første øyekast, så tar de fram forstørrelsesglass. 

Jaja , der hvor man kan peke en finger på alle er det noen som elsker å anta og dømme andre. 
Hvis du leser innlegget mitt så har vi store tillittsproblemer og det har vært gjentakende grove tillittsbrudd inne i bildet, og jeg skriver at forholdet er smertefullt å leve i så fort vi ikke er rundt hverandre pga disse tillittsbruddene.  Det er ikke noe jeg har tatt frem forstørrelsesglass for å lete etter, det er noe som har vært opplyst for alle rundt oss som i flere år har rådet meg til å gå fra han, men jeg har ikke turt fordi jeg er så komfortabel med han. 

Jeg skriver også spesifikk at jeg ikke mener at gresset alltid er grønnere på den andre siden men utdyper at forholdet ikke føles bra, selvom vi er komfortable rundt hverandre. 

Ta spyet ditt et annet sted, alle damer er ikke onde kravstore urimelige hurper bare fordi du har noen dårlige erfaringer. 

Anonymkode: ab557...00d

[HalldirV2]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jaja , der hvor man kan peke en finger på alle er det noen som elsker å anta og dømme andre. 
Hvis du leser innlegget mitt så har vi store tillittsproblemer og det har vært gjentakende grove tillittsbrudd inne i bildet, og jeg skriver at forholdet er smertefullt å leve i så fort vi ikke er rundt hverandre pga disse tillittsbruddene.  Det er ikke noe jeg har tatt frem forstørrelsesglass for å lete etter, det er noe som har vært opplyst for alle rundt oss som i flere år har rådet meg til å gå fra han, men jeg har ikke turt fordi jeg er så komfortabel med han. 

Jeg skriver også spesifikk at jeg ikke mener at gresset alltid er grønnere på den andre siden men utdyper at forholdet ikke føles bra, selvom vi er komfortable rundt hverandre. 

Ta spyet ditt et annet sted, alle damer er ikke onde kravstore urimelige hurper bare fordi du har noen dårlige erfaringer. 

Anonymkode: ab557...00d

Nå må du roe deg ned, og så skal du slutte å tillegge meg meninger eller motiver jeg slett ikke har ytret, er det forstått? 

Forøvrig er ikke innlegget mitt ment spesifikt til deg, men til tråden generelt. Hadde den vært til deg, hadde jeg sitert deg.

[CamillaCollett]

Du beskriver den manglende tilliten som "smertefull å leve i". Jeg synes ikke det er bra nok. Ja, det vil alltid finnes irritasjonsmomenter og vanskelige øyeblikk, men smertefullt, det skal det virkelig ikke være. Det skal ikke være sånn at du ikke kan slappe av når han er et annet sted fordi du lurer på hva han kan tenkes å finne på. 

Hva har tillitsbruddene bestått i? Hvordan har dere snakket om det? Hva sier han om dette? Det er ganske avgjørende for om dette er noe du kan komme over eller ikke. Og har du ikke tro på at du kan komme deg over det, da er det på tide å komme seg videre.

[AnonymBruker]

Vi er gift. Har vært sammen i 20 år. Vi har 3 barn. Er glad i ham, men elsker han ikke. Vi finner ikke på så mye sammen. Jeg trener/går på fjellet med venninner eller alene. Vi gjør aldri noe sammen som par, og det savner jeg veldig. Er ulykkelig gift.. Er sammen med ham mye pga økonomi. Han er en god og snill far. Beklager litt rotete innlegg  

Anonymkode: 29cfb...7f7

[AnonymBruker]

Har vært sammen med mannen min i 7 år. Kunne aldri tenkt meg noe annet. Jeg elsker han av hele meg og føler det samme tilbake. Kan snakke om alt og ingenting. Felles interesser, felles mål og vi forstår hverandre godt. Virkelig min aller beste venn. Og vi jobber sammen når vi har problemer som kan løses. Ingen dans på roser alltid, men vi har jobbet hardt med forholdet og opplevd mye vondt sammen. Men kommer alltid tettere innpå hverandre etter tunge periode. En jeg alltid kan lene meg på og stole på.

Men han har heller aldri brutt tilliten min på en slik måte som din mann har TS. 

Hadde mannen min gjort det hadde jeg sett på han med helt andre øyne. Følt meg ført bak lyset, tenkt at denne mannen kjente jeg ikke likevel. Tillit er så utrolig viktig i et forhold. Kanskje dere klarer å bygge opp tilliten sammen? Det er i hvertfall en veldig vond situasjon når tilliten er brutt og skjønner hvorfor du tenker som du tenker. Du trenger ikke å ha det slik ❤️

Anonymkode: 092d6...c60