Slitsomt å være min venn.

[AnonymBruker]

Jeg er nå bekymret for at det er ganske slitsomt å være min venn. Ikke fordi jeg er slem, eller behandler andre dårlig. Men fordi de siste 5 årene, har det bare vært så mye dritt i livet mitt, og det bare fortsetter. Og jeg er litt redd for å bruke opp mine venner. Og jeg prøver å finne på morsomme ting med de, være blid og positiv og fokusere på de. Men jeg klarer jo ikke dette alltid, og har jo jevnlig dager som er så tøffe, at det blir meg vi prater om.

Så noen som har tips til hva man kan gjøre, for å ikke bruke opp venner. Og hva tenker dere selv om sånne venner, som opplever krise etter krise i livet sitt? Og her snakker vi om samlivsbrudd, ene barnet fikk en alvorlig sykdom, og det var fare for livet, og barnet var sykt i over 1 år, dødsfall i nær familie, så kronisk sykdom på meg selv. Og ett brudd, så det er jo en del store ting og. Blir dere lei?

Anonymkode: efb4b...f12

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som har en hel haug psykiske og fysiske utfordringer. Og ja, jeg blir sliten... Hun har fått strengt forbud av legen og psykologen mot å snakke om dette med samboer, for de ser jo at han kan bli gal av det... 

Men oss vennene får det da desto mer. Det ER fyrktelig slitsomt å høre på klager og leie ting hele tiden. Selv om det ikke er direkte "klaging" og selvmedlidenhet, så er det slitsomt med at det stadig er fokus på alt som er leit og vondt og vanskelig. 

Jeg foreslår at du rett og slett noen ganger bare svarer at joda, det går nå som det pleier, og så skifter emne til noe som IKKE handler om deg, eller i det minste ikke handler om noe som er negativt. Det er helt ok å snakke med venner om vanskelige ting også, men ikke hver enetse gang man treffes. 

Jeg merker ihvertfall at jeg ofte gruer meg til å møte venninnen min. Når jeg er sliten, og gjerne har opplevd noe selv som er leit, så er det ikke så kjekt å føle seg som søppelbøtte for andres problemer. 

Anonymkode: d2855...7a9

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med å være en til dels slitsom venn fra tidligere selv og skjønner hva du mener når du tenker slitasje på vennskapet. Synes absolutt at man har lov til å være personlig med venner og dele tanker og følelser. Det er vel nesten obligatorisk i et godt vennskap? Jeg vet i hvert fall at fra en god venn så forventer jeg lojalitet og ser på det som den viktigste egenskapen mellom venner. 

Når du tenker slitasje så mener jeg man må se den andre litt ann også. Livssituasjonen dens og hvor mye den ‘tåler’ hvis man kan si det sånn.    Det er vel perioder andre kan slite  og da gjelder det å tenke litt over det. I de fleste tilfeller tror jeg det går helt fint å søke støtte fra sine venner så lenge vennen får det samme i retur når det er behov for det. 

Hva man tenker om det? Tja, at de kanskje ikke har landet helt ennå og faktisk ikke er helt trygge på seg selv. Hvis det da er snakk om at de opplever mye skiftende relasjoner enten av eget eller av andres valg. Tror mange bærer med seg usikkerheter og mønstre fra barndommen store deler av livet. Mønstre som kan påvirke helt andre relasjoner i voksen alder, noe som er utrolig synd. Bevisstgjøring i psykoterapi er nok virkningsfullt for mange. 

Anonymkode: c65d1...52d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at om du er bevisst på dette bør du heller invitere til å gjøre ting sammen som ikke innbefatter snakking. Altså trene sammen eller spille spill, ikke drikke kaffe/vin og snakke om problemer. Du kan også selv si til vennene dine at "nå skjer det så mye kjipt hjemme at jeg heller vil bruke tiden på noe morsomt sammen med dere. Kan vi ikke la være å snakke om ...?" Da har du satt punktum både for deres spørsmål og for deg selv.

Anonymkode: b060b...2a8

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sånn venninne - hadde...

Utfordringen var egentlig ikke alle problemene hennes, men at hun aldri brydde seg om mine problemer. Hun spurte aldri hvordan jeg hadde det, hvordan det gikk med mine barn eller om familien min ellers (som hun kjente godt). Og det manglet ikke på utfordringer for meg heller, for å si det sånn. Når jeg på kort tid mistet venner, kollega og familie veldig brått, så var hun mest opptatt av sin vrange eks og barnefordelingen.

Det hjelper MYE at du er bevisst på det! Begynn alltid en samtale med å snakke om venninnen din, og fokuser helt på henne. Da har du vist at du bryr deg om henne også, og det er det som teller mest. Og husk at du MÅ ikke alltid snakke om problemene dine til ALLE venninnene dine.

Anonymkode: a4504...39d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en sånn venninne - hadde...

Utfordringen var egentlig ikke alle problemene hennes, men at hun aldri brydde seg om mine problemer. Hun spurte aldri hvordan jeg hadde det, hvordan det gikk med mine barn eller om familien min ellers (som hun kjente godt). Og det manglet ikke på utfordringer for meg heller, for å si det sånn. Når jeg på kort tid mistet venner, kollega og familie veldig brått, så var hun mest opptatt av sin vrange eks og barnefordelingen.

Det hjelper MYE at du er bevisst på det! Begynn alltid en samtale med å snakke om venninnen din, og fokuser helt på henne. Da har du vist at du bryr deg om henne også, og det er det som teller mest. Og husk at du MÅ ikke alltid snakke om problemene dine til ALLE venninnene dine.

Anonymkode: a4504...39d

Veldig enig med dette. Det er noe som plager meg veldig med min "problem"-venninne. Hun spør nesten aldri hvordan det går med meg, og OM hun gjør det, så er hun ikke interessert i å høre svaret. Det er bare "åja", eller "åh, sånn har jeg det også blablabla meg og mitt og I me and myself"... 

Jeg husker fremdeles veldig godt den dagen for snart 15 år siden hvor jeg hadde oppnådd noe stort, noe jeg hadde jobbet knallhardt for i åresvis, som ble slått opp i avisen, jeg fikk tilsendt blomster og kort fra alt fra gamle lærere, gamle naboer, mine foreldre sine naboer, til og med foreldre til klassekamerater av min bror(!). Venninnen min sin reaksjon da jeg fortalte om at jeg hadde oppnådd dette? "åja". Bare det. Ikke en gratulasjon, ikke noe åh fortell om det, ingen verdens ting. Bare "åja", og så en dur om henne selv. 

Anonymkode: d2855...7a9

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 20/10/2017 den 8.52, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne som har en hel haug psykiske og fysiske utfordringer. Og ja, jeg blir sliten... Hun har fått strengt forbud av legen og psykologen mot å snakke om dette med samboer, for de ser jo at han kan bli gal av det... 

Men oss vennene får det da desto mer. Det ER fyrktelig slitsomt å høre på klager og leie ting hele tiden. Selv om det ikke er direkte "klaging" og selvmedlidenhet, så er det slitsomt med at det stadig er fokus på alt som er leit og vondt og vanskelig. 

Jeg foreslår at du rett og slett noen ganger bare svarer at joda, det går nå som det pleier, og så skifter emne til noe som IKKE handler om deg, eller i det minste ikke handler om noe som er negativt. Det er helt ok å snakke med venner om vanskelige ting også, men ikke hver enetse gang man treffes. 

Jeg merker ihvertfall at jeg ofte gruer meg til å møte venninnen min. Når jeg er sliten, og gjerne har opplevd noe selv som er leit, så er det ikke så kjekt å føle seg som søppelbøtte for andres problemer. 

Anonymkode: d2855...7a9

Hun har fått strengt forbud av både lege og psykolog om å snakke med samboeren om det?

Det hørtes meget spesielt ut. Når man bor sammen skal man gi og ta. Og jeg er sikker på at samboeren også har lyst til å vite hvordan hun har det. 

Min behandler på DPS snakker tydelig om at det er viktig å akseptere følelsene når de kommer. Ikke gjemme seg, eller å rømme fra dem, men tåle å stå i dem. Og bli flinkere til å gi uttrykk for det når det pågår. 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Hun har fått strengt forbud av både lege og psykolog om å snakke med samboeren om det?

Det hørtes meget spesielt ut. Når man bor sammen skal man gi og ta. Og jeg er sikker på at samboeren også har lyst til å vite hvordan hun har det. 

Min behandler på DPS snakker tydelig om at det er viktig å akseptere følelsene når de kommer. Ikke gjemme seg, eller å rømme fra dem, men tåle å stå i dem. Og bli flinkere til å gi uttrykk for det når det pågår. 

Vel, dette var vel etter at hun hadde brukt ham som klagemur så lenge og så mye at forholdet var på nippet til å ryke. Ja, man skal gi og ta, men her var det altså bare hun som tok, og aldri ga noe tilbake. Det er grenser for hvor mye man kan lesse av seg på en partner. En ting er å fortelle litt hvordan man har det, en annen er å daglig kverne om og om og om og om igjen på samme leksa og symptomene og plagene, for en som ikke har noe annet sted å dra hjem til når han er lei. 

Anonymkode: d2855...7a9

[AnonymBruker]

Vær veldig obs på at du ikke inntar offerrollen, den er ekstremt slitsom for de rundt. Ja, man skal kunne snakke om vanskelige følelser med venner/ venninner, men når det stort sett alltid blir klaging, og man synes veldig synd på seg selv, så kan det bli totalt utmattende for de rundt.  I tillegg er det mange som sliter selvom de snakker lite om det, så hvis du er i klagehumør så kan det faktisk være slik at den du klager til har langt flere problemer enn deg selv.

Anonymkode: 278dd...009

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, dette var vel etter at hun hadde brukt ham som klagemur så lenge og så mye at forholdet var på nippet til å ryke. Ja, man skal gi og ta, men her var det altså bare hun som tok, og aldri ga noe tilbake. Det er grenser for hvor mye man kan lesse av seg på en partner. En ting er å fortelle litt hvordan man har det, en annen er å daglig kverne om og om og om og om igjen på samme leksa og symptomene og plagene, for en som ikke har noe annet sted å dra hjem til når han er lei. 

Anonymkode: d2855...7a9

Jeg forstår det. Det må ha vært vanskelig for dem begge, men om han ser at hun ikke har det bra er det vanskelig å la det gå forbi. 

Anonymkode: 4482b...5a5

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår det. Det må ha vært vanskelig for dem begge, men om han ser at hun ikke har det bra er det vanskelig å la det gå forbi. 

Anonymkode: 4482b...5a5

Ja, men da kan han velge å ta det opp. Det er ikke som om hun ikke får lov å svare når han tar initiativ til å spørre.

Anonymkode: d2855...7a9

[AnonymBruker]

Det kan være slitsomt ja, og det er derfor jeg og en venninne har avtale om å være den andres klagemur for å på den måten spare resten av vår sosiale krets, rett og slett fordi klage-behovet vårt er ganske likt:P Også kan man jo vise nettverket sitt hvor mye man setter pris på at de er der når man har det såpass vanskelig over så lang tid:)

Anonymkode: 48fbc...7c4