Å føle seg utelatt

[AnonymBruker]

Hei.

I mangel på andre å snakke med så skriver jeg her i håp om råd som kan hjelpe meg.

I slutten av 20 årene og vel satt i livet med mann, bil hus osv. Venninner er det derimot få av, og de to jeg har er jeg fryktelig glad i og jeg setter de høyt. Det er selvfølgelig andre rundt oss som vi treffer når vi er ute på noe og som vi har omgang med.

Det vi har gjort av sosialt har vi gjort sammen, men nå har ting forandret seg.

Det begynte med kaffebesøk og jentekvelder jeg fikk høre om etter at de hadde foregått, Jeg stusset selvfølgelig litt, men har ikke følt noe på det før nå denne siste tiden.

Til saken. Vi avtaler å gjøre ting sammen, de går bak ryggen min og avtaler seg i mellom og drar, bare de to. Jeg sitter igjen og føler meg 13 år gammel og som det tredje hjulet på vognen som så desperat vil være med men som ikke får lov.

Blir vi noen gang for gamle til å føle oss utelatt, er det andre i samme situasjon. Jeg synes dette gjør fryktelig vondt.

 

Anonymkode: 16f35...28c

[Gjest O.G.]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Blir vi noen gang for gamle til å føle oss utelatt, er det andre i samme situasjon. Jeg synes dette gjør fryktelig vondt.

 

Anonymkode: 16f35...28c

Nei, man er aldri for gammel til det. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt det er vondt og sårt. Jeg har også vært der, og det tenker jeg de aller fleste andre har en eller annen gang i livet også. Det er nemlig helt vanlig. 

Det er helt vanlig at noen er bedre venner med en person enn med en annen. Uten at det behøver være noe som helst galt med den personen de liker minst. Det er heller ikke noe galt i at det er sånn. Man er ikke forpliktet til å være venner med alle man møter. Så det er ikke som venninnene dine gjør noe galt når de avtaler ting bare de to sammen. Det er vel bedre det, enn at de inviterer deg med mens de egentlig sitter hele kvelden og håper du går tidlig så de endelig får litt tid sammen bare de to?

Som sagt skjønner jeg det er leit, men ikke ta det personlig. Det er ikke som om du er helt spesielt ufordragelig eller ubrukelig som venn. Det er bare sånn at de to er bedre venner med hverandre enn med akkurat deg. Uten at det trenger bety det er noe galt med deg. 

Anonymkode: 34b86...31f

[AnonymBruker]

TS her;

Jeg er så enig og missforstå meg rett, jeg tror og mener selv at jeg ikke føler så mye på irritasjon eller sterkere sjalusireaksjoner.

Jeg tenker nok mer på, som du skriver følelsen av "hva er galt med meg?" Det er den følelsen av at alle har en venninne som de er ekstra glad i, men det har ikke jeg. "Det er ingen som er mer glad i meg enn de er i andre" - Jeg hører og leser det jeg selv skriver og det høres jo så ufattelig dumt og barnlig ut, men ja. Det er så banalt enkelt dere. Det er slik jeg føler det.

Anonymkode: 16f35...28c

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her;

Jeg er så enig og missforstå meg rett, jeg tror og mener selv at jeg ikke føler så mye på irritasjon eller sterkere sjalusireaksjoner.

Jeg tenker nok mer på, som du skriver følelsen av "hva er galt med meg?" Det er den følelsen av at alle har en venninne som de er ekstra glad i, men det har ikke jeg. "Det er ingen som er mer glad i meg enn de er i andre" - Jeg hører og leser det jeg selv skriver og det høres jo så ufattelig dumt og barnlig ut, men ja. Det er så banalt enkelt dere. Det er slik jeg føler det.

Anonymkode: 16f35...28c

Ja, akkurat den følelsen av å ikke være noens bestevenn tror jeg det er mange som har. Jeg har selv aldri vært noens bestevenn, og jeg har definitivt kjent på den. Og kjenner på den ennå, i en alder av 36, selv med mann og barn og "voksenliv". Mannen er bestevennen min, da, men han "teller ikke" helt på samme måten. 

Anonymkode: 34b86...31f

[AnonymBruker]

Å så enig! Så utrolig godt å høre at flere kan kjenne seg igjen i dette.

Min mann er, som hos deg min beste venn. Jeg er helt enig, det er ikke det samme.

Har du "avfunnet" deg med det, eller fortsetter du å håpe og gi av deg selv? Jeg merker at jeg (selvom jeg prøver å la vær) velger å trekke meg litt unna. Hvor langt ut i "ydmykelsens" verden skal man før det er nok?

 

Anonymkode: 16f35...28c

[AnonymBruker]

Ts:

Hei, er det ingen som har noen råd til meg?

Anonymkode: 16f35...28c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen her. Er i begynnelsen av 20-årene. Har ingen veldig nære venner igjen etter at jeg flyttet for å studere. De jeg hadde inviterer meg ikke til bursdager osv., selv om det er i helger og jeg godt kunne reist for å være med. Når jeg er i hjembyen min i feriene og prøver å finne på noe med dem så svarer de meg ikke, og planlegger heller noe seg i mellom når jeg har reist igjen. Har ikke hatt noen bestevenn siden barneskolen.

I studiebyen min har jeg fått mange klassekamerater, men det er ingen jeg er med utenom studier. Kun når det er fester med "klassen". Det har endt opp med at jeg nesten bare henger med samboers venner (som nå etterhvert har blitt våre felles venner da, men likevel). Han har vokst opp her og har mange venner her.

Jeg har tenkt veldig på at jeg har lyst til å finne meg en god venninne her i byen jeg bor i nå. Kanskje noe for deg også? Å gå bort fra disse to "veninnene" dine som tydelgvis ikke vil være med deg uansett. Er veldig usikker på hvordan man kan gå frem da. Om det finnes noen "dating"-sider for å finne venner? Bare vente på at noen skal dukke opp? Jeg aner ikke. Men jeg syns ihvertfall ikke du skal orke å bruke mer energi på disse gamle venninnene som utestenger deg. Det er én ting om dere bytter på å finne på ting to og to utenom, men det er noe annet når én person hele tiden er den som blir utestengt.

Du kan jo for eksempel begynne med en fritidsaktivitet som f.eks. dans eller maling eller noe slikt, og håpe å treffe noen nye venner der? 

Anonymkode: 7928c...4e3

[Horten Market]

De to venninnene, er de også etablert med mann og hjem? Hvis ikke er dere jo på to ulike steder i livet.

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Horten Market skrev:

De to venninnene, er de også etablert med mann og hjem? Hvis ikke er dere jo på to ulike steder i livet.

 

Ja, ene har barn og andre har mann

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen her. Er i begynnelsen av 20-årene. Har ingen veldig nære venner igjen etter at jeg flyttet for å studere. De jeg hadde inviterer meg ikke til bursdager osv., selv om det er i helger og jeg godt kunne reist for å være med. Når jeg er i hjembyen min i feriene og prøver å finne på noe med dem så svarer de meg ikke, og planlegger heller noe seg i mellom når jeg har reist igjen. Har ikke hatt noen bestevenn siden barneskolen.

I studiebyen min har jeg fått mange klassekamerater, men det er ingen jeg er med utenom studier. Kun når det er fester med "klassen". Det har endt opp med at jeg nesten bare henger med samboers venner (som nå etterhvert har blitt våre felles venner da, men likevel). Han har vokst opp her og har mange venner her.

Jeg har tenkt veldig på at jeg har lyst til å finne meg en god venninne her i byen jeg bor i nå. Kanskje noe for deg også? Å gå bort fra disse to "veninnene" dine som tydelgvis ikke vil være med deg uansett. Er veldig usikker på hvordan man kan gå frem da. Om det finnes noen "dating"-sider for å finne venner? Bare vente på at noen skal dukke opp? Jeg aner ikke. Men jeg syns ihvertfall ikke du skal orke å bruke mer energi på disse gamle venninnene som utestenger deg. Det er én ting om dere bytter på å finne på ting to og to utenom, men det er noe annet når én person hele tiden er den som blir utestengt.

Du kan jo for eksempel begynne med en fritidsaktivitet som f.eks. dans eller maling eller noe slikt, og håpe å treffe noen nye venner der? 

Anonymkode: 7928c...4e3

Ja, det er nettopp det som har slått meg at man må ut og "finne nye" men det virker så håpløst i voksen alder. Skal jeg stille meg opp med skilt rundt halsen "hei vil du bli kjent med meg" x) uff, nå er jeg negativ. Jeg skal ta deg på ordet og utfordre meg selv til å prøve noe nytt, og se om ikke verden kan overraske meg med et nytt inspirerende menneske. Disse to andre blir jeg bare lei meg av.

Anonymkode: 16f35...28c

[AnonymBruker]

På 9.10.2017 den 11.03, AnonymBruker skrev:

Blir vi noen gang for gamle til å føle oss utelatt, er det andre i samme situasjon. Jeg synes dette gjør fryktelig vondt. Anonymkode: 16f35...28c

Så lenge kvinner lever så er denne situasjonen helt normal, uansett alder. Det ser ikke ut til at de kan la være med å fryse ut, ikke inkludere andre kvinnfolk eller baksnakke så lenge de lever hvis de først er sånn. Jeg ser det som en defekt. Klem til ts fra ei som vet alt om det.  

Anonymkode: 99389...4b3

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge kvinner lever så er denne situasjonen helt normal, uansett alder. Det ser ikke ut til at de kan la være med å fryse ut, ikke inkludere andre kvinnfolk eller baksnakke så lenge de lever hvis de først er sånn. Jeg ser det som en defekt. Klem til ts fra ei som vet alt om det.  

Anonymkode: 99389...4b3

Ja Ts. Det anonym skriver stemmer altså. Hvis det hjelper så er det nesten bare klin gale jehovas vitner som holder på sånn altså. 🙂

Anonymkode: 86bb5...c8f