Flytte til familie eller leve den urbane drømmen?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller hvor dette ender, men jeg trenger å få det ut og jeg trenger å få gode råd som kan hjelpe meg å ta en avgjørelse. Beklager langt innlegg. 

Jeg og mannen min flyttet langt sør fra langt nord for 3 år siden på grunn av skole og jobb. Nå er han ferdig utdannet og i teorien kan vi flytte «hjem» igjen. Problemet er at jeg ELSKER byen vi bor i. Jeg er så lykkelig her og vet at jeg aldri kan føle det samme i hjembyen, det er rett og slett langt i fra det samme som her. 

Nå har vi fått barn og jeg går med konstant dårlig samvittighet ovenfor besteforeldrene som gjerne vil se barnebarna sine vokse opp på nært hold og ikke bare på Skype. Det er himla dyrt å reise med fly «hjem» og andre transportmidler er uaktuelt da det tar over 1 døgn en vei, uten pause... 

Jeg vil gjerne bo her vi bor nå, jeg vil virkelig ikke flytte «hjem». Men mannen min er klar for å flytte så snart jeg sier ja. Det er ikke slik at han har sagt det, men jeg vet at han vil hjem. I tillegg bor vi trangt nå, i hjembyen får vi dobbelt så stor bolig for samme pris.. 

Nå er gammeljobben hans lyst ut i hjembyen, han er forresten arbeidsledig her nå, og jeg vet det irriterer han at han ikke kan søke. 

Reserveløsningen vår har vært at vi skulle flytte «hjem» hvis han ikke har fått jobb her innen mars/april, men nå som gammeljobben er lyst ut så ser det ut til at den løsningen ikke er aktuell likevel. Det er nemlig kun den jobben som er mulig for han å få i den lille byen vi kommer fra. 

Hva ville dere gjort i min situasjon? 

Bli værende i en by som jeg elsker, men uten noe som helst nettverk eller flytte til den kjedelige og trause hjembyen der vi har familie (ingen venner)? 

Anonymkode: 2a41e...b3e

[AnonymBruker]

Jeg hadde bodd der jeg var lykkelig og det høres ut som du er lykkelig der du er nå  Livet er alt for kort til å være ulykkelig, be happy <3 

Synd at mannen din vil flytte da.... Kjip situasjon

Anonymkode: 84544...410

[Hactar]

Går det an å finne en større by du kan trives i litt nærmere slekta? Stor forskjell på 3-4 timers reise og et døgns reise for å treffe barnebarn, for eksempel.

Jeg forsto ikke helt dette med gammeljobben til mannen. Han har nå tatt utdannelse, men den jobben han hadde før dere flyttet er den eneste han kan få på hjemplassen? Da høres det ut som det er et veldig begrenset arbeidsmarked der. Hva med dine jobbmuligheter? 

Jeg skjønner dere begge, og tenker dere bør tenke på å finne et kompromiss basert på hva konkret hver av dere ønsker dere. Er det jobb eller nærkontakt med slekt som veier tyngst for ham? Er det variasjon/kultur/liv og røre eller etablert vennekrets som veier tyngst for deg?

[AnonymBruker]

Helt ærlig tror jeg kanskje jeg hadde valgt å gi hjembyen en ny sjanse... Både fordi man endrer syn på ting gradvis når man får barn, som i at barnas hverdag betyr mer enn x-antall puber, cafeer, show osv. Jeg mener ikke man skal gi opp alt når man får barn, men behovet endrer seg vesentlig ettersom barna vokser til. Mannen din har også mulighet for jobb i hjembyen, hvilket trygger deres økonomi, dere får besteforeldre som kan avlaste med barnepass, dere får større plass, barna får etter hvert vokse opp i mer landelige omgivelser osv. 

Hva med å flytte hjem for en periode på feks 2 år, og om du virkelig lengter tilbake så flytter dere tilbake da? 

Jeg har vært i dine sko, og jeg må si jeg savnet sårt Oslo når jeg flyttet hjem, tror det tok ca 6-8 mnd før jeg kjente savnet slippe, og nå kunne jeg aldri tenkt meg å flytte tilbake. 

Anonymkode: 4ca7f...c3c

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok gitt hjembyen en sjanse. Litt kjipt at du tar i fra mannen sjansen på den jobben, og det virker jo som om dere har en avtale på at dere skulle flytte tilbake. Dette handler jo om dere som familie og ikke bare hva den enkelte vil.

Anonymkode: 116a0...3b5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller hvor dette ender, men jeg trenger å få det ut og jeg trenger å få gode råd som kan hjelpe meg å ta en avgjørelse. Beklager langt innlegg. 

Jeg og mannen min flyttet langt sør fra langt nord for 3 år siden på grunn av skole og jobb. Nå er han ferdig utdannet og i teorien kan vi flytte «hjem» igjen. Problemet er at jeg ELSKER byen vi bor i. Jeg er så lykkelig her og vet at jeg aldri kan føle det samme i hjembyen, det er rett og slett langt i fra det samme som her. 

Nå har vi fått barn og jeg går med konstant dårlig samvittighet ovenfor besteforeldrene som gjerne vil se barnebarna sine vokse opp på nært hold og ikke bare på Skype. Det er himla dyrt å reise med fly «hjem» og andre transportmidler er uaktuelt da det tar over 1 døgn en vei, uten pause... 

Jeg vil gjerne bo her vi bor nå, jeg vil virkelig ikke flytte «hjem». Men mannen min er klar for å flytte så snart jeg sier ja. Det er ikke slik at han har sagt det, men jeg vet at han vil hjem. I tillegg bor vi trangt nå, i hjembyen får vi dobbelt så stor bolig for samme pris.. 

Nå er gammeljobben hans lyst ut i hjembyen, han er forresten arbeidsledig her nå, og jeg vet det irriterer han at han ikke kan søke. 

Reserveløsningen vår har vært at vi skulle flytte «hjem» hvis han ikke har fått jobb her innen mars/april, men nå som gammeljobben er lyst ut så ser det ut til at den løsningen ikke er aktuell likevel. Det er nemlig kun den jobben som er mulig for han å få i den lille byen vi kommer fra. 

Hva ville dere gjort i min situasjon? 

Bli værende i en by som jeg elsker, men uten noe som helst nettverk eller flytte til den kjedelige og trause hjembyen der vi har familie (ingen venner)? 

Anonymkode: 2a41e...b3e

En ting til, Jeg går ut i fra at dere nylig har blitt foreldre. Du vil snart oppdage at man tenker helt annerledes når man blir foreldre etter hvert som tiden går. 
De tingene jeg elsket og satte pris på uten barn, ble mindre viktig og heller ikke så lett å få til. 
 

Anonymkode: 116a0...3b5

[AnonymBruker]

Er det garanti for at gamlejobben vil bestå da? Hvordan er arbeidsmarkedet der dere bor nå? 

Synes ikke dere skal ha dårlig samvittighet ovenfor besteforeldre. Det er mye viktigere å bo en plass man er lykkelig. 

Anonymkode: 30311...98f

[Minlillesky]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller hvor dette ender, men jeg trenger å få det ut og jeg trenger å få gode råd som kan hjelpe meg å ta en avgjørelse. Beklager langt innlegg. 

Jeg og mannen min flyttet langt sør fra langt nord for 3 år siden på grunn av skole og jobb. Nå er han ferdig utdannet og i teorien kan vi flytte «hjem» igjen. Problemet er at jeg ELSKER byen vi bor i. Jeg er så lykkelig her og vet at jeg aldri kan føle det samme i hjembyen, det er rett og slett langt i fra det samme som her. 

Nå har vi fått barn og jeg går med konstant dårlig samvittighet ovenfor besteforeldrene som gjerne vil se barnebarna sine vokse opp på nært hold og ikke bare på Skype. Det er himla dyrt å reise med fly «hjem» og andre transportmidler er uaktuelt da det tar over 1 døgn en vei, uten pause... 

Jeg vil gjerne bo her vi bor nå, jeg vil virkelig ikke flytte «hjem». Men mannen min er klar for å flytte så snart jeg sier ja. Det er ikke slik at han har sagt det, men jeg vet at han vil hjem. I tillegg bor vi trangt nå, i hjembyen får vi dobbelt så stor bolig for samme pris.. 

Nå er gammeljobben hans lyst ut i hjembyen, han er forresten arbeidsledig her nå, og jeg vet det irriterer han at han ikke kan søke. 

Reserveløsningen vår har vært at vi skulle flytte «hjem» hvis han ikke har fått jobb her innen mars/april, men nå som gammeljobben er lyst ut så ser det ut til at den løsningen ikke er aktuell likevel. Det er nemlig kun den jobben som er mulig for han å få i den lille byen vi kommer fra. 

Hva ville dere gjort i min situasjon? 

Bli værende i en by som jeg elsker, men uten noe som helst nettverk eller flytte til den kjedelige og trause hjembyen der vi har familie (ingen venner)? 

Anonymkode: 2a41e...b3e

Det er veldig dumt å love hverandre å flytte osv etter en tid. Hvordan er det med jobb for deg i deres hjemby da? Han har mulighet for å få jobb i hjembyen, men det er ikke sikkert han få jobben. Om dere velger å flytte, så ikke flytt før etter dere har fått dere jobb. Det dummeste folk egentlig gjør er å flytte først, for så å søke arbeid. Det er så dumt, for det er ikke sikkert man får jobben! 

Kan dere ikke bli enige om å flytte nærmere besteforeldrene til barnet, men ikke til der dere kommer fra? 2-3 timer unna besteforeldre for eksempel? Men dere må jo begge få arbeid. Det blir som dere selv gjør det til. 

Flyttet fra byen og hit jeg bor nå i 2013, og trodde aldri jeg kom til å bli boende, var bare ment midlertidig til jeg kom på beina med min datter. Jeg står overfor valget mellom å bli og håpe på det beste, eller å søke arbeid i drømmebyen, og flytte. Vi vil ikke flytte, fordi vi trives veldig godt her, og jenta mi har sine venninner her og sine aktiviteter. Men jeg har ingen annen løsning dessverre. selv om jeg kunne tenkt meg til drømmebyen, så er ikke det, det viktigste. Vi er blitt veldig glad i menneskene her, godt miljø og bare noen få butikker. Savner ikke storby livet i det hele tatt der alt er så lett tilgjengelig. Det er sjeldent vi er i byen og handler. Vi har alt vi trenger her  Til og med små cafe og treff gjennom året. Og veldig mye naturliv. Utrolig mye å finne på. Men vi må flytte om jeg får jobb andre steder i Norge.. dessverre.. men når det ikke er jobber å få, så må man være åpen for å flytte til andre steder.

Husk at det er ikke bare han som skal ha jobb, men du også. Og om arbeidsmarkedet er trangt i hjembyen deres, så ville jeg faktisk sett på andre steder i stedet. Og det hjelper ikke å si at det sikkert er noe ledig om ett par år, når barnet skal begynne i barnehagen for eksempel. Få dere begge jobb før flytting.. om du skal være hjemme med barnet en stund, så ville jeg faktisk ventet med å flytte til hjembyen før du har fått jobb og..

[AnonymBruker]

Forstår situasjonen din, men hva med å ha en åpen dialog med mannen din om dette? Kanskje han tenker likere deg enn du vet? For min egen del så ville jeg prøvd et komprosmiss. Trivsel og nettverk er viktig. Kan en større by nærmere familien være et alternativ? Dere virker jo ikke knyttet til et nettverk der dere er? Jeg bodde et sted jeg elsket en stund, men uten nettverk. Det ga fryktelig savn etter hvert , ville ha familie og venner i nærheten. Flyttet tilbake og trives nå. 

Anonymkode: dc20c...456

[AnonymBruker]

Syns kanskje du tenker litt vel  kortsiktig her, spesielt når dere ikke engang har nettverk i den byen. Barnet/barna vil etterhvert bli fremmed med øvrig familie og vice versa pga lite kontakt fordi mennesker rett og slett må treffes for å knytte bånd, så spørmålet er jo litt om du egentlig vil bli så lykkelig på sikt over å bo trangt i en by du syns er fin, men der dere kun har hverandre og ingen andre som kan avlaste og som dere føler bryr seg om dere og barna. Det virker rimelig ensomt på lengre sikt både for voksne og barn..

Anonymkode: 522d8...a0e

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns kanskje du tenker litt vel  kortsiktig her, spesielt når dere ikke engang har nettverk i den byen. Barnet/barna vil etterhvert bli fremmed med øvrig familie og vice versa pga lite kontakt fordi mennesker rett og slett må treffes for å knytte bånd, så spørmålet er jo litt om du egentlig vil bli så lykkelig på sikt over å bo trangt i en by du syns er fin, men der dere kun har hverandre og ingen andre som kan avlaste og som dere føler bryr seg om dere og barna. Det virker rimelig ensomt på lengre sikt både for voksne og barn..

Anonymkode: 522d8...a0e

Hva? Tror du ikke folk i by har venner og blir kjent med nye folk?

Anonymkode: d6126...84f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

En ting til, Jeg går ut i fra at dere nylig har blitt foreldre. Du vil snart oppdage at man tenker helt annerledes når man blir foreldre etter hvert som tiden går. 
De tingene jeg elsket og satte pris på uten barn, ble mindre viktig og heller ikke så lett å få til. 
 

Anonymkode: 116a0...3b5

Mens jeg syntes motsatt. Før jeg ble forelder satt jeg pris på å bo i byen, men etter at jeg fikk barn elsker jeg det! SÅ masse tilbud, så nært. Hadde vi flyttet ut av byen hadde vi brukt lang tid på pendling. Nå slutter jeg kl 3 på jobben og kan hente i barnehagen kvart over! I tillegg gikk vi på babysvømming, tegn til tale kurs og masse andre ting som kun bylivet har å tilby. Ville ikke hatt det anderledes. 

Anonymkode: f634b...515

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva? Tror du ikke folk i by har venner og blir kjent med nye folk?

Anonymkode: d6126...84f

Jo, men det pleier ikke være et sjakktrekk å basere livet på venner etter at man får familie fordi behovene endrer seg..

Anonymkode: 522d8...a0e

[AnonymBruker]

Nå er situasjonen for meg litt annerledes fordi jeg kommer fra mindre by og bor i Oslo- og har nettverk begge steder. 

Men poenget mitt er; jeg hadde ikke flyttet et sted hvor vi ikke hadde noe nettverk i form av venner/godt bekjente.

Familie er viktig, men det skal mer til for min del. 

Samtiig idylliserer du kanskje den urbane livsstilen noe?

En ting er noen få år- og noe annet er plass til ungdomslivet osv. 

Anonymkode: 1a937...2c0

[AnonymBruker]

Vi er litt i samme situasjon. Og

vi valgte byen. Mister den daglige kontakten med storfamilien og det er synd. Men vi bruker mange ferier sammen. 

Anonymkode: 60278...8fc

[AnonymBruker]

Hei. Vi var i din situasjon for noen år siden, bortsett fra at vi hadde bodd enda lengre borte fa hjemstedet vårt. Flyttet hjem for å komme nærmere familie, og trodde at det ville gå greit fordi "alle" snakket om at man ikke benytter seg av byen på samme måte når man får barn. Magefølelsen min var ganske dårlig, men valgte liksom det fornuftige. Det gikk veldig dårlig og vi flyttet tilbake til byen etter et par år. Opplevde det som en veldig stor overgang å komme tilbake til det bittelille stedet hvor tida hadde stått stille. Vi ble klar over at vi faktisk var av de som benyttet byen også etter at vi fikk barn, og kjedet oss på hjemstedet. Nå bor vi ikke spesielt bra, men vi trives mye bedre. Prøver å være flinke til å besøke besteforeldre i alle ferier, og de er alltid velkomne til oss. Jeg kunne skrevet mye om dette, men du får spørre hvis du lurer på noe. Konklusjonen min er at magefølelsen er viktig å lytte til. Men problemet blir vel når dere har ulik magefølelse...

Anonymkode: 34fbb...562

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mens jeg syntes motsatt. Før jeg ble forelder satt jeg pris på å bo i byen, men etter at jeg fikk barn elsker jeg det! SÅ masse tilbud, så nært. Hadde vi flyttet ut av byen hadde vi brukt lang tid på pendling. Nå slutter jeg kl 3 på jobben og kan hente i barnehagen kvart over! I tillegg gikk vi på babysvømming, tegn til tale kurs og masse andre ting som kun bylivet har å tilby. Ville ikke hatt det anderledes. 

Anonymkode: f634b...515

Jeg som svarte over her, men dette er min erfaring også! Så masse spennende for barn i byen. Vi elsker å gå på kino, utstillinger, leke i parker, se teaterforestillinger etc etc. 

Anonymkode: 34fbb...562

[Stjerneku]

Jeg ville nok ventet med å flytte "hjem". Og jeg ville ikke gjort det om ikke jeg selv ønsket det, man skal jo tross alt leve og ha det bra også. Kan hende endrer du mening om det å bo der du bor nå om noen år når barnet er større. Men dere er jo to, og dere bør selvsagt være litt samkjørte. Men å flytte hjem for en jobb som din samboer egentlig ikke har lyst på, om jeg forstår rett ved å lese mellom linjene, det tror jeg er en dårlig løsning for dere. Det bør være jobb til dere begge der, jobber dere skal trives i.

[AnonymBruker]

På 11.10.2017 den 8.34, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde bodd der jeg var lykkelig og det høres ut som du er lykkelig der du er nå  Livet er alt for kort til å være ulykkelig, be happy <3 

Synd at mannen din vil flytte da.... Kjip situasjon

Anonymkode: 84544...410

Jeg tenker litt sånn jeg og, at jeg må være lykkelig. Jeg må leve for meg selv, ikke for mine foreldre. Mannen min trives godt her vi bor nå, men jeg vet at han ikke sier nei om jeg foreslår å flytte "hjem".

På 11.10.2017 den 8.46, Hactar skrev:

Går det an å finne en større by du kan trives i litt nærmere slekta? Stor forskjell på 3-4 timers reise og et døgns reise for å treffe barnebarn, for eksempel.

Jeg forsto ikke helt dette med gammeljobben til mannen. Han har nå tatt utdannelse, men den jobben han hadde før dere flyttet er den eneste han kan få på hjemplassen? Da høres det ut som det er et veldig begrenset arbeidsmarked der. Hva med dine jobbmuligheter? 

Jeg skjønner dere begge, og tenker dere bør tenke på å finne et kompromiss basert på hva konkret hver av dere ønsker dere. Er det jobb eller nærkontakt med slekt som veier tyngst for ham? Er det variasjon/kultur/liv og røre eller etablert vennekrets som veier tyngst for deg?

Tja, nærmere er vanskelig. Det nærmeste vi kan komme og fortsatt være i storby er 7 timer kjøring. Noe som forsåvidt er greit, men det er ikke en by jeg ønsker å bo i og jobbmulighetene for min mann er dårlige der. 

Det er et veldig begrenset arbeidsmarked i hjembyen og den gamle jobben er vel den eneste aktuelle jobben som passer hans utdannelse. Angående mine jobbmuligheter så er ikke det noe å ta hensyn til for øyeblikket da jeg er syk. Ser vi 10 år frem i tid når jeg forhåpentligvis er frisk så er det kanskje mulig for meg å få basic kontorjobb i hjembyen. 

Han trivdes i den gamle jobben og har ingen problemer med å gå tilbake til den, og nærkontakt med slekt veier ganske tungt for han. Sånn sett er det ikke mye som kan bli bedre om vi flytter. For meg så er det storbylivet som veier tyngst, dessverre... 

På 11.10.2017 den 9.55, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig tror jeg kanskje jeg hadde valgt å gi hjembyen en ny sjanse... Både fordi man endrer syn på ting gradvis når man får barn, som i at barnas hverdag betyr mer enn x-antall puber, cafeer, show osv. Jeg mener ikke man skal gi opp alt når man får barn, men behovet endrer seg vesentlig ettersom barna vokser til. Mannen din har også mulighet for jobb i hjembyen, hvilket trygger deres økonomi, dere får besteforeldre som kan avlaste med barnepass, dere får større plass, barna får etter hvert vokse opp i mer landelige omgivelser osv. 

Hva med å flytte hjem for en periode på feks 2 år, og om du virkelig lengter tilbake så flytter dere tilbake da? 

Jeg har vært i dine sko, og jeg må si jeg savnet sårt Oslo når jeg flyttet hjem, tror det tok ca 6-8 mnd før jeg kjente savnet slippe, og nå kunne jeg aldri tenkt meg å flytte tilbake. 

Anonymkode: 4ca7f...c3c

Vi var sist i hjembyen i februar, og herregud så glad jeg var når vi reiste hjem igjen. Jeg gråt gledestårer når jeg landet på flyplassen her. Det er ikke x-antall puber, cafeer, show osv som gjør at jeg trives her. Det er været, området, alle de fine parkene å gå tur i, dialekten, at det faktisk er folk i sentrum osv. Jeg føler at denne byen lever. Hjembyen er død, og det er så trist. Det er dessuten ingen parker og lignende så trilleturer må foregå på fortauet i gata. 

Økonomien er selvfølgelig noe viktig å tenke på her. Det er bare 1 år igjen av dagpengene til mannen min, og foreløpig har han ikke fått noe napp på noen jobber han har søkt her. Plass er også viktig, det hadde vært deilig med en enebolig altså.. 

Det kan være aktuelt å flytte til hjembyen for en periode, kan jo vurdere det.. 

På 11.10.2017 den 10.00, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde nok gitt hjembyen en sjanse. Litt kjipt at du tar i fra mannen sjansen på den jobben, og det virker jo som om dere har en avtale på at dere skulle flytte tilbake. Dette handler jo om dere som familie og ikke bare hva den enkelte vil.

Anonymkode: 116a0...3b5

Ja, vi hadde i utgangspunktet en plan (ikke avtale) om å flytte til hjembyen etter endt utdannelse. 

 

På 11.10.2017 den 10.14, AnonymBruker skrev:

Er det garanti for at gamlejobben vil bestå da? Hvordan er arbeidsmarkedet der dere bor nå? 

Synes ikke dere skal ha dårlig samvittighet ovenfor besteforeldre. Det er mye viktigere å bo en plass man er lykkelig. 

Anonymkode: 30311...98f

Den gamle jobben er rimelig sikker. Det er en fast 100% stilling og det er veldig sjeldent at det er permitteringer og/eller oppsigelser der. 

Arbeidsmarkedet her er dårlig. Kan jo avsløre at vi bor i Stavanger, og min mann mistet oljejobben rett før jul i fjor. Det er få/ingen aktuelle stillinger relatert til hans onshore fagbrev, og offshore jobber er det få av. Han får ingen napp på lager/base osv fordi han er overkvalifisert/de ikke vil ansette noen som de tenker vil offshore igjen så snart det er mulig. 

På 11.10.2017 den 11.35, Minlillesky skrev:

Det er veldig dumt å love hverandre å flytte osv etter en tid. Hvordan er det med jobb for deg i deres hjemby da? Han har mulighet for å få jobb i hjembyen, men det er ikke sikkert han få jobben. Om dere velger å flytte, så ikke flytt før etter dere har fått dere jobb. Det dummeste folk egentlig gjør er å flytte først, for så å søke arbeid. Det er så dumt, for det er ikke sikkert man får jobben! 

Kan dere ikke bli enige om å flytte nærmere besteforeldrene til barnet, men ikke til der dere kommer fra? 2-3 timer unna besteforeldre for eksempel? Men dere må jo begge få arbeid. Det blir som dere selv gjør det til. 

Flyttet fra byen og hit jeg bor nå i 2013, og trodde aldri jeg kom til å bli boende, var bare ment midlertidig til jeg kom på beina med min datter. Jeg står overfor valget mellom å bli og håpe på det beste, eller å søke arbeid i drømmebyen, og flytte. Vi vil ikke flytte, fordi vi trives veldig godt her, og jenta mi har sine venninner her og sine aktiviteter. Men jeg har ingen annen løsning dessverre. selv om jeg kunne tenkt meg til drømmebyen, så er ikke det, det viktigste. Vi er blitt veldig glad i menneskene her, godt miljø og bare noen få butikker. Savner ikke storby livet i det hele tatt der alt er så lett tilgjengelig. Det er sjeldent vi er i byen og handler. Vi har alt vi trenger her  Til og med små cafe og treff gjennom året. Og veldig mye naturliv. Utrolig mye å finne på. Men vi må flytte om jeg får jobb andre steder i Norge.. dessverre.. men når det ikke er jobber å få, så må man være åpen for å flytte til andre steder.

Husk at det er ikke bare han som skal ha jobb, men du også. Og om arbeidsmarkedet er trangt i hjembyen deres, så ville jeg faktisk sett på andre steder i stedet. Og det hjelper ikke å si at det sikkert er noe ledig om ett par år, når barnet skal begynne i barnehagen for eksempel. Få dere begge jobb før flytting.. om du skal være hjemme med barnet en stund, så ville jeg faktisk ventet med å flytte til hjembyen før du har fått jobb og..

Som nevnt over her så er ikke jobb for meg noe å ta stilling til. Det er hans jobbmuligheter som er viktig. Vi kommer selvfølgelig ikke til å flytte før han evt blir tilbudt en jobb, det er alt for skummelt. Vi eier boliger både her og i hjembyen da, så om han ikke får seg jobb innen høsten neste år så må vi uansett flytte til hjembyen, og kvitte oss med boligen her. 

Å flytte 2-3 timer unna hjembyen er ikke mulig, rett og slett fordi det ikke er noe der. Hehe. Nærmeste ordentlige by er 7 timer med bil, og det er en by jeg i utgangspunktet ikke er så interessert i å bo i, og jobbmulighetene for mannen min er ikke noe bra der. 

På 11.10.2017 den 14.35, AnonymBruker skrev:

Forstår situasjonen din, men hva med å ha en åpen dialog med mannen din om dette? Kanskje han tenker likere deg enn du vet? For min egen del så ville jeg prøvd et komprosmiss. Trivsel og nettverk er viktig. Kan en større by nærmere familien være et alternativ? Dere virker jo ikke knyttet til et nettverk der dere er? Jeg bodde et sted jeg elsket en stund, men uten nettverk. Det ga fryktelig savn etter hvert , ville ha familie og venner i nærheten. Flyttet tilbake og trives nå. 

Anonymkode: dc20c...456

Ja, jeg må få snakket med mannen min. Problemet er bare at jeg er så himla glad i byen at jeg gråter med en gang vi skal snakke om det, og da må vi bare utsette det.

Vi har noen venner her, 3-4 gode venner. I hjembyen har ikke jeg noen venner, men mannen min har bestevennen sin der og noen barndomskompiser. Det er kun familie som blir nettverket vårt der i så fall. 

På 11.10.2017 den 14.46, AnonymBruker skrev:

Syns kanskje du tenker litt vel  kortsiktig her, spesielt når dere ikke engang har nettverk i den byen. Barnet/barna vil etterhvert bli fremmed med øvrig familie og vice versa pga lite kontakt fordi mennesker rett og slett må treffes for å knytte bånd, så spørmålet er jo litt om du egentlig vil bli så lykkelig på sikt over å bo trangt i en by du syns er fin, men der dere kun har hverandre og ingen andre som kan avlaste og som dere føler bryr seg om dere og barna. Det virker rimelig ensomt på lengre sikt både for voksne og barn..

Anonymkode: 522d8...a0e

Det er det jeg også lurer litt på. Jeg håper jo å bli bedre kjent med flere nå som jeg har fått barn, kanskje via en barselgruppe for eksempel. Og barna vil jo bli kjent med barn i barnehagen. Familie kan bli vanskelig å bli ordentlig kjent med via skype, og mine foreldre både jobber og har dårlig råd så de kan ikke komme hit mer en maks en gang i året. 

På 11.10.2017 den 17.28, AnonymBruker skrev:

Nå er situasjonen for meg litt annerledes fordi jeg kommer fra mindre by og bor i Oslo- og har nettverk begge steder. 

Men poenget mitt er; jeg hadde ikke flyttet et sted hvor vi ikke hadde noe nettverk i form av venner/godt bekjente.

Familie er viktig, men det skal mer til for min del. 

Samtiig idylliserer du kanskje den urbane livsstilen noe?

En ting er noen få år- og noe annet er plass til ungdomslivet osv. 

Anonymkode: 1a937...2c0

Vi har flere venner her enn i hjembyen. Jeg er ikke familiekjær i det hele tatt, savner ingen i min familie. Snakker daglig med mamma på telefonen og synes det er nok egentlig. Mannen min derimot har litt eldre foreldre og er mer opptatt av de tradisjonelle familieverdiene. Han elsker hytteturer og familiemiddager. Jeg elsker turer i parken og en kaffe på en benk i sola. 

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Vi var i din situasjon for noen år siden, bortsett fra at vi hadde bodd enda lengre borte fa hjemstedet vårt. Flyttet hjem for å komme nærmere familie, og trodde at det ville gå greit fordi "alle" snakket om at man ikke benytter seg av byen på samme måte når man får barn. Magefølelsen min var ganske dårlig, men valgte liksom det fornuftige. Det gikk veldig dårlig og vi flyttet tilbake til byen etter et par år. Opplevde det som en veldig stor overgang å komme tilbake til det bittelille stedet hvor tida hadde stått stille. Vi ble klar over at vi faktisk var av de som benyttet byen også etter at vi fikk barn, og kjedet oss på hjemstedet. Nå bor vi ikke spesielt bra, men vi trives mye bedre. Prøver å være flinke til å besøke besteforeldre i alle ferier, og de er alltid velkomne til oss. Jeg kunne skrevet mye om dette, men du får spørre hvis du lurer på noe. Konklusjonen min er at magefølelsen er viktig å lytte til. Men problemet blir vel når dere har ulik magefølelse...

Anonymkode: 34fbb...562

Magefølelsen min er helt ute å kjøre. 

22 timer siden, Stjerneku skrev:

Jeg ville nok ventet med å flytte "hjem". Og jeg ville ikke gjort det om ikke jeg selv ønsket det, man skal jo tross alt leve og ha det bra også. Kan hende endrer du mening om det å bo der du bor nå om noen år når barnet er større. Men dere er jo to, og dere bør selvsagt være litt samkjørte. Men å flytte hjem for en jobb som din samboer egentlig ikke har lyst på, om jeg forstår rett ved å lese mellom linjene, det tror jeg er en dårlig løsning for dere. Det bør være jobb til dere begge der, jobber dere skal trives i.

Mannen min ønsker jobben. Det er ikke drømmejobben, men nr 2 på lista. Drømmejobben kan han forøvrig få uansett hvor i verden han bor. 

 

Tusen takk alle sammen for gode svar. Jeg har sikkert gjentatt meg selv i svar til dere, men jeg har mistet litt oversikt her. 
For å oppsummere litt tanker:

Jeg ELSKER byen vi bor i nå. Gråter ved tanken på å flytte herfra. Det jeg elsker er livet i byen, altså det at det faktisk er mennesker der og ikke bare tomme benker. Jeg elsker turområdene, været, den deilige sjølukta, shoppingen, fastlegen min, den korte vinteren og kanskje noe av det viktigste: det er både enkelt og billig å reise på ferie herfra! Jeg elsker å reise! 

Fordelene med hjembyen er familie og større bolig. (Og muligens jobb, hvis mannen min får jobben)  

Ulempene med byen vi bor i nå er at vi er alene, og mannen min er ikke helt fan av alt regnet. Dessuten er arbeidsmulighetene veldig dårlig.

Ulempene med hjembyen er dårlig miljø. Det er en liten by så "alle" vet hvem "alle" er så det er mye sladder og baksnakking. Jeg anser sjansene mine for å få venner der for dårlig. Jeg er oppvokst der så jeg vet av "alle" på min alder, og enten så er vi en dårlig match eller så har de flyttet. Vinteren er laaaang, kald og full av snø. Jeg hater snø. Det er faktisk en av hovedgrunnene til at jeg ikke ønsker å flytte tilbake. Dårlig shopping. Umulig å reise fra, koster enten 5000-6000 kr med fly til oslo for å så komme seg videre, eller så er det en togtur på 14 timer..... Kjedelig, det er aldri mennesker i byen, det er så dødt. Folk sitter hjemme, og i helgene drar de på hytta. Mye mobbing, mye fyll, mye narkotika blant ungdom, hvertfall for 15 år siden når jeg var ung. 

Anonymkode: 2a41e...b3e

[AnonymBruker]

Hvis dere flytter tilbake er det en viss sannsynlighet for at dere blir besteforeldre som sitter langt unna barnebarna.. (særlig om dere har jenter, det er de dom oftest flytter til byene).

Ville selv valgt Stavanger, da klima lg mørketid påvirker meg mye og jeg tror det blir verre med alderen. Dessuten liker jeg også å være i nærheten av det store utland (selv om feriene må dedikeres foreldre - om ikke de vil være med til syden da). 

Lykke til m valget. 

Anonymkode: 2a4b6...526