Tatt ansvar for meg selv...

[AnonymBruker]

Jeg skal være kort og presis og håper noen kan gi meg gode råd. Jeg er virkelig fortvilet og skjønner ikke hva jeg skal gjøre... 

Kort fortalt..  Da jeg var 13 år ble jeg forsøkt voldtatt av min fetter som bodde på dette tidspunktet i Pakistan. Jeg er født og oppvokst her i Norge men foreldre fra Pakistan.  Dette skjedde i en sommerferie som skulle være en ferie men ble et helvete..

Jeg fortalte mine 2 søstre som er eldre enn meg og min bror.. de gjorde ingenting og hendelsen ble aldri snakket om for det var tabu å gjøre det.. mine foreldre visste ingenting og jeg ville ikke bekymre dem.. årene gikk og jeg slet meg gjennom utdannelse...arbeid...hverdagen min.. det var en kamp dag ut og dag inn...

2016 var et helvete år der jeg ble diagnostisert med en dødelig sykdom.. vi fikk dødsbeskjeden.. men mirakuløst kom jeg gjennom helvete... og overlevde... Jeg lå lenge på Rikshospitalet og tenkte mye på det som skjedde sommerferien for 18 år siden. Jeg var sint...bitter og ville ta tak i mannen som ødela deler av livet mitt... Jeg ba til Gud når jeg lå i sykesengen om å finne en mulighet slik at jeg kan konfrontere han.......... tiden gikk og alle ba masse for meg...slekt....venner... bekjente... kollegaer osv osv...

I år ble jeg invitert i en felles slektsgruppe på whatsapp... der var det skravling og jeg skrev også i ny og ne....  en vakker dag i juli tikker det inn en mld av fetteren min... han skriver at han er veldig glad for å se meg i den gruppa og spør hvordan det går... Jeg blir helt satt ut og velger å ikke svare han... Jeg konfronterer mine søstre som jeg fortalte for 18 år siden og de sier at jeg ikke bør kommentere og svare han... dagene går og det gnager i meg... etter ca 5 uker velger jeg å svare han. Jeg tenker det er nå eller aldri...... nå har jeg mulighet for å konfrontere han...

Jeg konfronterer han og vi får snakket ut om det..... vi hadde en 4 timers samtale denne dagen.... Jeg var nødt for å tilgi han for at jeg kunne lukke dette kapitlet helt og komme meg videre... 

Jeg forteller mine søsken at de bare måtte snakke med han hvis de ønsket for nå har jeg tilgitt han og lukket dette kapitlet...

September i år anbefaler legene meg til å reise til varmere strøk pga sykdommen... i  Pakistan var det 35 grader og jeg ville reise ditt.. tenkte jeg kunne besøke min svigerfamilie...og min slekt som jeg ikke hadde møtt på 15 år... 

Det viste seg at på det tidspunktet var min fetter der (han bor vanligvis i utlandet)... men nå som ting var ok så tenkte jeg at jeg også skulle klare å face han... 

Jeg reiser ned dit og når jeg besøker min slekt møter jeg han også.. vi fikk snakket ut der også og resten av ferien min var avslappende... 

Når jeg kommer tilbake er det ingen søsken som snakker med meg..  De er sinte og har rottet seg sammen... Jeg er lei meg og ser ikke grunnen.... Jeg tok ansvar for livet mitt.... hvor var de når lillesøster ber om hjelp som 13 åring og ingen hjalp til? Når jeg etter 18 år står opp for meg selv... er det feil??? 

Håper du som en 3.person kan forklare meg...

Hilsen en fortvilet 31 åring. 

Anonymkode: 1ab80...590

[ViljaH]

Stol på deg selv. Du har rett til å konfrontere ham og gjøre det som funker for deg for at du skal kunne gå videre. De stilte ikke opp da og nå er de anti-hjelpsomme. Si fra tydelig at du forventer at de støtter deg, ellers kan de ligge unna hele saken. Hvis du oppfører deg som en dørmatte vil de kunne tråkke på deg. Sett grenser, krav og forventninger. Lykke til.