Trenger hjelp! (Langt)

[AnonymBruker]

Aner ikke hva jeg skal gjøre lengre!😐 Jeg har en gutt på snart 15 år, og hans humør og væremåte "ødelegger" nesten familien(vet det blir feil å legge skylda på et barn, men hans oppførsel blir så dominerende). Føler jeg bare står og stamper og klarer ikke å nå inn til han. Det er bare stygge svar, null respekt, blåser i skolen, rommet ser ut som en svinesti, bidrar ikke med noe hjemme, bare kaster bort de pengene han får på tull, ukontrollert sinne. lista er egentlig lang🤤 Noen tiltak som er forsøkt: Jeg har lagd en arbeidsplan til han, og får ikke ukepenger el.l. hvis ikke arbeid gjøres - det blåser han i. Jeg har skaffet privat lærer til han- kamp med å få han til å være til stede. forsøkt å "straffe" med å ta bort ting slik som pc ol. Bryr seg ikke! Prøvd belønnings system ++

Det er bare hvis jeg spør hvordan dagen har vært, så er det nesten som å be om en krangel!

Far er veldig fraværende, og klarer ikke å se problemet, aldri gjort! Når han er der kanskje 1 til 2 helger i måneden, så ser han jo ikke de hverdagslige problemene, som har vært i alle år, men konflikter på skolen med andre barn ol. Jeg har hatt han inne til Bupp, for jeg vet at han sliter med noe, men iom at far satt seg på bakbeina, kom vi ikke videre selvom de på Bupp så at det lå noe problematikk der.

Tidligere ved sinneitbrudd har han blitt voldelig både ovenfor meg og lillesøsteren. Dette har heldigvis bedret seg, men han er heller ikke ålrigt mot henne, eller stefar. Og dette skaper selvfølgelig også konflikter mellom meg og stefar da vi blir uenige åssen vi skal håndtere ting. Han er brå med alt han gjør, og ødelegger derfor mye i huset (vasker, dører ol.)

Jeg ser selvfølgelig at dette er en gutt som sliter, og har forsøkt å snakke med han for å få han med til psykolog, sinnemestringskurs ol. Men han nekter, selvom han i de få gode øyeblikkene som er, innrømmer at det er noe "galt" med han, men vil ikke stemples.

Han eier ikke empati eller sympati ovenfor oss andre, og ser ikke at andre sliter og har det vanskelig. 

Dette begynner nå og tære veldig på, og jeg er utslitt av å ha det sånn.. Og man blir litt sånn at når strikken har blitt strekt over for lang tid, kan si mye man ikke burde sagt. Har foreslått at han kan flytte til far for en periode, men det ønsker han absolutt ikke, har jo venner ol her, og jeg vet at å flytte til far hadde ikke gjort det noe bedre med tanke på skolen ol. Da far bryr seg absolutt ikke og alt bare flyter der. Han trives egentlig heller ikke så godt hos far, da stemor ikke er så veldig ålrigt, mye forskjellsbehandling mellom han og yngre søsken. Og det er ikke noe struktur der, møkkete ol. Og guttungen er veldig var på lukter, og der lukter det feil😂 Selvom eget rom ser ut som en svinesti, er han ekstremt nøye med egen hygiene og hvordan klærne blir vasket, litt overdrevet nøye, og hos far gjøres alt dette feil i min sønns hode. Dette er min sønns ord altså, jeg vet ikke åssen de har det inne..Derfor ville en slik flytting bare vært for resten av familien her sin del og ikke hans. Og jeg har jo ikke noe ønske om å gi han opp! Det er barnet mitt! Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre!! Noen som har noen innspill??? Ser jo at mye av problematikken kan ligge hos meg og at han bare har vokst opp med en mor..

Anonymkode: d8223...366

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at jeg også i fjor var i kontakt med ungdomsteamet, som er en ressursgruppe tilknyttet skolen. Men til ingen nytte. Mye av problemet er jo at det er mye sønnen ikke ser selv og han er veldig flink til å snakke seg bort fra ting. Og utadd ovenfor andre voksne fremstår han veldig høflig.

Anonymkode: d8223...366

[AnonymBruker]

Har ikke noe direkte erfaring med dette selv, men hadde noen slike issues selv som ungdom (er jente), håper du får noen gode råd.

Jeg synes du så langt har gjort / forsøkt de riktige tingene, og mener du ikke må gi deg. Tror mye kan komme av elendig far... det virker som sønnen din bærer på mye sinne og tror mangel på en tilstedeværende far som gutten kan se opp til kunne gjort en forskjell. Ikke rart han blir pedantisk om faren har det grisete hjemme. Gir ham en dårlig følelse, det går kanskje litt på identiteten. Hvordan har stefar-forholdet artet seg før? Ville ikke gitt opp hjelp fra BUP, men fått gutten til å forstå til det kan være godtcfor alle å snakke med noen utenfor situasjonen. Kanskje helst en mann.. Aldri hi ham følelsen av at du gir ham opp, som du skriver er han barnet ditt. Morskjærligheten skinner heldigvis gjennom og kanskje det for tiden er det mest stabile han har.

Anonymkode: e473b...77f

[AnonymBruker]

Det er liten trøst å høre at det er ganske normalt at ungdommer er avvisende, frekke, innesluttet, rotete, sløve, trøtte osv. Men det er jo det som er sannheten. Og innerst inne vet du det. Men så er man så lei seg for at familielivet ikke er bedre og at alt er så negativt. I tillegg blir man jo så redd for barnet sitt.

Jeg jobber med ungdom og har et par råd:

Gi litt rom, vit at han er i en unntakstilstand, hjernen er under ombygging. Jobb med å være rundt han, vær positiv i kommunikasjonen (selv om det ikke er lett). Du må ikke ødelegge relasjonen mellom dere nå, han kommer ut av dette og vil sette pris på at du alltid var der og var interessert i han som person.

Og så bryr du deg mindre om faren og stemoren. De får leve sitt liv. Du kan være mamma, den trygge havnen han kan slappe av hos og som ikke problematiserer for mye.

Men: Det er du som er voksen og som skal ta riktige valg og kommunisere på en god måte. Ikke vis han at du er lei og sliten. Det trenger han ikke. Ta all frustrasjon ut med en venninne, kollega eller andre. Vær mamma når du er med han.

Lykke til! Vi vokser som foreldre når vi har ungdommer, og det er en smertefull overgang mot det å ha voksne barn. Men de fleste klarer seg bra selv om ungdomstiden er ganske humpete.

Anonymkode: 35177...060

[AnonymBruker]

Jeg ville gått til bv og spurt om å få veiledning. De har erfaring med slikt og kan gi råd til deg og stefar. Gutten skulle ha hatt noen å snakke med (skjønner at det ikke er lett når far og han selv motarbeider dere). Får lillesøster noe form for oppfølging. Å leve med en slik bror er ikke lett det heller.

Og før noen sier at dere må holde dere unna bv: Bv er der for å hjelpe dere. De er ikke ute etter å ta ungen. Vet om flere som får god veiledning å hjelp fra bv.

Anonymkode: bc422...7a3