Usikker

[Lille Bø]

Har en datter på fem år, og har vært samboer i to år, ikke med pappan. Nå er dette forholdet over, og jeg står ovenfor den vanvittige utfordringen med å fortelle dette til min datter..

Vet vel egentlig ikke helt hva jeg er ute etter her, men kanskje noen kunne lufte eventuelle tanker de måtte få i besittelse når de leser dette? Hva sier jeg, hva sier jeg ikke? Ikke at jeg mener dere skal fortelle meg hva jeg skal si, men jeg vil gjerne ha andre inngangsverdier, innfallsvinkler og se om det finnes bedre måter å angripe dette på enn det jeg surrer med i hodet mitt nå.

[Trixi]

Her er det vel bare å hoppe i det og si det som det er!

Jeg ville ikke drøyd for lenge for hvis dere var samboere tar det vel ikke så lang tid før din datters venner begynner å spørre hvor han er. Og hun lurer vel på hvor han har blitt hun også!

Hun kan jo også få høre / overhøre andre som snakker om det og komme til deg etterpå å lure på hva som egentlig foregår.

En jente på 5 år har lange ører og får med seg det meste, så det skulle ikke forundre meg om hun har en viss anelse allerede om at det er slutt.

Du trenger jo ikke gå i detalj om hvorfor det ble slutt, men kanskje si at dere ikke synes det var så lurt at dere fortsatte å bo sammen fordi dere ikke var glad i hverandre sånn som kjærster skal være lenger?! Og at det ikke hadde noe med henne å gjøre at det ble slutt!

Lykke til