Har flytta ut - alt jeg vil er å flytte hjem igjen

[AnonymBruker]

Jeg er en 23 år gammel jente som flytta ut fra barndomshjemmet og fra familien for ca. 2 måneder siden. Jeg bor enda i samme by som dem, bare i en annen bydel. Jeg flytta ut rett og slett fordi jeg starta å studere i år, og ville få en helt ny start. Jeg er klar over at det absolutt var på tide at jeg flytta ut, mtp. at jeg er 23 år - og det var også en av de store grunnene til at jeg valgte det. Jeg vil jo som andre lære meg å være selvstendig, både når det kommer til middag, husarbeid, regninger og andre ting. Jeg valgte å flytte ut på eget intinativ, jeg ble ikke presset til det - og hadde valget og heller bo hjemme og spare penger mens jeg studerer.

Jeg trodde ikke det skulle bli tungt å flytte ut. Men herregud, som jeg savner alt med hjemmet mitt, familien min.. Tanken på at jeg aldri skal bo der igjen KNUSER meg! Her litt av grunnene til at jeg har det tungt..

1. Det er utrolig (!) tragisk å våkne opp alene. Helt stille i leiligheta. Alle lys av. Mørkt. Ikke en lyd. Jeg er vant til å sitte med fin utsikt og spise frokosten, prate med mamma, ha det hyggelig. Nå er jeg helt alene i en liten leilighet, ser rett i husveggen til naboen, og alt jeg hører er TV-en. Syntes det er like trist å legge seg - uten en lyd.

2. Hjemme var det alltid mye som skjedde. Besøk inn og ut. Prat med dem som var der. Nå ser jeg så og si kun meg selv, med mindre jeg drar på skolen, jobb, butikk, eller inviterer noen hjem selv. Og det er jo greit det. Jeg er mye på skolen og jobb, så er ikke sånn at jeg sitter inne hele dagen. Men jeg savner det at det er noen der, uten at jeg må ta intinativ til det selv. At det er noe som skjer i bakgrunnen, selv om jeg ikke alltid er med på det selv. Jeg savner at det er LIV rundt meg! 

3. Leiligheta er utrolig lytt! Når jeg ligger inne på soverommet mitt (som er det verste rommet) kan jeg høre samtalene husverten og hans familie har der oppe. Jeg kan høre alt de snakker om! Og når de kommer ned (de har kun vaskerom der nede) kan jeg høre nærmest hver minste bevegelse fra dem. I stua mi er det enda bedre isolert og dermed ikke like lytt, men der kan jeg høre dem nyse og sånn..

4. Siden det er så lytt, føler jeg nesten jeg har "invadert" en annen familie sitt privatliv. Jeg bor i deres hus. Jeg kan høre samtalene deres. Og de kan sikkert høre meg like godt! Jeg føler jeg aldri kan føle meg hjemme i en leilighet der jeg kan høre andre så godt. Jeg er en privat person, og liker at det jeg sier ikke blir hørt av andre. Tanken på at de muligens hører meg da jeg sitter på do er lite gledelig. Og om jeg en gang i fremtiden får gutter over, kommer jo de til å høre hver minste lyd fra soverommet?! Er det vanlig at det er så lytt i leiligheter? Eller finnes det håp, at det kan bli mer stille i en annen leilighet..?

5. Savner mamma! Jeg er tidenes mammadalt. Er vant til å ha henne rundt meg hver dag, og mulighet til å prate med henne. Ja, jeg savner henne rett og slett veldig mye. Og det er jo litt småtragisk i seg selv. Burde ikke jeg, som 23-åring, være over dette stadiet?!

 

Jeg vet ikke hvordan dette skal gå.. Som dere ser, er det mye jeg sliter med. Hovedsakelig at jeg savner de der hjemme, jeg savner privatlivet jeg hadde, jeg savner følelsen av å føle at dette er MITT hjem, her kan jeg slappe av 100%. Jeg savner at det er lyder annet enn TV-en. Jeg savner at jeg ikke hørte fremmedes samtaler mens jeg ligger i senga mi og prøver å sove/slappe av/se på TV. Jeg savner å føle meg hjemme.

 

Så er det jo dette da.. Jeg kan jo ikke flytte hjem igjen! Jeg er jo 23 år, og det er på tide at jeg lærer meg å leve selvstendig. Men er det noen som har noe tips her? Hva syntes dere jeg bør gjøre? Kollektiv er utelukka, det må evt. skje da jeg finner noen venner som vil flytte i kollektiv (og det kommer neppe til å skje på minst ett år). Jeg vet ikke om jeg klarer å bo i den leiligheta ihvertfall :-( Er så utrolig ekkelt at det er så lytt. Kan jo aldri føles som et hjem for meg da jeg overhører samtalene deres, inni min egen leiliget. 

Anonymkode: 909cc...0d5

[AnonymBruker]

Så klart du kan flytte hjem igjen! Så sant familien syns det er greit, hvorfor ikke? Kanskje du enda ikke er klar for å bo alene, og nå vet du hvertfall hvordan du ikke ønsker å bo. Det er verdifulle erfaringer og god innsikt å ta med seg videre. 

 

Anonymkode: 715f7...2e3

[AnonymBruker]

9 minutes ago, AnonymBruker said:

Så klart du kan flytte hjem igjen! Så sant familien syns det er greit, hvorfor ikke? Kanskje du enda ikke er klar for å bo alene, og nå vet du hvertfall hvordan du ikke ønsker å bo. Det er verdifulle erfaringer og god innsikt å ta med seg videre. 

 

Anonymkode: 715f7...2e3

enig

Anonymkode: 5a453...89a

[Gjest nuva]

.

Endret 24. oktober 2017 av nuva

[AnonymBruker]

Takk for svar, folkens! :-) hadde ikke forventet forståelse fra dere, men det var virkelig fint kjente jeg. 

Ja, har lov til å flytte hjem igjen hvis jeg vil. Jeg går et ganske hardt studie, og må jobbe 2 ganger i uka ca. for å ha nok til regninger og alt annet. Dette går utover skolearbeidet, noe mamma ser - og hun ga meg senest igår tilbudet om å flytte hjem så jeg slipper å jobbe så mye.

Tror det at jeg hører dem så godt er en ganske stor del av problemet.. syntes bare det er så ekkelt. Føler jeg bor nedi kjellern demmes uten noe dør imellom liksom. Fikk nesten mindre privatliv enn jeg hadde hjemme (satt på spissen)

Anonymkode: 909cc...0d5

[AnonymBruker]

Hvis jeg flytter hjem igjen, når skal jeg da bli selvstendig? Jeg blir ensom og føler meg "bortkommen" i min nye leilighet, savner mamma - men alt det der vil jo skje om igjen neste gang jeg da flytter hjemmefra? Jeg er 23 år, fyller 24 i februar. Jeg KAN jo ikke fortsette å bo hjemme, det er ikke sosialt akseptabelt. Folk vil jo se rart på meg når jeg sier det :-(

Anonymkode: 909cc...0d5

[AnonymBruker]

Synes du burde flytte hjem igjen, og ikke tenke så mye på hva hva du tror andre mener om det. Gjør det som føles rett for deg. Du kan jo lage mat, gjøre husarbeid og betale egne regninger selv om du bor hjemme hos foreldrene dine. Jeg synes det er fornuftig å bo hjemme hvis man studerer i samme by. Både du og lånekassa sparer penger på det.

Anonymkode: cdddf...a0b

[AnonymBruker]

Selvsagt kan du flytte hjem igjen. Gjør du det er ikke fordi du ikke klarer deg alene, men fordi du er glad i familien din og ønsker å bo med dem. Ikke noe rart i det.

Går du for lenge og kjenner på ensomheten og stillheten kan det i verste fall gi irreversible konsekvenser på din psyke. Eller at du i ren desperasjon slipper inn en mann som ødelegger deg psykisk og fysisk. Onde menn er eksperter på å plukke ut sårbare jenter de kan ødelegge.

Flytt hjem med god samvittighet.

Anonymkode: ebcce...f9c

[AnonymBruker]

39 minutes ago, AnonymBruker said:

Hvis jeg flytter hjem igjen, når skal jeg da bli selvstendig? Jeg blir ensom og føler meg "bortkommen" i min nye leilighet, savner mamma - men alt det der vil jo skje om igjen neste gang jeg da flytter hjemmefra? Jeg er 23 år, fyller 24 i februar. Jeg KAN jo ikke fortsette å bo hjemme, det er ikke sosialt akseptabelt. Folk vil jo se rart på meg når jeg sier det :-(

Anonymkode: 909cc...0d5

Du kan jo ha en avtale om at du bor hjemme til du er ferdig med å studere? Hva andre måtte mene om dette er deres problem og ikke ditt. Og helt ærlig har ingen noe de skulle ha sagt. 

Selv om du bor hjemme så kan du gjøre ditt for å forberede deg til den dagen du flytter ut igjen. Det er jo ingenting i veien for å sette deg inn i familiens økonomiske system med regninger, hvilke regninger som kommer, hva slags mat og andre produkter pengene går til feks. Det er mulig å lære å bli selvstendig til en viss grad hjemme også. Feks ha fast dag der du lager maten, eller gjør rent og rydder. Så har du litt å bygge på dersom du en dag blir samboer og evt får barn. 

Anonymkode: 715f7...2e3

[atropos]

Hva med å flytte i kollektiv med noen venner? Å bo i sokkelleilighet er deprimerende i seg selv, og jeg skjønner godt at du sliter med stillheten og ensomhet... 

[AnonymBruker]

Flytt hjem du

Skole er viktig å fulføre.

Anonymkode: 5a453...89a

[Morpheus]

Når du har vært en så uselvstendig mammadalt. Er det virkelig på høy tid at du kommer deg vekk. Hvis ikke nå. Så blir det mye vanskeligere og kanskje umulig senere.

Du kan skylde på henne for at hun har gjort deg slik. Men nå må du starte på voksenlivet og stå på egne ben. Ikke være en dott og mammadalt hele livet.

Det er slik det er å forlate redet. Det skal være tøft de første årene. Det vil du virkelig ha til gode senere i livet. Lære om øko okonomi ogrydde opp i dine egne problemer. Ikke ha foreldre som syr ting oppunder armene på deg. 

Kunne skrevet masse om det. Men tror du forstår bedre etter at du hat sett denne og lyttet til teksten. Låta starter på tidspunkt 4:25 i denne videoen:

 

 

[AnonymBruker]

2 minutes ago, Morpheus said:

Når du har vært en så uselvstendig mammadalt. Er det virkelig på høy tid at du kommer deg vekk. Hvis ikke nå. Så blir det mye vanskeligere og kanskje umulig senere.

Du kan skylde på henne for at hun har gjort deg slik. Men nå må du starte på voksenlivet og stå på egne ben. Ikke være en dott og mammadalt hele livet.

Det er slik det er å forlate redet. Det skal være tøft de første årene. Det vil du virkelig ha til gode senere i livet. Lære om øko okonomi ogrydde opp i dine egne problemer. Ikke ha foreldre som syr ting oppunder armene på deg. 

Kunne skrevet masse om det. Men tror du forstår bedre etter at du hat sett denne og lyttet til teksten. Låta starter på tidspunkt 4:25 i denne videoen:

 

 

Rapportert.

Anonymkode: 5a453...89a

[Gjest Lexie Grey]

16 minutter siden, Morpheus skrev:

Når du har vært en så uselvstendig mammadalt. Er det virkelig på høy tid at du kommer deg vekk. Hvis ikke nå. Så blir det mye vanskeligere og kanskje umulig senere.

Du kan skylde på henne for at hun har gjort deg slik. Men nå må du starte på voksenlivet og stå på egne ben. Ikke være en dott og mammadalt hele livet.

Det er slik det er å forlate redet. Det skal være tøft de første årene. Det vil du virkelig ha til gode senere i livet. Lære om øko okonomi ogrydde opp i dine egne problemer. Ikke ha foreldre som syr ting oppunder armene på deg. 

Kunne skrevet masse om det. Men tror du forstår bedre etter at du hat sett denne og lyttet til teksten. Låta starter på tidspunkt 4:25 i denne videoen:

 

 

Jeg synes det er fint at man har knyttet et sterkt bånd til familien sin jeg, det forholdet mellom mor og datter er noe helt spesielt. Hun virker iallfall som ei selvstendig jente som også kan oppføre seg, det er det ikke alle som har lært.

[AnonymBruker]

Flytt hjem du  så får du heller bidra hjemme, hvis du ikke har gjort det før.

Hadde bodd hjemme hos foreldrene mine om jeg hadde hatt muligheten. 

Anonymkode: 28c32...4ce

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg flytter hjem igjen, når skal jeg da bli selvstendig? Jeg blir ensom og føler meg "bortkommen" i min nye leilighet, savner mamma - men alt det der vil jo skje om igjen neste gang jeg da flytter hjemmefra? Jeg er 23 år, fyller 24 i februar. Jeg KAN jo ikke fortsette å bo hjemme, det er ikke sosialt akseptabelt. Folk vil jo se rart på meg når jeg sier det :-(

Anonymkode: 909cc...0d5

Drit i denne negativebedreviteren ts.

Anonymkode: 45a2c...c55

[HederaHelix]

Jeg ville i alle fall lett etter en ny leilighet, den du bor i nå høres ikke bra ut. Jeg tror at det er viktig å ha fine eller koselige omgivelser rundt seg, for humørets skyld. 

[Arabella]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rapportert.

Anonymkode: 5a453...89a

Hvorfor i all verden har du rapportert denne? Jeg synes Torgersen synger om noe meget fornuftig. 

Endret 17. oktober 2017 av Arabella
Tastaturet er lunefullt.

[AnonymBruker]

Det trenger ikke nødvendigvis være noe feil med å bo hjemme (hos foreldre) når man studerer og/eller er forholdsvis ung, det kan man jo spare litt på, dersom dette er noe foreldrene godta, og man ikke bruker dem som hushjelp (Man bør uansett leve et relativt selvstendig liv, også selv om man bor hjemme, med jobb/studier/aktiviteter etc.). 

Men, jeg syntes ikke nødvendigvis at du skal flytte hjem igjen uten å tenke litt på det. Selv om savn er naturlig, så antar jeg ønsket om å bo for deg selv kom fra et sted? Hva tenkte du for noen måneder siden når du ønsket å flytte ut? Hva tente du for et halvt år siden? Gå tilbake, og kjenn på det du følte før du flyttet ut

Dette handler heller ikke nødvendigvis bare om at du har flyttet ut. Slik du beskriver det, så høres det ut som du bor i noen form for sokkelleilighet i en annen bolig? Det fører ikke nødvendigvis til følelsen av å bo "for seg selv", for som du sier - man får følelsen av å bo i noen andres hjem hvis det ikke er lydisolert godt nok. Det kan hende det er lurt at du flytter til et sted som føles litt mer "ditt", der du ikke trenger å høre på husets familie sine eskapader  Vurder også å flytte sammen med noen du kjenner, mange syntes det er stusselig å bo alene. Kanskje kollektiv er en mulighet for deg? Sjekk også mulighetene for å leie bolig fra samskipnaden der du studerer - dette er potensielt kostnadsreduserende og man vil eventuelt også kunne få tildelt en hybeldublett eller lignende, der man deler bad og kjøkken med en annen. Man vil typisk også bo i en studentblokk, slik at man ikke bor alene, men sammen med mange andre i samme situasjon som en selv. Å flytte ut betyr ikke at du behøver å bo helt alene

 

Anonymkode: 939ce...521

[AnonymBruker]

Hva ned å flytte til en annen leilighet der du ikke er så tett på utleierne? Du er voksen, å flytte hjem igjen er ganske barnslig.

Anonymkode: 9ed28...c99