Jeg har sviktet som mamma

[AnonymBruker]

Dette syns jeg er skummelt og skrive. Livredd for hvordan svar jeg vil få. Har en gutt på to år og ei jente på 5 måneder. Jeg tror jeg har sviktet gutten min veldig. Da jeg var gravid med jenta mi var jeg veldig syk. Jeg var fysisk tilstede for eldstemann. Men jeg klarte ofte ikke være særlig deltagende. Vi kunne se på leker sammen, lese bøker, synge osv. Men det var stort sett noen andre som holdt på med han.. 

Jeg kunne ikke sprette opp når han falt seg og trengte trøst. Jeg hadde ikke noe overskudd og var generelt lite med. Jeg var fysisk til stede så og si all hans våkentid. Han kunne alltid komme bort til meg og jeg løftet han alltid opp. Men jeg tok sjelden initiativ. Det var alltid andre der som hjalp til siden jeg ikke fikk til selv.. 

Siden minstejenta kom til verden føler jeg jeg har fortsatt med å svikte gutten min. Jeg har hatt problemer etter fødselen som har gjort at jeg enda ikke føler jeg er helt tilstede for gutten. Det er så sårt da jeg ser han søker trøst hos andre enn meg. Pappaen er den tryggeste av alle. Så kommer alle besteforeldrene.. det skjer ikke at jeg blir valgt ovenfor noen. Og jeg forstår hvorfor. Jeg har sviktet fullstendig. 

Om vi er alene søker han til meg for trøst. Men er det noen andre der er det alltid de. Om jeg er nærmest (alene på samme rom som han) kan jeg bære han opp. Men med en gang det kommer en annen i nærheten vil han til de.. 

Jeg er livredd for at jeg aldri vil være den trygge omsorgsfulle moren han fortjener. Hvordan skal jeg få rettet opp i dette? Så han skjønner at jeg er her for han. Jeg har blitt i bedre form etter fødsel nå og prøver og finne på så mye som mulig med han. Gjerne bare vi to uten babyen. Men jeg ammer og får igjen dårlig samvittighet for da må eldstemann vente på tur. Er mye alene med begge to og må selvsagt ta vare på babyen også. Jeg har så lyst å være helt tilgjengelig og vise at han kan komme til meg. Men hvordan? 

Jeg får det ikke til tydeligvis. Det har ikke skjedd noen bedring på dette enda. Vil det bare ta tid eller vil jeg aldri være den trygge moren jeg ønsker? Jeg har aldri tvunget han til å få trøst hos meg. Jeg har alltid gitt han fra meg når han vil til alle andre enn meg. 

Må også nevne at vi har det fint sammen sånn ellers. Vi leker og tuller og han ler mye med meg. Og han trives sammen med meg. Men jeg er kanskje mer som en tante? 

Hjelp noen? 

 

Anonymkode: 87c96...c59

[AnonymBruker]

Ts 

En annen ting jeg kom på. Han viser tydelig tegn på sjalusi når andre holder på med babyen. Ingen sjalusi når jeg gjør det. Er det også ett tegn på at han ikke regner med meg uansett? 

Anonymkode: 87c96...c59

[Drakan]

Ikke tving frem noe, bare vær der for han om han trenger det. 
Du svikter han ikke, du har ting å tenke på. Ikke vær redd, det går sikkert fint.  

[Gjest wildfig]

Jeg tenker at dette kun sitter i ditt hode. Har noen andre sagt noe om dette? 

Det kan være tøft å få to så tette, særlig dersom det er komplikasjoner før eller etter fødsel. Du er ikke alene om å sitte med disse følelsene, så ikke vær redd for å be om hjelp og snakke om det.

Legg mer vekt på størstemann fra og med imorgen. Legg fra deg babyen og ta hånd om storebror. Forholdet mellom dere kan styrkes relativt fort tror jeg 😊

[AnonymBruker]

Synes ikke du har sviktet fullstendig - du har jo vært der og han har hatt andre trygge omsorgspersoner rundt seg. En unge med stor søskenflokk vil heller ikke ha fått så mye av mor, som må deles på mange, uten at det er kjent som skadelig. Han er dessuten bare 2,5, det er jo bare å ta grep nå. Være proaktiv, overøse med varme og omsorg når du kan, han kan jo sitte i armkroken og du kan snakke med ham, selv når du ammer? Og det å snakke med, merker jeg skaper veldig bånd til min egen. Tror mao ingen tog er gått, men at du innimellom må prioritere gutten fremfor babyen - som også tåler å ikke være nr en hele tiden. 

Anonymkode: 51905...7cb

[Sillyline]

Det der høres veldig vanlig ut, egentlig. Klart det føles sårt for deg nå, og det kommer det nok også til å gjøre til minstejenta blir litt eldre. Jeg følte det samme da mine var mindre. Men det har gått seg til, tro det eller ei.

[AnonymBruker]

Du har ikke sviktet som mor, men du synes det er sårt at du ikke er førstevalget.

Da jeg var sammen men min daværende kjæreste, så fikk jeg møte niesen hans på 1,5 år. Hun var en skikkelig pappajente, "pappa pappa pappa". Og som med deg så opplevde moren hennes det som sårt. Kort tid etter at jeg ble kjent med henne så var det jeg som var den som ble diltet etter, pappa ble dyttet bort og det var "Bjørhild bjørghild bjørghild" og det ga nok mor litt perspektiv der på at jenta er sin egen person.

Anonymkode: ead7f...659

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke sviktet som mor, men du synes det er sårt at du ikke er førstevalget.

Da jeg var sammen men min daværende kjæreste, så fikk jeg møte niesen hans på 1,5 år. Hun var en skikkelig pappajente, "pappa pappa pappa". Og som med deg så opplevde moren hennes det som sårt. Kort tid etter at jeg ble kjent med henne så var det jeg som var den som ble diltet etter, pappa ble dyttet bort og det var "Bjørhild bjørghild bjørghild" og det ga nok mor litt perspektiv der på at jenta er sin egen person.

Anonymkode: ead7f...659

Ts: Men kom barnet til deg når det følte seg utrygg? For gutten har dilla på alle andre enn pappaen også når vi har besøk. Da gjelder besøket og det er mest gøy. Men det trodde jeg var normalt? Husker bare fra meg selv som barn(riktignok større) så var jo alle andre enn mamma og pappa mer gøy og være sammen med. Men likevel var det de jeg følte tryggheten med. 

Anonymkode: 87c96...c59

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn nummer to når min jente var 13 mnd. Var dårlig hele svangerskapet og tiden etterpå gikk jo selvfølgelig mye til den lille. Heldigvis for oss har vi nettopp familie som jenta vår er kjempetrygg sammens med.Disse stilte opp mye under svangerskapet og jeg tror den relasjonen hun har fått til besteforeldrene er helt spesiell.

Nå har det gått noen mnd og jeg har fått overskudd til å være der for jenta også. Da har det gått seg til relativt fort og jeg er igjen blitt den hun søker trøst og kos hos. Husk at du skal være mamman til begge resten av livet og at en liten periode der du ikke er like aktiv ikke kommer til å gjøre noe for den relasjonen du har til dine barn. Se heller verdien i et barnet har fått knyttet sterke bånd også til andre familiemedlemmer.

Anonymkode: a4139...fe8