Når er et min tur?

[AnonymBruker]

Jeg ble mamma tidlig. Gravid som 19 åring, mamma som 20 åring. Mannen (gutten) som ble pappa var ingen støtte, heller det motsatte, og 21 år gammel ble jeg alene med barnet. Det var en lettelse, men likevel ganske travle og tunge år. Jeg studerte og jobbet for å skape en fremtid for meg og gutten, og ellers var jeg mamma 24/7. Det var ikke så ofte jeg kunne være med på noe sosialt.

Etter studiene ble det mer jobb, og like travelt. All fritid var på guttens premisser.

Da han var 7 år traff jeg en mann, og tross prevensjon ble jeg altfor fort gravid. Ikke med en, men med tvillinger.

 

Jeg følte meg ikke klar for det da jeg ble gravid, men klarte ikke å ta abort. Siden jeg ble gravid med spiral trodde legene at jeg muligens var gravid utenfor livmoren, og den dagen jeg var på tidlig ultralyd for å sjekke det fikk jeg altså vite at ikke bare var spiren til liv på riktig plass, men at det var tvillinger. Det personifiserte de små på en måte som utelukket abort. Tvillingene!

 

Mannen var heller ikke klar for dette, og forholdet vårt var ikke klart for det. Vi forsøkte, men hele den tiden jeg gikk gravid fortsatte han livet sitt som om ingenting var hendt. Han festet og gikk på byen. Jeg trodde og håpet på at dette iallefall ville endre seg når de to små kom, men det gjorde det ikke.

 

Da tvillingene var 3 år hadde jeg fått nok av den umodne og egoistiske pappaen deres. Alt ansvar hadde jeg alene, og han føltes som en ekstra belastning. Jeg hadde forsøkt så lenge, håpet på endringer så lenge, men da var jeg tom for håp.

 

Økonomisk var det tøft, og jeg kjøpte derfor et hus jeg fikk rimelig, fordi det sårt trengte oppussing både innvendig og utvendig. De kommende årene gikk jeg i full jobb, var alenemamma, og nesten hver eneste kveld når ungene var i sengen malte/tapetserte/skrudde jeg. Var de opptatt med lek på dagtid, så pusset jeg opp da også. Da kunne jeg gjøre de jobbene som medførte bråk, som snekring.

 

Tunge løft og lange dager! Kjøring til og fra på aktiviteter. Trøste, følge opp og sørge for at ungene hadde det bra. Rydde, vaske og lage mat. Og hver kveld et prosjekt som ventet.

 

7 år tok det meg å skape et hjem vi kunne være stolt av, både utvendig og innvendig, inkludert en flott hage. Da var ryggen min ødelagt. En permanent slitasjeskade. Jeg måtte begynne å trene og tøye mye for å ikke stivne til. Heldigvis lærte jeg meg å like å trene, så jeg har klart å holde meg i full jobb, men tar jeg meg en pause i treningen blir jeg straffet for det, og det presset sliter til tider på treningsgleden.  

 

Nå er ungene begynt å bli store, men livet er ennå travelt, og på deres premisser. Jeg har knapt et eget liv. Venner har jeg mistet på veien. Ikke alle, men mange. De yngste barna er ennå for unge til at jeg kan stikke fra dem en kveld, og eldstemann har flyttet for seg selv. Min alenetid er treningen. Det er stort sett alt. Ikke engang kveldene har jeg noen timer alene lenger, for jeg må legge meg tidligere enn før, og ungene legger seg senere enn før. Knappe 30 minutter etter at de er i seng må jeg selv i seng. I helgene legger vi oss samtidig. 

 

Faren til de to yngste har jeg fremdeles et av og på forhold til. Han ble aldri voksen og ansvarlig, men jeg vet også at jeg verken har tid eller anledning til å treffe en ny mann, så jeg har gitt ham flere sjanser. Han har kastet dem bort, en etter en. 

 

Utad ser alt bra ut. Tre flotte barn, en flott bolig og god jobb. "Du er min helt! Se hva du har fått til helt alene!" sier en av de venninnene jeg ennå har. Og jeg ser, og jeg føler en viss stolthet... MEN innerst inne er jeg sliten nå, og jeg begynner å lure på når det er MIN tur. Når skal jeg kunne tenke litt på meg? Når skal jeg få begynne med å gjøre litt bare for meg selv? Når skal jeg få oppleve litt? LEVE litt? 

Jeg er sliten nå! Trenger noe positivt påfyll! Trenger å føle at livet ikke bare forsvinner for meg, mens det egentlig bare går forbi meg. I over 20 år har jeg nå vært mamma, og alt i livet har dreid seg om å gi barna et godt liv. Det har vært riktig prioritert, men jeg er sliten nå, og jeg føler at jeg har mistet MEG på veien. Jeg vet ikke engang hvem jeg er lenger. Jeg har vært flink så lenge nå, gjort det riktige, og det jeg måtte gjøre. Nå har jeg lyst til å skrike, stadig oftere "JEG KVELES. SLIPP MEG FRI!!!!!!"

 

Er det andre som føler det slik? Og er det andre som har følt det slik, men som har fått det bedre? Hva gjorde dere isåfall for å få det bedre? Er et en viss alder på barna der man begynner å føle at man får litt tid til seg selv igjen, eller bare fortsetter det slik som dette? Nå mor, senere bestemor ... aldri min tid? Vil det aldri bli min tur???? 

Og er det fælt av meg å ønske meg å kunne prioritere meg selv litt snart? 

Anonymkode: fe94d...e25

[AnonymBruker]

Du har jobbet hardt og ofret mye, ingen tvil om det. All ære til deg!

Men... jeg vet ikke helt hva du tenker på? Hvilke grep er det du kan ta for å få det litt som du vil? Jeg sier "litt", for det er vel neppe realistisk med noen store forandringer? Tre måneders trekking i Afrika får du neppe til, men hva er det som hindrer deg i å ta en weekendtur for deg selv eller sammen med en venninne? Hva legger du i det å "LEVE"? Hva kan være positivt påfyll og hvordan skal du skaffe deg noe positivt påfyll innenfor rammene du lever?

Jeg tror vi aldri kommer dit at vi kan sette oss selv helt og fullt først. Barnas aktiviteter og behov går foran våre, det visste vi før vi fikk dem. Selv når barna blir store har vi plikter, og da gjerne gamle foreldre i tillegg som vi føler vi må passe på. De færreste vinner i Lotto og kan be sjefen ryke og reise mens vi realiserer oss selv. Sånn er det nok for de fleste. Jeg tror (bare min mening) at selv om det er strevsomt og slitsomt til tider er det ikke så fruktbart å dyrke for mye av "livet mitt kunne ha vært så annerledes"-tankene, får hva får vi egentlig igjen for det annet enn misnøye?

Gjør en positiv endring i dag, om så bare en liten en! Gå innom en kafé på vei hjem og kjøp deg en stor kopp med noe godt, sitt der og kop i en halvtime før du går hjem. Det er ikke akkurat fart og spenning og eventyr, men det er noe.

Anonymkode: 35bbf...f8b

[AnonymBruker]

Takk for gode ord AB 35bbf...f8b!

Det vanskelige er at jeg rett og slett ikke vet helt hva jeg ønsker heller. Vet bare at noe i meg skriker etter noe mer, noe annet, ett eller annet! 

Positivt påfyll er for eksempel å treffe venner en kveld. Å være noe annet enn mamma for noen timer. Det burde også være oppnåelig, men ofte er det likevel ikke det. Forrige helg skulle jeg til en venninne noen timer, men plutselig forandret min datter planer, skulle være hjemme likevel, og ville ikke at jeg kulle gå. Sårbar alder... og mor ble hjemme. 

Jeg drømmer ikke om å reise verden rundt, men en uke alene står høyt på ønskelisten. 

Jeg synes ikke jeg har hatt et dårlig liv med ungene, men dette savnet/lengselen har seget over meg de siste 2-3 årene. Jeg elsker dem selvsagt, men "er dette alt?" popper opp stadig oftere. Og en slags tristhet, over at livet bare går forbi meg. Forsvinner, uten at jeg egentlig opplever noe 

Anonymkode: fe94d...e25

[AnonymBruker]

Interessant lesing, og jeg kan kjenne meg igjen selv om jeg er i helt motsatt situasjon. Jeg er snart 30 år, og har aldri hatt hell i kjærligheten. Alt jeg ønsker meg er å finne en mann og starte en familie, og jeg kjenner at jeg får helt panikk av tanken på "er dette alt?" - Det vil si, skal jeg leve alene med katten hele livet, mens jeg stadig "mister" gamle venner som får barn og er i etablerte forhold, og henger med nye yngre venner som er uetablerte og frie. Jeg liker vennene mine, det er ikke det, men jeg kjenner at jeg befinner meg på et sted mellom det å være singel og fri - men samtidig fanget fordi det livet jeg egentlig vil leve er med mann og barn. Så jeg føler dagene bare flyr av sted med det samme gamle, jobb, trening og ut på byen med venner, og jeg tenker som deg "er dette alt jeg vil få i livet?". 

Så til deg da, som er lik meg men har et helt annet liv, du sier du trenger en uke alene? Finne deg selv og oppleve noe. Denne mannen til tvillingene, har ikke han evne til å kunne ha barna hos seg en ukes tid, slik at du kan gjøre noe for deg selv? Evt. besteforeldre? Er det en mann du savner til å dele livet med, og at du føler deg ensom? Eller er det mer tid sammen med venninner, dra på ferie og oppleve noe? Jeg tenker at du så klart har godt av en uke "fri", men du må også gjøre noen små endringer i hverdagen som gjør at du trives bedre på lang sikt. Du sier at du trener, er det mulig du kan kombinere treningen med å være sosial og få nye relasjoner til folk? For eksempel at du melder deg på dans, teater, crossfit - ja et eller annet du liker og kan trives med, slik at du kan føle deg som en del av et fellesskap? Tror det er viktig å føle tilhørighet til noe annet enn kun jobb og hjem, og noe som også gir deg glede, mestring og noe å holde på med utenfor husets fire vegger? 

 

Anonymkode: 268a5...8dd

[AnonymBruker]

Heisann. 

Ut fra det du skriver er du rundt 40 år? Kommer bare med en oppmuntring; veldig mange inkludert mine foreldre har alltid sagt til meg at årene etter fylte 40 var de desidert beste i livet;) Altså er det slett ikke for sent til å blomstre/gjøre det du ønsker. 

Jeg kjenner også igjen følelsen du har selv om situasjonen min er en helt annen. Tror ikke det er uvanlig. Jeg prøver å leve så godt jeg kan i nuet selvom det kan føles kvelende til tider med alt som skal følges opp. Den dagen ungene flytter ut vil det kanskje blir et savn med den daglige logistikken og gangen full av sko😊

 

Anonymkode: 8d52a...7a2

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Interessant lesing, og jeg kan kjenne meg igjen selv om jeg er i helt motsatt situasjon. Jeg er snart 30 år, og har aldri hatt hell i kjærligheten. Alt jeg ønsker meg er å finne en mann og starte en familie, og jeg kjenner at jeg får helt panikk av tanken på "er dette alt?" - Det vil si, skal jeg leve alene med katten hele livet, mens jeg stadig "mister" gamle venner som får barn og er i etablerte forhold, og henger med nye yngre venner som er uetablerte og frie. Jeg liker vennene mine, det er ikke det, men jeg kjenner at jeg befinner meg på et sted mellom det å være singel og fri - men samtidig fanget fordi det livet jeg egentlig vil leve er med mann og barn. Så jeg føler dagene bare flyr av sted med det samme gamle, jobb, trening og ut på byen med venner, og jeg tenker som deg "er dette alt jeg vil få i livet?". 

Så til deg da, som er lik meg men har et helt annet liv, du sier du trenger en uke alene? Finne deg selv og oppleve noe. Denne mannen til tvillingene, har ikke han evne til å kunne ha barna hos seg en ukes tid, slik at du kan gjøre noe for deg selv? Evt. besteforeldre? Er det en mann du savner til å dele livet med, og at du føler deg ensom? Eller er det mer tid sammen med venninner, dra på ferie og oppleve noe? Jeg tenker at du så klart har godt av en uke "fri", men du må også gjøre noen små endringer i hverdagen som gjør at du trives bedre på lang sikt. Du sier at du trener, er det mulig du kan kombinere treningen med å være sosial og få nye relasjoner til folk? For eksempel at du melder deg på dans, teater, crossfit - ja et eller annet du liker og kan trives med, slik at du kan føle deg som en del av et fellesskap? Tror det er viktig å føle tilhørighet til noe annet enn kun jobb og hjem, og noe som også gir deg glede, mestring og noe å holde på med utenfor husets fire vegger? 

 

Anonymkode: 268a5...8dd

Tusen takk for at du delte ditt perspektiv! Dette var et veldig tankevekkende innlegg for meg. Minnet meg på hvor heldig jeg er som har barna. Hell i kjærlighet kan det ikke sies at jeg har heller, bortsett fra når det gjelder kjærligheten mellom meg og barna. Den ville jeg ikke vært foruten! 

Å reise bort alene er ikke bare en praktisk, men også en økonomisk prioritering. Jeg føler jeg er egoistisk dersom jeg bruker penger på det, heller enn noe på oss alle, men mulig jeg faktisk bare må prioritere det snart. 

Jeg tror jeg føler meg litt ensom ja, men det er ikke det at jeg trenger flere venner, bare tid til dem jeg ennå har. Jeg kombinerer forsåvidt allerede treningen med å være litt sosial. Jeg har trent på et senter så lenge nå at jeg kjenner mange, og slår ofte av en prat der. Jeg har også flotte kolleger jeg prater og ler med i hverdagene. Jeg mangler altså ikke mennesker i livet mitt, men har visst opparbeidet en lengsel etter å være mer sosial, og å gjøre mer uten ungene. Å koble litt ut, der jeg ikke er mamma, og ikke trener eller jobber. Alt det jeg MÅ gjøre. Jeg tror jeg bare er så lei av å alltid være låst til å gjøre det jeg MÅ gjøre. At jeg ikke opplever noe nytt, ikke lærer noe nytt og ikke utvider mitt perspektiv.

Noe du faktisk klarte med ditt innlegg, å utvide mitt perspektiv. Av og til blir man nok så opphengt i sitt eget liv at man ikke ser hva alternativet kan være, og at man egentlig er heldig. Jeg håper du får familien du ønsker deg! 

Ja jeg er i 40 årene, som en spør om, og jeg håper det er rett det folk sier, at de beste årene snart kommer, fra midten av 40 årene og videre, så lenge helsen holder. 

Anonymkode: fe94d...e25

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du delte ditt perspektiv! Dette var et veldig tankevekkende innlegg for meg. Minnet meg på hvor heldig jeg er som har barna. Hell i kjærlighet kan det ikke sies at jeg har heller, bortsett fra når det gjelder kjærligheten mellom meg og barna. Den ville jeg ikke vært foruten! 

Å reise bort alene er ikke bare en praktisk, men også en økonomisk prioritering. Jeg føler jeg er egoistisk dersom jeg bruker penger på det, heller enn noe på oss alle, men mulig jeg faktisk bare må prioritere det snart. 

Jeg tror jeg føler meg litt ensom ja, men det er ikke det at jeg trenger flere venner, bare tid til dem jeg ennå har. Jeg kombinerer forsåvidt allerede treningen med å være litt sosial. Jeg har trent på et senter så lenge nå at jeg kjenner mange, og slår ofte av en prat der. Jeg har også flotte kolleger jeg prater og ler med i hverdagene. Jeg mangler altså ikke mennesker i livet mitt, men har visst opparbeidet en lengsel etter å være mer sosial, og å gjøre mer uten ungene. Å koble litt ut, der jeg ikke er mamma, og ikke trener eller jobber. Alt det jeg MÅ gjøre. Jeg tror jeg bare er så lei av å alltid være låst til å gjøre det jeg MÅ gjøre. At jeg ikke opplever noe nytt, ikke lærer noe nytt og ikke utvider mitt perspektiv.

Noe du faktisk klarte med ditt innlegg, å utvide mitt perspektiv. Av og til blir man nok så opphengt i sitt eget liv at man ikke ser hva alternativet kan være, og at man egentlig er heldig. Jeg håper du får familien du ønsker deg! 

Ja jeg er i 40 årene, som en spør om, og jeg håper det er rett det folk sier, at de beste årene snart kommer, fra midten av 40 årene og videre, så lenge helsen holder. 

Anonymkode: fe94d...e25

Godt jeg kunne være til hjelp  Håper du klarer å finne tilbake til gleden i livet ditt  

Anonymkode: 268a5...8dd

[AnonymBruker]

Du har gjort ditt beste hele veien, men en kommer ikke bort fra at situasjonen din er som følge av avgjørelser du har tatt hele veien. Synes du tar på deg litt offerrolle? Du har skapt livet ditt selv. Du valgte bort me-time til fordel for å være alenemor (jeg antar at du skjønte det var slik det ville enda da du var 19). 

Anonymkode: 74f70...2d4

[Olsen]

Din "tur" er nå. Hele tiden. Små øyeblikk der du kan være alene, nyte det du vil. Tvillingene kan ikke være så små. Jeg har hatt perioder der jeg har sett på fødselsdagasinvitasjon som min sjanse til å slappe av en time. Ja, så fikk jeg EN time. Det var det det var å hente.

Viktige valg tidlig i livet har følger i lang tid. Det har du fått erfare. Prøv å tenk at du har viktige erfaringer i ditt liv i stedet for å vente på din "tur". Ditt liv er ditt. Er det det at andres liv ser så interessant ut? Det er det nødvendigvis ikke, selv om det kan se slik ut på Face.

Vær stolt av at du tok ansvar der andre sviktet. Si det høyt til deg selv og til andre.

Finner du en ny "drømmemann", bruk for all del prevensjon, slik at det ikke blir en ny runde med barn uten far som virker.

 

[AnonymBruker]

Kan du ikke invitere venner hjem til deg? Kutt ut eksen din og bruk heller den tiden du har brukt på ham på venner.

Du får jo alenetid når barna dine er hos venner, faren sin eller på fritidsaktiviteter. Du kan også gå på soverommet ditt en time før leggetid og slappe av med en bok i fred og ro der. 

Anonymkode: 65c60...91d

[AnonymBruker]

Treningen din, du må variere den. Til slutt blir den en del av deg. Og du kan faktisk trene bort plagene helt. Tenk så mye du har igjen for den om ti år, da er du såå mye sprekere enn dine jevnaldrende. 

Det er vel bare snakk om et år eller to før de yngste kan være mer alene. Hold ut!

Anonymkode: cdb6d...140

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor på fulltid til ei jente på 6 år. Til tider har jeg følt meg kvelt og at alt hele tiden har handlet om hennes behov, noe jeg har fulgt opp med glede, men så kom jeg til ett punkt der jeg kjente at jeg måtte snu litt på det. Jeg ble så sliten av det, og rett og slett det å bli avbrutt absolutt hele tiden. Feks vi skal spise, jeg er sulten, satt alt på bordet, ungen har fått begynt litt, hun har drukket opp vannet, jeg har fyllt opp enda en gang, og når jeg endelig får satt meg, skrubbsulten, da roper ungen om mer vann. fFør reiste jeg meg alltid opp, gikk bort til krana og hentet mer. Men nå, nå er hun så stor, hun har allerede drukket to glass, så nå sier jeg feks du skal få mer vann, men jeg er så skrekkelig sulten så jeg må bare få spist litt først. Når jeg endelig innså at jeg kunne ta hensyn til mine behov også så følte jeg at jeg fikk pustet litt bedre. Og står jeg mitt opp ett prosjekt, maling, henge opp ett bilde etc, så før la jeg alltid fra meg det jeg holdt på med for å dekke ett mer eller mindre viktig behov. Nå derimot vurderer jeg om det er så viktig at det ikke kan vente til jeg er ferdig. Er mulig ikke dette du tenkte TS, men dette har hvertfall fått meg til å føle at jeg får gjort mine ting også, dekt noen av mine behov, dog små behov, og dermed tar jeg mer plass uten at det går ut over henne. Akkurat som jeg har fått inn en bedre balanse.

Ellers kan jeg anbefale barnevakt, og gjøre det du selv har lyst til, ikke noe som er en plikt, noe fornuftig, noe du føler du måå. Om du vil ligge i senga og spise popcorn mens du leser en bok så gjør det. Eller gjør noe du likte før du fikk barn. Har du sjekket mulighet for avlastning, er gjerne gjennom barnevernet, kanskje du kunne fått en helg i mnd. En helg i mnd kun til deg. Jeg har hatt det, og banrevernet var faktisk oppatt av at jeg i den tiden gjorde ting som var godt for meg, god egentid. Jeg tenkte gjennom hva jeg likte før jeg fikk barn, og gjorde mye det, var veldig godt og energibringende å kjenne at jeg kunne ha litt av mitt gamle liv igjen. Håper du får snudd ett eller annet TS slik at du finner tilbake til deg  

Anonymkode: 242d5...ec3

[AnonymBruker]

En ting jeg synes er merkelig er at mange foreldre i dag tenker at enten er det barnet , eller så er det meg. Selvfølgelig delvis  riktig når de er veldig små, men når de blir eldre så er jo så mye av gleden med barn å gjøre ting sammen! Tenk på hva DU har lyst til å gjøre, og ta med deg barna på det! Jeg har hatt med mine barn på venninnekveld, og jeg elsker å lese, så jeg begynte tidlig å lese høyt for dem fra litt mer spennende "voksne" bøker. Er det en sport du liker, liker du å være ute i naturen, male, reise, bade, gå på biblioteket, kunstutstilling  eller teater  - ja, så ta med barna da vel! Kanskje litt stress i begynnelsen, men tenk på det som en investering for fremtidig vennskap og felles interesser.  ( Det går forøvrig  også veldig fint an å si til barn: Ikke nå, mamma skal ta et bad/lese/hvile litt/snakke på telefonen). 

Anonymkode: 3fefe...e2f

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har gjort ditt beste hele veien, men en kommer ikke bort fra at situasjonen din er som følge av avgjørelser du har tatt hele veien. Synes du tar på deg litt offerrolle? Du har skapt livet ditt selv. Du valgte bort me-time til fordel for å være alenemor (jeg antar at du skjønte det var slik det ville enda da du var 19). 

Anonymkode: 74f70...2d4

Jeg mener på ingen måte å ta på meg offerrolle, og synes heller ikke at jeg gjør det. Jeg er stolt av de avgjørelsene jeg har gjort på veien, og av livet jeg har skapt for meg og ungene. 

Anonymkode: fe94d...e25

[AnonymBruker]

Uff, blir sliten bare av å lese dette. Hadde blitt helt gal uten egentid selv. Du har virkelig stått på som en helt. Skjønner godt at du ønsker noe "mer". Du fortjener absolutt å kose deg litt alene og gjøre det du vil, og ikke bare det du må.  

Hva slags forhold har barna til barnefar da? Har han ikke noe samvær? Hadde jo vært supert for deg om du fikk en helg alene i ny og ne.

Hva med besteforeldre og evt tanter/onkler? Du høres litt ut som om du er en sånn som aldri spør om hjelp eller avlastning (kun synsing utifra teksten din altså..). Kanskje du kan bli flinkere til det? Det er jo bare supert for barna å komme seg litt bort og få gode relasjoner med familien sin  

Kanskje du kan finne en rimelig barnevakt i nærområdet som kan passe litt noen kvelder innimellom? Da kunne du jo tatt deg en tur på kino eller ut å spise med venninner.

Hvis du mot formodning er helt alene om barna er det heldigvis ikke lenge til de er store nok til å være mer alene, som gir deg mer tid til deg selv. Heier på deg! 

Anonymkode: b7ede...1a7

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er alenemor på fulltid til ei jente på 6 år. Til tider har jeg følt meg kvelt og at alt hele tiden har handlet om hennes behov, noe jeg har fulgt opp med glede, men så kom jeg til ett punkt der jeg kjente at jeg måtte snu litt på det. Jeg ble så sliten av det, og rett og slett det å bli avbrutt absolutt hele tiden. Feks vi skal spise, jeg er sulten, satt alt på bordet, ungen har fått begynt litt, hun har drukket opp vannet, jeg har fyllt opp enda en gang, og når jeg endelig får satt meg, skrubbsulten, da roper ungen om mer vann. fFør reiste jeg meg alltid opp, gikk bort til krana og hentet mer. Men nå, nå er hun så stor, hun har allerede drukket to glass, så nå sier jeg feks du skal få mer vann, men jeg er så skrekkelig sulten så jeg må bare få spist litt først. Når jeg endelig innså at jeg kunne ta hensyn til mine behov også så følte jeg at jeg fikk pustet litt bedre. Og står jeg mitt opp ett prosjekt, maling, henge opp ett bilde etc, så før la jeg alltid fra meg det jeg holdt på med for å dekke ett mer eller mindre viktig behov. Nå derimot vurderer jeg om det er så viktig at det ikke kan vente til jeg er ferdig. Er mulig ikke dette du tenkte TS, men dette har hvertfall fått meg til å føle at jeg får gjort mine ting også, dekt noen av mine behov, dog små behov, og dermed tar jeg mer plass uten at det går ut over henne. Akkurat som jeg har fått inn en bedre balanse.

Ellers kan jeg anbefale barnevakt, og gjøre det du selv har lyst til, ikke noe som er en plikt, noe fornuftig, noe du føler du måå. Om du vil ligge i senga og spise popcorn mens du leser en bok så gjør det. Eller gjør noe du likte før du fikk barn. Har du sjekket mulighet for avlastning, er gjerne gjennom barnevernet, kanskje du kunne fått en helg i mnd. En helg i mnd kun til deg. Jeg har hatt det, og banrevernet var faktisk oppatt av at jeg i den tiden gjorde ting som var godt for meg, god egentid. Jeg tenkte gjennom hva jeg likte før jeg fikk barn, og gjorde mye det, var veldig godt og energibringende å kjenne at jeg kunne ha litt av mitt gamle liv igjen. Håper du får snudd ett eller annet TS slik at du finner tilbake til deg  

Anonymkode: 242d5...ec3

23 år! 23 år har jeg vært dedikert til barna, og dette savnet har egentlig bare revet i meg de aller siste årene. Jeg tror at ene grunnen til det er at jeg begynte å få litt mer frihet (kunne handle og trene alene), og trodde det skulle gå den veien, med mer og mer rom til å ikke bare være mamma, men så snudde det på en måte litt, og ene barnet har hatt veldig behov for meg. Jeg følte nesten vi stupte tilbake til mamma- behovet til en 5- 6 åring. Det utelukker også barnevakt litt, for det er meg barnet ønsker. Dessuten har jeg alltid (både opp gjennom årene og nå) brukt opp det jeg kan spørre om barnevakt til jobbrelaterte kveldsmøter, reiser og samlinger. Jeg får barnevakt når jeg trenger det på grunn av jobb, men føler ikke jeg kan spørre om det utover dette, siden det er en del. 

De yngste er såpass gamle nå at det kun er et par år til de ikke trenger barnevakt lenger, så jeg får nok holde ut. 

Ungene er forøvrig greie og hjelpsomme, og de forventer ikke at jeg skal servere og tjene dem til enhver tid. Det vil si, de tror det av og til, men jeg trenger bare å minne dem vennlig på at det ikke skal være slik, og så husker de på at de selv må bidra.   De er vant til å ha oppgaver og ansvar. Siden jeg pusset opp et hus da de var små ble de ganske fort vant til at de måtte vente litt før jeg kunne hjelpe dem (så jeg fikk vasket av meg maling eller klatret ned en stige), så det er ikke slik at de roper unødig, og jeg kommer ilende. De er virkelig flotte, hjelpsomme og sympatiske barn, som jeg er veldig stolt av, så det er ikke der problemet ligger. Problemet er vel mer at jeg har brent lyset i begge endene i veldig mange år, og rett og slett er litt sliten. 

Anonymkode: fe94d...e25

[Sunstone]

Hvor gamle er barna? Jeg var alene noen timer etter skolen og på kveldstid fra jeg var 8-9 år. Hvis de er for små, hva med å skaffe en ungdom som kan være barnevakt? Eller barnefar? Du kan jo invitere venninner hjem til dere på middag eller reise til venninner med barn feks. Er mange små tiltak du kan gjøre selv også  hvis du får dårlig samvittighet for å dra på ferie uten barna feks kan du dra på et barnehotell med sånn barneklubb som de kan være på mens du ligger og soler deg  

[AnonymBruker]

Kudos til deg TS! Min mor har også vært alenemor til tre barn, ofret alt og har bare vært alene. Selv etter at vi har blitt voksne har hun hatt problemer med broren min som enda bor hjemme. Unner ingen det så jeg forblir barnløs. 

Anonymkode: 61e36...f9b

[AnonymBruker]

Som en over sier så går det andre å ta med barna på noen av de tingene du vil også. Jeg er alene med to barn på 10 og 12. Jeg er veldig glad i tur i skog, mark og fjell, så jeg og barna går mye på dagsturer og tur med telt, og på vinteren blir det en del skiturer. I tillegg elsker vi alle tre bøker, så med jevne mellomrom drar vi på cafe med hver vår bok og spiser is, drikker kaffe og sitter lenge og leser. 

Tror ikke dette erstatter alenetid, men det er bra å gjøre ting som gir en energi

Anonymkode: efb50...4cd

[Peter007]

På 4.10.2017 den 11.13, AnonymBruker skrev:

Jeg ble mamma tidlig. Gravid som 19 åring, mamma som 20 åring. Mannen (gutten) som ble pappa var ingen støtte, heller det motsatte, og 21 år gammel ble jeg alene med barnet. Det var en lettelse, men likevel ganske travle og tunge år. Jeg studerte og jobbet for å skape en fremtid for meg og gutten, og ellers var jeg mamma 24/7. Det var ikke så ofte jeg kunne være med på noe sosialt.

Etter studiene ble det mer jobb, og like travelt. All fritid var på guttens premisser.

Da han var 7 år traff jeg en mann, og tross prevensjon ble jeg altfor fort gravid. Ikke med en, men med tvillinger.

 

Jeg følte meg ikke klar for det da jeg ble gravid, men klarte ikke å ta abort. Siden jeg ble gravid med spiral trodde legene at jeg muligens var gravid utenfor livmoren, og den dagen jeg var på tidlig ultralyd for å sjekke det fikk jeg altså vite at ikke bare var spiren til liv på riktig plass, men at det var tvillinger. Det personifiserte de små på en måte som utelukket abort. Tvillingene!

 

Mannen var heller ikke klar for dette, og forholdet vårt var ikke klart for det. Vi forsøkte, men hele den tiden jeg gikk gravid fortsatte han livet sitt som om ingenting var hendt. Han festet og gikk på byen. Jeg trodde og håpet på at dette iallefall ville endre seg når de to små kom, men det gjorde det ikke.

 

Da tvillingene var 3 år hadde jeg fått nok av den umodne og egoistiske pappaen deres. Alt ansvar hadde jeg alene, og han føltes som en ekstra belastning. Jeg hadde forsøkt så lenge, håpet på endringer så lenge, men da var jeg tom for håp.

 

Økonomisk var det tøft, og jeg kjøpte derfor et hus jeg fikk rimelig, fordi det sårt trengte oppussing både innvendig og utvendig. De kommende årene gikk jeg i full jobb, var alenemamma, og nesten hver eneste kveld når ungene var i sengen malte/tapetserte/skrudde jeg. Var de opptatt med lek på dagtid, så pusset jeg opp da også. Da kunne jeg gjøre de jobbene som medførte bråk, som snekring.

 

Tunge løft og lange dager! Kjøring til og fra på aktiviteter. Trøste, følge opp og sørge for at ungene hadde det bra. Rydde, vaske og lage mat. Og hver kveld et prosjekt som ventet.

 

7 år tok det meg å skape et hjem vi kunne være stolt av, både utvendig og innvendig, inkludert en flott hage. Da var ryggen min ødelagt. En permanent slitasjeskade. Jeg måtte begynne å trene og tøye mye for å ikke stivne til. Heldigvis lærte jeg meg å like å trene, så jeg har klart å holde meg i full jobb, men tar jeg meg en pause i treningen blir jeg straffet for det, og det presset sliter til tider på treningsgleden.  

 

Nå er ungene begynt å bli store, men livet er ennå travelt, og på deres premisser. Jeg har knapt et eget liv. Venner har jeg mistet på veien. Ikke alle, men mange. De yngste barna er ennå for unge til at jeg kan stikke fra dem en kveld, og eldstemann har flyttet for seg selv. Min alenetid er treningen. Det er stort sett alt. Ikke engang kveldene har jeg noen timer alene lenger, for jeg må legge meg tidligere enn før, og ungene legger seg senere enn før. Knappe 30 minutter etter at de er i seng må jeg selv i seng. I helgene legger vi oss samtidig. 

 

Faren til de to yngste har jeg fremdeles et av og på forhold til. Han ble aldri voksen og ansvarlig, men jeg vet også at jeg verken har tid eller anledning til å treffe en ny mann, så jeg har gitt ham flere sjanser. Han har kastet dem bort, en etter en. 

 

Utad ser alt bra ut. Tre flotte barn, en flott bolig og god jobb. "Du er min helt! Se hva du har fått til helt alene!" sier en av de venninnene jeg ennå har. Og jeg ser, og jeg føler en viss stolthet... MEN innerst inne er jeg sliten nå, og jeg begynner å lure på når det er MIN tur. Når skal jeg kunne tenke litt på meg? Når skal jeg få begynne med å gjøre litt bare for meg selv? Når skal jeg få oppleve litt? LEVE litt? 

Jeg er sliten nå! Trenger noe positivt påfyll! Trenger å føle at livet ikke bare forsvinner for meg, mens det egentlig bare går forbi meg. I over 20 år har jeg nå vært mamma, og alt i livet har dreid seg om å gi barna et godt liv. Det har vært riktig prioritert, men jeg er sliten nå, og jeg føler at jeg har mistet MEG på veien. Jeg vet ikke engang hvem jeg er lenger. Jeg har vært flink så lenge nå, gjort det riktige, og det jeg måtte gjøre. Nå har jeg lyst til å skrike, stadig oftere "JEG KVELES. SLIPP MEG FRI!!!!!!"

 

Er det andre som føler det slik? Og er det andre som har følt det slik, men som har fått det bedre? Hva gjorde dere isåfall for å få det bedre? Er et en viss alder på barna der man begynner å føle at man får litt tid til seg selv igjen, eller bare fortsetter det slik som dette? Nå mor, senere bestemor ... aldri min tid? Vil det aldri bli min tur???? 

Og er det fælt av meg å ønske meg å kunne prioritere meg selv litt snart? 

Anonymkode: fe94d...e25

Ja du har vært veldig flink. Men livet blir skjelden som en drømmer om. Du har tatt noen valg jeg ville gjort annerledes. 

Dine valg har du tatt og følgelig kommer følgende du har fått. Det nytter ikke å skylde på andre. 

Du har fått tre barn,  det er også de som ville ha byttet barnløshet med barn. Det er ikke lett å være menneske. En kan prøve den som vil