Overreagerer jeg?

8. oktober 2017

Jeg er en dame på snart 38 år. Jeg sliter med en del ting fra barndommen som plager meg tidvis, selv om jeg prøver å dysse det ned så godt jeg kan. Vil ikke bruke energi på det, så når tankene kommer prøver jeg å avlede med noe annet. Men jeg får ikke fred...

Skal forsøke å fatte meg i korthet.

Jeg vokste opp med en 4 år yngre lillesøster som er psykisk utviklingshemmet. Etter hin ble født ble alt totalt snudd på hodet. Jeg har vært overlatt til meg selv i alle de årene jeg var liten og frem til jeg flytta ut som 18-åring. Fikk ikke være med på noen fritidsaktiviteter (vi bodde 3 mil fra sentrum så ingen ville kjøre meg). Alt har dreid seg om henne alltid. Jeg fikk ikke engang en forklaring på hva det var med henne. Jeg reagerte med å ekskludere henne, ville ikke ha noe med henne å gjøre. Jeg fikk grisekjeft X antall ganger fordi hun ertet meg og jeg tok igjen. Så fikk jeg straff. Da satt jeg innestengt på loftet og så de andre leke ute. Hun ble aldri snakket til. Drittunge og jeg hatet lillesøsteren min - og da følte jeg meg slem fordi hun måtte jo være syk? Ikke visste jeg - ingen forklarte meg noe.

Pappa er militær. Og han har alltid vært iskald. Jeg var-og er- livredd den mannen,..

han kunne - slik er det fortsatt - få ukontrollerte sinneutbrudd uten forvarsel. Det kom som lyn fra klar himmel... veldig skremmende. Og masse kritikk. Alltid rettet mot meg! Ingen andre. Aldri mot lillesøster. Jeg må nok ha vært litt av en forferdelig unge som har måttet få så mye kjeft.

Jeg er preget. Jeg blir redd når noen hever stemmen. Jeg tåler ikke kritikk. Jeg er skjør. Likevel har jeg tatt en solid utdannelse og har en lederjobb mange kan misunne meg. Jeg har kjempet - mot mitt miserable selvbilde, mot all angsten og mot kritikken jeg har møtt fra ham i alle år. Jeg nekter å være et offer, jeg nekter å la ham ødelegge. Fra jeg var 14 år har jeg jobbet og tjent egne penger. Ville ikke være til bry. Har aldri gjort noe utav meg hjemme, liste meg stille på tå for ikke å vekke monsteret.

Når foreldrene mine er hos meg på besøk nå går jeg i helspenn. Venter på stikk fra han om hva som kan kritiseres. Kan være hva som helst. Alle sår rives opp. Jeg sliter og det er grusomt...

Mamma er varm og god men dessverre ødelagt av terroristen hun har vært gift med i snart 40 år. Hun har klagd om ham til meg og hadde til og med tenkt å flytte. Men har all kontroll og makt over henne. Hun tror ikke hun klarer seg uten han.. han truet med å krasje bilen han kjørte (da satt hun på) og drepe dem begge to. Etter det har jeg ikke hørt noe om at hun er misfornøyd...

mamma burde tatt oss med vekk fra terroristen for mange år siden men hun var dessverre alt for svak.

Han kan være skikkelig ålreit utad og folk betrakter han som en kjernekar. Fy faen..,

Nå har jeg sagt til dem at jeg ikke orker at de skal komme en uke i november. Ingen av dem kan forstå hvorfor... null selvinnsikt og null sympati.