Redd ved leggetid. Argh!!!

[GodtNok]

Dette har ikke vært er problem før. Nå er han 8 år og har blitt redd for alt mulig. Inkludert å legge seg alene på rommet sitt. Dette har gått fint siden han var baby. Jeg syns det er helt uutholdelig å skulle sitte på rommet i evigheter til han sovner. Det er helt jævlig. Jeg er så lei og frustrert. Plutselig er alt blitt så skummelt. Gå alene til skolen, dra på besøk. Sånn har det ikke vært før. Hva gjør man? Har snakka med lærer, men det er ingen råd derfra... Argh!!!

[Minlillesky]

Har du spurt barnet om hvorfor han er redd for alt sånn plutselig?  

[GodtNok]

Å ja. Etter mange vikarierende grunner som viste seg å ikke være noe, sier han at han er redd det skal skje noe. Han er redd for at noen skal komme, at han ikke er helt alene. Han er også redd for at noe skal skje med meg og pappaen når vi ikke er i samme rom. Det har han begynt å være redd for når han skal på skolen også. Det er kvelds-opplegget som plager meg mest med det hele nå. Er helt låst, liksom. Men er jo fælt at han er redd også...

[Gjest NotNaomi]

Han begynner å tenke mer,og skjønne mer. Det er ikke uvanlig at barn i den alderen begynner å bli redde for døden,for å miste andre osv.

Syns du det er så ille å sitte på rommet hans en stund på kveldene? Du virker rimelig oppgitt.

[AnonymBruker]

Barn har jo slike perioder. Reagerer mer på dine tanker rundt dette og at du synes det er så jævlig å stille litt ekstra opp for barnet ditt når han trenger deg i denne perioden. Livet er farlig, det tar jo livet av deg så kan godt forstå at når gutten din reflekterer mer over saker og ting og at han er mer engstelig og redd.

Anonymkode: b42fd...6b4

[GodtNok]

Jeg er nok litt oppgitt. Jeg har lange dager, er som regel alene med barna. Når yngstemann har lagt seg vil jeg gjerne rydde på kjøkkenet, ha litt rolig tid, være sammen med de eldre ungene etc. Det tar lang tid, og kvelden bare forsvinner. Det er uvant å gå den veien, liksom...

[Pysa]

Hva med å sette på en hyggelig lydbok? Spør på biblioteket om noe som handler om trygge temaer. 

[AnonymBruker]

Det er helt normalt. Hvis du tar deg god tid til han og tar følelsene hans på alvor, kan det hende det går fortere over. 

Anonymkode: f9c59...0db

[Sirah]

Er rommet hans nærme nok fellesarealene til at han hører dere om døren står oppe? Så vet han at dere er der og at dere hører han om det er noe? 

[Minlillelykke]

Se på det som kvalitetstid. Vår på to føler seg også tryggere om vi er sammen med han til han sovner. For vår del er dette kjempe viktig, at han skal føle seg trygg. Det tar rundt 10-15 hver kveld, helt holdbart.

[Minlillesky]

Hadde det hjulpet for han om dere hadde lyset på rommet hans på etter sengetid, og så kan du eller far skru det av når dere legger dere? Men ha døren på gløtt, så han får litt lys inn ?  Det kan hjelpe for en periode. Det er helt normalt å bli engstelig og redd i den alderen, de vokser og det er mye som skjer i hodet, og ellers i livet for dem.

Ser du har pratet med han, men har du tatt deg tid til en ordentlig prat på tomannshånd? Svarer du tilbake på det han sier? ang frykten for at noe skal skje og alt det andre osv? Gir du mye støtte og viser at du forstår han og hans følelser? Føler han at han blir trodd på? 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg VELDIG godt! Har vært gjennom akkurat det samme selv. Hun som svarer over her om kvalitetstid med toåringen har nok bare ett barn

Jeg har også bare ett, men har alltid vært alene voksen, så det kan nok sammenlignes med med din situasjon. Den kveldsstunda man har skal brukes til husarbeid av ymse slag, og helst en liten pause også, etter en lang dag med plikter. Det er særlig frustrerende når legging har gått helt fint og man har blitt vant til at man kanskje kan ta en telefonsamtale, se en halvtimes tid på TV eller lese litt når det blir ro - og så mister man det.

Jeg har en som har vært veldig av og på, gjennom flere år, i perioder må jeg sitte der og trygge. Dette har vært helt opp til 11-12 år, men følte det var verre før når barnet var mindre og krevde meg 24/7.

Tror mange som har en partner ikke føler det sånn, eller bare en annen livssituasjon. Men med en krevende jobb og alene med barn (evt partner, men med flere barn) er det ganske utmattende å gå f eks et år med bare en liten "lomme" av fri tid hver kveld. Hvis du mister den timen/halvtimen kan du bli desperat ...

Mitt råd er bare å holde ut. Si til deg selv at nå skal du sitte hos gutten og roe. Det er det du skal hver kveld. Ikke stress med å få ham over det, det funker dårlig i min erfaring. Lettere sagt enn gjort..

Anonymkode: c62b3...eaf

[Minlillelykke]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg VELDIG godt! Har vært gjennom akkurat det samme selv. Hun som svarer over her om kvalitetstid med toåringen har nok bare ett barn

Jeg har også bare ett, men har alltid vært alene voksen, så det kan nok sammenlignes med med din situasjon. Den kveldsstunda man har skal brukes til husarbeid av ymse slag, og helst en liten pause også, etter en lang dag med plikter. Det er særlig frustrerende når legging har gått helt fint og man har blitt vant til at man kanskje kan ta en telefonsamtale, se en halvtimes tid på TV eller lese litt når det blir ro - og så mister man det.

Jeg har en som har vært veldig av og på, gjennom flere år, i perioder må jeg sitte der og trygge. Dette har vært helt opp til 11-12 år, men følte det var verre før når barnet var mindre og krevde meg 24/7.

Tror mange som har en partner ikke føler det sånn, eller bare en annen livssituasjon. Men med en krevende jobb og alene med barn (evt partner, men med flere barn) er det ganske utmattende å gå f eks et år med bare en liten "lomme" av fri tid hver kveld. Hvis du mister den timen/halvtimen kan du bli desperat ...

Mitt råd er bare å holde ut. Si til deg selv at nå skal du sitte hos gutten og roe. Det er det du skal hver kveld. Ikke stress med å få ham over det, det funker dårlig i min erfaring. Lettere sagt enn gjort..

Anonymkode: c62b3...eaf

Snart to, uansett så synes jeg trygghet for barna er viktigere enn husarbeid. Barna først, huset senere. Men per nå har jeg bare ett barn ja. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Minlillelykke skrev:

Snart to, uansett så synes jeg trygghet for barna er viktigere enn husarbeid. Barna først, huset senere. Men per nå har jeg bare ett barn ja. 

Ja, det er selvsagt viktigst. Men når hverdagen er en lang rekke av gjøremål som man strever for å rekke over, er det utrolig deilig med en liten pause, eller bare tid nok til å gjøre ting sakte... 

 

Anonymkode: c62b3...eaf

[AnonymBruker]

Hallo!  Dette er helt normalt utviklinger!  De blir redd for mye når de begynne å bli 8-10 år. Plutselig får de vite at verden er litt mer skummelt en når de var små babyer.   Jeg mener virkelig at du kan enten hjelpe barnet gjennom dette med tålmodighet og støtte, eller kan du være en sur jævel og blir bare irritert og sint overfor barnet.  

Kjøp noe Ikea vegg lys (de har måner og stjerner) slik at han har svak lys på rommet hele natten, skru på lys i gangen utenfor soverommet og la døren hans stå åpen.  Nå at mine er tenåringer trenger han eldste ingenting, han sover med døren lukket.  MEN minste tenåringen trenger fortsatt lyset på i gangen og døren hans åpen.   Selvstendig som bare det på dagtid, men kvelden blir noe helt annet.  

Anonymkode: 0224d...bcb

[Arkana]

Dette høres helt normalt ut. Eldste hadde en slik periode da han var rundt 7. Han var ikke redd for å legge seg, men plutselig ville han ikke være alene hjemme lenger (han pleide å være alene i kortere perioder når jeg hentet i barnehagen, stakk innom butikken e.l.) og når han var på besøk hos andre var han bekymret for at vi ikke skulle hente ham (selv om han aldri har hatt grunn til det): Det handlet rett og slett om at livets realiteter hadde gått opp for ham, han begynte å skjønne at ting kan skje, at alle skal dø, at ikke alle er snille osv. Det handlet bare om litt tålmodighet og å gjøre ham trygg i disse situasjonene så gikk det over av seg selv. Jeg skjønner at du er lei, men han gjør jo ikke dette for å plage deg. Han trenger aksept for sine følelser, støtte og trygghet.

Endret 17. oktober 2017 av Arkana

[AnonymBruker]

Min eldste fikk denne perioden rundt 9, og topper seg for frykt for brann og innbruddstyver og pirater. 

Så vi gjorde det til en del av kveldsrutinen at barnet fikk blåse ut stearinlys, sjekke at de to dørene var låst og så brukte vi kikkert og så ut på sjøen etter mørklagte båter. Etterhvert så falt vanen bort, barnet skjønte at vi har trygge rammer og tror barnet ble for stort til å tro på pirater a la Sabeltann ved norskekysten 2017. 

Forsøk å finne frykten og gjøre noe med det. Er det mørket, gi nattlys og helt egen lommelykt ved nattbordet I tilfelle strømbrudd. Osv. 

Anonymkode: 450b8...12d