Hva tenker dere menn (eller kvinner) om å date en som er preget av anoreksi?

[AnonymBruker]

... Er det et problem, og isåfall hvorfor? 

Anonymkode: e95e1...c8b

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at det kommer på sykdomsinnsikten. 

Jeg har selv et problematisk forhold til mat og følelsesregulering, men jeg har innsikt på det. Det synes jeg spiller hele forskjellen. Å være sammen med en fyr som bare blir tynnere og tynnere som ikke ønsker å gjøre noe med det selv, som ikke ønsker hjelp og som ikke ser at det er vanskelig å være pårørende til noen som etter hvert ødelegger seg selv, og lever farlig, det ville vært vanskelig. 

Ellers tenker jeg vel at vi har alle problemer, og anoreksi er ikke en psykisk lidelse som er utelukket for min del. Men jeg tenker vel heller litt mer sånn at uavhengig av hva man sliter med så er det viljen til å prøve å gjøre noe med det som er det avgjørende for om jeg kunne datet personen eller ikke. 

[AnonymBruker]

Ja, du har virkelig et godt poeng der, og jeg tenker det samme. Har selv lenge hatt et problematisk forhold til mat, og har fått høre flere ganger "gutter liker mer former" eller "du er for tynn, og må legge på deg mer for at noen blir interessert". 
Men jeg er ikke lenger sykelig tynn og akkurat nederst på normalvekt. Fungerer altså greit. Men klart, er viktig å faktisk ville gjøre noe med problemet. Men det er vel ganske forskjellig hva gutter/jenter ser etter i en jente også. 

Anonymkode: e95e1...c8b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg tenker at det kommer på sykdomsinnsikten. 

Jeg har selv et problematisk forhold til mat og følelsesregulering, men jeg har innsikt på det. Det synes jeg spiller hele forskjellen. Å være sammen med en fyr som bare blir tynnere og tynnere som ikke ønsker å gjøre noe med det selv, som ikke ønsker hjelp og som ikke ser at det er vanskelig å være pårørende til noen som etter hvert ødelegger seg selv, og lever farlig, det ville vært vanskelig. 

Ellers tenker jeg vel at vi har alle problemer, og anoreksi er ikke en psykisk lidelse som er utelukket for min del. Men jeg tenker vel heller litt mer sånn at uavhengig av hva man sliter med så er det viljen til å prøve å gjøre noe med det som er det avgjørende for om jeg kunne datet personen eller ikke. 

 

Ja, du har virkelig et godt poeng der, og jeg tenker det samme. Har selv lenge hatt et problematisk forhold til mat, og har fått høre flere ganger "gutter liker mer former" eller "du er for tynn, og må legge på deg mer for at noen blir interessert". 
Men jeg er ikke lenger sykelig tynn og akkurat nederst på normalvekt. Fungerer altså greit. Men klart, er viktig å faktisk ville gjøre noe med problemet. Men det er vel ganske forskjellig hva gutter/jenter ser etter i en jente også.

Anonymkode: e95e1...c8b

[Papirfly]

Tråden er ryddet for omtale av kropp og diskusjon rundt spiseforstyrrelser.

Papirfly, mod.

[AnonymBruker]

Tenker at en date eller kjæreste trenger ikke å vite om anoreksien med mindre man deler det. 
Mange med anoreksi ser helt vanlige ut i kroppen, og mange er også naturlig tynne uten å ha anoreksi. 
Er man samboere derimot så er det jo vanskeligere å holde for seg selv. Jeg vet mange menn liker at damer er glad i mat og ikke "fisefin" på maten, men så lenge man bare dater så vet jo ikke daten at den sandwichen man spiser på lunsjdate er det eneste man spiser den dagen, eller at man går på do å kaster opp når man sier man skal vaske seg på hendene. 

Anonymkode: 36d57...b26

[draug 75]

Sjøldestruktiv adferd er problematisk samme hva det er.

Forskjellen ligger i om kvinna skal gjøre noe med saken, alene, med hjelp eller behandles, eller om hun bare er der for å få trøst hos kjæresten mens hun fortsetter å ødelegge seg selv ("Det er trøst jeg trenger, ikke råd og hjelp!")

[AnonymBruker]

Alltid problematisk å være sammen med noen som ødelegger selv. Det er jævlig nok når noen man er glad i får en dødelig sykdom, verre er det når du ser at egen partner aktivt tråkker nærmere mot graven ved å totalt mishandle seg selv. Og man kan ikke gjøre noe med det. Om det er å drikke seg til blackout i farlige situasjoner, ruse seg på tunge stoff, spisefortyrrelser, ekstrem selvskading eller hva det skulle være. 

Anonymkode: 8ae22...1e2

[makkapakka]

Det betyr som regel STORE problemer med selvbildet, så da må du finne ut hva du vil involvere deg i. 

[AnonymBruker]

Det kommer jo litt an på hvordan begge parter takler det. Hvis man skal være med selvdestruktiv partner krever det at man ikke prøver kontrollere den andre og kritisere det personen sliter med, men fokusere på alt som er normalt og kanskje har litt evne til å gi faen og la folk ta ansvar for seg selv. Det er jo bare den med anoreksi som kan ta et valg om å drite i å kaste bort tid på matnekt i det lange løp. 

Anonymkode: f44cb...7b7

[Katten.2.0]

Noen har bare et snev av det, andre lar det dominere livet.

Noen jobber aktivt mot det, noen er så syk at de ikke har sjans til å jobbe mot det.

Min innstilling til spiseforstyrrelser i en potensiell partner er som ved alt annet som kan påvirke vedkommende negativt: Helst ikke, men man styrer ikke følelser.

[AnonymBruker]

Det er lov å ha sykdom, og det er riktig og rett å være åpen om det til partner-da mener jeg dette for din egen del, og ikke hva samfunn og andre mennesker mener er rett og galt- en partner du ønsker å være deg selv med og dele livet med. Da hjelper det lite å skjule hvem du er. Da er det du som vil lide i det lange løpet. Skamfølelse er menneskelig, tenk at du vil bli såå mye bedre og føle deg fantastisk når du tør, og evner, jobbe med den.:)

Anonymkode: 63dba...086

[Påkrevd]

Anoreksi er en sykdom, men det er også diabetes, kreft, leversvikt, blodpropp, bakterieinfeksjon, depresjon osv osv. Det er selvsagt ikke noe galt i å ha et forhold på tross av det. Så lenge begge får noe positivt ut av det er det vel bedre å kjøre på enn å være trist og lei over det man kunne hatt, men ikke har sammen.

Alle forhold har sine problemer og utfordringer. Det viktige er å ikke late som at de ikke er der og tro at de forsvinner av seg selv. Fysiske skavanker er en ting, men når det gjelder det psykiske, som anoreksi (som også manifisterer seg fysisk etterhvert), så er det helt sikkert veldig mange forskjellige varianter, grader og tanker rundt det fra den som er syk sin side. Les deg opp så godt du kan. Vær så åpne som mulig med hverandre og vær en støtte på best mulig måte. Men tenk deg godt om på forhånd. Et brudd med partner virker trolig ikke særlig positivt på henne/han, så vær sikker på at du vil og kan gå inn i dette med alt du har. Anoreksi er en tilstand det går an å kontrollere/bli kvitt med rett hjelp og innsats, så jeg håper det ordner seg. Lykke til:)

[duplexx]

Som spiseforstyrret selv hadde jeg aldri orket det.. bare å være inne i mitt hode noen ganger er ikke noe jeg hadde orket å bære over med hos en partner. Det tæret på forholdet da jeg bodde med barnefar, han syns rett og slett det var jævli stusselig at jeg plukket i maten mens han måtte spise med toåring og en baby. Det ER ikke trivelig.

Er du ordentlig syk fungerer du jo ikke i sosiale sammenhenger osv. Jeg har tidvis null overskudd selv når jeg spiser fordi jeg blir helt utslitt av å plages med stress og frykt...

Jeg syns ikke dette er særlig fett eller gjør det med vilje, men hadde ikke orket å involvere meg i noen som var som meg!

[AnonymBruker]

Som tidligere anorektiker, kunne eg aldri i livet blitt sammen med en likesinnet. Først og fremst for at det hadde vert en trigger for meg. For det andre- når man har en spiseforstyrrelse- opptar det 90 % av tankene. Dvs man blir veldig egosentrisk og evner ikke å være sosial og elske noen på den måten man gjør når man er frisk. Si h a du vil- men det er helt sant. Man lurer seg selv. Man tør ikke føle. 

Nei, psykisk oppegående og fornøyd i eget skinn er viktig for meg. Kropp er ikke. Kroppen er fin uansett str- sålenge en trives i den og den er frisk. 

Anonymkode: 08b06...865

[AnonymBruker]

Fullstendig uaktuelt. Jeg dater ikke psykisksyke.

Anonymkode: 77122...572