I morgen skal jeg fortelle mannen at jeg vil skilles. :-( Hjelp!

[AnonymBruker]

Synes det er på tide å gå ut av dette ekteskapet. Vi har ikke hatt sex på 7 år. Vi hadde en krise den gangen som gjorde at jeg rett og slett har mistet all lyst på han. Kunne like gjerne hatt sex med broren min... 

I begynnelsen av denne krisen vurderte jeg å gå fra han, men turte ikke å bli alene med to små barn. I tillegg, midt oppi alt dette, oppdaget jeg at jeg var gravid med tredjemann. Da var det ikke noe spørsmål en gang! Måtte bli og kjempe. Men jeg ble dypt deprimert. Etter 1,5 år skaffet jeg meg hjelp og fikk begynne på antidepressiva. Deretter fikk jeg kyssesyken, og ble aldri frisk av den, slik at jeg til slutt endte med diagnosen ME. Det har altså vært noen veldig tunge og slitsomme år. Skal sies at vi gikk 1,5 år i terapi uten at det løste problemene våre. 

Jeg har klart å bli mye bedre av sykdommen ved å ta noen grep, f.eks. via kosten, og er tilbake på jobb 3 dager i uken. 

Etter 4 år uten sex holdt jeg på og gå på veggen, og jeg stilte mannen et ultimatum. Enten skiller vi oss ellers så har vi åpent forhold slik at vi kan møte andre. Etter litt betenkningstid gikk han med på åpent forhold. De siste to årene har jeg hatt en fast elsker, slik at jeg har fått dekt behovet på det området. 

Men det er likevel noe som mangler i livet mitt. Jeg har lyst til å bo med en mann jeg også kan være kjæreste med, en jeg kan ha sex med, en jeg vil dele seng med. 

Jeg er snart 40, og jeg ser at årene bare flyr av gårde. Jeg mener både han og jeg fortjener å bli ordentlig lykkelige, og det blir vi ikke ved å fortsette dette samlivet. Selv om vi aldri krangler, er ganske gode venner og samarbeider veldig godt om barna. 

I morgen skal jeg derfor slippe bomben om at jeg ønsker skilsmisse og at vi flytter fra hverandre!! 

Men jeg er livredd! Gjør jeg det rette? Er jeg egoistisk? Hvordan vil barna våre på 6, 8 og 11 ta dette? Vil de få arr på sjelen av MITT valg?? Vil vi alle få det bedre? Eller verre?? 

Men føler samtidig at det er på tide at jeg også blir lykkelig. Og det er jeg ikke med livet jeg lever nå. Dessuten tror jeg ikke at jeg blir 100 % frisk før jeg har flyttet fra han som tapper meg for energi...

Tusen takk for at du leste! <3 

 

Anonymkode: f996d...088

[AnonymBruker]

Det blir nok tungt for barna, kanskje spesielt eldstemann (egen erfaring), men det er neppe så bra for barna å vokse opp sammen med to foreldre som ikke elsker hverandre, for det vil nok påvirke dem det og. 

Du gjør altså det eneste rette etter min mening.

Anonymkode: 16ec8...596

[AnonymBruker]

Det vil nok ikke bli spesielt kult for barna, men det er heller ikke noe bra for dem å vokse opp med en oppfattelse om at foreldre ikke skal være glade i hverandre heller. Barn får med seg mer enn man skulle tro. 

Syns du har gitt forholdet mer enn nok tid på å bli bedre. Jeg syns det er beundringsverdig at du har holdt ut så lenge. Men redningen har sikkert vært åpent forhold. Det å bo med en person uten nærkontakt i 7 år hadde jeg aldri orket. 

Anonymkode: 808a0...57e

[Gjest AnonGangerTo]

Fikk skikkelig vondt av å lese hva du har gått gjennom de siste 7 årene. All respekt til deg som har holdt ut! 

Du har min full støtte til dine planer og avgjørelsen om skilsmisse. Jeg synes du har ventet altfor lenge på å prioritere deg selv og nå må det pinna være din tid. Håper du finner deg en bra mann som setter pris på deg, både som venn og kjæreste. Du fortjener det! 

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som du gjør det eneste rette. Når du har blitt værende i sju år etter at følelsene og respekten for mannen din forsvant totalt (slik jeg leser deg?) så har du allerede gjort et litt for stort offer etter min mening. Du har tenkt på barna mens de var bittesmå. Nå er det på tide at du tenker på deg selv også, og unner deg selv å få det bra igjen. Klart det er vondt for barn at foreldrene skilles, og ideelt sett burde de få vokse opp med en mamma og pappa som er glad i hverandre. Men det er jo ikke et reelt alternativ i ditt tilfelle når ekteskapet er fullstendig ufungerende og du som mor er deppa og nedtrykt. Da må man gå for det ikke-helt-ideelle, men likevel-fullstendig-nødvendige valget.

Klem til deg!

Anonymkode: ffe37...3e7

[Snadder]

Jeg synes det høres ut som du gjør det eneste rette i denne situasjonen både for deg selv, mannen din og barna. 
Selv er jeg et "skillsmissebarn" og det som kan skape arr på sjelen til barna er ikke bruddet i seg selv men hvordan det håndteres i ettertid. Vær åpen med de og forklar hvorfor slik at de ikke tror det er deres skyld, prøv å kommunisere godt ang samvær med eksmannen din  og ikke rakk ned på hverandre så går det seg til 

[AnonymBruker]

Åh, nå har jeg nesten lyst til å gråte litt. 😥 

Tusen takk for alle de fine svarene deres. ❤️ 

Det hjelper meg litt å vite at andre støtter valget mitt. Er nemlig livredd, men vet bare at jeg MÅ gjøre noe nå. 

TS

Anonymkode: f996d...088

[AnonymBruker]

Det kan vel ikke komme helt overraskende på ham tenker jeg da. Han må jo se at dette er løsningen han også. Det vil nok bli tungt for barna, så ha all fokus på dem i prosessen. 

Anonymkode: f708d...e41

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er på tide å gå ut av dette ekteskapet. Vi har ikke hatt sex på 7 år. Vi hadde en krise den gangen som gjorde at jeg rett og slett har mistet all lyst på han. Kunne like gjerne hatt sex med broren min... 

I begynnelsen av denne krisen vurderte jeg å gå fra han, men turte ikke å bli alene med to små barn. I tillegg, midt oppi alt dette, oppdaget jeg at jeg var gravid med tredjemann. Da var det ikke noe spørsmål en gang! Måtte bli og kjempe. Men jeg ble dypt deprimert. Etter 1,5 år skaffet jeg meg hjelp og fikk begynne på antidepressiva. Deretter fikk jeg kyssesyken, og ble aldri frisk av den, slik at jeg til slutt endte med diagnosen ME. Det har altså vært noen veldig tunge og slitsomme år. Skal sies at vi gikk 1,5 år i terapi uten at det løste problemene våre. 

Jeg har klart å bli mye bedre av sykdommen ved å ta noen grep, f.eks. via kosten, og er tilbake på jobb 3 dager i uken. 

Etter 4 år uten sex holdt jeg på og gå på veggen, og jeg stilte mannen et ultimatum. Enten skiller vi oss ellers så har vi åpent forhold slik at vi kan møte andre. Etter litt betenkningstid gikk han med på åpent forhold. De siste to årene har jeg hatt en fast elsker, slik at jeg har fått dekt behovet på det området. 

Men det er likevel noe som mangler i livet mitt. Jeg har lyst til å bo med en mann jeg også kan være kjæreste med, en jeg kan ha sex med, en jeg vil dele seng med. 

Jeg er snart 40, og jeg ser at årene bare flyr av gårde. Jeg mener både han og jeg fortjener å bli ordentlig lykkelige, og det blir vi ikke ved å fortsette dette samlivet. Selv om vi aldri krangler, er ganske gode venner og samarbeider veldig godt om barna. 

I morgen skal jeg derfor slippe bomben om at jeg ønsker skilsmisse og at vi flytter fra hverandre!! 

Men jeg er livredd! Gjør jeg det rette? Er jeg egoistisk? Hvordan vil barna våre på 6, 8 og 11 ta dette? Vil de få arr på sjelen av MITT valg?? Vil vi alle få det bedre? Eller verre?? 

Men føler samtidig at det er på tide at jeg også blir lykkelig. Og det er jeg ikke med livet jeg lever nå. Dessuten tror jeg ikke at jeg blir 100 % frisk før jeg har flyttet fra han som tapper meg for energi...

Tusen takk for at du leste! <3 

 

Anonymkode: f996d...088

Hold ut for barna. Tre liv, ikke ødelegg dem. Så lenge det er fred i familien så er ikke brudd noe alternativ så lenge dere har det bra sammen. Sex er ikke alt. 

Anonymkode: 34f6c...da5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hold ut for barna. Tre liv, ikke ødelegg dem. Så lenge det er fred i familien så er ikke brudd noe alternativ så lenge dere har det bra sammen. Sex er ikke alt. 

Anonymkode: 34f6c...da5

Ærlig talt. Man ødelegger ikke et barns liv bare fordi to mennesker velger å skille seg. Ja det er trist, men sorgen går over. Mine foreldre skilte seg da jeg var 13, og nå er jeg 24 år. Gitt helt fint. Lever et kjempefint liv nå. Man skal tross alt ha et godt liv selv om man har barn.

Anonymkode: 5ef98...414

[Maetei]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er på tide å gå ut av dette ekteskapet. Vi har ikke hatt sex på 7 år. Vi hadde en krise den gangen som gjorde at jeg rett og slett har mistet all lyst på han. Kunne like gjerne hatt sex med broren min... 

I begynnelsen av denne krisen vurderte jeg å gå fra han, men turte ikke å bli alene med to små barn. I tillegg, midt oppi alt dette, oppdaget jeg at jeg var gravid med tredjemann. Da var det ikke noe spørsmål en gang! Måtte bli og kjempe. Men jeg ble dypt deprimert. Etter 1,5 år skaffet jeg meg hjelp og fikk begynne på antidepressiva. Deretter fikk jeg kyssesyken, og ble aldri frisk av den, slik at jeg til slutt endte med diagnosen ME. Det har altså vært noen veldig tunge og slitsomme år. Skal sies at vi gikk 1,5 år i terapi uten at det løste problemene våre. 

Jeg har klart å bli mye bedre av sykdommen ved å ta noen grep, f.eks. via kosten, og er tilbake på jobb 3 dager i uken. 

Etter 4 år uten sex holdt jeg på og gå på veggen, og jeg stilte mannen et ultimatum. Enten skiller vi oss ellers så har vi åpent forhold slik at vi kan møte andre. Etter litt betenkningstid gikk han med på åpent forhold. De siste to årene har jeg hatt en fast elsker, slik at jeg har fått dekt behovet på det området. 

Men det er likevel noe som mangler i livet mitt. Jeg har lyst til å bo med en mann jeg også kan være kjæreste med, en jeg kan ha sex med, en jeg vil dele seng med. 

Jeg er snart 40, og jeg ser at årene bare flyr av gårde. Jeg mener både han og jeg fortjener å bli ordentlig lykkelige, og det blir vi ikke ved å fortsette dette samlivet. Selv om vi aldri krangler, er ganske gode venner og samarbeider veldig godt om barna. 

I morgen skal jeg derfor slippe bomben om at jeg ønsker skilsmisse og at vi flytter fra hverandre!! 

Men jeg er livredd! Gjør jeg det rette? Er jeg egoistisk? Hvordan vil barna våre på 6, 8 og 11 ta dette? Vil de få arr på sjelen av MITT valg?? Vil vi alle få det bedre? Eller verre?? 

Men føler samtidig at det er på tide at jeg også blir lykkelig. Og det er jeg ikke med livet jeg lever nå. Dessuten tror jeg ikke at jeg blir 100 % frisk før jeg har flyttet fra han som tapper meg for energi...

Tusen takk for at du leste! <3 

 

Anonymkode: f996d...088

Du har allerde gjort et feil valg ved å bli værende i denne situasjonen,brukt opp viktige år av ditt liv på å ødelegge deg selv. Nå må du ta ansvar for deg selv og din lykke. Dine behov er viktig og du skal realisere dette. Barna er lykkelige om du er ektefølt og harmonisk. Lykke til! Mange muligheter venter på deg..🤗

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager har ikke mannen din dumpet deg for mange år siden?

Anonymkode: c3176...851

[Gjest Annetnavn_]

Det høres ut som et rett valg. Lykke til med friheten. Ta godt vare på barna.

[Gjest AnonGangerTo]

12 minutes ago, AnonymBruker said:

Hold ut for barna. Tre liv, ikke ødelegg dem. Så lenge det er fred i familien så er ikke brudd noe alternativ så lenge dere har det bra sammen. Sex er ikke alt. 

Anonymkode: 34f6c...da5

Jo, det er det! Bare fordi du trives i sølibat betyr ikke at alle gjør det. Uten sex er man bare venner. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i alle dager har ikke mannen din dumpet deg for mange år siden?

Anonymkode: c3176...851

Hva i alle dager er det for et svar??? Så motbydelig, Ts sliter allerede om ikke en fremmed skal komme å få henne til å føle seg værre 

Anonymkode: 808a0...57e

[AnonymBruker]

Hvordan blir det med økonomien? For deg og for ham?

Er helt enig i at skilsmisse er veldig forståelig i din situasjon, men det forandrer hverdagen drastisk både med tanke på økonomi og arbeidsbyrde. Lurt å tenke grundig igjennom den siden av saken også, men det har du kanskje gjort?

Anonymkode: 81d74...bfc

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hold ut for barna. Tre liv, ikke ødelegg dem. Så lenge det er fred i familien så er ikke brudd noe alternativ så lenge dere har det bra sammen. Sex er ikke alt. 

Anonymkode: 34f6c...da5

Man ødelegger da virkelig ingen liv! Barn takler brudd bedre enn man skulle tro. 

Det å leve i sølibat sammen med en mann man ikke har noen følelser for eller vil være med er sikkert greit for deg, men for de fleste så finnes det en viss grense, å den grensen er nådd. Ts har levd slik i 7 år, det er på tide at hun får leve det livet hun ønsker! 

Anonymkode: 808a0...57e

[Gjest Coolaid]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er på tide å gå ut av dette ekteskapet. Vi har ikke hatt sex på 7 år. Vi hadde en krise den gangen som gjorde at jeg rett og slett har mistet all lyst på han. Kunne like gjerne hatt sex med broren min... 

I begynnelsen av denne krisen vurderte jeg å gå fra han, men turte ikke å bli alene med to små barn. I tillegg, midt oppi alt dette, oppdaget jeg at jeg var gravid med tredjemann. Da var det ikke noe spørsmål en gang! Måtte bli og kjempe. Men jeg ble dypt deprimert. Etter 1,5 år skaffet jeg meg hjelp og fikk begynne på antidepressiva. Deretter fikk jeg kyssesyken, og ble aldri frisk av den, slik at jeg til slutt endte med diagnosen ME. Det har altså vært noen veldig tunge og slitsomme år. Skal sies at vi gikk 1,5 år i terapi uten at det løste problemene våre. 

Jeg har klart å bli mye bedre av sykdommen ved å ta noen grep, f.eks. via kosten, og er tilbake på jobb 3 dager i uken. 

Etter 4 år uten sex holdt jeg på og gå på veggen, og jeg stilte mannen et ultimatum. Enten skiller vi oss ellers så har vi åpent forhold slik at vi kan møte andre. Etter litt betenkningstid gikk han med på åpent forhold. De siste to årene har jeg hatt en fast elsker, slik at jeg har fått dekt behovet på det området. 

Men det er likevel noe som mangler i livet mitt. Jeg har lyst til å bo med en mann jeg også kan være kjæreste med, en jeg kan ha sex med, en jeg vil dele seng med. 

Jeg er snart 40, og jeg ser at årene bare flyr av gårde. Jeg mener både han og jeg fortjener å bli ordentlig lykkelige, og det blir vi ikke ved å fortsette dette samlivet. Selv om vi aldri krangler, er ganske gode venner og samarbeider veldig godt om barna. 

I morgen skal jeg derfor slippe bomben om at jeg ønsker skilsmisse og at vi flytter fra hverandre!! 

Men jeg er livredd! Gjør jeg det rette? Er jeg egoistisk? Hvordan vil barna våre på 6, 8 og 11 ta dette? Vil de få arr på sjelen av MITT valg?? Vil vi alle få det bedre? Eller verre?? 

Men føler samtidig at det er på tide at jeg også blir lykkelig. Og det er jeg ikke med livet jeg lever nå. Dessuten tror jeg ikke at jeg blir 100 % frisk før jeg har flyttet fra han som tapper meg for energi...

Tusen takk for at du leste! <3 

 

Anonymkode: f996d...088

Jeg tenker at dere skulle gått fra hverandre for mange år siden. Det er bedre å ha to lykkelige foreldre under to ulike tak enn alt det rotet som dere har vært gjennom. Det virker som om dere har valgt alle andre løsninger enn det som egentlig virker. 

Hvorfor har dere spilt skuespill ovenfor barna i så mange år? Det er urettferdig ovenfor dem. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker det vil gå helt fint for barna så lenge mor og far holder en vennskapelig og uanstrengt tone foran de, både nå i tiden etter brudd før dere får flyttet fra hverandre, og i fremtiden når det er barnehenting og levering hos hverandre osv. 

Det høres ut som at du er dypt ulykkelig og at forholdet deres som du sier ikke føles som en kjæreste, siden dere ikke har sex eller sover sammen eller noe og det har vært slik i 7 år.  Så du gjør nok det rette, og det er mye bedre for både deg og dine barn å se deg lykkelig og i et sunt kjærlighetsforhold med en annen. Barn tar jo etter sine foreldre, så om de aldri ser sine foreldre klemme og kysse og være gode med hverandre så vil de selv også få nærhetsangst (snakker av erfaring da mine foreldre aldri klemte hverken hverandre eller meg så når andre barn klemte hverandre hadet så trakk jeg meg mange meter unna, og når jeg bl eldre og flørtet med gutter så satt jeg i motsatt ende av sofaen og følte nærhet og det å vise kjærlighet var helt unaturlig. Tok mange år til langt ut i tyve årene til jeg ble komfortabel med å klemme, sitte i armkrok, vise kjærlighet), og foreldre skal være gode rollemodeller og forbilder ikke bare praktisk sett men på hvordan de er mot hverandre og hvordan forhold skal være. 

Masse lykke til i morgen, og i fremtiden <3 

Anonymkode: 6db5b...0aa

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hold ut for barna. Tre liv, ikke ødelegg dem. Så lenge det er fred i familien så er ikke brudd noe alternativ så lenge dere har det bra sammen. Sex er ikke alt. 

Anonymkode: 34f6c...da5

Nei sex er ikke alt, men her er det mange faktorer som spiller inn. Det har skjedd noe i forholdet for syv år siden som gjorde at hun mistet lysten på han, og det høres ikke ut som at bare ligger seksuelt. 
Uansett, om man er lykkelig i et forhold uten sex så har man det jo bra, men ts skriver tydelig at hun er dypt ulykkelig, og da er det ikke riktig å fortsette å pine seg i et dårlig forhold, da må man skape et bedre liv for seg selv. Barnas liv blir ikke ødelagt av dette, man kan nok bli det om de fortsetter å se mor i dyp depresjon og syk og ulykkelig. 

Anonymkode: 6db5b...0aa