Spørsmål fra en mulig fremtidig fostermor

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har to friske barn, gode jobber/inntekt, et stort hus med hage og bor ved et større tettsted, som typisk norsk har en togstasjon, en busstasjon, et mindre kjøpesenter, og to videregående skoler. Bare for å si noe om størrelsen. 

Vi vurderte en periode å få en tredje barn men kom frem til at vi har det fint med to og at vi heller kan åpne for å være fosterforeldre når våre lov blir godt stabile. Nå er barna i skolen, trives og blomstrer, sosialt har vi et godt nettverk på hjemstedet og vi har lurt på å hoppe i det og starte med kurs og godkjenning. 

Men jeg har noen litt rare tanker. 

Vår barn har rom som er like store. De to gjesterommene vi har i huset er en god del mindre. Barnas rom er 13 og 14 kvm, gjesterommene er 8 kvm og 9,5 kvm. Det største er i kjelleren hvor det ellers er kjellerstue, et lite bad og ellers boder og vaskerom, så det føles veldig kjipt å sende noen I kjelleren, med mørk vindusbrønn osv.. 

Vil det ikke føles grusomt urettferdig å få et så mye mindre rom enn de andre barna? Vi har ingen andre muligheter. En tenåring hadde kanskje elsket kjelleren, fått eget bad og stue. Å bruke stua som soverom går ikke, da stua og gangen I kjelleren er helt åpen og man må gå gjennom for adgang til bod, bad og vaskerom. 

Det er ingen passende vegger å slå ned for å lage soverommet på 8kvm større heller, det er klemt mellom vårt rom og badet.

Jeg har også luftet litt for barna om en av de vil bytte rom om de får pusse opp i ønsket farge (uten å dele formålet med dem ennå) men de vil ikke. De trives godt og har hatt rommene sine hele livet. 

I det store bilder er det neppe kvadratmeter et fosterbarn ser på, men jeg vil gjerne behandle et fosterbarn så rettferdig som mulig i forhold til mine biologiske barn og tenker at et fosterbarn gjør meg til trebarnsmor den perioden barnet bor her. 

Vi har ikke gått noen kurs ennå, så mulig man lærer om sånt problemstillinger der. Men er det noen som har innspill? 

Anonymkode: 90d51...54a

[AnonymBruker]

Den gjør deg til trebarnsmor for resten av ditt liv. Det er en spennende og givende oppgave, men også utfordrende. 

Det viktigste er at barnet blir behandlet likt som du nevnte. Og at det også får kalle dere mamma og pappa om det ønsker det. Alt kommer an på hvilken relasjon barnet har til de biologiske. 

 

Anonymkode: af5ee...26b

[altflyter]

Jeg tenker at størrelsen på rommet har lite å si om du gir barnet kjærlighet og omsorg på likt nivå med dine egne barn. Det er det aller viktigste. At fosterbarnet slipper å føle seg annerledes i form av forskjellsbehandling både på det emosjonelle og økonomiske. Ikke gi dyrere julegaver til dine egne barn enn til fosterbarnet for eksempel.

Om et fosterbarn (som veldig ofte har hatt en tøff start på livet) får lov til å velge ut litt småting til rommet sitt selv og kanskje får være med å innrede litt, så tror jeg at det vil bety mye mer enn størrelsen på rommet  

Stå på! Du blir nok en flott fostermor. Bare at du tenker på disse tingene og ønske å være bevisst på dem, er et fantastisk godt utgangspunkt. Lykke til!

[AnonymBruker]

Om mulig (om kontakten med de biologiske er dårlig) se på det som deres eget barn. Ikke snakk om det som om at det var et fosterbarn, og ikke deres eget. Det skaper en distanse, og mange av disse barna er sårbare etter traumene de har vært gjennom. De er redd for avvisning og har mye behov for bekreftelse på at de ikke skal bli forlatt. 

Anonymkode: af5ee...26b

[AnonymBruker]

Har du tenkt noe på alder du ønsker da? 😊 tror ikke de bryr seg om størrelse på rommet bare de får samme tingene osv på rommene. Har en av de andre pc/tv så er dette eneste forskjellen de ville lagt merke til. Har du to rom ekstra kan det ene være lekerom og det andre soverom f.eks.

Anonymkode: 5926e...685

[AnonymBruker]

Jeg tenker sånn helt umiddelbart at det kanskje er ekstra viktig for et fosterbarn (med den bagasjen de har) å ikke føle seg mer mindreverdig enn de biologiske barna i familien. De vil uansett føle seg som nykommere og de som "ikke hører til", og da få små rom i kjelleren kan kanskje forsterke dette, og slå ut negativt. Samtidig er det jo stort behov for fosterhjem, og det høres ut som dere har mye positivt å bidra med. 

Men kan du ikke lufte disse tankene med fosterhjemstjenesten? De har sikkert vært borti mange slike dilemmaer før  

Anonymkode: 27e59...a68

[Ellens]

Hei, størrelsen på rommet er ikke det viktigste, men likevel tenker du riktig, det er viktig at barnet føler seg som en likeverdig del av familien. Dere kan for eksempel kompensere for lite rom med noe annet, pc, ny tv el.. Jeg syns det høres fornuftig ut å ta kurs og lære mer før dere tar en endelig beslutning. Å bli fosterforeldre er et stort valg, hvor gamle er deres egne barn?

Ellen 

Endret 5. oktober 2017 av Ellens

[AnonymBruker]

Oj, takk for mange svar raskt. Ja, jeg innser at jeg nok blir mor for livstid for ethvert fosterbarn selv om de kanskje reiser fra oss igjen, så tror jeg ikke at jeg vil glemme dem. 

Å gi like gaver, leker og utgangspunkt er helt selvsagt for meg. Like regler (I forhold til alder) og jeg kommer til å behandle det som mitt tredje barn - ned til det nivå at jeg vil spare til dette barnet som til de to jeg fødte. 

Vi har tenkt mye på dette, min mann og jeg. Han var fosterbarn selv i en periode når han var ung, men det er nå snart 25 år siden og hans mormor tok ham over etter bare ett år i fosterhjem. Dette har gjort at han "alltid" har ønsket å åpne sitt/vårt hjem for barn som trenger det. 

Vi har absolutt ingen ønsket alder eller kjønn. Vår eldste er 12, så alt eldre enn det er ukjent territorium for oss - men vi tenker at barnet uansett blir ukjent for oss og at vi må bruke tid på å bli godt kjent uansett om barnet er 4 eller 14. Vi har plass til stellebord og barneseng på vårt soverom, og både jeg og min man kan ta ulønnet permisjon i lengre periode uten at vi lider økonomisk. 

Den store tvilen min var frykten for å ikke kunne gi de tre barna like store rom... Kanskje helt ulogisk frykt, men det er nå engang det jeg hang meg opp i. 

Takk for tips om å la barnet bli med på å innrede! 

Anonymkode: 90d51...54a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ellens skrev:

Hei, størrelsen på rommet er ikke det viktigste, men likevel tenker du riktig, det er viktig at barnet føler seg som en likeverdig del av familien. Jeg syns det høres fornuftig ut å ta kurs og lære mer før dere tar en endelig beslutning. Å bli fosterforeldre er et stort valg, hvor gamle er deres egne barn?

Ellen 

Vår barn er 8 (snart 9) og 12. Tre årstall men nesten fire år mellom dem, for å si det helt riktig

Anonymkode: 90d51...54a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Oj, takk for mange svar raskt. Ja, jeg innser at jeg nok blir mor for livstid for ethvert fosterbarn selv om de kanskje reiser fra oss igjen, så tror jeg ikke at jeg vil glemme dem. 

Å gi like gaver, leker og utgangspunkt er helt selvsagt for meg. Like regler (I forhold til alder) og jeg kommer til å behandle det som mitt tredje barn - ned til det nivå at jeg vil spare til dette barnet som til de to jeg fødte. 

Vi har tenkt mye på dette, min mann og jeg. Han var fosterbarn selv i en periode når han var ung, men det er nå snart 25 år siden og hans mormor tok ham over etter bare ett år i fosterhjem. Dette har gjort at han "alltid" har ønsket å åpne sitt/vårt hjem for barn som trenger det. 

Vi har absolutt ingen ønsket alder eller kjønn. Vår eldste er 12, så alt eldre enn det er ukjent territorium for oss - men vi tenker at barnet uansett blir ukjent for oss og at vi må bruke tid på å bli godt kjent uansett om barnet er 4 eller 14. Vi har plass til stellebord og barneseng på vårt soverom, og både jeg og min man kan ta ulønnet permisjon i lengre periode uten at vi lider økonomisk. 

Den store tvilen min var frykten for å ikke kunne gi de tre barna like store rom... Kanskje helt ulogisk frykt, men det er nå engang det jeg hang meg opp i. 

Takk for tips om å la barnet bli med på å innrede! 

Anonymkode: 90d51...54a

Vil anbefale alder godt under alder på egne barn. Har vokst opp som biologisk barn hvor mine foreldre var fosterforeldre. Å ha noen på lik alder er det verste som skjedde meg. Det ble mobbing og konkurranse på alle plan både hjemme og på skolen. 

Men da det flyttet inn en som var 13 år yngre så ble det veldig bra.

Anonymkode: 5926e...685

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker sånn helt umiddelbart at det kanskje er ekstra viktig for et fosterbarn (med den bagasjen de har) å ikke føle seg mer mindreverdig enn de biologiske barna i familien. De vil uansett føle seg som nykommere og de som "ikke hører til", og da få små rom i kjelleren kan kanskje forsterke dette, og slå ut negativt. Samtidig er det jo stort behov for fosterhjem, og det høres ut som dere har mye positivt å bidra med. 

Men kan du ikke lufte disse tankene med fosterhjemstjenesten? De har sikkert vært borti mange slike dilemmaer før  

Anonymkode: 27e59...a68

Ja, det første du sier er litt av min tanke også. Jeg forsøker jo å se for meg hvordan det blir både for meg, for mine barn og for barnet som kommer. Og da har jeg kjent litt på at dette kanskje er urettferdig. 

Anonymkode: 90d51...54a

[Ellens]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vår barn er 8 (snart 9) og 12. Tre årstall men nesten fire år mellom dem, for å si det helt riktig

Anonymkode: 90d51...54a

Dere bør i tilfelle vurdere fosterbarn som er vesentlig yngre enn egne barn. Husk at barna dine vil bære en del av byrden, de vil miste litt foreldreoppmerksomhet og de vil måtte forholde seg til fosterbarna, men om det går bra vil de selvsagt få igjen mange ganger i form av et nytt familiemedlem!

Permisjon er en god måte å veie opp for dette i forhold til egne barn, men hvorfor ulønnet. Barnevernet ikke fosterforeldre skal ta kostnadene her. Og dere bør selvsagt ikke være redde for å diskutere de økonomiske sidene av å være fosterforeldre med barnevernet!

Beklager om dette ble litt på siden...

Ellen

[AnonymBruker]

Hei, jeg har ikke satt meg inn i det økonomiske i det hele tatt, jeg har bare tenkt at det passer best om en av oss reduserer arbeidet i startfasen. 

Jeg antar vi vil få mer konkret beskjed når vi eventuelt blir godkjente for kursene som alle fosterforeldre må gjennom. 

Anonymkode: 90d51...54a

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil anbefale alder godt under alder på egne barn. Har vokst opp som biologisk barn hvor mine foreldre var fosterforeldre. Å ha noen på lik alder er det verste som skjedde meg. Det ble mobbing og konkurranse på alle plan både hjemme og på skolen. 

Men da det flyttet inn en som var 13 år yngre så ble det veldig bra.

Anonymkode: 5926e...685

Ikke i alle situasjoner blir det sånn. 

Jeg er fosterbarn. Har ei søster som er 3 år eldre, og ei som er 9 år yngre. Vi er tre, biologisk eller ei, blod har ikke noe å si. Vi er ekte søsken. 

Anonymkode: af5ee...26b

[AnonymBruker]

Jeg tenker du bør lufte dette godt og lenge for barna før dere tar en avgjørelse om noe.

Jeg tenker at det er synd om størrelsen på et rom stopper dere, men samtidig betyr faktisk dette mye for noen som allerede føler seg mindreverdig og sannsynligvis aldri har opplevd normal omsorg og kjærlighet. Enkelte kommer jo også fra hjem hvor det har vært vold både psykisk og fysisk, eller annen type omsorgssvikt.

Jeg ville antatt at barnet kan reagere. Det kan også være at det blir konflikt om barna dine må bytte rom, s¨det anbefaler jeg ikke.

Men en løsning kan jo være at et eventuelt fosterbarn f¨år være med å lage sitt eget rom med egne møbler, eller velge ut ting som er sitt eget. Og så går det jo an å fokusere å at alt annet er det samme; egen knaggrekke med navn til alle, inkludert det nye barnet. Og sette navnet innimellom barnas - ikke "på slutten" av rekka. 

Jeg har selv vokst opp under vilkår hvor jeg burde vært i et fosterhjem, og tenker at jeg ville lagt merke til det - men det hadde jo veid opp om alt annet var likt.

En venninne av meg bodde i fosterhjem, og jeg husker hun merket godt en åpenbar forskjellsbehandling. Biosønnen hadde en hel etasje for seg selv, mens hun hadde et vanlig lite rom. Han fikk velge bedre mat, ikke hun. Og så videre. 

Så jeg ville tenkt litt på hva annet som kan kompensere "likt".

Anonymkode: 9985f...ab5

[mammamora90]

Jeg ville ikke brydd meg så mye om størrelsen. Dere kan jo for eksempel pusse det soverommet på 8 kvm opp slik at det oppleves veldig attraktivt å ha det allikevel Etter det jeg har forstått så er det vanlig å få fosterbarn som er yngre enn de andre barna i familien, dersom dere får et som er veldig ungt blir det kanskje ikke noe fosterbarnet selv legger merke til eller bryr seg om før om noen år uansett. Dersom dere fremdeles er redd for at det kan oppleves urettferdig kan dere jo for eksempel på sikt flytte det eldste barnet ned i kjelleren når han eller hun blir tenåring (og dersom det er greit).

[AnonymBruker]

I de fleste tilfeller så ønskes det at fosterbarnet er yngst og en del år yngre enn yngste i familien. Og et lite barn kan man ikke putte ned i kjelleren, som man kan med en tenåring. Men jeg tror ikke størrelsen på rommene er av så stor betydning. 

Å være fosterforeldre er en jobb, det blir man lønnet for. Ikke vær redd for å tenke sånn. 

Begynn å ta kurs, da vil dere lære masse. Aller spørsmålene vil dere få besvart. 

Anonymkode: 9b272...6bd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og min mann har to friske barn, gode jobber/inntekt, et stort hus med hage og bor ved et større tettsted, som typisk norsk har en togstasjon, en busstasjon, et mindre kjøpesenter, og to videregående skoler. Bare for å si noe om størrelsen. 

Vi vurderte en periode å få en tredje barn men kom frem til at vi har det fint med to og at vi heller kan åpne for å være fosterforeldre når våre lov blir godt stabile. Nå er barna i skolen, trives og blomstrer, sosialt har vi et godt nettverk på hjemstedet og vi har lurt på å hoppe i det og starte med kurs og godkjenning. 

Men jeg har noen litt rare tanker. 

Vår barn har rom som er like store. De to gjesterommene vi har i huset er en god del mindre. Barnas rom er 13 og 14 kvm, gjesterommene er 8 kvm og 9,5 kvm. Det største er i kjelleren hvor det ellers er kjellerstue, et lite bad og ellers boder og vaskerom, så det føles veldig kjipt å sende noen I kjelleren, med mørk vindusbrønn osv.. 

Vil det ikke føles grusomt urettferdig å få et så mye mindre rom enn de andre barna? Vi har ingen andre muligheter. En tenåring hadde kanskje elsket kjelleren, fått eget bad og stue. Å bruke stua som soverom går ikke, da stua og gangen I kjelleren er helt åpen og man må gå gjennom for adgang til bod, bad og vaskerom. 

Det er ingen passende vegger å slå ned for å lage soverommet på 8kvm større heller, det er klemt mellom vårt rom og badet.

Jeg har også luftet litt for barna om en av de vil bytte rom om de får pusse opp i ønsket farge (uten å dele formålet med dem ennå) men de vil ikke. De trives godt og har hatt rommene sine hele livet. 

I det store bilder er det neppe kvadratmeter et fosterbarn ser på, men jeg vil gjerne behandle et fosterbarn så rettferdig som mulig i forhold til mine biologiske barn og tenker at et fosterbarn gjør meg til trebarnsmor den perioden barnet bor her. 

Vi har ikke gått noen kurs ennå, så mulig man lærer om sånt problemstillinger der. Men er det noen som har innspill? 

Anonymkode: 90d51...54a

Hvorfor vil dere ha flere barn inn i hus når dere har fullt hus?

Anonymkode: 4e9b5...5a5

[Måbarefåsiat...]

Ikke overtenk dette nå.

Gå på kurs med fylkeskommunen, hvis det fortsatt er de som kjører kurs. Der lærer man om massevis av problemstillinger og muligheter. Der får man litt perspektiv i forhold til dette å ta vare på andres barn, hvordan håndtere egne barn oppi alt. Det er et ganske tøft kurs hvor de graver dypt ned i dere og deres liv. Helt inn til innerste privaten. Man skal lære å forstå andres sorg og reaksjoner og du får vite om hvordan forholde deg til en desperat narkoman mor som hamrer på døren deres om natten og vil ha igjen barnet sitt. Som eksempler.

Og ja, vi gikk et sånt kurs, men vi har ikke hatt eller skal ha fosterbarn.

 

 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I de fleste tilfeller så ønskes det at fosterbarnet er yngst og en del år yngre enn yngste i familien. Og et lite barn kan man ikke putte ned i kjelleren, som man kan med en tenåring. Men jeg tror ikke størrelsen på rommene er av så stor betydning. 

Å være fosterforeldre er en jobb, det blir man lønnet for. Ikke vær redd for å tenke sånn. 

Begynn å ta kurs, da vil dere lære masse. Aller spørsmålene vil dere få besvart. 

Anonymkode: 9b272...6bd

Foreldrene mine visste faktisk ikke at de kom til å få lønn for det når de fikk meg. De tok meg til seg av kjærlighet. Fordi de ønsket et barn til, og fordi mamma hadde kjent på et kall. Noe som sa til henne på innsiden at hun skulle få bli mamma til et barn med spesielle behov. Jeg ble den heldige. 

Foreldrene mine var venner med de jeg bodde i beredskapshjem hos, og de var derfor ofte der på besøk. Jeg ble fort glad i dem og ville være med dem hjem. Sånn kom jeg inn i denne familien. 

Anonymkode: af5ee...26b