Burde jeg fortelle mannen min at jeg er forelsket i en annen?

[AnonymBruker]

Dette er en fantasi du selv velger å fore, grunnen til at du gjør det er fordi det gir også velbehag og gode følelser på den ene siden, som du så langt synes er verd det i forhold til de triste, vonde følelsene som følger av virkeligheten. Det er ikke slik at tankene bare skjer deg, du lager til dette selv. Synes ikke du burde plage mannen din med det i tillegg.  

Anonymkode: 89ea4...f92

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at forelskelsen vil gå over. I mellomtiden fortsetter jeg som nå, å holde forholdet hjemme vedlike så godt jeg kan.

Argumentene for å fortelle om forelskelsen er for det første at det kanskje ville gi ham klarhet og at jeg ville følt meg mindre uærlig. Jeg har en hemmelighet, og det er ingen god følelse. Motargumentet er at jeg frykter det bare vil skape mer uro. At han blir såret og redd, ikke får fred. Når jeg satser på mannen min er jeg usikker på om ærlighet og klarhet er verdt kaoset.

Jeg har seks års utdannelse og femten års arbeidserfaring for å få jobben jeg har nå i konkurranse med mange andre. Det er en jobb jeg er glad for å gå til hver dag, jeg har fantastiske kollegaer og stor fleksibilitet. Det er en type spesialisert jobb det finnes få av. Det er derfor ikke "bare" å bytte jobb.

Jeg ser ikke på dette som utroskap. Jeg har lik omfangstone og -form med den andre mannen som med alle andre jeg jobber med. Jeg tar ikke kontakt med mindre jeg må. Såvidt jeg vet har han ingen anelse om at jeg er forelsket i ham.

Anonymkode: b9850...48d

Men hvorfor må du ha kontakt med han? Kan ikke en av dine kollegaer ta over den kontakten?

Anonymkode: ca90f...a75

[Gjest Coolaid]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er forelsket i en annen mann. Det er forferdelig. Jeg tenker på den andre mannen hele tiden, hjertet mitt er ikke hjemme. Det er ikke godt å være forelsket slik, og det er vondt at det også går ut over oppmerksomheten min hjemme. Mannen min og jeg har hatt våre problemer lenge, men nå er det ille. 

Jeg har gjort det jeg har kunnet. Prøvd å glemme den andre, for det er ikke et forhold som kunne blitt noe av uansett (han er også gift). Jeg gjør alt jeg kan for at vi skal ha det hyggelig hjemme, fra å reise på turer sammen til å spise ute og prioritere forholdet på andre måter

Men hjertet mitt er ikke med, og mannen min merker at det er noe i veien. Han tror det bare skyldes de andre problemene.

Burde jeg være åpen om at jeg er forelsket i en annen for at han skal forstå situasjonen bedre? Jeg fører ham jo bak lyset nå. Han kjemper mot en motstander han ikke vet finnes. På den annen side kan jeg ikke utlevere den andre, som jo er gift. Vi har tross alt heller ikke hatt noe forhold.

Jeg har gått og ventet på at forelskelsen skal gå over. Men nå har den vart i to år.

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: b9850...48d

Fortell ham !

Når du forteller ham ufarliggjør du det også. Da trenger det ikke lengre være en trussel for forholdet. Det vil også hindre deg i å være utro (om du ikke allerede har vært det - har ikke lest hele tråden) 

Uansett - vær ærlig med deg selv og mannen din - fortell ham. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor må du ha kontakt med han? Kan ikke en av dine kollegaer ta over den kontakten?

Anonymkode: ca90f...a75

Det kan kanskje gå, men da må jeg ha en forklaring. Det ligger i min stilling å ha den kontakten.

Anonymkode: b9850...48d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det kan kanskje gå, men da må jeg ha en forklaring. Det ligger i min stilling å ha den kontakten.

Anonymkode: b9850...48d

Hva med å bare si det som det er til den kollegaen som evt. kan ta over, er det så farlig? At du føler ting for denne andre personen som gjør det vanskelig for deg, og det beste er om kollegaen din kan ta over den biten.

Anonymkode: ca90f...a75

[RoH]

TS hadde egentlig ikke tenkt å svare deg noe mer. 

Det som er gjenganger er at vi egentlig ønsker å få bekreftelse på at våre egne avgjørelser er de rette. I innlegget ditt over hvor du sa at dette gikk inn på deg tenkte jeg at du egentlig tok en kikk i speilet og så ditt eget ansvar i situasjonen. 

Men i din oppfølgingen over ser jeg at du benytter de vanlige argumentene.  

Jeg kan love deg at  om du ikke bare troller merker mannen din at noe er galt. Han ser det på deg, han merker det på kroppsspråket ditt, ser det på måten dere samehandler med på osv. Denne delen av deg selv har du ingen mulighet for å påvirke, eller kontrollere med mindre du har vesentlige personlighetsforstyrrelser. Dette får han til å prøve og rette seg selv ved å bli en bedre utgave av seg selv, eventuelt bebreide deg for forhold som ligger utenfor hans kontroll, kanskje begge deler. Forholdet blir til slutt innholdsløst og uten mening. Dette er fullstendig unødvendig og bør kunne fikses. Spesielt siden dere har barn sammen. 

Så hva gjør dere med det , hva gjør du med det? Siden det er du som har problemet ligger ballen hos deg. I åpningsinnlegget ditt sier du at du har hatt en greie med en kar på jobben i 2 år, men at han merker det?? Tror du virkelig ikke det?? Om anledningen byr seg på et Julebord, på en foretningsreise, ved en eller annen anledning? Jeg tenkte også sånn en gang, det gjør jeg ikke lenger. Men du er sikkert unntaket som bekrefter reglene? 

I og med at "forelskelsen" alt har vart i 2 år så har du en slags heng på denne mannen. Dette medfører at du ikke er der for mannen din slik du skulle vært, dette må du ta tak i. Hvem andre skulle ellers gjøre dette? Jeg tror de fleste på KG som gir råd i samme retning som meg har den samme erfaring som jeg har. De har enten blitt forlatt, eller har forlatt noen og sett at det ikke var så smart. 

Så jeg står nok fast med det jeg har nevnt over, ikke for å være slem, men fordi det sporet du er inne på kjenner jeg igjen. Jeg mener ingen bør følge det, fordi det er ikke vært det på noe som helst vis. 

Og du er i høyeste grad det jeg definerer som emosjonelt utro, noe som for min del er vel så ille som fysisk utroskap. 

 

   

Endret 20. oktober 2017 av RoH

[a l'orange]

4 minutter siden, RoH skrev:

Jeg tror de fleste på KG som gir råd i samme retning som meg har den samme erfaring som jeg har.

Jeg hadde lyst til å svare deg på dette, siden jeg er en av de som er enig med deg her. 

Jeg har aldri oppleve noe lignende i et parforhold. Verken for min egen del eller partners. Men jeg har opplevd mye av dette utenom parforhold, og tildels med mennesker jeg var avhengig av og skulle forholde meg nært til.

Det at et menneske utgir seg for å føle eller mene noe som de ikke føler eller mener, er rett og slett PSYKISK TERROR.

Man mister seg selv. Man mister sin egen virkelighetsoppfatning. Man mister troen på egen dømmekraft. Man svekkes som person. 

Jeg vet at dette er harde ord, men du, trådstarter, skrev også dette i HI; at han kjemper mot en fiende han ikke kan se.

Hvordan hadde du selv opplevd å være i et forhold med noen som sa de var glad i deg og ønsket å få det til med deg, men du merket at noe var galt, at ingenting du gjorde var nok. Og hver gang du følte at du hadde rett i magefølelsen din, så bortforklarte han dette.

Jeg synes det er hjerteskjærende å tenke på at du forstår at det er sånn han har det, og likevel ikke klarer å sette hans velferd forran din egen. Du har vært forelsket i to år! Det er på alvorlig høy tid å innse at dette ikke går over i løpet av en uke eller to. Noe må gjøres.

 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å bare si det som det er til den kollegaen som evt. kan ta over, er det så farlig? At du føler ting for denne andre personen som gjør det vanskelig for deg, og det beste er om kollegaen din kan ta over den biten.

Anonymkode: ca90f...a75

Enig i dette.

[AnonymBruker]

Kan du rett og slett spørre mannen din om hva han ville ønsket hvis du ble forelsket i noen andre? 

Jeg gjorde nemlig det. Sa at jeg hadde lest en tråd om det f.eks her på kvinneguiden og lurte på hva han tenkte om temaet. Her ble vi begge enige om at det var helt normalt å bli betatt/forelsket i andre selv om man er i et forhold, og at vi ikke ville høre noe om det med mindre det var snakk om mer enn følelser inni hodet (flørt, fysisk berøring etc). Så da har vi den grei.

Jeg har også vært betatt av en mann over lenger tid. 5-6år faktisk. Vi hadde en greie når jeg nylig var fylt 15, han var min første forelskelse. Men han var eldre enn meg og ville ikke innlede noe forhold. Nå har jeg ikke snakket med han på 1,5år fordi jeg valgte å kutte kontakten helt, men kjenner fremdeles kribling i magen den ene gangen i halvåret jeg tenker på han - og da tenker jeg på han i noen dager før jeg glemmer han igjen.

Men jeg vet jeg egentlig ikke vil ha noe forhold med han. Det er ett slags glansbilde av han jeg fantaserer frem, fordi han fikk meg til å føle meg så trygg og god når jeg var yngre, han ga meg også kos og nærhet - noe jeg savner fra samboeren min. Heldigvis elsker jeg samboeren og den lille familien vår så mye at jeg ikke anser det som noen trussel for forholdet vårt. Forholdet vårt føles stødig og sikkert som et fjell, den lille forelskelsen min er som en tannpirker. Og jeg tviler ikke et sekund på at jeg alltid vil velge samboeren min.

Men som nevnt av andre: for meg hjalp det en god del å kutte kontakten.

Anonymkode: 4db2c...3b8

[RoH]

4 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg hadde lyst til å svare deg på dette, siden jeg er en av de som er enig med deg her. 

Jeg har aldri oppleve noe lignende i et parforhold. Verken for min egen del eller partners. Men jeg har opplevd mye av dette utenom parforhold, og tildels med mennesker jeg var avhengig av og skulle forholde meg nært til.

 

Da er du er nok klokere enn meg på dette feltet. Men det er ikke annet å forvente siden jeg er utstyrt med alt for liten corpus collosum. 

[AnonymBruker]

Føleri...følera...Who cares 

Anonymkode: 9d4eb...c2d

[Gjest Anonym Bruker]

Ærlig talt !......Dette er noe mange har opplevd og mange har  lagt bak seg når ein lever i eit langt parforhold......Har tanken noen gang streifet deg at du kunne foreslått og innvitert ditt  nye  bekjentskap m/ følge  til ditt hjem,eller annen sosial anledning saman med din ektefelle...Kan har dere noen felles intrs.som dere kan bygge videre vennskapet på,og også din ektefelle kan få ta del i...Sjølv møtte eg eit kvinnfolk for noen år sidan på dans som eg blei betatt av,og gjorde min kone oppemerksam på det...Vi  blei seinere gode venner,og har vert saman ved fleire anledninger ettersom vi har felles intrs...Det gjelder å vera litt kreativ,og tenke postivt,og gjerne litt utradisjonelt....

 

[AnonymBruker]

Jeg har vært forelsket i en fyr i 2 år selv. Men gikk over av seg selv.Er helt normalt å være betatt av andre,men å gjøre det slutt med mannen må man tenke godt over om det er det riktige. Han som jeg likte var ikke betatt av meg var vel får enkel får han. 

Anonymkode: 695d8...393

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føleri...følera...Who cares 

Anonymkode: 9d4eb...c2d

Har du aldri vært forelsket?

Anonymkode: 0aaae...d96

[Sykkelkopp]

5 timer siden, Hulderen skrev:

 

Du har rett i at følelser som får oppmerksomhet øker. Men hvis TS gjør som du sier, så vil neppe følelsene fra mindre oppmerksomhet. Om mannen hennes får vite at hun er forelsket i en annen, så vil han trolig stadig trekke det frem, slik at TS ikke får mulighet til å glemme det. Om TS derimot holder det for seg selv og fortrenger det, så vil forelskelsen dø hen. Å kalle forelskelsen en "skitten liten hemmelighet" er bare å gi den mer betydning enn den har. 

Den har jo rikelig med betydning når TS ikke tenker på annet

TS må vurdere hvor usikker mannen er. Når hun tilbringe tid jevnlig med han hun liker så er det ingen garanti for at det vil forsvinne. Hun har holdt det skjult i 2 år

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at forelskelsen vil gå over. I mellomtiden fortsetter jeg som nå, å holde forholdet hjemme vedlike så godt jeg kan.

Argumentene for å fortelle om forelskelsen er for det første at det kanskje ville gi ham klarhet og at jeg ville følt meg mindre uærlig. Jeg har en hemmelighet, og det er ingen god følelse. Motargumentet er at jeg frykter det bare vil skape mer uro. At han blir såret og redd, ikke får fred. Når jeg satser på mannen min er jeg usikker på om ærlighet og klarhet er verdt kaoset.

Jeg synes du tenker veldig i din lille boks nå. Hvis du forteller mannen din dette, må du faktisk bytte jobb hvis du ikke ønsker skillsmisse. Hvordan hadde det vært for deg om mannen din kom og fortalte at han var forelsket i en på jobben?
Tenk det usikkerheten og smerten det ville bli dag ut og dag inn.
Det virker ikke som om du klarer det.
Elsker du mannen din, så hold kjeft og fjern denne mannen fra livet ditt på en eller annen måte. 

Anonymkode: a8114...9e8

[AnonymBruker]

1 time siden, RoH skrev:

TS hadde egentlig ikke tenkt å svare deg noe mer. 

Det som er gjenganger er at vi egentlig ønsker å få bekreftelse på at våre egne avgjørelser er de rette. I innlegget ditt over hvor du sa at dette gikk inn på deg tenkte jeg at du egentlig tok en kikk i speilet og så ditt eget ansvar i situasjonen. 

Men i din oppfølgingen over ser jeg at du benytter de vanlige argumentene.  

Jeg kan love deg at  om du ikke bare troller merker mannen din at noe er galt. Han ser det på deg, han merker det på kroppsspråket ditt, ser det på måten dere samehandler med på osv. Denne delen av deg selv har du ingen mulighet for å påvirke, eller kontrollere med mindre du har vesentlige personlighetsforstyrrelser. Dette får han til å prøve og rette seg selv ved å bli en bedre utgave av seg selv, eventuelt bebreide deg for forhold som ligger utenfor hans kontroll, kanskje begge deler. Forholdet blir til slutt innholdsløst og uten mening. Dette er fullstendig unødvendig og bør kunne fikses. Spesielt siden dere har barn sammen. 

Så hva gjør dere med det , hva gjør du med det? Siden det er du som har problemet ligger ballen hos deg. I åpningsinnlegget ditt sier du at du har hatt en greie med en kar på jobben i 2 år, men at han merker det?? Tror du virkelig ikke det?? Om anledningen byr seg på et Julebord, på en foretningsreise, ved en eller annen anledning? Jeg tenkte også sånn en gang, det gjør jeg ikke lenger. Men du er sikkert unntaket som bekrefter reglene? 

I og med at "forelskelsen" alt har vart i 2 år så har du en slags heng på denne mannen. Dette medfører at du ikke er der for mannen din slik du skulle vært, dette må du ta tak i. Hvem andre skulle ellers gjøre dette? Jeg tror de fleste på KG som gir råd i samme retning som meg har den samme erfaring som jeg har. De har enten blitt forlatt, eller har forlatt noen og sett at det ikke var så smart. 

Så jeg står nok fast med det jeg har nevnt over, ikke for å være slem, men fordi det sporet du er inne på kjenner jeg igjen. Jeg mener ingen bør følge det, fordi det er ikke vært det på noe som helst vis. 

Og du er i høyeste grad det jeg definerer som emosjonelt utro, noe som for min del er vel så ille som fysisk utroskap.    

Det er jo det jeg sa i hovedinnlegget: Mannen min merker at noe ikke er som det skal med meg. Det er også grunnen til at jeg vurderer å fortelle ham om forelskelsen. 

Hva mener du med "at han merker det"? Jobbfyren merker det neppe, for omgangstonen er profesjonell. Jeg har ikke mer kontakt med ham enn jeg må. Vi jobber ikke i samme firma (men i samarbeidende firma), og vi er ikke på samme julebord eller på reiser. Selv HVIS jeg hadde vært på et julebord ville jeg ikke sagt noe. Skulle jeg gått bort til en fyr som ikke ante at jeg er forelsket i ham, fortalt ham at jeg er det og lagt an på ham? Når han på toppen av det hele er gift? Det er jo en totalt idiotisk ting å gjøre av en milliard forskjellige grunner.

Jeg har et slags heng på ham, det er sant. Det er sånn jeg er skapt. Jeg har bare vært forelsket tre ganger i livet. Én gang på ungdomsskolen, én gang da jeg møtte mannen min og denne gangen. Jeg forelsker meg sjelden, men langvarig.

Jeg prøver å ta tak i situasjonen, for det er det jeg som må gjøre, selvfølgelig. Vi vet alle at forelskelser går over en gang. Det gjelder bare å holde ut i mellomtiden. Og det gjør jeg ved å begrense kontakten med den andre, og pleie forholdet til mannen min som best jeg kan.

(Det mest løsningsorienterte forslaget hittil er fra AB som foreslo at jobbkontakten kunne overføres til en kollega som jeg betror litt til. Jeg tror jeg skal gjøre det.)

 

Anonymkode: b9850...48d

[Gjest Rødstrømpe]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan dessverre ikke det. Jeg møter ham via jobb i blant. Ikke ofte, men noen få ganger i året - og tydeligvis ofte nok til at jeg ikke får ham ut av hjernen. Og jobben min, det er drømmejobben jeg har kjempet for å få...

Anonymkode: b9850...48d

Men da er du jo ikke forelsket i ham - du kjenner han jo ikke overhodet godt nok til det.

Du er betatt av en mann du møter noen ganger i året, og jeg kan egentlig se at det er så ille. Idag er vi lært opp til at vi skal være ekstremmonogame, og at følelser for en annen betyr at alt annet går i vasken og er er faretegn for det forholdet man er i.

Dess fortere man innser at det er tull, og at litt betattheter innimellom er ufarlig - dess mindre betydning vil du gi det.

Du legger jo premisser i dette her som ikke egentlig eksisterer. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo det jeg sa i hovedinnlegget: Mannen min merker at noe ikke er som det skal med meg. Det er også grunnen til at jeg vurderer å fortelle ham om forelskelsen. 

Hva mener du med "at han merker det"? Jobbfyren merker det neppe, for omgangstonen er profesjonell. Jeg har ikke mer kontakt med ham enn jeg må. Vi jobber ikke i samme firma (men i samarbeidende firma), og vi er ikke på samme julebord eller på reiser. Selv HVIS jeg hadde vært på et julebord ville jeg ikke sagt noe. Skulle jeg gått bort til en fyr som ikke ante at jeg er forelsket i ham, fortalt ham at jeg er det og lagt an på ham? Når han på toppen av det hele er gift? Det er jo en totalt idiotisk ting å gjøre av en milliard forskjellige grunner.

Jeg har et slags heng på ham, det er sant. Det er sånn jeg er skapt. Jeg har bare vært forelsket tre ganger i livet. Én gang på ungdomsskolen, én gang da jeg møtte mannen min og denne gangen. Jeg forelsker meg sjelden, men langvarig.

Jeg prøver å ta tak i situasjonen, for det er det jeg som må gjøre, selvfølgelig. Vi vet alle at forelskelser går over en gang. Det gjelder bare å holde ut i mellomtiden. Og det gjør jeg ved å begrense kontakten med den andre, og pleie forholdet til mannen min som best jeg kan.

(Det mest løsningsorienterte forslaget hittil er fra AB som foreslo at jobbkontakten kunne overføres til en kollega som jeg betror litt til. Jeg tror jeg skal gjøre det.)

 

Anonymkode: b9850...48d

Håper det blir en god løsning for deg, og at du og mannen får orden på forholdet. I lengden tror jeg ikke det er bra å leve på akkord med egne følelser.

Men kan jeg spørre, du skriver at du forelsker deg sjeldent. Men denne mannen har du tydeligvis bare truffet noen få ganger i livet ditt, hva er det med han som er så spesielt?Du skriver at dere har en profesjonell tone, og da vet du vel ikke noe særlig om han, hans liv, opplevelser, hans personlighet på privaten osv. Er du sikker på at dette ikke bare er et resultat av at forholdet til mannen din er dårlig?

Anonymkode: ca90f...a75

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo det jeg sa i hovedinnlegget: Mannen min merker at noe ikke er som det skal med meg. Det er også grunnen til at jeg vurderer å fortelle ham om forelskelsen. 

Hva mener du med "at han merker det"? Jobbfyren merker det neppe, for omgangstonen er profesjonell. Jeg har ikke mer kontakt med ham enn jeg må. Vi jobber ikke i samme firma (men i samarbeidende firma), og vi er ikke på samme julebord eller på reiser. Selv HVIS jeg hadde vært på et julebord ville jeg ikke sagt noe. Skulle jeg gått bort til en fyr som ikke ante at jeg er forelsket i ham, fortalt ham at jeg er det og lagt an på ham? Når han på toppen av det hele er gift? Det er jo en totalt idiotisk ting å gjøre av en milliard forskjellige grunner.

Jeg har et slags heng på ham, det er sant. Det er sånn jeg er skapt. Jeg har bare vært forelsket tre ganger i livet. Én gang på ungdomsskolen, én gang da jeg møtte mannen min og denne gangen. Jeg forelsker meg sjelden, men langvarig.

Jeg prøver å ta tak i situasjonen, for det er det jeg som må gjøre, selvfølgelig. Vi vet alle at forelskelser går over en gang. Det gjelder bare å holde ut i mellomtiden. Og det gjør jeg ved å begrense kontakten med den andre, og pleie forholdet til mannen min som best jeg kan.

(Det mest løsningsorienterte forslaget hittil er fra AB som foreslo at jobbkontakten kunne overføres til en kollega som jeg betror litt til. Jeg tror jeg skal gjøre det.)

 

Anonymkode: b9850...48d

Du vil fortelle mannen din som du også har slitt litt med i det siste at grunnen du virker litt fjern er at du er forelsket i en annen fyr, og han er i tankene dine. Jeg lurer på hva som vil komme ut av det? Ja, mannen din vil få en forklaring på hvorfor du har vært fjern, men har du tenkt på det skredet av tanker, og følelser som kan komme? 

Det høres ut som forelskelsen din er en hang up fordi du ikke har det godt i forholdet ditt. Hvorfor ikke bruk tid, og energi på å gi mannen din den oppmerksomheten han fortjener. Du sier du har valgt mannen din, og det vil ikke bli noe med han andre. Da må du vise med hele deg at du har faktisk gjort det. Du kan godt si du har valgt mannen din, og du vil ikke bryte opp. Men tankene dine og følelsene dine avslører deg. Du har jo ikke sånn følelsmessig valgt mannen din nå. Nå bruker du hjernekapasitet, og følelser på en helt annen fyr. Kanskje bli ærlig med deg selv, før du skal gå å betro deg til mannen din. 

Husk at det er sjeldent at når kona kommer å forteller hun er forelsket i en annen mann bringer henne nærmere mannen sin. Det kan gjøre det om du vil starte på nytt, være ærlig, få ut alt av frustrasjon, og bygge opp forholdet på nytt. Men det kreves helt enormt mye fra begge to. Så hvis du skal gjøre det, burde som jeg nevnte over bli ferdig med forelskelsen din, og slutte å lyve for både deg selv, og mannen din. 

Anonymkode: e30c6...758

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vil fortelle mannen din som du også har slitt litt med i det siste at grunnen du virker litt fjern er at du er forelsket i en annen fyr, og han er i tankene dine. Jeg lurer på hva som vil komme ut av det? Ja, mannen din vil få en forklaring på hvorfor du har vært fjern, men har du tenkt på det skredet av tanker, og følelser som kan komme? 

Det høres ut som forelskelsen din er en hang up fordi du ikke har det godt i forholdet ditt. Hvorfor ikke bruk tid, og energi på å gi mannen din den oppmerksomheten han fortjener. Du sier du har valgt mannen din, og det vil ikke bli noe med han andre. Da må du vise med hele deg at du har faktisk gjort det. Du kan godt si du har valgt mannen din, og du vil ikke bryte opp. Men tankene dine og følelsene dine avslører deg. Du har jo ikke sånn følelsmessig valgt mannen din nå. Nå bruker du hjernekapasitet, og følelser på en helt annen fyr. Kanskje bli ærlig med deg selv, før du skal gå å betro deg til mannen din. 

Husk at det er sjeldent at når kona kommer å forteller hun er forelsket i en annen mann bringer henne nærmere mannen sin. Det kan gjøre det om du vil starte på nytt, være ærlig, få ut alt av frustrasjon, og bygge opp forholdet på nytt. Men det kreves helt enormt mye fra begge to. Så hvis du skal gjøre det, burde som jeg nevnte over bli ferdig med forelskelsen din, og slutte å lyve for både deg selv, og mannen din. 

Anonymkode: e30c6...758

Jeg har tenkt på det skredet av tanker og følelser. Det er det som holder meg tilbake fra å si noe. 

Hva har jeg vært uærlig på? Jeg har jo skrevet det, at jeg bruker tanker og følelser på den andre, så her er jeg ikke uenig. Jeg har valgt mannen min med viljen og fordi jeg er veldig glad i ham. 

 

Anonymkode: b9850...48d