Søstre, barneplaner og samlivstrøbbel

[AnonymBruker]

Det har skjedd litt i familien vår det siste året- halvtannet. 

Moren vår ble alvorlig fysisk syk og har fått demens. Hun skal mest sannsynlig bo fast på sykehjem (hun er ganske ung for å få demens).

Det ble samlivsbrudd mellom meg og mannen min. Det er vel ikke noen hemmelighet at min mors helse spilte inn der, for det påvirket hele familien. Det kom som et lite sjokk på alle, siden vi hadde vært sammen i mange år og skulle forsøke å få barn.

Mannen til yngste søstera mi har endelig fått kontakt med barnet han hadde med eksen, men sier også at han ikke helt vet om han vil ha barn med søstera mi. Dette tror jeg hun er ganske ulykkelig over, selv om hun ikke vil innrømme det selv. 

Det jeg føler, er at med min bror og min eldre søster, har alt som har skjedd ført til større samhold mellom oss. Vi tuller ikke med småting lenger, men er veldig fokusert og har det fint når vi er sammen. Den yngste søstera vår bor derimot i en annen by, og har ikke vært med prosessen rundt min mor på samme måte, men har likevel virket mest ulykkelig over det. Situasjonen over er ellers at hun har blitt student, samtidig som mannen har begynt i ny jobb etter å ha vært arbeidsledig en periode etter studiene. Så de har ikke hverken så mye tid eller penger. Jeg vet at en god venninne av henne har slitt veldig med psyken (innlagt på sykehus). Men det jeg er opptatt av om dagen, det er at jeg synes den yngste søstera mi virker så amper eller at det er liksom noe som er i veien.

Jeg skjønner jo at det ikke alltid hjelper å snakke om problemet, altså, men jeg synes ofte hun virker litt surere enn det som er rimelig og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Iblant tenker jeg at hun er litt mer "fanget" fordi hun fortsatt er gift og vil få ekteskapet sitt til å fungere. Mens jeg var veldig ulykkelig over samlivsbruddet først, og så var jeg sånn fuck you, og gikk videre og tenker at jeg kan få det jeg ville med noen andre. Så kanskje hun ikke helt forstår hvordan jeg reagerer, eller ikke har lyst til å ydmyke seg overfor meg ved å innrømme at ekteskapet kanskje ikke varer, eller at hun kanskje kan glemme å bli mor, hvis han ikke vil. Barnets mor bor i en annen by (hjembyen vår), så det er ikke sånn at hun blir så veldig aktiv stemor selv om mannen får kontakt med barnet sitt. Men mannen hennes bruker de få feriedagene sine på reise for å besøke barnet (uten henne). Dette med barnet har vært et issue hele veien, for han har alltid strukket seg langt for å prøve å oppnå kontakt (var i retten, har prøvd å smiske med barnemor). Og søstera mi var tålmodig, men jeg tror at hun nå føler seg litt satt til side. Men hun vil ikke innrømme det, og jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne støtte henne i det. For hun er jo forelska i mannen sin og vil ikke kritisere ham. Han er nok glad i henne også, men jeg tror ikke han helt skjønner at han sårer henne nå.

Jeg har lekt med tanken om at hun og jeg kunne gå gravid sammen eller få noenlunde jevnaldrende barn. Kanskje jeg blir mor om noen år, alene eller med en som vil. Men hun er jo "stuck" med denne mannen sin. Jeg får jo nesten litt dårlig samvittighet hvis jeg skulle bli gravid når jeg vet at hun også ønsker å bli det (ihvertfall etter studiene sine). Jeg vet hvor vondt det kan være når venninner blir mødre. Har ikke lyst til å såre henne, men er redd at situasjonen kan skli ut. 

Er det noen som har vært litt i samme situasjon?

Anonymkode: 607d9...f6c