Hvordan jobbe med sitt ekstreme bekreftelsesbehov

[AnonymBruker]

Hei! 

Ikke skyt meg nå. Jeg vet at jeg er ansvarlig for livet mitt og problemene mine og denne tråden er bare enda et forsøk på å ta ansvar og jobbe med meg selv. Men håper å ikke få masse krasse svar.  

Jeg sliter med at jeg mangler en trygghet inni meg. Jeg har tilknytningsskade fra barndommen. Jeg jobber med dette og annet i terapi med en psykolog. Men det er liksom ikke nok. Problemet kommer til uttrykk gjennom f.eks å spørre om igjen og om igjen, eller å benekte når noen sier noe positivt til meg. Jeg forstår at dette er irriterende atferd, men det "bare skjer". Jeg reagerer som om noen forteller meg noe som er hundre prosent usant, som f.eks "I dag våkna jeg og himmelen var grønn". Da reagerer man med å mistro det, ikke sant. Det er nærmest sånn. Ellers føler jeg veldig fort at mennesker er sinte eller sure på meg. Jeg skaper en verden som bare fortsetter å avvise meg, uten at jeg vil det da. Jeg er SÅ redd for å bli avvist, så redd for å føle på det grusomme, utrygge, usikre inni meg at jeg tror jeg saboterer alt av vennskap og forhold. Jeg har lagt merke til at det har vært gjennomgående de siste årene av mitt liv. Jeg dytter folk unna, underbevisst og subtilt. Så blir det til en selvoppfyllende profeti. Jeg får jo rett "jeg fortjener ikke kjærlighet" og "jeg er ikke god nok", men ikke fordi jeg kanskje ikke har gode nok kvaliteter ellers, men fordi jeg ødelegger for meg selv med å spørre om og om igjen, og å generelt å være usikker. 

Hva kan jeg gjøre? Åpenbart "slutte å spørre opp igjen", men jeg bare gjør det, jeg tenker ikke på det før etterpå. Hver gang jeg får en bekreftelse vokser hullet inni meg. Er det andre som har erfaring med dette? Jeg spør om generelt hvordan minne seg på at "nå skal jeg ikke spørre opp igjen" og hvordan håndtere den ekstreme usikkerheten inni meg. Å bearbeide problemene må jeg nok gjøre i terapi, men det må være noe jeg kan gjøre for å forhindre denne atferden, sånn at jeg kan være lettere å ha med å gjøre, sånn at jeg kanskje ikke skremmer bort alle jeg snakker med. 

(Jeg har også møtt en mann som liker meg, og som jeg liker og som jeg merker allerede jeg holder på å skremme bort og dytte bort. Jeg vil virkelig ikke enda en gang ødelegge for meg selv.) 

Kvinne 27

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

Jeg dytter denne opp en gang til, og tar sjansen på at det er noen som har litt samme problemer som er pålogget akkurat nå.  

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

Noe du kan forsøke er å akseptere at du er et dårlig menneske, akseptere at du er alle de dårlige greiene du forteller deg selv at du er. For når alt kommer til alt er du nødt å leve uansett om du klandrer deg for disse egenskapene eller ikke. Du blir ikke et bedre menneske av å fortelle deg selv at du er dårlig. Du kan like godt akseptere det og fokusere på hva du kan gjøre for å bli en bedre person, om det er noe du ønsker. For det hjelper verken deg eller andre at fokuserer på at du ikke fortjener ditt eller datt. 

Så i stedet for å søke annerkjennelse, aksepter at du ikke er bra nok. Aksepter at selv om du ikke er bra nok, så betyr ikke det at du er fritt vilt heller. At du ikke er bra nok betyr ikke at det er greit for andre mennesker å være slem med deg, da er heller ikke de bra nok

Anonymkode: 565c1...ded

[exictence]

Jeg vet egentlig ikke hva Ab over mener eller tenker bak de ordene der. Selvfølgelig skal du ikke akseptere at du er et dårlig menneske. Du skal akseptere den du er, men ikke at du er et dårlig menneske. For det er du ikke. Du skal akseptere den du er og at du er et godt menneske som er mer enn god nok, ja, faktisk er du unik og perfekt. Tenk, ingen er som deg. Har du tenkt på det?

For meg virker det som du har svarene selv på hvordan du kan jobbe med deg selv for å bli tryggere og sikrere på deg selv. Men det er lettere å si det, enn å gjøre det. 

Se deg selv fremfor deg som et fantastisk menneske, akkurat slik som du vil være. Så er du slik som henne, slik som deg. Hadde du ikke vært veldig glad i en sånn person? Vær slik du vil at henne/ DU skal være,

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noe du kan forsøke er å akseptere at du er et dårlig menneske, akseptere at du er alle de dårlige greiene du forteller deg selv at du er. For når alt kommer til alt er du nødt å leve uansett om du klandrer deg for disse egenskapene eller ikke. Du blir ikke et bedre menneske av å fortelle deg selv at du er dårlig. Du kan like godt akseptere det og fokusere på hva du kan gjøre for å bli en bedre person, om det er noe du ønsker. For det hjelper verken deg eller andre at fokuserer på at du ikke fortjener ditt eller datt. 

Så i stedet for å søke annerkjennelse, aksepter at du ikke er bra nok. Aksepter at selv om du ikke er bra nok, så betyr ikke det at du er fritt vilt heller. At du ikke er bra nok betyr ikke at det er greit for andre mennesker å være slem med deg, da er heller ikke de bra nok

Anonymkode: 565c1...ded

Jeg som exictence skjønte ikke helt hva du mente. Er det helt gitt da at jeg MÅ være et dårlig menneske? 

Jeg har tenkt en del på dette med å ta ansvar for eget liv. At alt som skjer meg er mitt eget ansvar. Anerkjenne at drit skjer hele veien men det er opp til meg. Kanskje det er litt det samme som du snakker om? 

(Ps: jeg tar ikke ille opp det du skriver, jeg bare skjønte ikke helt hva du mente.) 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg som exictence skjønte ikke helt hva du mente. Er det helt gitt da at jeg MÅ være et dårlig menneske? 

Jeg har tenkt en del på dette med å ta ansvar for eget liv. At alt som skjer meg er mitt eget ansvar. Anerkjenne at drit skjer hele veien men det er opp til meg. Kanskje det er litt det samme som du snakker om? 

(Ps: jeg tar ikke ille opp det du skriver, jeg bare skjønte ikke helt hva du mente.) 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

Nei, du må ikke være et dårlig menneske. Om du er veldig ivrig og bastant på at du er et dårlig menenske (bruker "dårlig menneske" i stedet for alle de negative greiene du sier om deg selv), så kan du like godt akseptere at det er din mening om deg selv. Men det betyr ikke at den personen du er nå er den du alltid vil være eller må være. Det er mulig å endre seg, bli bedre, bli annerledes. 

I stedet for å bli lei og frustrert over hvor fæl du synes du er, så tenk heller "ok, jeg er fæl og det er ok, det betyr ikke at jeg trenger være det resten av mitt liv, eller at jeg ikke fortjener en sjanse". I stedet for å lete etter annerkjennelse som skal dra deg ut av møkka, så aksepterer du at du står i møkka og at det er ok for nå. 

Anonymkode: 565c1...ded

[AnonymBruker]

Sånn angående denne fyren du liker, så kan du jo ta en sjanse og fortelle hvordan du har det - si noe a la det du skrev i hovedinnlegget her for eksempel. Forhåpentligvis er han en real fyr som da får mer forståelse for hvorfor du er som du er. Når han også får vite at det er noe du jobber med så lanskje han ikke lar seg skremme bort så lett

Sånn ellers vil jeg bare si at jeg skjønner mye av hvordan du har det, da jeg er litt sånn selv, bare i mindre grad. Spesielt i jobb-situasjoner blir jeg veldig usikker, og som nyutdannet spør jeg ekstremt mye, også om ting jeg allerede vet. Jeg klarer liksom ikke stole på meg selv. Men - jeg jobber også med det. For meg har det også hjulpet å jobbe mye med å like meg selv - en jobb jeg har holdt på med i mange år, og som det ikke er noen fasit på hvordan man gjør. Jeg kan iallfall anbefale en bok som heter Selvfølelsen av Guro Øiestad om du ikke har lest den, veldig fin!

Anonymkode: a03bf...efd

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du han blir skremt? Og hvorfor må det handle om deg og dine egenskaper? Du har jo liksom lov å ønske deg en person som faktisk gidder å prøve å forstå deg..

Anonymkode: 423b8...2dd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tror du han blir skremt? Og hvorfor må det handle om deg og dine egenskaper? Du har jo liksom lov å ønske deg en person som faktisk gidder å prøve å forstå deg..

Anonymkode: 423b8...2dd

Hm, skremt og skremt. Han har nevnt dette med at jeg spør opp igjen, og at det er poengløst og at han kan bli litt lei av det. Og det skjønner jeg godt. Og grunnen til at jeg tenker at dette handler om meg og mine egenskaper er at jeg ser helt tydelig at dette er noe jeg gjør, og har gjort før og har ødelagt vennskap og tidligere relasjoner. Når det går igjen er det så tydelig at det er meg. Jeg ønsker meg selvsagt en person som gidder å prøve å forstå meg. Og det har jeg faktisk inntrykk av at denne mannen gjør, men til tross for et ønske om å forstå må jeg også ta ansvar for en destruktiv atferd og prøve å gjøre noe med det. Det er jo ikke sånn at jeg har det noe bra med denne atferden heller. Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal unnskylde alle deler av meg selv, og at hvis det er noe problem i kommunikasjonen er det alltid min feil, men her ser jeg at dette er en destruktiv atferd som 100 prosent ligger hos meg. 

Vet ikke om det var svar på det du spurte om? 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

Alle mennesker er en sum av ulike egenskaper og karaktertrekk, noen gode og noen dårlige. Alle er gode på noe, og dårlige på andre ting. Noen skiller seg selvsagt ut som spesielt dyktige, men i totalen så har vi alle en del pluss og en del minus.

Jeg ser veldig ofte at folk (spesielt kvinner) forsøker å backe hverandre opp på en litt vag og diffus måte, som ender opp med å bare være babbel. Det er litt mangel på konkrete ting. 

Har du forsøkt å pushe deg selv litt på områder som har konkrete resultater? Jeg vet ikke om du studerer, jobber eller har hobbyer? Selvtillit bygges ved mange små seire over lenger tid. Har du fått tilbakemelding på akkurat det samme, fra ulike mennesker over lenger tid, så sitter det mer i. Hvis disse tingene er helt konkrete, så er det ikke noe du selv kan "snakke vekk".

Hvis du sliter med at du prater før du tenker, skal du kanskje også prøve å jobbe med det? Hver gang noen henvender seg til deg, øv deg på telle til tre før du sier noe som helst. Munndiare er et problem i seg selv, uavhengig av hva du sier.

Anonymkode: 40a7d...504

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn angående denne fyren du liker, så kan du jo ta en sjanse og fortelle hvordan du har det - si noe a la det du skrev i hovedinnlegget her for eksempel. Forhåpentligvis er han en real fyr som da får mer forståelse for hvorfor du er som du er. Når han også får vite at det er noe du jobber med så lanskje han ikke lar seg skremme bort så lett

Sånn ellers vil jeg bare si at jeg skjønner mye av hvordan du har det, da jeg er litt sånn selv, bare i mindre grad. Spesielt i jobb-situasjoner blir jeg veldig usikker, og som nyutdannet spør jeg ekstremt mye, også om ting jeg allerede vet. Jeg klarer liksom ikke stole på meg selv. Men - jeg jobber også med det. For meg har det også hjulpet å jobbe mye med å like meg selv - en jobb jeg har holdt på med i mange år, og som det ikke er noen fasit på hvordan man gjør. Jeg kan iallfall anbefale en bok som heter Selvfølelsen av Guro Øiestad om du ikke har lest den, veldig fin!

Anonymkode: a03bf...efd

Takk for fint svar! 

Jeg har fortalt litt om hvorfor det er sånn, og han sier han skjønner, men det er liksom som at han ikke helt forstår likevel. Men jeg har i alle fall sagt at jeg skjønner at dette er plagsomt og at jeg prøver å jobbe med det. Det virker som han satt pris på det. For han tok det faktisk opp etter hvert at det var så unødvendig å spørre om igjen, og det vet jeg jo! Men jeg håper at det er som du sier at hvis jeg kanskje kan forklare litt mer hvorfor det er sånn at han har mer toleranse da. 

Jeg tror det er mye det du peker på her at jeg ikke stoler på meg selv! Jeg stoler ikke på at jeg har verdi. Psykologen min har vel nevnt dette med at jeg har ekstremt lav selvfølelse. Og det er nok sant. Jeg kjenner meg verdiløs. At jeg fortjener ikke min plass i verden. Jeg fortjener ingenting. Jeg kan ha meninger men noen ganger ha vansker med å uttale dem fordi jeg tenker at jeg ikke har rett til å mene noe om det ikke kan backes opp av andre. Men jeg har kommet langt da. Føler meg mer trygg på jobbsetting og sånt nå, og prøver å liksom bare gjøre det selv om jeg blir dritredd inni meg. Men når det kommer til vennskap og mer intime relasjoner enn kollegaer og jobbrelasjoner så klarer jeg ikke å ikke gi det betydning, og når det får betydning blir jeg redusert til en stor pøl med usikkerhet. Så mange ganger har jeg tenkt at jeg bare skulle blitt en skikkelig eremitt (?) og holdt meg for meg selv, for det virker for vanskelig å ha relasjoner til folk når jeg er SÅ utrygg. Men jeg jobber med det i terapi og jobber med det på egenhånd, og er virkelig dedikert til å fikse opp i disse skadene fra barndommen. Så må jeg bare satse på at jeg klarer å møte de menneskene som kanskje kan hjelpe meg litt på veien med å være tålmodig også. 

Jeg aner ikke hvordan jeg kan like meg selv samtidig som jeg har så mye selvforakt. Det er som at den ble prentet så sterkt inn i meg som barn, og deretter fra en selvdestruktiv stemme at det virker umulig å viske bort eller skape nye spor å følge. Men man må prøve, jeg skal sjekke ut den boken! Takk! 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

Hadde også samme problem som deg. Jeg fikk omsider hjelp fra en psykiatrisk proffesjonell som løste dette for meg. Tok 1 år i gruppeterapi og 1 år i terapi med denne eksperten Jeg fikk da Zoloft i perioden for å hjelpe meg å slappe av mer. Begynte da også å gi litt mer faen i hva andre synes. Begynte å øve på å si takk i stedet for NEI NEI NEI når jeg fikk komplimenter.

Anonymkode: 5efd8...4b5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle mennesker er en sum av ulike egenskaper og karaktertrekk, noen gode og noen dårlige. Alle er gode på noe, og dårlige på andre ting. Noen skiller seg selvsagt ut som spesielt dyktige, men i totalen så har vi alle en del pluss og en del minus.

Jeg ser veldig ofte at folk (spesielt kvinner) forsøker å backe hverandre opp på en litt vag og diffus måte, som ender opp med å bare være babbel. Det er litt mangel på konkrete ting. 

Har du forsøkt å pushe deg selv litt på områder som har konkrete resultater? Jeg vet ikke om du studerer, jobber eller har hobbyer? Selvtillit bygges ved mange små seire over lenger tid. Har du fått tilbakemelding på akkurat det samme, fra ulike mennesker over lenger tid, så sitter det mer i. Hvis disse tingene er helt konkrete, så er det ikke noe du selv kan "snakke vekk".

Hvis du sliter med at du prater før du tenker, skal du kanskje også prøve å jobbe med det? Hver gang noen henvender seg til deg, øv deg på telle til tre før du sier noe som helst. Munndiare er et problem i seg selv, uavhengig av hva du sier.

Anonymkode: 40a7d...504

Jeg vet ikke om du helt forstod problemet? 

Jeg gjør faktisk en del av det du sier, det med å pushe meg på konkrete områder, og det har gitt livet mitt mye det siste året. Å kjenne mer mestring i hverdagslivet og i arbeid hjelper på selvfølelsen, og det å se at det å tørre og deretter at det ikke går til helvete, og det er verdens undergang er skikkelig positivt. Men jeg tror nok jeg klarer det fordi jeg har anerkjent at å bli godt likt og ha mestring på jobb ikke er det viktigste i verden. Men når det kommer til nær tilknytning med andre mennesker blir jeg helt totalt blottet for trygghet. Man har et sånt tilknytningsbehov og det blir trigget uansett hvor mye bekreftelse jeg får. Det går inn i en sånn ekstremt negativ spiral, for hver gang jeg spør blir jeg mer usikker, men så spør jeg likevel, fordi ... det er som at livet mitt avhenger av det, en sånn merkelig desperasjon inni meg som jeg ikke kan forklare (det handler om helt elementære tilknytningsgreier). 

Jeg har ikke munndiaré i noen andre settinger. Det er at jeg føler meg avvist, blir desperat og ikke evner å holde det tilbake fordi jeg blir så usikker at jeg nærmest føler at jeg dør. 

Men jeg skal prøve å gjøre enda mer av dette med å utfordre meg selv og pushe meg selv på områder jeg kan se konkrete resultater, jeg merker at dette gir en god følelse om meg selv. Ikke fordi jeg tror på de positive tilbakemeldingene, for det gjør jeg på merkelig vis ikke, men fordi jeg kjenner selv at det er givende da. 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm, skremt og skremt. Han har nevnt dette med at jeg spør opp igjen, og at det er poengløst og at han kan bli litt lei av det. Og det skjønner jeg godt. Og grunnen til at jeg tenker at dette handler om meg og mine egenskaper er at jeg ser helt tydelig at dette er noe jeg gjør, og har gjort før og har ødelagt vennskap og tidligere relasjoner. Når det går igjen er det så tydelig at det er meg. Jeg ønsker meg selvsagt en person som gidder å prøve å forstå meg. Og det har jeg faktisk inntrykk av at denne mannen gjør, men til tross for et ønske om å forstå må jeg også ta ansvar for en destruktiv atferd og prøve å gjøre noe med det. Det er jo ikke sånn at jeg har det noe bra med denne atferden heller. Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal unnskylde alle deler av meg selv, og at hvis det er noe problem i kommunikasjonen er det alltid min feil, men her ser jeg at dette er en destruktiv atferd som 100 prosent ligger hos meg. 

Vet ikke om det var svar på det du spurte om? 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

Jo, det var svar. Hvilke ting er det du sier/spørr om som gjør folk irritert egentlig? Har du konkret eksempel/kan du lage et fiktivt i samme gate? Er det at du ikke godtar komplimenter og spørr dem ut eller avviser, eller mer at du spørr om igjen og om igjen om ting som dunno: "Kan jeg gå sånn som dette?" "Ser ikke det helt rart ut?" "Jeg føler meg så stygg.." osv..

Anonymkode: 423b8...2dd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde også samme problem som deg. Jeg fikk omsider hjelp fra en psykiatrisk proffesjonell som løste dette for meg. Tok 1 år i gruppeterapi og 1 år i terapi med denne eksperten Jeg fikk da Zoloft i perioden for å hjelpe meg å slappe av mer. Begynte da også å gi litt mer faen i hva andre synes. Begynte å øve på å si takk i stedet for NEI NEI NEI når jeg fikk komplimenter.

Anonymkode: 5efd8...4b5

Hva var han ekspert på da? 

Jeg har selv gått i terapi i mange år, og har slitt veldig mye mer enn det jeg gjør nå, med alvorlige psykiatriske diagnoser, nå har jeg det mye bedre. Men dette med denne tilknytningsskaden ødelegger utrolig mye. Jeg føler meg isolert fra verden uansett hva jeg gjør nærmest. At alle andre er en del av et fellesskap jeg aldri kan ta del i. Slike ting. Jeg hadde likt å være med på gruppeterapi, bare det å vite at det finnes andre som har lignende problem, for jeg føler meg ofte totalskada, på en måte, om det gir mening? At det er ikke mulig å fikse dette. Bare det å vite at andre faktisk kan slite med slike ting i en så omfattende grad som jeg, gjør det litt enklere å stå i denne kampen. 

Orker du å si litt mer om hva dere gjorde for at du skulle klare å tilknytte deg andre, og stole på at andre kunne være ærlig med deg slik at du ikke trengte bekreftelse? 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det var svar. Hvilke ting er det du sier/spørr om som gjør folk irritert egentlig? Har du konkret eksempel/kan du lage et fiktivt i samme gate? Er det at du ikke godtar komplimenter og spørr dem ut eller avviser, eller mer at du spørr om igjen og om igjen om ting som dunno: "Kan jeg gå sånn som dette?" "Ser ikke det helt rart ut?" "Jeg føler meg så stygg.." osv..

Anonymkode: 423b8...2dd

Hm. Haha, ja, uff. Ja, jeg kan komme med et eksempel, selv om det gjør meg utrolig ubekvem. Jeg blir flau over meg selv. For det er forferdelig dumt det jeg gjør. Jeg gjør det ikke med fremmede liksom, men med folk jeg prøver å knytte relasjoner til, og spesielt f.eks i datingsetting eller hvis man prøver å bli kjent med en potensiell partner. Når det er kollegaer så stopper jeg meg selv etter to-tre spørsmål (men også der blir dette tryggingsbehovet vekket og jeg føler meg mer usikker ETTER komplimentet enn før de sa noe) f.eks: 

1) "Du var skikkelig flink på presentasjonen, jeg likte veldig godt det med xxx", "Å, nei, syns du det?", "Ja, det var spennende", "Å, nei, haha, ja, jeg håper noen kunne like det litt i alle fall", "Ja, spenstig gjort", "Jeg synes ikke det gikk så bra, men takk for tilbakemeldingen". 

Dette har jeg blitt mye flinkere på, og jeg bare tenker "herregud, dette må jeg bare slutte med", så jeg prøver meg på å si "takk det er hyggelig å høre" og la det være med det. Men så er det med nær venn eller potensiell partner, det er helt ... sykt må vel bli ordet. 

2) Han kysser meg og ser på meg (glad, men jeg klarer ikke å tro på at han er glad). "Hva, er det noe galt?", "Nei, jeg bare ser på deg?", "Ja, hva da, er det noe galt? Har jeg noe i fjeset?", han ler "Nei, du er bare skikkelig pen!", "Eh, nei!" jeg rister på hodet og er blitt stressa "Du er så rar, ser du ikke det selv, du er skikkelig pen", "eh, hehe, jaja, jeg ser sikkert ingenting ut som de jentene du er vant til å date". (Hva faen sier man til sånt da?). 

3) "Jeg er sikkert skikkelig plagsom, du blir sikkert veldig lei av at jeg hele tiden skal være så nervøs", "neida, jeg syns jo ikke du trenger å være nervøs med meg, men er helt greit det, du er så søt at", "ånei, det er helt forferdelig, jeg ødelegger alt". 

4) "Jeg liker deg", "Helt sikker?", "Ja.", "Ja, men liksom, er du sikker? Sånn på skikkelig liksom?". 

Altså, dette var bare eksempler, men det er noe ala sånt. Det er mye å tillegge ham meninger han ikke har, eller uttale meg på vegne av ham "nå synes du sikkert ..." og generelt nærmest mistro alt positivt han sier. Jeg blir helt stressa av å lese det jeg selv skriver her, for jeg kan ikke fatte at noen vil holde ut med det her. Jeg vet jeg må bare slutte, men jeg blir så engstelig inni meg. 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du må ikke være et dårlig menneske. Om du er veldig ivrig og bastant på at du er et dårlig menenske (bruker "dårlig menneske" i stedet for alle de negative greiene du sier om deg selv), så kan du like godt akseptere at det er din mening om deg selv. Men det betyr ikke at den personen du er nå er den du alltid vil være eller må være. Det er mulig å endre seg, bli bedre, bli annerledes. 

I stedet for å bli lei og frustrert over hvor fæl du synes du er, så tenk heller "ok, jeg er fæl og det er ok, det betyr ikke at jeg trenger være det resten av mitt liv, eller at jeg ikke fortjener en sjanse". I stedet for å lete etter annerkjennelse som skal dra deg ut av møkka, så aksepterer du at du står i møkka og at det er ok for nå. 

Anonymkode: 565c1...ded

Takk for at du forklarte litt mer hva du mente! 

Jeg tror jeg skjønner hva du mener nå. Og det er litt det jeg har prøvd å gjøre i det siste. På en måte akseptere at folk kanskje tenker stygge ting om meg, men at det går bra likevel, og prøve å gjøre det beste ut av det. For det er jo litt paradoksalt dette med at jeg prøver å overbevise meg selv og alle andre som kommer nær meg med at jeg er så "dårlig menneske", men samtidig så leter jeg bare etter bekreftelse på det motsatte, det virker jo litt selvmotsigende. Men jeg synes det er vanskelig da å akseptere de fæle tingene jeg synes om meg selv. For de er i bunn og grunn ikke at jeg er et "dårlig menneske" men at jeg er verdiløst. Og det å gi etter for den tanken ... det gjør forferdelig vondt! 

Kanskje jeg kan klare det med at "jeg er plagsom og det er ok", sånn som du foreslår, men å anerkjenne og akseptere at "jeg er verdiløs og det er ok", det tror jeg ikke jeg klarer. Jeg gjorde det i mange år etter å ha blitt mobbet daglig, fordi det å prøve å overbevise meg selv om at de bare var slemme med meg var for vondt, da var det enklere å si at jeg var verdiløs og at jeg fortjente det. Men det skadet meg selv å tenke at det var ok. Det må heller være at jeg er plagsom, dårlig menneske, dårlig på ditt og datt og at jeg er OK og verdifull likevel? Kanskje det vil fungere. At jeg ikke stiller spørsmål ved min grunnleggende verdi, men at jeg kan tenke alt mulig negativt om mine evner som du her foreslår? 

Jeg synes det er litt vanskelig å brette hodet mitt rundt det du her forklarer, for det er på en måte litt annerledes enn det folk som oftest sier, men jeg synes det virker veldig tiltalende. For jeg vet at å lete etter bekreftelse ikke fungerer. Jeg tror aldri på det. Jeg føler meg aldri tilknyttet. Jeg hadde en kjæreste da jeg var 17-18 år f.eks, vi var sammen i over et år, og jeg ventet hver dag på at han skulle forlate meg, og han gjorde det til slutt, og selv om jeg etterpå tenkte at jeg skulle gledet meg over det mens jeg hadde det, har jeg aldri klart å gjøre det i ettertid heller, for det er liksom noe ødelagt inni meg. Men kanskje hvis jeg tenkte "ja, ok, så forlater han meg kanskje i morgen, og det er ok, men akkurat nå kan jeg bare glede meg litt over at det var digg å bli kysset" eller noe sånt. Vet ikke. Jeg brukte og bruker så mye tid på å tenke på at jeg kommer til å bli avvist og forlatt at jeg får det til å skje (som beskrevet i HI). Jeg må tenke en del på dette du skriver! For det betyr veldig mye vondt å skulle akseptere så vonde tanker om meg selv, men kanskje det får meg til å faktisk kunne bevare relasjoner til andre mennesker over tid, og at det nettopp kan gi den bekreftelsen og tryggheten jeg innerst inne trenger. 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva var han ekspert på da? 

Jeg har selv gått i terapi i mange år, og har slitt veldig mye mer enn det jeg gjør nå, med alvorlige psykiatriske diagnoser, nå har jeg det mye bedre. Men dette med denne tilknytningsskaden ødelegger utrolig mye. Jeg føler meg isolert fra verden uansett hva jeg gjør nærmest. At alle andre er en del av et fellesskap jeg aldri kan ta del i. Slike ting. Jeg hadde likt å være med på gruppeterapi, bare det å vite at det finnes andre som har lignende problem, for jeg føler meg ofte totalskada, på en måte, om det gir mening? At det er ikke mulig å fikse dette. Bare det å vite at andre faktisk kan slite med slike ting i en så omfattende grad som jeg, gjør det litt enklere å stå i denne kampen. 

Orker du å si litt mer om hva dere gjorde for at du skulle klare å tilknytte deg andre, og stole på at andre kunne være ærlig med deg slik at du ikke trengte bekreftelse? 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

Hei igjen TS! Jeg fikk aldri med hva hans faktiske tittel var men han hadde en helt annen innsikt enn det jeg har opplevd til da. Jeg har hatt rundt 10 behandlere (hvem teller uansett? ) og vært frem og tilbake i psykiatri siden jeg var 14 år gammel.. Jeg tok mange tester for å få konstatert en diagnose, men problemet var at jeg hadde bygd opp et forsvar, en fasade, som var så sterk, at jeg hadde problemer selv med å forstå at livet mitt ikke var perfekt. Jeg skjønner 100% hva du mener med at du føler deg totalskada.. Det gjorde jeg også når jeg endelig innså at jeg ikke hadde det bra. Denne realiseringen kom når jeg var i slutten av tenårene. Etter det gikk jeg i mange år og følte at ting ikke var rett. Jeg slet meg selv ut med konstant tankespinn og bygde opp fasaden sterkere og sterkere for at ingen skulle greie å skade meg psykisk. Jeg ble utbrent i en alder av 25 år, men hadde da også en jobb som slet meg ut, en samboer som var manipulerende og dette problemet da. Jeg følte meg absolutt ikke god nok. Når jeg var 27 år fikk jeg tilbud om å ta 2 adferdstester for å få en endelig diagnose, for energien var fortsatt alltid oppbrukt. Jeg fikk angst for alt og alle. Likte meg ikke sammen med andre mennesker. Ikke familien min heller. Gjemte meg fra alle. Gruppeterapien hadde ca 10 mennesker med forskjellige diagnoser. Vi delte opplevelser og fikk se ting fra andre perspektiv med deres opplevelser. Jeg kunne se meg selv i noen av dem. Og i en annen eldre dame så jeg min mor. Jeg ble trist rett og slett. Jeg så hva hennes barns tilbaketrukkenhet hadde gjort mot henne. Jeg ble enda mer trist på min situasjon overfor min familie, men lærte samtidig veldig mye om andres oppfatning av meg. Det var etter denne gruppen tok slutt at jeg kontaktet legen min igjen og sa at jeg trengte mer hjelp. Jeg hadde diagnosen men fikk aldri utredning på dette i gruppen. Det var da jeg fikk "superhelten" min som psykiatriker. Det første han spurte meg når vi hadde hilst var: "Hvordan går det?" Jeg smilte og sa det går helt greit egentlig. Og der tok han meg på løgnen... Så han spurte: "Hvordan er formen i dag?". "Sliten" sa jeg da. Og da begynte denne samtalen om hvorfor jeg var sliten osv. Det tok en par uker før han virkelig så igjennom fasaden men når han først kom seg inn var han flink å grave

Det at jeg begynte å gi mer faen hjalp veldig på psyken min. Zoloft funker ikke for alle, men det gjorde det for meg. Pr i dag bruker jeg ingen slik medisin. 

Også ett stjernetips superhelten ga til meg: "slutt å fylle stillhet med tomsnakk bare for å fylle stillheten". Dette er vanskelig fortsatt for meg men det blir bedre og bedre

Anonymkode: 5efd8...4b5

[AnonymBruker]

4 timer siden, exictence skrev:

Jeg vet egentlig ikke hva Ab over mener eller tenker bak de ordene der. Selvfølgelig skal du ikke akseptere at du er et dårlig menneske. Du skal akseptere den du er, men ikke at du er et dårlig menneske. For det er du ikke. Du skal akseptere den du er og at du er et godt menneske som er mer enn god nok, ja, faktisk er du unik og perfekt. Tenk, ingen er som deg. Har du tenkt på det?

For meg virker det som du har svarene selv på hvordan du kan jobbe med deg selv for å bli tryggere og sikrere på deg selv. Men det er lettere å si det, enn å gjøre det. 

Se deg selv fremfor deg som et fantastisk menneske, akkurat slik som du vil være. Så er du slik som henne, slik som deg. Hadde du ikke vært veldig glad i en sånn person? Vær slik du vil at henne/ DU skal være,

Takk for svaret ditt, og at du tok meg litt i forsvar her, det setter jeg pris på. 

Samtidig klarer jeg ikke å falle for den der "alle er unike og spesielle", for joda, det er vi, men i det alle er spesielle er ingen spesielle. Jeg synes det er greit å ikke være spesiell, men så lenge jeg bare var normal, så lenge jeg bare var like mye som andre, det hadde vært nok. Per nå anser jeg meg selv som under alle andre. 

Men det var veldig lurt dette siste avsnittet ditt. Hvem vil jeg være, og hvis jeg så noen andre som var sånn ville jeg likt den personen? Og hvis jeg ville likt de kvalitetene hos en annen hvorfor ikke like dem hvis jeg ser dem hos meg selv? Problemet er at jeg lager andre regler for meg selv enn for andre. Jeg kan være et godt menneske f.esk gjøre en god gjerning, og hadde jeg sett noen andre hadde jeg tenkt "åh, jeg er så takknemlig for at det finnes slike folk", men så gjør jeg det selv og tenker bare "åh, jeg er patetisk". Men jeg skal tenke på dette du sier, hvordan hadde jeg ville vært, og hva med å bare være sånn. Bare gjør det, og se hva som skjer. Selv om det er litt fake it till you make it. 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm. Haha, ja, uff. Ja, jeg kan komme med et eksempel, selv om det gjør meg utrolig ubekvem. Jeg blir flau over meg selv. For det er forferdelig dumt det jeg gjør. Jeg gjør det ikke med fremmede liksom, men med folk jeg prøver å knytte relasjoner til, og spesielt f.eks i datingsetting eller hvis man prøver å bli kjent med en potensiell partner. Når det er kollegaer så stopper jeg meg selv etter to-tre spørsmål (men også der blir dette tryggingsbehovet vekket og jeg føler meg mer usikker ETTER komplimentet enn før de sa noe) f.eks: 

1) "Du var skikkelig flink på presentasjonen, jeg likte veldig godt det med xxx", "Å, nei, syns du det?", "Ja, det var spennende", "Å, nei, haha, ja, jeg håper noen kunne like det litt i alle fall", "Ja, spenstig gjort", "Jeg synes ikke det gikk så bra, men takk for tilbakemeldingen". 

Dette har jeg blitt mye flinkere på, og jeg bare tenker "herregud, dette må jeg bare slutte med", så jeg prøver meg på å si "takk det er hyggelig å høre" og la det være med det. Men så er det med nær venn eller potensiell partner, det er helt ... sykt må vel bli ordet. 

2) Han kysser meg og ser på meg (glad, men jeg klarer ikke å tro på at han er glad). "Hva, er det noe galt?", "Nei, jeg bare ser på deg?", "Ja, hva da, er det noe galt? Har jeg noe i fjeset?", han ler "Nei, du er bare skikkelig pen!", "Eh, nei!" jeg rister på hodet og er blitt stressa "Du er så rar, ser du ikke det selv, du er skikkelig pen", "eh, hehe, jaja, jeg ser sikkert ingenting ut som de jentene du er vant til å date". (Hva faen sier man til sånt da?). 

3) "Jeg er sikkert skikkelig plagsom, du blir sikkert veldig lei av at jeg hele tiden skal være så nervøs", "neida, jeg syns jo ikke du trenger å være nervøs med meg, men er helt greit det, du er så søt at", "ånei, det er helt forferdelig, jeg ødelegger alt". 

4) "Jeg liker deg", "Helt sikker?", "Ja.", "Ja, men liksom, er du sikker? Sånn på skikkelig liksom?". 

Altså, dette var bare eksempler, men det er noe ala sånt. Det er mye å tillegge ham meninger han ikke har, eller uttale meg på vegne av ham "nå synes du sikkert ..." og generelt nærmest mistro alt positivt han sier. Jeg blir helt stressa av å lese det jeg selv skriver her, for jeg kan ikke fatte at noen vil holde ut med det her. Jeg vet jeg må bare slutte, men jeg blir så engstelig inni meg. 

TS

Anonymkode: b8a6e...501

Haha.. Herlig! Syns dette var ganske morsomt og sjarmerende da, men ser jo at du hele veien devaluerer deg selv noe voldsomt og kan ende med at folk til slutt tror på tullet ditt fordi usikkerheten din kan "smitte" litt over på andre når det blir mye over tid. Hva med å bare prøve å la være å si så mye i det hele tatt i noen av situasjonene hvis du husker på det? Sånn som i 2) 3) og 4)? Egentlig ligger jo all bekreftelsen du (og han) trenger i handlingene, der du ender med å få kanskje litt panikk? når det blir verbalt? Du kunne liksom stoppet hele 2) og 4) med et smil f.eks. (Men sånn alt i alt: dette var ikke ille. Det var mest morsomt)

Anonymkode: 423b8...2dd