Blir snakket ned, har slitt med sosial angst

[AnonymBruker]

I tenårene utviklet jeg sosial angst. Klarte ikke spise i kantinen på skolen, var redd for å si noe fordi jeg antok det jeg hadde å si ikke var bra nok, rødmet, unngikk sosiale situasjoner osv osv..  

Jeg har alltid lurt på hvorfor det har blitt sånn og det er sikkert mange faktorer. 

Men hvor mye har oppdragelsen å si? Når min mor ble sint og lei fikk jeg beskjed om å skamme meg for det jeg hadde gjort osv. Og vi kunne sitte rundt middagen, jeg kunne fortelle noe fra skolen, og i det sekund jeg var ferdig kunne min far si til min mor "har du snakket med naboen om den gressklipperen?" Ingen bekreftelse eller annerkjennelse altså (det med gressklipperen var bare er eksempel). De snakker mye om seg selv og hverandre og skryter en del av seg selv. Spør lite hva jeg styrer med. Hvis de spør er det underliggende kritikk av alt fra ting som ikke er pusset opp, at jobben ikke er bra nok osv. 

I voksen alder har det også vært vanskelig . De er veldig ressurssterke og hyggelige, men jeg opplever stadig stikk og å bli snakket ned eller sammenlignet med andre . Det kommer på en usynlig måte, lurt inn i samtalen, og først nå etter mange år klarer jeg se det.

Og i mange år har jeg følt at jeg må vise meg fra min beste side når jeg er hos de. Alt må være tipp topp, jeg klarer ikke slappe av i samtaler. For det kan komme stikk og latterliggjøring  ut av intet. Jeg klarer ikke være meg selv for det er ikke godt nok for de. I hvertfall er det hva jeg føler. 

Og nå har jeg tenkt på om det kan være en av grunnene til at jeg har hatt sosial angst og generelt er tilbaketrukket i sosiale settinger?

Anonymkode: 385ee...3ad

[AnonymBruker]

Oppveksten din har selvfølgelig preget deg til å bli den du er i dag, på godt og vondt. Det er naturlig, men heller ikke særlig nyttig å dvele på den, fordi du får ikke gjort noe med den uansett. 

Det høres ut som om du kan trenge hjelp til å komme deg ut av ditt eget hode, for det høres slitsomt ut å ha det sånn du har det.

Anonymkode: 46df2...167

[AnonymBruker]

Vet hvordan det er...  
Du er et bra menneske uansett hva de sier og gjør.

Anonymkode: 9f554...a89

[AnonymBruker]

Hei! Kjenner meg igjen. Det er vanskelig å sette fingern på akkurat hva som har gjort at jeg hater meg selv så inderlig, nå som jeg endelig har rundet tretti og burde være trygg på meg selv. Men jeg har innsett at jeg har en innmari merkelig familie, både foreldre og besteforeldre, null kjærlighet og null forståelse, kun evige hint om alle andre og hvor flinke de er i forhold til meg, og hvor vakre alle andre er. Så jeg ser jo hvor det kommer fra, men jeg tror at om man er bevisst at det er dette som blant annet har skapt problemer med selvfølelsen og synet på seg selv, så kan det forhåpentligvis jobbes med. Det er iallefall min plan. Litt mindre kontakt med familie, litt mere bearbeidelse og ivaretakelse av meg selv. Det er aldri for seint å kontakte psykolog! 

Anonymkode: b1e4a...0ef