Føler svigermor går bak ryggen på sin sønn

[AnonymBruker]

For 3 år siden ble vi sammen og begynte å rydde i hans problemer. Det har vært mye og hard arbeid over lang tid! Når svigers er med sin sønn så skryter de av han til han, så fort jeg er alene med de så skal de sjekke hvordan det egentlig går. Og jeg blir like satt ut hver gang av alle spørsmålene og "han har jo gjort det dårlig før" lignende. "Hvordan går det egentlig med ditt og datt" eller "vet du at han skylder meg slik og sånn." Det han skylder moren sin var pga et lån som var over et år før min tid. Han har betalt ned gjeld i tre år, stilt opp for familien hver helg og ferier i 3 år, han inviterer de ofte til oss, generelt er hverdagen en helt ny! Og likevel så føles det som om de holder han igjen. Han gjorde feil i et år av livet sitt hvor han var sterkt deprimert og mistet jobben. Ryddingen i 3 år har liksom ikke noe å si, 3 år hvor ting bare har klatret oppover hjelper ikke. De tviler på han for en minste ting!

Jeg fikk igjen en lang melding av svigermor hvor hun lurer på om ditt og datt er i orden, hun forklarer at han har vært dårlig på det før og spør heller meg enn han. Så jeg sa nå at det får du spørre din sønn om, han har styringa. 

Var det fælt av meg å avskrive sånn? Altså de stiller meg spørsmål hver eneste gang jeg er alene med de. Og jeg har full oversikt over alt, men når de skryter av han ellers så burde de jo gi han litt mer tillit nå enn før? 

Anonymkode: 0d719...407

[AnonymBruker]

Er sikkert pga slik oppførsel hun driver med, tar styringen på det viset som er årsaken til at han aldri har lært seg å ha orden i sysakene selv.

 

Anonymkode: f0927...a89

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er sikkert pga slik oppførsel hun driver med, tar styringen på det viset som er årsaken til at han aldri har lært seg å ha orden i sysakene selv.

 

Anonymkode: f0927...a89

Han har ikke gjort feil før han ble deprimert, og heller ikke de siste 3 årene. Så hun har kun det året han var langt nede å vise til.

I starten av forholdet ble jeg overrasket med å se henne kikkende inn stuevinduet etter han i stedet for å vente på at han svarte på ringeklokka.

Anonymkode: 0d719...407

[AnonymBruker]

Tidligere i livet, barndommen og alt så har han gjort det bra på skolen og i sport osv. Eneste jeg kjenner med 6'ere i alle fag på vitnemålet. Han fikk liksom ikke lov til å ha en nedtur i livet og nå glemmes det aldri føler jeg.

Anonymkode: 0d719...407

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har ikke gjort feil før han ble deprimert, og heller ikke de siste 3 årene. Så hun har kun det året han var langt nede å vise til.

I starten av forholdet ble jeg overrasket med å se henne kikkende inn stuevinduet etter han i stedet for å vente på at han svarte på ringeklokka.

Anonymkode: 0d719...407

Det er visst hos henne problemet ligger. Virkelig bare å se mellom fingrene mtp på hennes oppførsel. Jeg vil tro depresjonen og episoden som medførte stort økonomisk og karriæremessig tap, var en vanskelig påkjenning for henne som mor. Nå er hun blitt patologisk overbeskyttende som grenser til motvirkende hensikt i å avverge slikt igjen. Hun er sikkert ikke bevisst i at slik kommunikasjon av ,liten tillit til, og pirking, kan være skadelig, og forsterke håpløsfølelse og hindre ansvarsfølelse og planmessighet hos sønnen. 

En annen ting kan være at det har vært en uheldig emosjonell relasjon mellom sønn og mor til å begynne med, som kan ha gjort han sårbar for det som skjedde. 

Hun "utagerer" på deg istedet (en forsvarsmekanisme). Dette fordi hun er bekymret for sønnen, kanskje for å skåne han óg og ikke utløse noe nytt, kan være en mulighet. 

Mange gjør slikt, et dårlig eksempel men: blir sinna og frustret på jobb, går hjem og "tømmer"/kjeftesmeller på kona.

snakk med svigermor i stedet

Anonymkode: 7de96...743

[AnonymBruker]

Jeg har snakket og snakket alle gangene hun har tatt opp ting tidligere. Kan snakke om det som har skjedd og har vært tusenvis av ganger. Oftest når han ikke er i rommet, samt ting kommer ut når hun har drukket. 

Jeg forteller jo til han hver gang senere hv hun har sagt, da føler han på dette med tillit og lurer fælt på hvorfor de ikke spør han. Så nå tok jeg meg i det og ba hun spørre sin sønn i stedet.

Han har rettet opp sine feil daglig, ukentlig i 3 år. Når skal det være nok liksom.

Anonymkode: 0d719...407

[AnonymBruker]

Det jeg mener med å snakke med svigermor er å spørre hvordan hun føler seg oppi alt dette, kansje hun blir mer bevisst på at problemet sitter i henne. Egentli er dette terapi-mat. Du kan jo evt foreslå det for henne. Si at du synes det påvirker deg og sønnen sånn som hun framstår, og si det ser ut som for deg sånn helt objektivt,at hun ikke har det helt bra osv.

Anonymkode: 7de96...743