føler meg forlatt av egne foreldre

[AnonymBruker]

min far jobber på båt.. når han er hjemme, så er han i sydenleiligheten sin og lever det gode liv.. han er kun hjemme en uke her og en uke der..

Min mor har fått seg ny kjæreste og er opptatt med han..  Men reise halva jordkloden til min søster og være der i ukevis, det kan hun.. hver jul, de siste fem årene har vert dritt for min sin del..

Jeg feirer jul hvert år! Med svigers, som jeg ikke liker en gang.. fordi min egen familie er opptatt..

svigermor er frekk og ustabil. hun kan hakke på meg for hver minste ting, og svigerfar sitter der og forventer å få servert øl når det måtte passe han..

i går inviterte jeg min mor til oss på hytten julaften og i romjulen (noe vi har snakket mye om tidligere).. hun svarte da at hun håpte at kjæresten hennes kom til henne, og at de skulle feire jul der, hjemme alene..    Så nå gir jeg opp.. men jeg er skikkelig lei meg

er det flere som føler seg forlatt av sine egne foreldre i voksen alder?? 

Anonymkode: 0ea66...e62

[AnonymBruker]

Ja. Etter at min søster fikk barn, føler jeg at de har glemt meg helt. Det er utrolig sårt. Ynste nevøen min er 7 år, og fremdeles er det bare barnebarna og søsteren min som er viktig. Jeg ser dem knapt mer etter de ble pensjonister, for nå har de tilnærmet lik bosatt seg i hytten (som de bygget der min søster flyttet til, for å kunne se enda mer til barnebarna....)

Anonymkode: d4857...48a

[AnonymBruker]

Si ifra til dem da at du ikke er der senere i livet for dem, for du har lært av dem å sette seg selv forran familien.

Anonymkode: 9bb24...d27

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Etter at min søster fikk barn, føler jeg at de har glemt meg helt. Det er utrolig sårt. Ynste nevøen min er 7 år, og fremdeles er det bare barnebarna og søsteren min som er viktig. Jeg ser dem knapt mer etter de ble pensjonister, for nå har de tilnærmet lik bosatt seg i hytten (som de bygget der min søster flyttet til, for å kunne se enda mer til barnebarna....)

Anonymkode: d4857...48a

så trist.. jeg føler med deg.. dette er så sårt!

 jeg har barn selv...  men min mor reiser verden rundt for å være med barnebarnet sitt langt unna, men ser ikke mitt barn noe oftere, selv om vi bor i samme kommune..

 

Anonymkode: 0ea66...e62

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hun svarte da at hun håpte at kjæresten hennes kom til henne, og at de skulle feire jul der, hjemme alene..

Jeg tror jeg hadde svart at du hadde håpt at de ville feire jul hos deg og deretter si at dere aldri treffest til jul og at det sårer deg. Si at du savner å feire jul med de. 

Om moren din ikke gjør noe DA, så hadde jeg faktisk bare tatt å ferie alene med mannen. Har du barn?

Anonymkode: eb5d9...0bb

[AnonymBruker]

Kanskje du blr spørre henne om hvorfor det er blitt slik, og være helt ærlig på hva du føler?

Om hun tilbakeviser dette kan du jo si at det bare er med på å bekrefte din opplevelse. En interessert forelder ville reagert på en slik tilbakemelding og ønsket at man bygget litt på relasjonen. 

Anonymkode: 62de1...61d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 

Det skjønner jeg godt, dessverre tror ikke det er noe fiks med slike egositske familiemedlemmer, det har blitt ny trend dette her,man må ta vare på  nr (kun) 1 person, og det er seg selv.

Anonymkode: 9566c...aa6

[AnonymBruker]

Og det er alltid noe som prøver å komme med  hvordan man kan  "løse" sitausjoner, som ikke klarer å sette seg inn i sitausjonener, og ikke skjønner at man faktisk kjenner familien sin best, og har hatt da mye erfaring med å prøve å deale med det. og gjerne blir sur når du sier at det funker ikke eller  man gjentar om igjen og om igjen at det har blitt gjort flere ganger,uten at folk klarer å skjønne at du har gjort en effort og skal gjerne uansett hvor åpenlyst "problemstillingen" skal legge personenes dårlige oppførsel til deg.

Derfor er jeg veldig skeptisk til om man burde legge ut om slike "spesielle" omstedingheter, da de aller fleste i gata klarer ikke helheten av sitausjonen(e), og gjerne begynner med person angrep, at man forstår at foreldre er sånn de er fordi du skriver dårlig, eller hvis man ikke svarer slik de ønsker, hvis du oppfører det slik og slik, er ikke det rart osv, av den enkle grunn at de klarer ikke å forstå at foreldre KAN oppføre seg slik, og klarer ikke å forstå hva man føler.

Sorry rotete innlegg,poenget mitt jeg forstår deg. Vurdere å brytt med de?

Slutt opp å håp at ting forandrer seg, det blir  bedre for deg i lengden, trust me!

Anonymkode: 9566c...aa6

[AnonymBruker]

Litt annerledes situasjon her, men kjenner meg absolutt igjen i følelsen. Rett og slett null interesse for meg og mitt liv. De få gangene vi møtes er det stort sett på mitt initiativ. Og det er veldig tydelig "pliktbesøk". 

Det hjelper ikke å ta det opp med dem direkte. De kommer ikke til å automatisk bry seg selv om det poengteres hvor lite de bryr seg. Det eneste jeg risikerte var å bli sett på som vanskelig. Og minimere kontakten ytterligere. 

Løsningen er å jobbe med deg selv for å innfinne deg med situasjonen. Ikke forvent noe, og lev livet ditt uten dem. Det er kjempesårt at det er slik, selv om en er voksen. selv om man forlater redet er man jo glad i foreldrene sine og ønsker kontakt. Det vanskelig å ikke føle seg forlatt og ta det litt personlig. I mitt tilfelle har jeg søsken som blir prioritert og behandlet helt annerledes. Det er også litt vondt. 

Tenk litt praktisk på det. Du vil helst ikke feire med svigers. Da snakker du med mannen, og så får dere til en koselig julefeiring alene, eller med venner. Har dere barn forresten? Skap egne tradisjoner. 

Og så kan du jo trøste deg litt med tanken på at du ikke trenger å ha dårlig samvittighet for at du ikke stiller opp når de blir syke eller gamle. Jeg kommer til å være der for dem like mange ganger som de besøkte oss på sykehuset da barnet var syk. Som alle de gangene de har kommet på middag, julefeiring, påsketurer, sommerferie eller invitert oss på besøk. Lista ligger ikke veldig høyt, for å si det sånn. Det ligger på tilnærmet null. 

Anonymkode: 76fed...516

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt annerledes situasjon her, men kjenner meg absolutt igjen i følelsen. Rett og slett null interesse for meg og mitt liv. De få gangene vi møtes er det stort sett på mitt initiativ. Og det er veldig tydelig "pliktbesøk". 

Det hjelper ikke å ta det opp med dem direkte. De kommer ikke til å automatisk bry seg selv om det poengteres hvor lite de bryr seg. Det eneste jeg risikerte var å bli sett på som vanskelig. Og minimere kontakten ytterligere. 

Løsningen er å jobbe med deg selv for å innfinne deg med situasjonen. Ikke forvent noe, og lev livet ditt uten dem. Det er kjempesårt at det er slik, selv om en er voksen. selv om man forlater redet er man jo glad i foreldrene sine og ønsker kontakt. Det vanskelig å ikke føle seg forlatt og ta det litt personlig. I mitt tilfelle har jeg søsken som blir prioritert og behandlet helt annerledes. Det er også litt vondt. 

Tenk litt praktisk på det. Du vil helst ikke feire med svigers. Da snakker du med mannen, og så får dere til en koselig julefeiring alene, eller med venner. Har dere barn forresten? Skap egne tradisjoner. 

Og så kan du jo trøste deg litt med tanken på at du ikke trenger å ha dårlig samvittighet for at du ikke stiller opp når de blir syke eller gamle. Jeg kommer til å være der for dem like mange ganger som de besøkte oss på sykehuset da barnet var syk. Som alle de gangene de har kommet på middag, julefeiring, påsketurer, sommerferie eller invitert oss på besøk. Lista ligger ikke veldig høyt, for å si det sånn. Det ligger på tilnærmet null. 

Anonymkode: 76fed...516

min mor kom i går å tilbudte seg som barnevakt i helgen fremfor å reise til sin kjæreste... så mulig hun har lest denne tråden..

Anonymkode: 0ea66...e62