Hvordan oppdra barn?

[AnonymBruker]

Hører at mange overhodet ikke opplever å ha trasse unger i butikken og barn som sier stygge ting osv. Jeg vet også om mange som har barn som er umulige.

Hvor sint er det lov å bli? Jeg er ikke mor selv, men har spekulert lenge på dette. Har sagt til meg selv at den dagen jeg blir mor så skal ikke ungen bestemme over meg eller tøye grenser. Jeg fikk høre av mamma at da jeg var barn så måtte hun noen ganger "ta i meg", altså bestemt i armen hvis jeg ikke hørte etter. Jeg visste ikke om dette engang, og har overhodet ikke traumer. Noen mener visst at det er barnemishandling hvis en tar barnet bestemt i armen. 

Tenker meg et scenario: ungen dytter og slår meg. Jeg sier nei, at det ikke er greit, men barnet hører ikke etter noe som helst. Er det ok å holde barnet i armen og ta h*n med på rommet og si at "nå må du skjerpe deg, og så kommer du ut når du har roet deg og kan oppføre deg ordentlig"? 

Anonymkode: e42f3...1c8

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hører at mange overhodet ikke opplever å ha trasse unger i butikken og barn som sier stygge ting osv. Jeg vet også om mange som har barn som er umulige.

Hvor sint er det lov å bli? Jeg er ikke mor selv, men har spekulert lenge på dette. Har sagt til meg selv at den dagen jeg blir mor så skal ikke ungen bestemme over meg eller tøye grenser. Jeg fikk høre av mamma at da jeg var barn så måtte hun noen ganger "ta i meg", altså bestemt i armen hvis jeg ikke hørte etter. Jeg visste ikke om dette engang, og har overhodet ikke traumer. Noen mener visst at det er barnemishandling hvis en tar barnet bestemt i armen. 

Tenker meg et scenario: ungen dytter og slår meg. Jeg sier nei, at det ikke er greit, men barnet hører ikke etter noe som helst. Er det ok å holde barnet i armen og ta h*n med på rommet og si at "nå må du skjerpe deg, og så kommer du ut når du har roet deg og kan oppføre deg ordentlig"? 

Anonymkode: e42f3...1c8

Det å be et barn om å skjerpe seg er ikke OK. 

Be barnet om å gå på rommet på eget initativ. Om barnet ikke hører etter, så løfter du h*n inne på rommet, og snakker tydelig til h*n om at h*n får komme ut når h*n har roet seg ned. Jeg ville ikke ha holdt barnet i armen, det er siste utvei og da skal mye ha prøvdes ut. 

Anonymkode: 63575...e9e

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det å be et barn om å skjerpe seg er ikke OK. 

Be barnet om å gå på rommet på eget initativ. Om barnet ikke hører etter, så løfter du h*n inne på rommet, og snakker tydelig til h*n om at h*n får komme ut når h*n har roet seg ned. Jeg ville ikke ha holdt barnet i armen, det er siste utvei og da skal mye ha prøvdes ut. 

Anonymkode: 63575...e9e

Hvorfor er det ikke ok å be et barn om å skjerpe seg? 

Ja, jeg tenker jo det samme som deg. Vet at da jeg var barn, så sa mamma eller pappa at jeg måtte komme meg på rommet hvis jeg ikke oppførte meg.

Men jeg tenker bare sånn hvis det skulle være klin umulig å få barnet til å høre etter. Er det ugreit å ta barnet i armen da? Hvis alt er prøvd ut? Vil jo ikke la barnet "vinne"

Anonymkode: e42f3...1c8

[Hactar]

Nå er min eldste bare fem, men jeg har aldri gått ifra dem når de har vært opprørt, uansett om de har utagert eller ei. Ingen lærer å håndtere følelser av å sitte på rommet, de lærer muligens bare å undertrykke dem.

Jeg ønsker å lære barna mine andre og adekvate måter å uttrykke følelsene sine på, og da må jeg være der sammen med dem og vise vei gjennom kaoset de opplever. 

[AnonymBruker]

Jeg har to. En som trasset ute og på butikken og en som ikke gjorde det. 

De ble behandlet likt. 

Det er forskjell på barn også, det er ikke en generisk barn versjon 1.1 man får og programmer gjennom oppdragelse..... 

Anonymkode: 91037...9f5

[atropos]

Jeg har tatt barnet mitt i armen. Ikke så hardt, men bestemt. I situasjoner der han har koblet ut verden og er helt oppslukt av sin egen greie. (Utagering) I de situasjonene har det vært for å bryte han ut av en veldig fastlåst situasjon. Jeg synes det er greit. 

Vi bruker ikke rommet som straff, men setter han ned i en stol i samme rom som oss med beskjed om at når han er klar, kan vi snakke sammen. Å be et lite barn om å skjerpe seg vil ikke føre frem, for små barn forstår ikke abstrakte beskjeder. 

[Gjest GoldenLioness]

Jeg oppdrar sønnen min ved å anerkjenne alle følelsene hans. Jeg vet at han ikke er vanskelig, ikke "snill" etc når han utragerer. Det er alltid en forklaring som om at han enten ikke klarer å uttrykke hva han ønsker/føler, er trøtt, sulten etc. 

Når det da eskalerer så blir jeg helt kald og bestemt, verken sinna, kjeftete eller hever stemmen. Jeg ber ham stoppe og om han ikke stopper så stopper jeg han fysiske med bestemt bevegelse, men ikke hardt.

I starten ble han sinna eller begynte å gråte, men da tok jeg han bare i armene og trøstet, men han fikk ikke viljen sin. Jeg forklarte hvorfor det ikke var OK og at jeg forstår det er kjipt, men sånn er det. Det tok ikke mange gangene før han enten stoppet ved beskjed eller ikke lagde noe ut av det når jeg tok han bort fra situasjonen. 

Han er litt over 2 år og han tester grenser og vil absolutt utfordre og strekke strikken da han har min stahet og vilje, men ved kommunikasjon ,anerkjenne hans følelser og behandle han som et lite menneske og ikke bare "et barn" så har jeg en sønn som sjeldent lager bor støy eller tull verken hjemme eller ute.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal du be ungen om å skjerpe seg! Er også helt ok å ta ungen i armen eller i skuldrene for å bekrefte det du sier. Sannelig ikke rart at Norge er full av uoppdragne unger og ungdommer når de har blitt dallet med hele veien. Klart det er ok å bli skikkelig sint innimellom og sette klare og rimelig skarpe grenser om ungen slår, biter, trasser el. Man skal velge sine kamper og det er ikke nødvendig eller bra og bli en brølemamma som flyr opp for den minste ting. Har noen unger, og de er alle forskjellige og krever dermed forskjellig behandling, selv om grunnprinsippet er det samme. Når de har vært små og slått seg vrang som for eksempel fått hyleanfall fordi de ikke har fått dra katten i halen 20 ganger, eller har tømt ut melka bevisst x antall ganger og så vræler og prøver å slå fordi de ikke får fortsette, da er det kun en ting som gjelder: ut av situasjonen. Hører de ikke da kan det godt bli et bestemt tak i armen der de godt kan få skarp beskjed om å høre, funker ikke dette og hyling/ osv fortsetter er det rett på rommet med beskjed om å ikke komme ut før de har roet seg ned. Har vært innom rommet noen ganger og spurt om de er ferdige og har da fått klar beskjed om at det er de slett ikke. Kommer ut når de har roet seg ned, og da kan vi lett prate om ting slik at akkurat den situasjonen ikke oppstår på nytt. Samme gjelder i butikken, da er det bra stopp på alt som heter kjøre med egen vogn, eller all handling av varer. Rett i bilen også hjem. Noen ganger har det holdt hardt og holde maska, da jeg har fått lyst å le av hele situasjonen og noen ganger har det også skjedd, med varierende resultat, og noen ganger har jeg blitt skikkelig sint. Har blitt fine folk av de som har blitt store, og de små ser ut til å skikke seg bra også. Bruk sunn fornuft, mye humor, vær mild med fast så går det meste bra!:)

Anonymkode: 39136...22b

[AnonymBruker]

Et velment råd fra meg: ikke se på oppdragelsen som en kamp du skal vinne. Du er sjefen, det er du også om du en sjelden gang ikke "vinner"  over en hylende 3-åring. Barna ser opp til foreldrene og ønsker faktisk å samarbeide, selv om de etterhvert rives i mellom samarbeidslysten og trangen til å bli selvstendig.

Vær bestemt men vennlig så langt det går. Det er overmenneskelig å aldri heve stemmen, så ikke tro på folk som påstår at det går an.

Barn som er rasende, hyler og utagerer, er det best å la være litt i fred, til de har roet seg litt ned så kan man prøve å snakke og bli ferdig med situasjonen. Bare få de ut av situasjonen, sørg for at de ikke skader seg. Snakk med dem det som har skjedd, snakk om hvordan du/dere vil ha det hjemme, vær et bra forbilde så blir de bra folk til slutt

Anonymkode: 607bb...02b

[AnonymBruker]

Nå er vår bare to, og forsovidt en unge uten mye trass. Men de gangene han virkelig setter igang går han stort sett på rommet sitt på eget initaniv. Han liker ikke å gråte foran oss, og særlig ikke når han skjønner han ikke får mehold. Type vil ha pølser i steden for laks til middag. Dette skjer dog veldig sjeldent. Derimot har han begynt med stygge ord, han slår endel og har begynt å sparke. Dette irettesetter vi verbalt hver gang skjer, prøver og forklare at vi får vondt eller blir lei oss når han kaller oss diverse ord. Vi tar aldri tak i armen hans feks, da løfter vi heller opp for å snakke om hvorfor han ikke skal gjøre slik, og at mamma og pappa blir lei seg

Anonymkode: c975e...0b3

[AnonymBruker]

Å ta tak i armen er siste utvei. Hvis barnet nekter å gjøre som du vil er det andre metodikker du må prøve ut først. 

Jeg har en 1 klassing som ofte setter seg på bakbeina og lager drama. Etter 3 advarsler så mister hun en gode. Det kan være iPadtid. Konsekvensene må skje umiddelbart ellers har det ingen virkning. 

Trusler eller langtidsstraff funker ikke! De har ikke perspektiv til å forstå det. 

Hvis det er en mild utagering om en is eller noe , funker det å speile henne. Jeg skjønner godt du har lyst på is, men vi kan ikke ha det i dag. Det er torsdag. Det pleier å være godkjent så lenge man forklarer. 

Hvis hun skulle slå seg helt vrang i butikken eller andre steder ute blant folk så er det samme reglene. Hvis hun ikke stopper må vi dra uten å handle eller hva vi holder på med. Jeg er veldig streng på det. Vi er bare mennesker så i blant hever jeg stemmen. NÅ ER DET NOK, men skriker ikke til et barn. 

Anonymkode: ba71b...a00

[AnonymBruker]

Mitt barn er veldig rolig, og jeg tror det er en kombinasjon av personligheten hans og min måte å være på. Han er 5 og har aldri hatt trassanfall for eksempel. Vi kan være uenige, men han blir ikke sint og trasser hvis han ikke får det som han vil. Jeg er veldig rolig og han klart å holde meg rolig selv i veldig stressende situasjoner siden han var liten. Jeg har aldri blitt ordentlig sur (har ikke hatt grunn henne forsåvidt men). Har holdt meg rolig og snakket rolig uansett hvor "kaos" sitausjoner har vært.

Anonymkode: d6494...a6b

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke huske noen konkrete tilfeller der jeg har tatt sønnen min i armen som liten trassig unge, men det kan godt ha skjedd. Jeg er i mot all fysisk avstraffelse, som ris på rompa og slikt, men å ta et gjenstridig barn i armen og geleide det inn på rommet eller vekk fra en situasjon, det er helt innafor. Så det kan jeg godt ha gjort, f.eks da han var i 3 års alderen og protesterte på "alt". Han nektet f.eks. å vaske hendene etter dobesøk en periode. Da ble det tvangsvask, til tross for hyling og grining. Samme med tannpuss. Tvangspuss med ungen på gulvet mens han ble holdt fast. Visse elementære ting får man ikke trasset eller skreket seg bort fra, og håndvask etter dobesøk og tannpuss er to av de grunnleggende lærdommene et barn skal lære.

Sønnen min har vokst opp til å bli en utrolig grei fyr, som aldri i sitt 17 årige liv noengang har kalt meg eller faren sin for noe stygt. Aldri. Han kjefter aldri heller. Jeg har aldri opplevd at han har kjeftet på meg. F.eks. hvis han ikke får spise potetgull på en onsdag, så blir han litt sur der og da, men kjefter ingenting og roper ikke og kaller meg ikke noe, når han får nei.

NÅ hadde det vært liten vits å ta han i armen for noe uansett, for han er jo både større og tyngre enn meg :-) Men heldigvis er det aldri behov for det, han er en lite hissig type.

Av en eller annen grunn greier han også å huske og aldri banne i mitt påhør. Har aldri hørt han si "faen" eller "helvete" eller noe slikt. Da han var yngre, oppdro jeg han sånn at jeg snakket litt morskt og nedlatende om "folk som hele tiden måtte banne", og at "mye banning tydet på at noe manglet i ordforrådet til sånne folk". Mulig han husker dette :-) Han vokste ihvertfall opp med at man ikke skal banne, og ikke kalle folk stygge ting.

 

Anonymkode: b4c96...215

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt barn er veldig rolig, og jeg tror det er en kombinasjon av personligheten hans og min måte å være på. Han er 5 og har aldri hatt trassanfall for eksempel. Vi kan være uenige, men han blir ikke sint og trasser hvis han ikke får det som han vil. Jeg er veldig rolig og han klart å holde meg rolig selv i veldig stressende situasjoner siden han var liten. Jeg har aldri blitt ordentlig sur (har ikke hatt grunn henne forsåvidt men). Har holdt meg rolig og snakket rolig uansett hvor "kaos" sitausjoner har vært.

Anonymkode: d6494...a6b

Samme her! Vi har tre helt forskjellige barn, aktive og med mye spillopplevelse til tider. Men det følger beskjeder og stopp er stopp, og de er veldig hensynsfulle. Vi er begge veldig rolige, og velger våre kamper. Jeg er lærer, og får ofte høre "du er alltid så rolig". Tror cluet er å ikke hisse seg opp og lavest mye. Og jeg mener det er helt greit å ta i arket, og rolig og tydelig gi beskjed om at nok er nok. Armholding kan være litt skummelt, om barnet rykker til, kan det skade seg. Hold heller rundt, ta han opp på fanget eller bær forsiktig men bestemt litt unna. Jeg er ikke for å stenge inn på rom, men kan godt bæres dit og ha døra åpen. Men kanskje lett for meg å si, som ikke har så mye trass. Om det er krangel mellom søskene, "hun tok min leke!" - typ, såkjefter jeg ikke på søster, men rolig sier til broren "du, så flink du er som ikke blir sint på henne! " så søstera hører... Merkelig nok så blir det ikke mer surking-og søstera som ikke får oppmerksomhet gir fort tilbake leken. Lettere å avlede, smøye til situasjoner enn å rope og skrike og kjefte;) 

Anonymkode: 5c27f...909

[AnonymBruker]

*spillopper ikke spillopplevelser:) 

Anonymkode: 5c27f...909