Samboer mener jeg trenger psykologhjelp fordi jeg ikke vil snakke i telefon

[AnonymBruker]

Når jeg er sliten er jeg ikke spesielt glad i å snakke med telefon. Jeg er sliten og har bare ikke lyst. Jeg er generelt sett ikke begeistret for å snakke i telefon, men tar den ellers. Men er jeg sliten, tar jeg den ikke og ringer opp senere eller sender melding.

samboer observerte at jeg ikke tok telefon selvom jeg var «ledig» når en person ringte når jeg var sliten. Han sa da at jeg behøver psykologhjelp om jeg ikke liker å snakke i telefon, da det sikkert er noe form for sosial angst. Jeg har ikke noe ubehag i sosiale situasjoner, er sosial, og snakker i telefon om jeg er uthvilt. Kan jeg likevel ha angst?

Anonymkode: 837b4...d45

[AnonymBruker]

Samboeren din virker ganske sneversynt. Det er mange som ikke liker å snakke i telefonen, særlig når det er fremmede som ringer. Ellers synes jeg det da er helt greit å ikke ta telefonen når man føler det ikke passer. Selv om man er "ledig" vil det da ikke si at man må være tilgjengelig for alle hele tiden. 

Anonymkode: 94132...9b7

[AnonymBruker]

Du kan jo ha angst ja. 

Det er jo forskjell på å ikke TØRRE og å ikke GIDDE.

Anonymkode: 27ba4...9fd

[Gjest NotNaomi]

Akkurat som om det er så uvanlig. Misliker det selv,og orker bare ikke ta telefonen om jeg ikke føler for det. Sender kanskje en meld og ber de skrive om det er viktig. Har virkelig aldri tenkt på å oppsøke psykolog for det :-D vet om minst tre andre som er akkurat likedan,så nei,tror ikke du trenger psykolog Ts.

[AnonymBruker]

Dette er veldig vanlig. Vet om personlig mange som ikke liker å ringe eller ta telefonen. Meg selv inkludert. Det er en angst - telefonangst. Men det er ikke dermed sagt at man har angst for andre sosiale ting. Og psykolog for det? Da skal det være hemmende. 

Å behandle angst er jo å eksponere seg for det, litt og litt. 

Anonymkode: f57de...b2a

[Million]

Etter at mobiltelefoner ble vanlig, ble det liksom opplest og vedtatt at alle SKAL svare hele tiden og alltid være tilgjengelige på telefon nesten uansett når og hvor. Det er en uting. Det kan ofte være at det rett og slett ikke passer eller ikke frister å snakke med noen akkurat når det ringer, uansett av hvilken grunn. Man har lov til å bestemme selv der og da, om man vil snakke eller ei.

Og nå, på grunn av denne tråden, kom jeg på at jeg ikke orket å svare når eks-svigermora mi ringte forrige uke. Hun er en hyggelig dame jeg gjerne snakker med altså, men akkurat da orket jeg ikke å skravle i en time, så jeg lot være å ta den. Og så glemte jeg å ringe henne opp igjen dagen etter etc. Oops... jeg får vel ringe henne nå da.

Men du behøver ikke føle deg rar selv om du av og til velger å ikke svare når mobilen ringer! Det er helt normalt, og fullt lovlig.

Endret 11. oktober 2017 av Million

[AnonymBruker]

Litt overdrevet at du trenger psykolog, men kanskje du trenger reflektere litt over hvordan det føles for de som prøver nå deg de dagene du ikke er "i humør" til å ta telefonen. De vil føle seg avvist og mange vil avvskrive deg som venn fordi du ikke er pålitelig. 

Anonymkode: 5f37b...4c5

[Gjest chisandra]

Synes du høres helt normal ut, jeg - hvis det er slik at du ikke er redd for å svare, da. Som noen Million over her sa; det er liksom opplest og vedtatt at vi alltid skal være tilgjengelige etter at mobiltelefonen kom.

Ære være de som faktisk bryter den uskrevne regelen, og tar kontroll selv.

[AnonymBruker]

TS her igjen

jeg vil ikke si at det er en frykt for telefon. Jeg har bare ikke lyst i enkelte situasjoner. Jeg kan godt svare på en tekstmelding om noen sender når jeg er sliten/lei, men ringer noen har jeg ikke lyst. Ufint kanskje, men je ringer som regel opp litt senere. Om veninnn som alltid vil snakke om puter og interiør, som jeg ikke kan noe om, ringer midt i favorittserien min. Vil jeg ikke avbryte den for å ta telefon. Da ringe jeg opp etter episoden. For eksempel. 

Anonymkode: b09c3...db3

[AnonymBruker]

9 minutes ago, AnonymBruker said:

Litt overdrevet at du trenger psykolog, men kanskje du trenger reflektere litt over hvordan det føles for de som prøver nå deg de dagene du ikke er "i humør" til å ta telefonen. De vil føle seg avvist og mange vil avvskrive deg som venn fordi du ikke er pålitelig. 

Anonymkode: 5f37b...4c5

enig

Anonymkode: 10de1...2d7

[Misophonia]

Jeg synes personlig ikke det er noe man skal motta psykologhjelp for, med mindre det er såpass hemmende at en ikke klarer å ta tlf uavhengig setting og alle anrop blir til en "skummel" greie. Det er helt naturlig at vi mennesker ikke orker å være tilgjengelig 24/7 og spesielt ikke når man er helt utslitt og ikke har energi å avse en telefonsamtale som går over i det uendelige. Noen vet bare ikke når de skal avslutte og snakker i evigheter, så prøver man avslutte på en fin måte, men blir dratt inn på ny. Noen ganger kan det være hyggelig å slå av en lengre samtale med noen man ikke får sett noe særlig til.

Ellers synes jeg mange skal prøve avvende seg den ekstreme mobilbruken og da spesielt de som hele tiden fikler med mobil med andre tilstede. Det finnes jo ikke mye som er stort hyggeligere enn å prate med folk ansikt til ansikt.

Endret 11. oktober 2017 av Misophonia

[Majott]

9 minutes ago, AnonymBruker said:

TS her igjen

jeg vil ikke si at det er en frykt for telefon. Jeg har bare ikke lyst i enkelte situasjoner. Jeg kan godt svare på en tekstmelding om noen sender når jeg er sliten/lei, men ringer noen har jeg ikke lyst. Ufint kanskje, men je ringer som regel opp litt senere. Om veninnn som alltid vil snakke om puter og interiør, som jeg ikke kan noe om, ringer midt i favorittserien min. Vil jeg ikke avbryte den for å ta telefon. Da ringe jeg opp etter episoden. For eksempel. 

Anonymkode: b09c3...db3

Sånn er det med meg også. Jeg tar som regel tlf når noen ringer, men av og til gjør jeg det ikke, uansett hvem som ringer. Fordi jeg er sliten og ikke har lyst til å prate. Men jeg ringer dem opp senere, når jeg er mer opplagt.

Ser også at de samme som ringer meg, og som jeg av og til lar være å svare, også lar være å svare meg når det ikke passer for dem. Det er helt ok. Dette er både familie og venner. En kan ikke forvente at alle er tilgjengelige hele tiden.

Du har ikke sosial angst bare fordi du ikke vil ta tlf hver gang, og du trenger ikke psykologhjelp fordi du ikke vil være tilgjengelig hele tiden. Du vil bare være i fred av og til!

 

 

 

Endret 11. oktober 2017 av Majott

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg er sliten er jeg ikke spesielt glad i å snakke med telefon. Jeg er sliten og har bare ikke lyst. Jeg er generelt sett ikke begeistret for å snakke i telefon, men tar den ellers. Men er jeg sliten, tar jeg den ikke og ringer opp senere eller sender melding.

samboer observerte at jeg ikke tok telefon selvom jeg var «ledig» når en person ringte når jeg var sliten. Han sa da at jeg behøver psykologhjelp om jeg ikke liker å snakke i telefon, da det sikkert er noe form for sosial angst. Jeg har ikke noe ubehag i sosiale situasjoner, er sosial, og snakker i telefon om jeg er uthvilt. Kan jeg likevel ha angst?

Anonymkode: b09c3...db3

Jeg orker heller ikke snakke i telefonen når jrg er sliten. Etter jeg kom hjem ffra jobb ista har telefonen ligget i veska på lydløs. Jeg har ikke behov for å være tilgjengelig til en hver tid.

er vel mer han som har problemer og ikke deg 

Anonymkode: 9103f...8f0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt overdrevet at du trenger psykolog, men kanskje du trenger reflektere litt over hvordan det føles for de som prøver nå deg de dagene du ikke er "i humør" til å ta telefonen. De vil føle seg avvist og mange vil avvskrive deg som venn fordi du ikke er pålitelig. 

Anonymkode: 5f37b...4c5

Kanskje folk heller må roe seg ned å ikke forvente at folk er tilgjengelige 24/7. Ho ringer dem jo opp igjen eller sender sms. Fikk heller ikke inntrykk av at ho ALLTID lotvære å ta telefonen, men når ho var sliten. Ganske normalt spør du meg.

Idiotisk å konkludere med at folk vil avskrive henne som venn bare fordi ho ikke alltid tar telefonen. 

Anonymkode: 9103f...8f0

[AnonymBruker]

Telefonangst er det mange som har, og hvis det hindrer deg i hverdagen er det lurt å søke hjelp fra psykolog. Det må du vurdere selv, men ut fra det du skriver her virker det ikke som du har telefonangst. Samtidig virker det som du underdriver situasjonen litt.

Anonymkode: 64622...b1c

[Cata]

Da blir det kø hos psykologen, for jeg må også dit i så fall. Jeg har riktignok mild telefonskrekk og ringer ikke før jeg må privat. (På jobb må jeg så da gjør jeg det selvsagt.) Men noen kvelder når jeg er ekstra sliten så gidder jeg ikke skvaldre i telefonen om noen ringer og da lar jeg heller være å ta den, og ringer opp igjen når jeg er i bedre form og mer i humør til å prate. (Så får heller de legge på eller la være å ta den om det ikke passer når jeg ringer opp igjen.) 

Ser ingen grunn til at jeg skal la telefonen styre fritiden min 100%. 

[AnonymBruker]

Jeg kan også la være å ta tlf noen ganger. Men stort sett egentlig bare om mamma eller pappa ringer, når jeg er midt i en film eller noe annet jeg kunnet pause for å svare. Men jeg vet at de bare skal skravle om fjellturen de var på, og spørre hva jeg driver med om dagen. Er det noe viktig sender de en melding og da ringer jeg opp igjen med en gang. Ellers venter jeg til etterpå. 

Jeg har litt telefonangst og da  Men mest ang folk jeg ikke kjenner så godt. Det er fordi jeg er avhengig av å se ansiktet til folk og kroppsspråk for å føle meg komfortabel i samtalen. Telefon er jo egentlig noe unaturlig. Men jeg går ikke til psykolog av den grunn. Om du ikke føler noe stress/frykt ang telefonen så har du jo ikke angst, og trenger hvert fall ikke hjelp.

Anonymkode: 4534e...331

[AnonymBruker]

Jeg lar også ofte være å ta telefonen når jeg har fri, fordi ukjent nummer i 95 prosent av tilfellene er relatert til jobben min. Og jeg tenker at hvis det virkelig haster så sender de en sms, og hvis ikke ringer jeg dem opp når det passer bedre eller når jeg er på jobb. Tenker at jeg ikke har noe ansvar for å være tilgjengelig 24/7, hverken for jobb eller venner. Har heldigvis voksne venner som skjønner dette, så det er ikke sånn at vi kutter hverandre ut bare fordi vi ikke alltid tar telefonen med en gang. Folk har heldigvis forståelse for at folk kan være opptatt. 

 

Anonymkode: cc97c...2b7

[AnonymBruker]

Jeg lar ofte være å ta telefonen og setter den ofte på lydløs. Og så ringer jeg opp når jeg har energi og er mer uthvilt.

Jeg har en jobb der vi har mye kontakt med ulike mennesker, har mange telefoner (ofte der jeg blir både utskjelt og folk er forbanna,trist, frustrert osv) og mange møter. Det er en jobb der jeg må gi mye av meg selv og så kommer jeg hjem til barn som jeg også skal gi mye til. Da har jeg ofte ikke så mye igjen til telefonsamtaler. Men jeg er flink til å ringe opp igjen

Tenker ikke at jeg trenger psykologihjelp fordi jeg ikke alltid svarer telefonen

 

Anonymkode: 28197...d84

[Gjest Rødstrømpe]

Angst handler om at man har unngående atferd, på en sånn måte at det påvirker et normalt hverdagsliv og skaper hindre.

Telefonangst vil da gjelde du eksempelvis engstet deg hver gang telefonen ringte, at du unngikk stadig å ta ta opp telefonen fordi det skapte kroppslig ubehag(som eksempelvis kvalme, hjertebank, sterkt ubehag etc).

Om du hadde angst ville det føltes så ubehagelig å ta telefonen at du var villig til å gjøre svært mye for å unngå det.

Så nei, utfra det du beskriver har du ikke i nærheten av noe som likner på angst.

Jeg har ca 0% sosial angst og virkelig ikke telefonangst, men har ofte telefonen på lydløs og dropper å ta telefonen når den ringer på tidspunkt hvor jeg har lyst til å hvile eller vil konsentrere meg om noe annet.

Jeg er tilgjengelig hele døgnet rundt for barn og på jobb, og de timene jeg har sammen med barn på ettermiddag prioriterer jeg på det(eller helt nødvendige ting som middagslaging osv). Jeg tar ikke telefonen på trening, og jeg tar ikke telefonen på kollektivtrafikk og snakker lenge.

Ikke tar jeg den alltid på kvelden heller, om jeg har behov for å hvile. 

Jeg bestemmer sjøl når jeg er tilgjengelig de få timene man faktisk har anledning til det iløpet av et døgn - og det handler jo ikke om angst.

Så kjæresten din er helt på bærtur, med mindre du faktisk har angstpreget atferd på endel andre ting også - og han tenker at det kanskje er på tide å snakke litt om det.