Har du en forelder som er litt tilbakestående?

[AnonymBruker]

Håper på å høre fra noen som har levd med noe lignende... 

Min mamma er en veldig intelligent dame. Hun var "uheldig" og ble gravid med en som viste seg å ha en form for autisme. Sannsynligvis Asbergers. Er klar over at de med Asbergers ofte kan være veldig skoleflinke. Men min pappa er ikke det. Mamma gifta seg for å unngå skammen ved å ha en lausunge. De var ikke en gang kjærester før de gifta seg. Dette er 40 år siden snart. De har aldri hatt et normalt ekteskap med klemming kyssing. Mamma avskyr pappa nesten når det kommer til de tingene der. De ble gift kun pga meg... 

Jeg syns det har vært så vanskelig å trist å ha en pappa som ikke kunne hjelpe meg med leksene, leke med meg på en engasjert måte eller å fortelle eventyr. Han tar ikke spøk og har ekstremt rutinemessig oppførsel. Har noen veldig få felt han er KJEMPEinteressert i. På den positive siden er han veldig snill og hjelpsom og er glad i meg. Og DET er jeg kjempe takknemlig for. Men det er vondt og tabu og ha en pappa som ikke er helt "normal". Han kan poppe ut ganske spesielle ting av og til og er så lite kunnskapsrik at jeg tviler på at han vet hva hovedstaden i Danmark er for eksempel. Han kjører bil og har jobbet i en vanlig jobb av typen praktisk arbeid hele livet. Han er flink til praktiske ting. Så utad kan han virke helt normal. Men det er til en blir kjent med han. Det er trist og vondt og si dette om min egen pappa, men jeg føler en slags skam. For eksempel når han skal snakke med svigerfamilien min. Flere som har en mor eller far som er "noe" med?  

Anonymkode: cc18e...348

[AnonymBruker]

Trådstarter her. Der sneik seg inn noen skrivefeil i teksten min over her og jammen noen å/og feil også. Men regner med ingen nett-troll gidder å kommentere det  Mange er kjapt ute etter gramatikken merker jeg. 

Anonymkode: cc18e...348

[AnonymBruker]

Har du gått til psykolog med dette? Gitt at han er som han er så er det ikke anbet du kan gjøre enn å akseptere han som han er.

Din mor derimot burde skamme seg for å oppføre seg slik istedenfor å ta ut skilsmisse og tydelig belaste deg slik hun har gjort. Din far får ikke gjort mye med ting og å leve med en partner som forakter han for noe han ikke kan noe for kan umulig ha vært noe lett.

Anonymkode: 8b235...f8e

[AnonymBruker]

Du har i hvert fall hatt mye bedre foreldre enn det jeg hadde.

Anonymkode: ed2be...ea9

[Perelandra]

Foreldrene mine er/var langt i fra tilbakestående, men jeg er ikke i tvil om at jeg har arvet Arperger'n min etter minst en av dem, kanskje begge. 

[AnonymBruker]

Har ikke snakket med psykolog om dette, men står på venteliste nå. Må få lagt det frem for en fagperson siden jeg har så motstridende følelser for min pappa. Er så glad i han, men er samtidig så frustrert og lei meg over de tingene jeg har savnet så veldig i oppveksten og også nå som voksen. Er enig i at det er helt krise at mamma ikke tok ut skilsmisse. Men hun har sagt til meg at hun har syntes så synd på han og har tatt seg av han på et vis. Frem til de gifta seg bodde han hjemme hos foreldrene. Og foreldrene hans var ikke spesielt oppbyggende for å si det slik. Jeg tror pappa kunne hatt det mye bedre med en annen oppvekst. En er så enormt sårbar i de tidligste barneårene og får en ikke rett hjelp da kan det gå litt "åt skogen". 

Og til deg som svarte og skrev at jeg har hatt bedre foreldre enn det du har hatt. Jeg er lei meg fordi du har hatt vonde opplevelser med foreldrene dine. Jeg håper at du greier å bryte sirkelen og være en GOD forelder til dine barn <3 Være den mammaen du ikke fikk ha selv. Klem til deg. 

Anonymkode: cc18e...348

[AnonymBruker]

Samboers bestefar er nok lettere tilbakestående, svigermor har sagt at han ville nok fått en diagnose i disse dager. Så svigermor merket nok mye forskjellig i sin oppvekst, samboer har merket litt til det han også. Ingen av de har gjort noe ut av det. 

Anonymkode: 837f4...b21

[AnonymBruker]

Har en far med språkvansker. Han har greid seg veldig bra med sine forutsetninger og startet sin egen bedrift. Han ville nok ikke passet så godt inn i et arbeidsfellesskap, men han har kunnet skape sin egen arbeidsplass der han får jobbe med hans styrker, og så sette han bort det han ikke er så god på. Skriving og formulering og slikt. Det var en litt annerledes oppvekst med en far som ikke er som andre fedre, men jeg er alt i alt veldig stolt av faren min og hvordan han har greid livet sitt med sine utfordringer.  

Anonymkode: bd6f0...3e6

[AnonymBruker]

Moren min var ikke veldig skarp, og det er ikke jeg heller, men har et talent som overskygger dette.

jeg måtte tilgi moren min og gå videre, akseptere at barndommen min var sånn den var. Nå har jeg bare pappa som alltid har vært lite omsorgsfull. Nå må jeg støtte han emosjonellt selv om han aldri wn eneste gang har sagt han er glad i meg. Man vokser opp og må være voksen når de voksne i livet ditt faller fra og blir gamle. Stå sterkt og støtt ts, ta vare på deg elv og bygg deg opp selv om faren din svikta deg. Moren din var der ihvertfall.

Anonymkode: e5e14...33f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Håper på å høre fra noen som har levd med noe lignende... 

Min mamma er en veldig intelligent dame. Hun var "uheldig" og ble gravid med en som viste seg å ha en form for autisme. Sannsynligvis Asbergers. Er klar over at de med Asbergers ofte kan være veldig skoleflinke. Men min pappa er ikke det. Mamma gifta seg for å unngå skammen ved å ha en lausunge. De var ikke en gang kjærester før de gifta seg. Dette er 40 år siden snart. De har aldri hatt et normalt ekteskap med klemming kyssing. Mamma avskyr pappa nesten når det kommer til de tingene der. De ble gift kun pga meg... 

Jeg syns det har vært så vanskelig å trist å ha en pappa som ikke kunne hjelpe meg med leksene, leke med meg på en engasjert måte eller å fortelle eventyr. Han tar ikke spøk og har ekstremt rutinemessig oppførsel. Har noen veldig få felt han er KJEMPEinteressert i. På den positive siden er han veldig snill og hjelpsom og er glad i meg. Og DET er jeg kjempe takknemlig for. Men det er vondt og tabu og ha en pappa som ikke er helt "normal". Han kan poppe ut ganske spesielle ting av og til og er så lite kunnskapsrik at jeg tviler på at han vet hva hovedstaden i Danmark er for eksempel. Han kjører bil og har jobbet i en vanlig jobb av typen praktisk arbeid hele livet. Han er flink til praktiske ting. Så utad kan han virke helt normal. Men det er til en blir kjent med han. Det er trist og vondt og si dette om min egen pappa, men jeg føler en slags skam. For eksempel når han skal snakke med svigerfamilien min. Flere som har en mor eller far som er "noe" med?  

Anonymkode: cc18e...348

Etter sakene fra media siste 2-4 årene, så har man sett at Barnevernet henter barn på sykehus, dersom en av foreldrene er psykisk utviklingshemmet eller har andre diagnoser.

Hvorfor gjorde de ikke det i deres tilfelle? 

Anonymkode: c2364...c2b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Håper på å høre fra noen som har levd med noe lignende... 

Min mamma er en veldig intelligent dame. Hun var "uheldig" og ble gravid med en som viste seg å ha en form for autisme. Sannsynligvis Asbergers. Er klar over at de med Asbergers ofte kan være veldig skoleflinke. Men min pappa er ikke det. Mamma gifta seg for å unngå skammen ved å ha en lausunge. De var ikke en gang kjærester før de gifta seg. Dette er 40 år siden snart. De har aldri hatt et normalt ekteskap med klemming kyssing. Mamma avskyr pappa nesten når det kommer til de tingene der. De ble gift kun pga meg... 

Jeg syns det har vært så vanskelig å trist å ha en pappa som ikke kunne hjelpe meg med leksene, leke med meg på en engasjert måte eller å fortelle eventyr. Han tar ikke spøk og har ekstremt rutinemessig oppførsel. Har noen veldig få felt han er KJEMPEinteressert i. På den positive siden er han veldig snill og hjelpsom og er glad i meg. Og DET er jeg kjempe takknemlig for. Men det er vondt og tabu og ha en pappa som ikke er helt "normal". Han kan poppe ut ganske spesielle ting av og til og er så lite kunnskapsrik at jeg tviler på at han vet hva hovedstaden i Danmark er for eksempel. Han kjører bil og har jobbet i en vanlig jobb av typen praktisk arbeid hele livet. Han er flink til praktiske ting. Så utad kan han virke helt normal. Men det er til en blir kjent med han. Det er trist og vondt og si dette om min egen pappa, men jeg føler en slags skam. For eksempel når han skal snakke med svigerfamilien min. Flere som har en mor eller far som er "noe" med?  

Anonymkode: cc18e...348

Man er ikke tilbakestående om man har Aspergers. I alle dager...

Anonymkode: f95e1...395

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Etter sakene fra media siste 2-4 årene, så har man sett at Barnevernet henter barn på sykehus, dersom en av foreldrene er psykisk utviklingshemmet eller har andre diagnoser.

Hvorfor gjorde de ikke det i deres tilfelle? 

Anonymkode: c2364...c2b

Heldigvis ser de mer på funksjonsnivået enn diagnoser. Det finnes et drøss med mennesker som ikke forteller at de har diagnoser. De har diagnoser på ting som plager dem selv, men som ikke er synlig for andre rundt

Anonymkode: f95e1...395

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du TS? 

Jeg har to foreldre som i dag ville fått diagnosen mild psykisk utviklingshemming. I hvert fall er de «enklere» enn andre. Allerede da jeg var 11-12 år var jeg vokst forbi dem kognitivt. 

Jeg har alltid klart meg alene rett og slett. Helt siden jeg var veldig liten. Det er ingen støtte/oppfølging fra dem og man blir liksom forelderen til foreldrene. Det går greit i hverdagen egentlig, men jeg merker det er ekstra tøft f.eks dersom jeg føler meg motløs og hadde trengt råd eller støtte i livet. Da har jeg ingen «kloke hoder» å lene meg på. Man kan heller ikke diskutere f.eks utdanning eller politikk med de, og de er heller ikke i jobb. 

Selv har jeg universitetsutdannelse (mastergrad), god jobb, er gift og har egne barn. Basert på IQ-tester er jeg godt over gjennomsnittet og jeg tror det er derfor jeg alltid har følt meg så utenfor i familien. Det er veldig tøft til tider. Jeg opptrer som verge og støttekontakt for egne foreldre.

Men jeg har akseptert det. Sånn er det bare. Jeg får ikke endret livet mitt, barndommen min eller hvilke foreldre jeg fikk. Det ble slik og jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Men det tok mange år for å komme hit! Mye fortvilelse, sinne og bitterhet. Først og fremst måtte jeg jo innse ovenfor meg selv at de faktisk er slik. Men aksepten kom med tiden. Man får heller sette pris på det man har! I det minste vet jeg at de er glade i meg og gjør sitt beste  

Anonymkode: ba1cf...15c

[AnonymBruker]

Ja. Det er noe med dem, men jeg vet ikke hva. Den ene er hva jeg vil definere som en mobber og den andre har tatt mobberen i forsvar hele tiden.

Anonymkode: a32f2...e34

[AnonymBruker]

Har en psykopat sexfiksert foresatt og en med depresjon og angst. Altså psykisk syke. Syns ikke faren din høres så ille ut... 

Anonymkode: a2d95...7fa

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du TS? 

Jeg har to foreldre som i dag ville fått diagnosen mild psykisk utviklingshemming. I hvert fall er de «enklere» enn andre. Allerede da jeg var 11-12 år var jeg vokst forbi dem kognitivt. 

Jeg har alltid klart meg alene rett og slett. Helt siden jeg var veldig liten. Det er ingen støtte/oppfølging fra dem og man blir liksom forelderen til foreldrene. Det går greit i hverdagen egentlig, men jeg merker det er ekstra tøft f.eks dersom jeg føler meg motløs og hadde trengt råd eller støtte i livet. Da har jeg ingen «kloke hoder» å lene meg på. Man kan heller ikke diskutere f.eks utdanning eller politikk med de, og de er heller ikke i jobb. 

Selv har jeg universitetsutdannelse (mastergrad), god jobb, er gift og har egne barn. Basert på IQ-tester er jeg godt over gjennomsnittet og jeg tror det er derfor jeg alltid har følt meg så utenfor i familien. Det er veldig tøft til tider. Jeg opptrer som verge og støttekontakt for egne foreldre.

Men jeg har akseptert det. Sånn er det bare. Jeg får ikke endret livet mitt, barndommen min eller hvilke foreldre jeg fikk. Det ble slik og jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Men det tok mange år for å komme hit! Mye fortvilelse, sinne og bitterhet. Først og fremst måtte jeg jo innse ovenfor meg selv at de faktisk er slik. Men aksepten kom med tiden. Man får heller sette pris på det man har! I det minste vet jeg at de er glade i meg og gjør sitt beste  

Anonymkode: ba1cf...15c

Hva er det foreldrene dine snakker om med hverandre? Hva snakker du om med dem?

Anonymkode: c09f6...3a3

[AnonymBruker]

Jeg har ikke det selv, men foreldrene mine hadde aldri noe godt ekteskap, heldigvis skilte de seg når jeg  var 4. Har et godt forhold til de begge to, men glad de ikke kastet bort livet for å være sammen pga meg. 

Får vondt av deg, sender deg en stor klem <3 

Anonymkode: 1e319...7dd

[sofie777]

Tråden er ryddet for brukerdebatt

sofie777, mod

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har en psykopat sexfiksert foresatt og en med depresjon og angst. Altså psykisk syke. Syns ikke faren din høres så ille ut... 

Anonymkode: a2d95...7fa

Huff, så ekkelt! 😳😮

Anonymkode: c2364...c2b

[WubWub]

Nei, foreldrene mine er/var langt over snittet intelligent. De lå/ligger garantert i det øvre kognitive sjiktet