Forskjellsbehandling av halvsøsken

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har tvillinger på halvannet år, han har en sønn på snart 14 fra tidligere som bor hos oss 50%. Over tid så har det utviklet seg til å bli en merkbar forskjell i hvordan mannen behandler sine barn. En 14-åring krever annen oppfølging enn babyer, men her har det sklidd helt ut. Før vi bestemte oss for å få barn sammen hadde vi flere samtaler rundt dette med mine og våre barn, og at vi skulle være nøye med at det ikke ble forskjellsbehandling.

Det ble et lite sjokk da vi ventet tvillinger, men vi var enige om at dette er en utfordring vi står sammen om.  I starten etter at barna var født så fulgte mannen fint opp og tok sin del av stellet. I ukene hvor sønnen var hos oss så var han nøye med å gi ham oppmerksomhet, fulgte opp på fritidsaktiviteter, og de fant på mye alene. Min stesønn har mange fritidsaktiviteter (4 kvelder i uka + en del helger) så far var ofte ikke hjemme før etter tvillingene er i seng. Dette innebar at han så de lite annenhver uke.

Da barna var omkring 4-5 mnd begynte mannen også å følge opp fritidsaktivitene til sin eldste i de ukene han ikke hadde samvær, noe som gikk på bekostning av tid med de minste. Jeg tok det opp, men ble avfeid med at eldste trengte sin fars støtte, mens de to små trengte meg. Eldste hadde klaget over at far ikke viste ham oppmerksomhet og det var sjalusi inne i bildet. Far forsøker da å bøte på dette ved å følge mer opp. I fars permisjonstid ble det vansker med eldste som ofte slo seg vrang da han var hos oss. Far tok tvillingene på dagen mens jeg var på jobb, men rørte de ikke etter jeg var hjemme, i alle fall ikke i de ukene eldste var her. Og slik har det nå blitt fast.

Far viser de to minste svært lite oppmerksomhet når eldste er hos oss, om de vil opp til ham ignorere han dem, og tar de ikke opp om de gråter. Han tar ikke del i leggingen, stelling og leker ikke med dem.  Det har vært enkeltepisoder hvor far har jaget tvillingene ut av sofaen fordi de ville opp i fanget hans mens sønnen var her, datteren vår har nå nesten helt sluttet å henvende seg til ham. Sønnen vår er mer pappagutt og han blir lei seg og gråter over å bli avvist. Jeg tok også far og eldste sønn i å gjøre narr av vår datters forsøk på å snakke.  14-åringen synes han det er moro å erte og ta fra dem leker,  så ler han når de blir sinte eller gråter og far ser på uten å gjøre noe. Jeg har blitt sint, og får da kjeft av min mann for å kjefte på hans barn.

Vi har hatt flere krangler om dette som etter min mening er gått for lang fra fars side. Han nå nærmest ignorerer sine to yngste og bruker mesteparten av sin tid på å følge opp eldste.  Far mener det må være slik fordi eldste trenger ham, og at de yngste har det fint med meg. Han skylder også på at sønnen har vært vant til å ha ham for seg selv i 12 år og at det ikke er hans skyld at foreldrene er skilt. Mannen min har innrmmet at han har fått veldig dårlig samvittighet for eldste etter at de yngste kom til verden, og han forsøker å kompenser. Men sånn som dette kan da ikke være normalt.

Det toppet seg forrige uke. Da jeg kom hjem satt mannen og sønnen i stua og spilte. De to minste var på rommet sitt og sov sa de, jeg skulle gå inn til dem og oppdaget da at døra inn til rommet var låst. Datteren vår hadde sovna og gikk med en bleie som skulle vært skifta, mens gutten hikstet og gråt og var nesten utrøstelig. Far nektet for å ha låst dem inne, men innrømmet etter hvert at de hadde låst fordi ungene hadde forstyrret og bråkt og ødelagt for spillingen. I løpet av helga fikk jeg også ut av ham at dette ikke var første gang de to yngste er blitt låst inne når jeg har vært borte, men det hadde ikke skjedd mer enn 3-4 ganger.  Det viste seg også at det var hans sønn som hadde begynt med det for å slippe unna bråk.

Jeg er så skuffa at jeg ikke finner ord. Trodde han var en god far, men han er kun god far for den ene av sine tre barn. Jeg vurderer nå sterkt å bryte av for sånn som dette skal det ikke være. Vi har hatt ei helg og dager med samtaler, krangler og tårer og mannen innser at det er gått altfor langt. Han bedyrer at han er like glad i de yngste  som den eldste og vet ikke hvorfor han har kommet til å ignorere og behandle dem slik han gjør. Han har grått og bedt om godt vær. Men det er ikke nok, her må det en holdningsendring til, man låser ikke sine barn inne på et rom for å få spille i fred. Vi har bestilt time til rådgivning, men det skal mye endringer til før jeg faktisk fortsetter dette forholdet. Jeg er også blitt kraftig ignorert av mannen det siste året, så det er ikke bare barna.  Hvordan er det med dere andre der ute som er i forhold med barn fra tidligere og nåværende forhold, er det vanlig at far prioriterer de eldste slik på bekostning av de eldste?

Anonymkode: 4ca18...7a8

[AnonymBruker]

Dette er overhode ikke vanlig! Mannen min ville aldri ha forskjellsbehandla slik. Det med å låse barna inne er helt vanvittig, og meget alvorlig. De har sannsynligvis allerede tatt skade av dette. Kontakt barnevernet og be om å få hjelpetiltak. Mannen din trenger foreldreveiledning. Jeg hadde ikke latt mannen og sønnen være alene med barna før han viser at han vet hvordan han skal ivareta dem, få sykemelding om du må. 

Ift fritidsaktiviteter får far følge opp sine uker, og nok med det. Har man flere barn kan man ikke bare prioritere det ene barnet.

Anonymkode: aa889...dca

[trinelise50]

Stakkars unger,dette kommer til å ha stor påvirkninfer lang inn å voksen livet.

Er du glad i ungene dine,og setter de først-så hadde jeg bryddet med han.

[AnonymBruker]

Enig med ab over her, ordne med foreldreveiledning, og kanskje lurt med familierådgivning dor dere foreldre og stesønn slik at alle får lagt frem hva dere tenker og føler! Frem til det så ville ikke jeg turt å la han være alene med barna.

Anonymkode: a578a...093

[AnonymBruker]

Å låse små barn inne for å spille i fred er omsorgssvikt! Jeg håper han skjønner det? Det er ikke bare en dum ting å gjøre, men det er neglisjering av et barns behov. Dette er ikke normalt. Det er ikke i nærheten av normalt engang. Det er selvsagt fint at far er oppmerksom på sin sønn i en vanskelig tid, men 14-åringen må faktisk lære seg å dele. Han har fått småsøsken, og en 14-åring burde skjønne at de har behov. 

Anonymkode: 2c800...b50

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og min mann har tvillinger på halvannet år, han har en sønn på snart 14 fra tidligere som bor hos oss 50%. Over tid så har det utviklet seg til å bli en merkbar forskjell i hvordan mannen behandler sine barn. En 14-åring krever annen oppfølging enn babyer, men her har det sklidd helt ut. Før vi bestemte oss for å få barn sammen hadde vi flere samtaler rundt dette med mine og våre barn, og at vi skulle være nøye med at det ikke ble forskjellsbehandling.

Det ble et lite sjokk da vi ventet tvillinger, men vi var enige om at dette er en utfordring vi står sammen om.  I starten etter at barna var født så fulgte mannen fint opp og tok sin del av stellet. I ukene hvor sønnen var hos oss så var han nøye med å gi ham oppmerksomhet, fulgte opp på fritidsaktiviteter, og de fant på mye alene. Min stesønn har mange fritidsaktiviteter (4 kvelder i uka + en del helger) så far var ofte ikke hjemme før etter tvillingene er i seng. Dette innebar at han så de lite annenhver uke.

Da barna var omkring 4-5 mnd begynte mannen også å følge opp fritidsaktivitene til sin eldste i de ukene han ikke hadde samvær, noe som gikk på bekostning av tid med de minste. Jeg tok det opp, men ble avfeid med at eldste trengte sin fars støtte, mens de to små trengte meg. Eldste hadde klaget over at far ikke viste ham oppmerksomhet og det var sjalusi inne i bildet. Far forsøker da å bøte på dette ved å følge mer opp. I fars permisjonstid ble det vansker med eldste som ofte slo seg vrang da han var hos oss. Far tok tvillingene på dagen mens jeg var på jobb, men rørte de ikke etter jeg var hjemme, i alle fall ikke i de ukene eldste var her. Og slik har det nå blitt fast.

Far viser de to minste svært lite oppmerksomhet når eldste er hos oss, om de vil opp til ham ignorere han dem, og tar de ikke opp om de gråter. Han tar ikke del i leggingen, stelling og leker ikke med dem.  Det har vært enkeltepisoder hvor far har jaget tvillingene ut av sofaen fordi de ville opp i fanget hans mens sønnen var her, datteren vår har nå nesten helt sluttet å henvende seg til ham. Sønnen vår er mer pappagutt og han blir lei seg og gråter over å bli avvist. Jeg tok også far og eldste sønn i å gjøre narr av vår datters forsøk på å snakke.  14-åringen synes han det er moro å erte og ta fra dem leker,  så ler han når de blir sinte eller gråter og far ser på uten å gjøre noe. Jeg har blitt sint, og får da kjeft av min mann for å kjefte på hans barn.

Vi har hatt flere krangler om dette som etter min mening er gått for lang fra fars side. Han nå nærmest ignorerer sine to yngste og bruker mesteparten av sin tid på å følge opp eldste.  Far mener det må være slik fordi eldste trenger ham, og at de yngste har det fint med meg. Han skylder også på at sønnen har vært vant til å ha ham for seg selv i 12 år og at det ikke er hans skyld at foreldrene er skilt. Mannen min har innrmmet at han har fått veldig dårlig samvittighet for eldste etter at de yngste kom til verden, og han forsøker å kompenser. Men sånn som dette kan da ikke være normalt.

Det toppet seg forrige uke. Da jeg kom hjem satt mannen og sønnen i stua og spilte. De to minste var på rommet sitt og sov sa de, jeg skulle gå inn til dem og oppdaget da at døra inn til rommet var låst. Datteren vår hadde sovna og gikk med en bleie som skulle vært skifta, mens gutten hikstet og gråt og var nesten utrøstelig. Far nektet for å ha låst dem inne, men innrømmet etter hvert at de hadde låst fordi ungene hadde forstyrret og bråkt og ødelagt for spillingen. I løpet av helga fikk jeg også ut av ham at dette ikke var første gang de to yngste er blitt låst inne når jeg har vært borte, men det hadde ikke skjedd mer enn 3-4 ganger.  Det viste seg også at det var hans sønn som hadde begynt med det for å slippe unna bråk.

Jeg er så skuffa at jeg ikke finner ord. Trodde han var en god far, men han er kun god far for den ene av sine tre barn. Jeg vurderer nå sterkt å bryte av for sånn som dette skal det ikke være. Vi har hatt ei helg og dager med samtaler, krangler og tårer og mannen innser at det er gått altfor langt. Han bedyrer at han er like glad i de yngste  som den eldste og vet ikke hvorfor han har kommet til å ignorere og behandle dem slik han gjør. Han har grått og bedt om godt vær. Men det er ikke nok, her må det en holdningsendring til, man låser ikke sine barn inne på et rom for å få spille i fred. Vi har bestilt time til rådgivning, men det skal mye endringer til før jeg faktisk fortsetter dette forholdet. Jeg er også blitt kraftig ignorert av mannen det siste året, så det er ikke bare barna.  Hvordan er det med dere andre der ute som er i forhold med barn fra tidligere og nåværende forhold, er det vanlig at far prioriterer de eldste slik på bekostning av de eldste?

Anonymkode: 4ca18...7a8

Unnskyld meg! Men inni det helvete!!!! Hvordan kan du som mor i det hele tatt vurdere å fortsette et forhold med en far som regelrett utøver omsorgssvikt på barna dine? Hvor er morsinstinktet ditt? Si hva du vil om far, han er en idiot. Men du? Du ble bare komme deg unna ham. Dette var faktisk forferdelig å lese. Og om du vet litt om barns tilknytning og hvor avhengig barn er av foreldre (voksne) som ser hva barnet trenger og responderer og anerkjenner barnets følelser, så vet du og hvor skadelig dette er for barna dine. Seriøst? Låser stakkars barna inne på rommet? Med bleie som ikke er skiftet og barna gråter og er redde for de er alene. Æsj. Jeg kunne ønske jeg viste hvem dere var, for her hadde jeg ikke nølt med bekymringsmelding. Og det hjelper ikke at du som mor er ok som omsorgsperson, så lenge barna lever sammen med far om er komplett udugelig. Dette var rett og slett vondt å lese. 

Anonymkode: 89140...d10

[Carrot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det toppet seg forrige uke. Da jeg kom hjem satt mannen og sønnen i stua og spilte. De to minste var på rommet sitt og sov sa de, jeg skulle gå inn til dem og oppdaget da at døra inn til rommet var låst. Datteren vår hadde sovna og gikk med en bleie som skulle vært skifta, mens gutten hikstet og gråt og var nesten utrøstelig. Far nektet for å ha låst dem inne, men innrømmet etter hvert at de hadde låst fordi ungene hadde forstyrret og bråkt og ødelagt for spillingen. I løpet av helga fikk jeg også ut av ham at dette ikke var første gang de to yngste er blitt låst inne når jeg har vært borte, men det hadde ikke skjedd mer enn 3-4 ganger.  Det viste seg også at det var hans sønn som hadde begynt med det for å slippe unna bråk.

Anonymkode: 4ca18...7a8

Dette er fullstendig uakseptabelt. Her er det omsorgssvikt og jeg ville ganske enkelt bedt far og sønn om å flytte på dagen da det å låse barn inne er farlig for langt mer enn utviklingen og redselen de føler og i min verden er det overhode ikke greit å ha en slik trussel hengende over seg når man er liten.

Dersom far vil være familie får han vise seg verdig men ut på dagen. Overhode ikke greit! Siden et brudd tvnger frem samtaler hos familievernskontoret ville jeg ikke nølt med å gi han et ultimatum på tross av at jeg ser sterk motstander av slike:

flytt ut eller oppfør deg! Nulltoleranse fra nå og sønnen kan midlertidig bo 100% hos mor til far har riktig fokus siden denne er en fare for sine småsøsken slik det er nå.

[Carrot]

La meg legge til at jeg så du skrev han angrer men oppriktig talt er det ikke nok.

De barna må jo ha levd slik en stund nå og det er ikke greit, ikke på noe plan - jeg er egentlig satt ut over at du ikke har kastet inn sterkere midler tidligere.

[KatyP]

Jeg må si meg enig med de andre her. Ta barna dine og flytt. Gå gjerne til veiledning og terapi men flytt vekk så lenge og gi barna dine en ny start. Barn tåler utrolig mye men det er grenser. Disse to små kan så absolutt klare seg fint videre, men da må du gjøre tiltak nå. 

Huff får helt vondt jeg

[AnonymBruker]

Dette er ikke forskjellsbehandling, men mishandling!! Dette er ikke normalt! En 14åring (skilte foreldre eller ei) er stor nok til å forstå at små søsken krever sitt, og man får den tiden man trenger uansett. Høres ut som 14åringen er en bortskjemt drittunge og far er en idiot! Dere trenger hjelp utenifra. Bv, fvk, helsestasjon. 

 

Høres heller ikke ut som om dette er et bra miljø for de små å vokse opp i, tenk så grusomt å bli avvist av en som skal være omsorgsspersonen din. 

Anonymkode: a3354...cc4

[Jordbæra]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og min mann har tvillinger på halvannet år, han har en sønn på snart 14 fra tidligere som bor hos oss 50%. Over tid så har det utviklet seg til å bli en merkbar forskjell i hvordan mannen behandler sine barn. En 14-åring krever annen oppfølging enn babyer, men her har det sklidd helt ut. Før vi bestemte oss for å få barn sammen hadde vi flere samtaler rundt dette med mine og våre barn, og at vi skulle være nøye med at det ikke ble forskjellsbehandling.

Det ble et lite sjokk da vi ventet tvillinger, men vi var enige om at dette er en utfordring vi står sammen om.  I starten etter at barna var født så fulgte mannen fint opp og tok sin del av stellet. I ukene hvor sønnen var hos oss så var han nøye med å gi ham oppmerksomhet, fulgte opp på fritidsaktiviteter, og de fant på mye alene. Min stesønn har mange fritidsaktiviteter (4 kvelder i uka + en del helger) så far var ofte ikke hjemme før etter tvillingene er i seng. Dette innebar at han så de lite annenhver uke.

Da barna var omkring 4-5 mnd begynte mannen også å følge opp fritidsaktivitene til sin eldste i de ukene han ikke hadde samvær, noe som gikk på bekostning av tid med de minste. Jeg tok det opp, men ble avfeid med at eldste trengte sin fars støtte, mens de to små trengte meg. Eldste hadde klaget over at far ikke viste ham oppmerksomhet og det var sjalusi inne i bildet. Far forsøker da å bøte på dette ved å følge mer opp. I fars permisjonstid ble det vansker med eldste som ofte slo seg vrang da han var hos oss. Far tok tvillingene på dagen mens jeg var på jobb, men rørte de ikke etter jeg var hjemme, i alle fall ikke i de ukene eldste var her. Og slik har det nå blitt fast.

Far viser de to minste svært lite oppmerksomhet når eldste er hos oss, om de vil opp til ham ignorere han dem, og tar de ikke opp om de gråter. Han tar ikke del i leggingen, stelling og leker ikke med dem.  Det har vært enkeltepisoder hvor far har jaget tvillingene ut av sofaen fordi de ville opp i fanget hans mens sønnen var her, datteren vår har nå nesten helt sluttet å henvende seg til ham. Sønnen vår er mer pappagutt og han blir lei seg og gråter over å bli avvist. Jeg tok også far og eldste sønn i å gjøre narr av vår datters forsøk på å snakke.  14-åringen synes han det er moro å erte og ta fra dem leker,  så ler han når de blir sinte eller gråter og far ser på uten å gjøre noe. Jeg har blitt sint, og får da kjeft av min mann for å kjefte på hans barn.

Vi har hatt flere krangler om dette som etter min mening er gått for lang fra fars side. Han nå nærmest ignorerer sine to yngste og bruker mesteparten av sin tid på å følge opp eldste.  Far mener det må være slik fordi eldste trenger ham, og at de yngste har det fint med meg. Han skylder også på at sønnen har vært vant til å ha ham for seg selv i 12 år og at det ikke er hans skyld at foreldrene er skilt. Mannen min har innrmmet at han har fått veldig dårlig samvittighet for eldste etter at de yngste kom til verden, og han forsøker å kompenser. Men sånn som dette kan da ikke være normalt.

Det toppet seg forrige uke. Da jeg kom hjem satt mannen og sønnen i stua og spilte. De to minste var på rommet sitt og sov sa de, jeg skulle gå inn til dem og oppdaget da at døra inn til rommet var låst. Datteren vår hadde sovna og gikk med en bleie som skulle vært skifta, mens gutten hikstet og gråt og var nesten utrøstelig. Far nektet for å ha låst dem inne, men innrømmet etter hvert at de hadde låst fordi ungene hadde forstyrret og bråkt og ødelagt for spillingen. I løpet av helga fikk jeg også ut av ham at dette ikke var første gang de to yngste er blitt låst inne når jeg har vært borte, men det hadde ikke skjedd mer enn 3-4 ganger.  Det viste seg også at det var hans sønn som hadde begynt med det for å slippe unna bråk.

Jeg er så skuffa at jeg ikke finner ord. Trodde han var en god far, men han er kun god far for den ene av sine tre barn. Jeg vurderer nå sterkt å bryte av for sånn som dette skal det ikke være. Vi har hatt ei helg og dager med samtaler, krangler og tårer og mannen innser at det er gått altfor langt. Han bedyrer at han er like glad i de yngste  som den eldste og vet ikke hvorfor han har kommet til å ignorere og behandle dem slik han gjør. Han har grått og bedt om godt vær. Men det er ikke nok, her må det en holdningsendring til, man låser ikke sine barn inne på et rom for å få spille i fred. Vi har bestilt time til rådgivning, men det skal mye endringer til før jeg faktisk fortsetter dette forholdet. Jeg er også blitt kraftig ignorert av mannen det siste året, så det er ikke bare barna.  Hvordan er det med dere andre der ute som er i forhold med barn fra tidligere og nåværende forhold, er det vanlig at far prioriterer de eldste slik på bekostning av de eldste?

Anonymkode: 4ca18...7a8

Fy faen så sykt å låse små barn inne for at det ikke skal forstyrre et spill!!! Jeg hadde kastet ut mannen på flekken! Det der er omsorgssvikt!

[AnonymBruker]

Hadde aldri latt manne ha barna uten oppsyn igjen. Hadde ikke gått fra han før jeg visste at noe slikt var i boks, eller at han ikke var aleine med barna mens de er så små. 

I tillegg hadde jeg nektet at barna skulle ha noe som helst samvær med stebror. Absolutt ikke aktuelt. 

 

Men så hadde jeg roet meg og tatt dette med rette instansene før jeg lagde et helvete. Fvk, bv ett eller annet. I mens hadde jeg flyttet ut og hatt pappa på dagssamvær sammen med meg.

Anonymkode: 86c08...ae7

[GammelKaktus]

Dette er rett og slett omsorgssvikt. Jeg hadde aldri tolerert slik oppførsel mot mitt barn, kunne ikke vært sammen med en slik mann. Hadde tatt ungene og flyttet så kunne han hatt samvær med tilsyn av deg. Han kan ikke utsette sine små barn for omsorgssvikt fordi han ikke klarer å balansere rollen som pappa til han eldste.

[AnonymBruker]

Dette er omsorgssvikt. Fy faen.

Be om veiledning fra bv og fvk! 

Anonymkode: 45722...d4d

[AnonymBruker]

TS her

Takk for svar! Jeg kan si at jeg har reagert vesentlig sterkere på dette enn jeg har skrevet innledningsvis. Min mann forsøker dessverre å dysse det ned og unngå konsekvenser i form av samlivsbrudd og innblanding bra Offentlige instanser. Jeg skrev mest beskrivende i første innlegg, for å se hvilke tilbakemeldinger jeg fikk. Og jeg ser at min reaksjon er normal, mens min mann som ønsker å løse dette innenfor hjemmets fire vegger ikke er med. 

Jeg har truet med BV, foreløpig skal vi til fvk. I morgen skal jeg til lege med barna og vil da ta dette opp. Jeg har vært i sjokk over det jeg oppdaget, for noe slikt trodde jeg ikke var mulig. Flere av dere bruker ordet omsorgssvikt, og det er også det ordet jeg har brukt ovenfor min mann. Siden helga har barna og jeg vært hos mine foreldre, jeg har selv vært noe hjemme for å snakke med mannen. Jeg vil ikke ha barna i samme hus som mann Og stesønn med det første. Foreldrene mine er like sjokkerte som meg, men jeg har nå skjønt at min familie over tid har reagert på hvordan min mann har neglisjert sine to yngste. 

Barna ser heldigvis ut til å ha det bra, tross alt. Jeg har valgt å ta noen dager hjemme med dem nå. 

Anonymkode: 4ca18...7a8

[AnonymBruker]

Dette var veldig vondt å lese, TS. Dersom du ikke tar affære - enten ved å ta med barna og flytte fra mannen - eller ved å be om råd hos en offentlig instans, så er du selv skyldig i omsorgssvikt.

Å låse barn inne på rommet sitt er så hinsides at jeg har vanskelig for å tro at det er sant. Samtidig tror jeg ikke noen har fantasi til å dikte opp noe slikt. Eneste som skurrrer litt - er at halvannetåringer klarer vel ikke åpne en ulåst dør heller?

Anonymkode: 941f8...d2c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var veldig vondt å lese, TS. Dersom du ikke tar affære - enten ved å ta med barna og flytte fra mannen - eller ved å be om råd hos en offentlig instans, så er du selv skyldig i omsorgssvikt.

Å låse barn inne på rommet sitt er så hinsides at jeg har vanskelig for å tro at det er sant. Samtidig tror jeg ikke noen har fantasi til å dikte opp noe slikt. Eneste som skurrrer litt - er at halvannetåringer klarer vel ikke åpne en ulåst dør heller?

Anonymkode: 941f8...d2c

Det var mannens sønn som er tenåring som hadde låst, ikke de små. 

Jeg tar affære, dette skal ikke skje igjen! 

Anonymkode: 4ca18...7a8

[Outlander]

Nå vet du hvorfor du har en stesønn der hver annen uke - han var sikkert like ille med han når han var baby or moren ble lei av en tafatt idiot av en mann du har nå havnet opp med.  
Men det er det -  jeg får nesten tårer for å høre at barna var låst inn og gutten din gråt.  GRÅT - han var sikkert livredd.  Det og at pappaen avskriver hvor alvorlig dette er, og skylder alt på en 14 åring (ærlig talt, hvor tafatt kan faren bli da) er nok at jeg ville ha sagt ikke faen og dratt.  Dette er emosjonelle vold mot dine 2 små. Jeg har en eldre tenåring og beklager, men han er ikke sjefen i huset.  Oppfører han som en bortskjemt 2 åring blir han behandlet som det.  

 

Endret 11. oktober 2017 av Outlander

[Carrot]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Takk for svar! Jeg kan si at jeg har reagert vesentlig sterkere på dette enn jeg har skrevet innledningsvis. Min mann forsøker dessverre å dysse det ned og unngå konsekvenser i form av samlivsbrudd og innblanding bra Offentlige instanser. Jeg skrev mest beskrivende i første innlegg, for å se hvilke tilbakemeldinger jeg fikk. Og jeg ser at min reaksjon er normal, mens min mann som ønsker å løse dette innenfor hjemmets fire vegger ikke er med. 

Jeg har truet med BV, foreløpig skal vi til fvk. I morgen skal jeg til lege med barna og vil da ta dette opp. Jeg har vært i sjokk over det jeg oppdaget, for noe slikt trodde jeg ikke var mulig. Flere av dere bruker ordet omsorgssvikt, og det er også det ordet jeg har brukt ovenfor min mann. Siden helga har barna og jeg vært hos mine foreldre, jeg har selv vært noe hjemme for å snakke med mannen. Jeg vil ikke ha barna i samme hus som mann Og stesønn med det første. Foreldrene mine er like sjokkerte som meg, men jeg har nå skjønt at min familie over tid har reagert på hvordan min mann har neglisjert sine to yngste. 

Barna ser heldigvis ut til å ha det bra, tross alt. Jeg har valgt å ta noen dager hjemme med dem nå. 

Anonymkode: 4ca18...7a8

Så godt å lese TS, takk for at du svarte! Fint at barna har en mamma som reagerer når de har en pappa som svikter - og joda, jeg skjønner at det fort kan gå litt galt hos noen og enhver av og til men ikke slik som dette og ikke over lang tid. Jeg kjente jeg ble fysisk kvalm og fikk vondt inni meg når jeg leste innlegget ditt og tenkte over hva du skrev - nå når jeg leser at du har moderert det i tillegg blir jeg bare dårlig.

Kan du og barna bli hos dine foreldre en stund? Jeg syns forøvrig ikke det nødvendigvis skal være dere som flytter ut - det syns jeg far kan gjøre så barna har det mest mulig stabilt fremover i kjente omgivelser.

Håper du får den støtten du trenger og at du klarer mønstre styrke til ikke å gi etter, dette som far og sønn her har gjort er IKKE noe man pakker inn, pynter på eller skjuler!

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gitt mannen en sjanse en gang. Hos meg hadde dette vært rett ut, fint å dokumentere at dette faktisk skjedde slik at far ikke får samvær alene senere. 

Anonymkode: 45e19...75d