Vet ikke om jeg dreper min egen lykke eller om jeg faktisk bare er utrolig fornuftig..

[AnonymBruker]

Jeg tror vi er i forskjellige faser i livet. Altså, sjelen vår har forskjellige kapitler og overgang fra kapittel til noe annet er ganske tøff prosess. Jeg er 26.

Det handler om hvordan jeg skal se på livet og hva jeg skal tro på. 

Da jeg var barn og ut tenårene trodde jeg ikke på noe. Da trodde jeg bare at jeg var noe helt spesielt, at foreldrene mine var unike og at min slekt var helt unik. Dette har sikkert med barns ego å gjøre. De fleste barn tror nok og lærer vel og at de er spesielle. Når noen døde var det trist, men Var man død så var man død. Det var lett å tro at ting vil skje automatisk. Altså, når jeg er så og så gammel vil ha barn og har utdannelse og er etablert. Men slik skjer jo ikke av seg selv, finner man ut mens man vokser til. 

Så kom sent tenårene og 20 årene. Og jeg siktet mot studier. Ville gjøre det folk på min slder gjør. Jeg trodde det eksisterte ting mellom himmel og jord. Jeg var sikker på at vi lever flere liv og at vi har livsoppgaver. Men jeg har aldri trodd på jesus og de greiene og syntes folk med tro, uansett religion bare var teit. Jeg tenkte at sjebnen hadde gode utsikter for meg. Jeg bekymret meg egentlig ikke så mye. Det jeg bekymret meg over var om jeg ville klare studiene og skole tok mer og mer av tiden min. Jeg, som alle andre har jo gjort mine feil. Jeg har jo også opplevd mine vonde ting. Som f.eks overgrep fra en tillitsperson, sett at mamma også har gjort store feil. "When you realise that your parents are not heroes" sier et ordtak  mobbing har jeg også opplevd, men ikke av verste sort. Jeg trodde det eksisterte en "the one". Den ene som er ment for deg, vil uansett finne deg. Men hvem har sagt at man faktisk  må finne en livspartner? 

Jeg trodde på bønner, at det er noe som hjelper meg. Og at det faktisk er mulig å være klarsynt.

Så nå, virker det som jeg er på vei inn i en ny. Og det har vart en stund. Jeg begynner å tvile på ting, men i min alder føler jeg det er på tide å finne seg selv og jeg bøir i perioder stresset og er redd jeg ender opp både alene, ensom og misslykket i karrieren. Jeg velger å ikke lenger tro på at noe mellom himmel og jord eksisterer. Jeg tror ikke st "the one" finnes. Folk har jo opplevd forelskelse også i 60 årene og jeg synes det er litt deprimerende at han jeg evt skulle forelske meg i og bli sammen med nå, mest sannsynlig ikke er min siste forelskelse. Og at det ikke er noen mening med forelskelse, men at det er en psykisk tilstand, styrt av stoffer i hjernen og hormoner. Noe så kjedlig altså...

Mamma sier hun synes jeg virker mer negativ, men mulig jeg bare er realist? Men det er utrolig kjedelig. Når hun har sagt at jeg kan sende ut gode energier, be en bønn for meg selv og sende ut, så sa jeg at jeg ikke lenger tror på bønner. Jeg vet ikke om jeg kan være på vei inn i en ny depresjon eller hva det er. Men er det noen her som har samme erfaring? 

Anonymkode: bbea1...4ef