Ta kontakt med min sønns farsside av familien?

[AnonymBruker]

Jeg har en tenåringssønn som aldri har møtt sin pappa eller noen på den siden av familien. Moren (farmor) vet om sønnen min, men velger å ikke ha kontakt med oss pga sin sønn. Vi har skrevet noen få brev og sms gjennom årene. Men det er nok ca noen få pr hvert 4.år. 

Jeg vet ikke hvem farfar til min sønn er og aner ikke hvordan jeg skal finne ut av det uten å begynne å spørre folk på fb som jeg ser kan kanskje være ham. Og det blir litt rart å gjøre. Så jeg aner ikke om han vet om barnebarnet sitt, men jeg tror faktisk ikke det. 

Sønnen min har også en tante som bare var 12-13 år da han ble født. Nå er hun i midten av 20-årene. Jeg vet hvem hun er på navnet på fb, men har aldri snakket med henne. Jeg lurer veldig på om jeg skal kontakte henne. 

Jeg er usikker på hva jeg vil ved å kontakte dem. I hovedsak ønsker jeg vel at de skal vite om oss, at de har en nevø og et barnebarn. Men bør jeg gjøre dette eller la det ligge? Og hvordan går jeg frem? Hvordan finner jeg min sønns farfar? 

Anonymkode: 2d49e...6b9

[Belima]

Siden du har hatt sporadisk kontakt med farmoren hans, så er det vel sannsynlig at hun vet hvor farfaren er. Han er tross alt faren til deres felles barn.
Etter så mange år uten at dette har blitt offentlig i fars familie, i følge det du skriver, så ville jeg ikke gjort noe fremstøt uten at farmor samtykket. Det kan ødelegge mer for dere enn det kan være til nytte.
Samtidig forstår jeg at du vil at sønnen din skal vite noe om fars familie. Det er helt naturlig med tanke på fremtiden hans. Spesielt den dagen han blir voksen og vil etablere seg med familie. En eller annen gang i livet kan det komme spørsmål om eventelle sykdommer i fars familie. Særlig sykdommer som kan være arvelige eller ligge til en familie.
Synes selve situasjonen du er i er svært vanskelig å forholde seg til i og med at det har gått så mange år og gutten har vært "hemmelig" i fars familie.
Prøv om du kan få til et møte med farmoren hans så dere kan snakke sammen som to voksne. Vil hun ikke det, så ville jeg lagt saken død for all fremtid og fortsatt det livet du og sønnen din alltid har hatt.
Lykke til.

[Miss.Wildfox]

Kjære deg, dette er fryktelig vanskelig og jeg får veldig vondt for jeg kjenner igjen fortvilelsen din. Jeg har vært i lignende situasjon, men vært barnet. Aldri møtt min far som jeg har hukommelse av, men har møtt besteforeldre og kusiner, tanter og onkler som bitteliten. Jeg hadde alltid ønske om kontakt som liten av nysgjerrighet og mamma strakk strikken fordi jeg var konsekvent. Ringte min far på julaften etter mitt ønske som 5åring, men han ville aldri prate med meg. Jeg husker det enda som et veldig sårt minne. Litt opp i barneskoleårene døde min biologiske far og jeg bar nag til meg selv lenge, for at jeg aldri gjorde nok for å møte han. Derfor inviterte jeg de biologiske besteforeldrene mine i konfirmasjonen, men de dukket aldri opp. Etter dette resignerte jeg. 

I voksen alder har jeg heldigvis skiftet mening om alt. Nå vil jeg ikke ha noe med de å gjøre, de fortjener ikke ta del i mitt liv med en kalde personligheten de har. Hva slags mennesker avviser sitt eget kjøtt og blod? Det eneste jeg har ønsket å få litt svar på var i forhold til arvelige sykdommer som har vært vesentlig for meg å vite da min far døde av sykdom i ung alder. Da jeg selv ble gravid ble jeg også veldig nysgjerrig på hvor mye av utseende og fakter (inkludert meg selv) som kommer fra farssiden. Tilfeldigvis fant jeg min bestefar på Facebook for noen år siden (vi har endel felles kjente) samt en kusine jeg angivelig var endel sammen med de første leveårene. Jeg tok kontakt for å få litt svar på mine spørsmål og for å fortelle de har fått et barnebarn, men fortalte jeg ikke forventet noe kontakt (og ikke ønsker jeg det heller). Alle meldinger har forblitt ubesvart. Jeg hadde nok et håp om at tiden hadde bleket vonde konflikter jeg har stått utenfor, og at årene hadde myket opp de som personer. Det har vært vondt at de nok en gang har avvist kontakt, men samtidig har det vært godt av flere grunner. For det første slipper jeg å ha på samvittigheten min at jeg aldri prøvde. Man vet aldri hvor mye tid den enkelte har på jorden, plutselig er det for sent. For det andre vil jeg være den bedre personen som strekker ut en hånd og åpner for en relasjon. 

Har du pratet med sønnen din om hva han tenker om situasjonen? Det er en utrolig viktig samtale. Den kan bli tøff for dere begge men vær den forelderen som våger å ta opp temaet og åpner for en dialog der han tør å være ærlig. Kanskje han ikke vil ha noe kontakt med de?

Tanten er ung og det er stor sjanse for at hun ikke vet noe som helst. Hun vil kunne få sin verden snudd opp ned så jeg hadde personlig aldri involvert henne. Jeg hadde forsøkt å kontakte farmoren igjen for å nå frem til biologisk farfar, men kun hvis dette er noe sønnen din også ønsker. Vet han ikke noe fortjener han å vite det, og sønnen din fortjener at du forsøker å åpne opp for en dialog. Det er veldig fort for sent og man får aldri skrudd tiden tilbake. Jeg anbefaler å videreformidle et telefonnummer og mailadresse eller lignende i første kontakt så de har mulighet til å nå deg på andre arenaer når tanken og ideen og ikke minst sjokket kanskje, har fått lagt seg litt.

Masse lykke til! 

[AnonymBruker]

Har ei i familien min som ble hemmeligholdt av faren sin frem til hun var 20. Litt av grunnen til at han ikke så noe videre var at han var utro og hun ble til, så først som voksen fikk hun valget om å ha kontakt. 

Jeg og pappa visste ingenting, men det kom frem at veldig mange faktisk visste om det uten å gjør noe! Pappa mente det er bra bestemor ikke fikk med seg dette før hun døde, hun hadde ikke godkjent det. Så var vel like mange som ikke visste som av de som visste om det. 

Jenta har nå kontakt med halvsøsken, barna til halvsøsken. Men ikke med besteforeldrene eller faren sin. 

Jeg ville sjekket opp hvem som er hvem i familien der og kanskje sendt et brev hvis du kan. Da får de valget selv om de ønsker å ha kontakt. Kanskje greit å ikke nevne for sønnen din at du gjør dette før du har et positivt svar å gi han. 

Anonymkode: 7ab89...92b

[AnonymBruker]

Hva mener sønnen din? Jeg synes ikke du skal gjøre noe uten at en godkjenning fra ham. De jeg selvvar tennåring opplevde jeg at min mor tok kontakt med min fars familie uten å snakke med meg først. Hun gjorde det fordi hun trodde det var noe jeg trengte. Det gjorde jeg nok pået vis også, men ikke akuratt da. Jeg var ikke følelsesmessig klar til å opprette en sånn kontakt, dermed avviste jeg de, og ny kontakt ble mye vanskeligere når jeg etterhvert var klar selv.  Samtidig forsvant mye av tilliten jeg hadde til moren min, fordi hun kunne finne på å gjøre noe så inngripende på mine vegne uten å først ha diskutert det med meg.

Gutten er tennåring. Når du har latt det gå så lang tid uten å framtvinge kontakt med fars familie, må gutten selv få velge om dere skal prøve nå eller la det ligge. Ta praten med ham, og sørg for at han får lit tid til å tenke seg om før han svarer. Hvis han sier nei bør du åpne for at han kan ombestemme seg på et senere tidspunkt.

Anonymkode: ad95d...c24

[AnonymBruker]

Det er en stund siden sønnen min har snakket om faren sin. Dvs noen år. Han vet at jeg tidligere har prøvd å få kontakt, etter hans eget ønske. Jeg har da tatt kontakt med faren og farmoren. Men da har altså ikke brev og mld blitt besvart eller blitt besvart med at vi ikke kan ha kontakt. Jeg har også nylig forsøkt å få noe svar fra dem i forbindelse med sykdom (måtte vite litt om faren). Dette ble heller ikke besvart og jeg tror kanskje farmoren nå har blokkert meg på fb. Så dem to er bare å gi opp. Og jeg har ikke turt å si noe til sønnen om at det er en mulig farfar der ute. 

Sønnenmin har asperger, noe som gjør det hele litt vanskeligere. Eller, vanskelig hadde det vært okke som, men jeg er usikker på om det faktisk er riktig å involvere sønnen før jeg evnt gjør noe. Akkurat det med at farfaren kanskje ikke vet har plaget meg i alle disse 14 årene, men jeg har ikke klart å gjøre noe med det. Nettopp fordi jeg er redd for å "tulle det til" i deres familie og med relasjonene dem i mellom. 

Anonymkode: 2d49e...6b9

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig. Vi vet ikke hva som er sagt osv. Vi har et "barn" i familien. Ikke vokst opp hos foreldre. Vi på morsiden har gjort alt vi har kunnet for å ha kontakt,men blitt avvist. År etter år. Eks besteforeldre har sendt gaver,penger osv. Ikke hørt noe. Ungen er i dag voksen, og bor med sin far. (Studerer) er blitt forsøkt kontakt på fb,men ikke besvart. Så nå har familien gitt opp. Ungen er vel preget av de voksne. 

Anonymkode: 776fd...3b0

[AnonymBruker]

Nå som barnet ditt nesten er voksen synes jeg du bør vente, og heller la ham ordne slikt selv når han er klar for det. 

Anonymkode: dbf8e...c4e

[AnonymBruker]

Jeg syns du bør la være..

barnet var jo sterkt uønsket av far.. han har ikke hatt muligheten til å velge om barnet skulle  settes til verden- ei heller om han ville betale oppveksten.. her har alt vært ditt valg.. det eneste far kunne i forhold til barnet var å velge å ha det i livet sitt - eller ikke.. og han valgte å ikke ha det...familien tok samme valg.. så da bør du respektere at du alene har valgt barnet - og at det er du og din familie som er barnets familie ..

 

Anonymkode: cbe58...a7d