Ble du behandlet som voksen da du flyttet hjemmefra?

[AnonymBruker]

Nå er det en stund siden jeg flyttet hjemmefra, men her er noen eksempler på hva jeg mener:

Påstand om at man kommer til å flytte hjem med halen mellom beina
Sette igang med rundvask når man kommer på besøk

De to eksemplene var selvsagt en ivrig mor

Ellers hørte jeg om et foreldrepar som av gammel vane bestilte sydentur til den fraflyttede datteren. Uten å spørre. De tok det for gitt at hun fortsatt skulle dra på ferie med dem. Eneste forskjellen var at det kom regning i posten 

Ble dere behandlet som voksne da dere flyttet hjemmefra, eller har dere eksempler på det motsatte?

Anonymkode: 1b100...01b

[AnonymBruker]

Tja, jeg vet egentlig ikke helt hva du mener. Jeg har akkurat flyttet ut for å studere, men foreldrene mine sier at jeg må si ifra dersom jeg har lite penger eller dersom det skjer noe som gjør at jeg trenger ekstra penger(tannlege feks). De betaler også mobilabonnementet mitt. 

Så de behandler meg vel ikke helt som en voksen, men de behandler meg ikke som et barn heller. 

Anonymkode: b5e02...4c0

[AnonymBruker]

Hva har dette med samliv og kjærlighetsrelasjoner å gjøre, egentlig?

Anonymkode: 90d06...936

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring og er nå i 20-åra og studerer. Foreldrene mine sponser fortsatt en del, inkludert ferietur om jeg blir med på det. Får hjelp til mye, men hjelper også til tilbake. Lager middag når jeg er hjemme på helg for eksempel

Anonymkode: 89bd8...f9a

[AnonymBruker]

I hennes sin hadde jeg flytta ut for lenge siden. Ingen hjelp hjemmefra, ingen ferieturer, ingen sponsing. Bodde hos mor i 9 mnd etter endt læretid. Jeg betalte da husleie og maten selv, og gjorde mesteparten av husarbeidet, lånte bort bilen daglig, lagde middag de fleste dager... Så ja, ble behandlet som voksen (ikke som ens barn) fra tidlig alder.

Anonymkode: d6988...993

[Elaine Marley]

Jeg flyttet ut da jeg var 17, men nei ble ikke helt behandlet som en voksen og det forstår jeg godt. Lagde min egen mat, gjorde husarbeid selv om jeg var litt slapp med det og betalte husleie selv. 

De hjalp meg mye, ble litt sponset og jeg var fortsatt med på ferie. Nå har jeg alltid synes det var greit å reise på ferie med foreldrene mine, så det var ikke sånn at jeg ikke ville. 

Uansett, så var det å bo alene en stor overgang og jeg skulket og festet mye det første året jeg bodde hjemmefra. Men det gikk bra  Man lærer av slike ting også. 

[AnonymBruker]

Rakk vel å bli ca 35 før foreldrene min skjønte at jeg var blitt voksen.

Anonymkode: eb612...552

[Virrevirrevapp]

Jeg flyttet for meg selv på en måte første gang da jeg var 15, da gikk jeg på folkehøyskole og ivideregående skole på internat. Lærte mye fra den tida. Fikk mitt første bankkort husker jeg - man måtte egentlig være eldre for å ha bankkort med VISA. Vi fikk mat, men ikke så mange måltider (jeg likte å spise ofte) og jeg husker godt følelsen av å lage min egen mat på felleskjøkkenet på internatene jeg bodde på. Det var ikke så komplisert, men jeg gjorde det selv og passet på pengene. 

Jeg flyttet "endelig" hjemmefra da jeg va 19, da hadde jeg bodd hjemme det siste halvtannet året til deg var ferdig med videregående og litt til. Min mor sa det så vakkert: "Jeg skulle ha sparket deg ut av redet for lenge siden". Jeg betalte ikke for meg hjemme og brukte fasttelefon fordi jeg hadde ikke fått mobil enda (dette var jo i oldtiden da alle hadde fasttelefon i hjemmet og det eneste du kunne gjøre på mobilen utenom å ringe, var å tekste og spille slangespill). Hver jul fikk jeg i presang ting fra "Flytt for deg selv"-pakken til IKEA. Hint hint! 

Tror ikke mine foreldre besøkte meg på hybelen en eneste gang. Vaske gjorde de ihvertfall ikke! Har ikke reist på utenlandsferie med mine foreldre siden jeg var 15 år - sommeren etter folkehøyskolen. De har aldri vært vært overbeskyttende. Men jeg er eldst av mine søsken så mine foreldre har vel tenkt at jeg var voksen siden jeg var ca. 8.

[heipådegsann]

Jeg flyttet ut som 16åring. Har klart meg selv og ikke fått noe økonomisk støtte eller ferieturer siden da. Men om jeg ble behandlet som en voksen? Fra min mors side vil jeg si ja. De respekterer meg, at jeg har mine måter å gjøre ting på og jeg føler meg sett og respektert som en likemann, selv om de selvfølgelig fremdeles er foreldrene mine når jeg spør om råd og veiledning

Fra min fars side vil jeg si nei. Er 21år gammel nå og føler meg som en 5åring hver gang jeg tramper over dørstokken hjemme hos min far. Han begynner å belære med en gang han ser meg, og jeg føler meg ikke tatt særlig seriøst av han. Men så ser jeg han bare 1-2ganger i året da vi sluttet å komme godt over ens i det øyeblikket jeg ble så gammel at jeg begynte å fronte egne meninger.

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke fult ut behandlet som voksen før jeg fikk egne barn tror jeg...

Anonymkode: fd24f...b04

[Arkana]

Jeg ser ikke at det er noen motsetning mellom å bli behandlet som en voksen og det å anta at det voksne barnet vil være med på ferie, eller hjelpe det med litt penger, vask av huset eller annet. Man er jo fremdeles glad i barnet sitt selv om det er voksent, ønsker å ta vare på det, skjønner at også barnet har et travelt liv eller ikke er så vant til å klare seg 100% alene. Å hjelpe noen er ikke det samme som å behandle det som et barn.

Jeg ble behandlet som voksen da jeg flyttet hjemmefra. Siden jeg i tillegg flyttet rett til utlandet kunne heller ikke foreldrene hjelpe meg med noe som helst praktisk, så det var dermed ingen som helst tvil om at jeg kunne klare meg helt selv.

Endret 15. oktober 2017 av Arkana

[Hactar]

Tja, min mor synes fortsatt det er på sin plass å fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg, innrede hjemmet mitt og generelt leve livet mitt, og jeg har rundet førti. Jeg sier at hun hadde atten år tilgjengelig til å oppdra meg, og er hun ikke fornøyd med jobben får hun holde det for seg selv.

Nå biter hun i seg en del, og resten overser jeg (og godter meg litt i mitt stille sinn over reaksjonen når jeg har valgt å gjøre noe hårreisende, som å henge opp et bilde på en for henne helt feil plass).

[AnonymBruker]

Jeg bodde hjemme one and off  til jrg var 36 pga studier og sykdom, når jeg var ferdig med studiene og frisk og fikk meg jobb, og min første alvorlige kjæreste og flyttet inn med han, føltes ut som jeg ble straffet for bli voksen og flytte sammen kjæreste.

Foreldrene har hilst på kjæresten min så vidt, har nå hatt flere famile selskap hvor vi ikke har blitt invitert-. jeg ble alltid invitert før.

Det er også mye forskjell behandlig på meg og mine eldre brødre. Ekser og kjærestene deres ble mott med åpne armer til hele familien. jeg ble møtt av pappa om nei jeg vil ikke bli kjent han tilfelle det blir slutt, og forventer tydeligvis at jeg skal la det gå til helvete og komme med halen mellom beina og flytte hjem. 

 

Det er 2 tråder jeg kjenner meg godt igjen i, foreldre vil ikke møte kjæresten min og familiien vil ikke informere meg (er ikke sikker at navnene er helt korekt,men trådene ligger på barn og familie)-

Anonymkode: f5c22...4e9

[AnonymBruker]

9 hours ago, heipådegsann said:

Jeg flyttet ut som 16åring. Har klart meg selv og ikke fått noe økonomisk støtte eller ferieturer siden da. Men om jeg ble behandlet som en voksen? Fra min mors side vil jeg si ja. De respekterer meg, at jeg har mine måter å gjøre ting på og jeg føler meg sett og respektert som en likemann, selv om de selvfølgelig fremdeles er foreldrene mine når jeg spør om råd og veiledning

Fra min fars side vil jeg si nei. Er 21år gammel nå og føler meg som en 5åring hver gang jeg tramper over dørstokken hjemme hos min far. Han begynner å belære med en gang han ser meg, og jeg føler meg ikke tatt særlig seriøst av han. Men så ser jeg han bare 1-2ganger i året da vi sluttet å komme godt over ens i det øyeblikket jeg ble så gammel at jeg begynte å fronte egne meninger.

Faren din er som min familie, eneste forskjell at jeg er veldig voksen dame på 36

Anonymkode: f5c22...4e9

[AnonymBruker]

16 minutes ago, Hactar said:

Tja, min mor synes fortsatt det er på sin plass å fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg, innrede hjemmet mitt og generelt leve livet mitt, og jeg har rundet førti. Jeg sier at hun hadde atten år tilgjengelig til å oppdra meg, og er hun ikke fornøyd med jobben får hun holde det for seg selv.

Nå biter hun i seg en del, og resten overser jeg (og godter meg litt i mitt stille sinn over reaksjonen når jeg har valgt å gjøre noe hårreisende, som å henge opp et bilde på en for henne helt feil plass).

Jeg tror faktisk det er vanlig, opplever det samme

Anonymkode: f5c22...4e9

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg tror faktisk det er vanlig, opplever det samme

Anonymkode: f5c22...4e9

ikke børdrene mine da..

Anonymkode: f5c22...4e9

[Daria]

Ja og nei. De legger seg (stort sett) ikke opp i mine valg og min vurderingsevne, men jeg vil jo alltid være barnet deres, det vil aldri slippe helt. Jeg ser jo det samme på dynamikken mellom mamma (62) og mormor (86) - man vil alltid være sine foreldres barn og de vil aldri hel slutte å komme med velmente råd og bry seg, på godt og vondt.

Det blir særlig synlig når vi er på hyttetur hele familien og skal fungere som en enhet under samme tak - da faller man fort inn i de gamle rollene. Dvs, søsknene mine, som i motsetning til meg har egne barn, har til en viss grad rykket opp en generasjon - hvertfall så lenge ungene deres er våkne...  

[s0la]

De stolte på at jeg kom til å gjøre det bra. Ingen telefon hver dag for å høre om jeg hadde overlevd enda en dag alene akkurat! 

Med økonomi hjalp de meg fram til jeg ble 18. Da ville jeg helst forsørge meg selv. Men jeg fikk fortsatt penger til f.eks båt, buss eller flybillett når de virkelig ville ha meg hjem... 

Når mamma kommer på besøk går hun alltid amok med vasking, hjelping av oppvask, etc. En mammating tror jeg...  Bestemor brukte å gjøre sånt når hun kom på besøk før. Haha! 

Selv om vi er voksne tror jeg de føler at vi fortsatt er deres søte små. 

[AnonymBruker]

Flytta på internat når jeg var 15, deretter noen år på hybel, før jeg måtte hjem igjen en periode, og så ble det endrede omstendigheter så de måtte bo hos meg innimellom..

Nå var nok jeg en kjedelig tenåring, for jeg gikk på skolen stort sett hver dag og hadde greie karakterer, og festet veldig lite i forhold til de andre på min alder. Så det bidro nok til at foreldrene ikke la seg oppi livsstilen min, det eneste de klagde på i tidlige år var at jeg nok kunne bruke litt mye penger på klær og tull istedenfor å spare (altså etter husleie og mat var betalt).

 

Det ble slutt på ferieturer med de i ca 18-års-alderen, fra da av måtte jeg betale selv, men de har alltid hjulpet til økonomisk hvis jeg har hatt behov ved f.eks utgifter til tannlege eller reparasjoner på bilen..

Det de kan ha hengt seg opp i er at jeg ofte har det litt rotete (men ALDRI møkkete), men når det ser rotete ut antar man jo også at det er møkkete, men det blir vasket grundig ca annenhver uke, og dratt over ved behov, det er bare det at jeg er så sykt flink til å rote, så det ser verre ut enn det egentlig er.. I begynnelsen kjeftet spesielt pappa på det, mens mamma begynte å vaske uten å spørre, men gav til slutt opp fordi jeg klagde på hennes vaskemetoder (har jobbet i rengjøringsbyrå, så veldig nøye på at røde kluter brukes kun på badet, mens hun kan finne på å bare ta første og beste klut og vaske kjøkkenbenken med).. til slutt gav hun opp å vaske, men rydder unna og støvsuger hvis hun synes det er for ille her, samme gjør pappa.. Og det må de få lov til hvis rotet plager dem, tenker jeg... Sparer meg for arbeid  

Ser andre nevner det med interiør; det synes jeg er litt morsomt.. Har totalt forskjellig stil fra foreldrene mine, de elsker mørke ting og farger og eier ifølge meg ikke estetisk sans..  Alltid når jeg kjøper noe er "hva skal du med det" og "hva er vitsen" gjengangeren, så går det noen måneder, også kommer spørsmålet; "hvor kjøpte du den? Må kjøpe sånn selv.. Mye finere og mer praktisk enn min, tror jeg skal bytte den ut".. Så nå er det langt mindre fargerikt og mye lysere hos dem, og dermed mye triveligere for meg å besøke de :D

Så om jeg blir behandlet som voksen: ja og nei... Jeg synes iallefall vi har ett fint forhold nå, synes kanskje bare de kan la være å ringe meg hver eneste dag

Anonymkode: 54fe2...7f9

[AnonymBruker]

9 minutes ago, Daria said:

Ja og nei. De legger seg (stort sett) ikke opp i mine valg og min vurderingsevne, men jeg vil jo alltid være barnet deres, det vil aldri slippe helt. Jeg ser jo det samme på dynamikken mellom mamma (62) og mormor (86) - man vil alltid være sine foreldres barn og de vil aldri hel slutte å komme med velmente råd og bry seg, på godt og vondt.

Det blir særlig synlig når vi er på hyttetur hele familien og skal fungere som en enhet under samme tak - da faller man fort inn i de gamle rollene. Dvs, søsknene mine, som i motsetning til meg har egne barn, har til en viss grad rykket opp en generasjon - hvertfall så lenge ungene deres er våkne...  

Jeg er helt enig, det er veldig ofte at de rollene man har fått i barndommen og i undgdommen er veldig vanskelig å kvitt, spesielt når foreldrene ikke klarer/vil se at du er en helt annen personen nå. Og selvom man har mye bra,virker det som de tvi holder på rollene, det som det gjelder ikke mine brødre. min bror med barn merker jeg spesielt det du nevner nå

Anonymkode: f5c22...4e9