Hvilken situasjon er "værst": Singel og barnløs i 30-åra, eller fraskilt/singel med barn og over 30?

[AnonymBruker]

Nå insiuerer jeg ikke at noen av delene trenger å være en tapende situasjon, selv om det kanskje kan framstå slik ut fra overskriften. Folk har forskjellige ønsker i livet, samt at det er fullt mulig å finne noen å få barn med etter man har fylt 30! Når det er sagt, så er det jo en kjent sak at den biologiske klokka tikker, og da særlig for kvinner. Vil man ha barn, bør man ikke vente for lenge. Den ideelle alder rent biologisk sett skal være fra 21-28 for kvinner. Man trenger jo dessuten også en passende partner, og det er ikke nødvendigvis bare-bare å finne.

På den andre siden er det vel også slik at mange av dem som blir sammen i begynnelsen av 20-åra ikke holder sammen livet ut. Kanskje har de fått barn mens de var sammen, kanskje ikke. Jeg har gjort meg noen tanker rundt dette, da jeg har folk i fjern og nær familie som har barn, men ikke er sammen med barnemor/barnefar lenger:

Er det kanskje mindre "stressende" å komme ut på datingmarkedet hvis man allerede har barn, enn om man ikke har det? (Om man er i 30-åra) Og vil en kvinne i 30-åra som ikke ha barn være en mye mer aktuell partner for menn, enn en kvinne på samme alder som har barn? Mange mener jo dette, men ut fra hva jeg har sett, får alenemødre seg partnere lett - gjerne partnere som har barn fra før.

For meg framstår det som "værre" å være f.eks. 35 og singel, barnløs (og ønsker barn), enn å være på samme alder med barn og bare ønske en partner. Jeg ser det heller ikke som verdens undergang for barna at foreldrene blir skilt, selv om mange framstiller det slik. Jeg er selv skilsmissebarn, og har hatt en fin oppvekst. 

Jeg lurer på hva andre tenker om dette? 

Anonymkode: 7c302...a39

[AnonymBruker]

Jeg ville heller vært singel og barnløs i 30-årene enn singel med barn i 30-årene.

Selvsagt forskjell på 31 og 39, men prinsipielt er jeg mer opptatt av å ha en livspartner enn å ha barn. Det er overhodet ikke barn "for enhver pris" for meg. Og det er selvsagt lettere å treffe noen uten barn med på lasset. 

(Singel i 20-årene). 

Anonymkode: c4a84...c92

[AnonymBruker]

Jeg er singel og barnløs i 30 åra. Jeg ville heller vært fraskilt med barn. Jeg avskyr etterhvert menn uansett, men skulle gjerne hatt barn som jeg kunne kaste bort omsorg og kjærlighet på i stedet. Det virker hakket klokere enn å kaste den bort på menn..

Anonymkode: 47b34...0dc

[AnonymBruker]

Det er jo ingen klare svar på dette, og så forskjellig fra situasjon til situasjon.

Jeg ble singel da jeg var 30, og hadde 2 barn, hadde barnefri ca 35% av tiden, fant meg lett kjæreste, men det likte ikke faren til barna, så da skulle han ikke ha barna sine noe mer. Forholdet endte tilslutt. Far ville fortsatt ikke se barna sine. Da er det ikke så lett å finne noen, da man aldri har barnefri.

Men så er det jo andre enslige mødre som har barnefri 50% av tiden eller mer, da er det ikke så vanskelig å finne noen.

Samme med single barnløse kvinner i 30 årene, nå kommer det jo an på om de vil ha barn, og vil de ha barn, så er det stor forskjell på om de er 30 år eller 39 år.

Anonymkode: 5bad4...303

[AnonymBruker]

39 og ingen barn og lei av å bli sett rart på. Det blir faktisk verre og verre år for år. Man blir nok sett på som mindre rar enn om man har to barn med to forskjellige fedre. En kvinne som ikke har født, er ufullendt, må vite. Og denne holdningen kommer fra begge kjønn! 

Anonymkode: ff57c...61a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at fraskilt og singel med barn er værre enn singel og barnløs, ikke fordi det er noe værre utenifra, men vet at hvis jeg selv hadde blitt skilt etter å fått barn og vært sammen med den jeg trodde jeg skulle gifte meg med så hadde jeg gått rett i kjelleren og slitt med å ha håp om noe ny kjærlighet igjen. Da er det enklere følelsesmessig innbiller jeg meg å være singel litt lenger i stedet for å føle år i ekteskap har vært kastet bort og få trustissues..

Anonymkode: 22535...290

[BerntHulken]

Det kommer helt an på hvordan man føler det. Rett og slett.

[AnonymBruker]

Jeg er glad jeg har barn, og hadde følt det samme om jeg skulle bli singel i 30-årene. Da er det liksom ikke så nøye med mann... faren til barnet er en helt super pappa, og det vet jeg at han vil fortsette å være om det skulle bli slutt mellom oss. Hadde det klaffet med en ny mann - supert, og noe jeg sikkert hadde håpet på. Men jeg er glad jeg har barn, og ikke risikerer å gå glipp av det.

Anonymkode: 51bb6...1e8

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

39 og ingen barn og lei av å bli sett rart på. Det blir faktisk verre og verre år for år. Man blir nok sett på som mindre rar enn om man har to barn med to forskjellige fedre. En kvinne som ikke har født, er ufullendt, må vite. Og denne holdningen kommer fra begge kjønn! 

Anonymkode: ff57c...61a

Du har jo fortsatt tid...

Anonymkode: 1f574...79b

[jabx]

Hvis du ønsker barn, er det verre å være singel og barnløs.

Hvis du ikke ønsker barn, er det verre å være singel med barn.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, jabx skrev:

Hvis du ønsker barn, er det verre å være singel og barnløs.

Hvis du ikke ønsker barn, er det verre å være singel med barn.

Støtter denne. Og om du ønsker barn, er det aldersavhengig: 

under 35 = bedre uten barn. 

Over 35 = bedre med barn

Anonymkode: 1f574...79b

[AnonymBruker]

Singel og barnløs, ønsker ikke barn. Har det helt fint med mann og venner, men irriterende med kollegaer som venter på at jeg skal bli gravid.

Anonymkode: 98a86...660

[Elaine Marley]

35 og singel uten barn. Har det egentlig greit, men nå står ikke alt og faller på om jeg har barn eller ikke så det har nok mye å si. 

Jeg er egentlig mer opptatt av å ha et forhold med en mann jeg liker og ser en fremtid enn å desperat ta til takke med første og beste mannebein fordi jeg MÅ ha barn innen da og da. 

Edit: I tillegg er jeg ikke klar for noe forhold enda, så ønsker tid for meg selv nå først. Hvis jeg ikke møter drømmemannen da, men har ikke helt troen på kjærligheten akkurat nå. 

Endret 2. oktober 2017 av Elaine Marley

[AnonymBruker]

Er singel  33 uten barn. Unge kan jeg skaffe meg på egenhånd om lysten på det skulle bli overveldende eller tiden for alvor begynner å renne ut. Men mann kan jeg ikke bare skaffe meg, de har jo fri vilje. Vil helst ha mann uten barn da, noe som er vanskelig når man har bikket 30.

Anonymkode: 8af3d...7a1

[AnonymBruker]

Jeg er singel og barnløs, men ville nok valgt fraskilt og med barn hvis jeg kunne, i alle fall hvis samværsordning og samarbeid med eks fungerte ok. 

Som singel i slutten av 30-årene sliter jeg veldig med å finne min «plass» i samfunnet. Har en drøss med gode bekjente og venninner fra gammelt av, men de fleste er opptatt med barn og/eller mann og er med på mange aktiviteter gjennom barna/typen. 

Fremtiden min er også veldig uviss. Nå ser det jo ut til at jeg går glipp av å bli mor og få barn, med mindre jeg blir en gammel mor eller blir gravid veldig raskt i et evt. nutt forhold. 

 

Anonymkode: 45663...efe

[AnonymBruker]

Jeg er 40 nå, barn på 20 år. Glad jeg fikk så tidlig hvis ikke hadde jeg nok endt opp som en del av vennene mine, 40 år uten barn og mann, og de stresser. 

Anonymkode: 58b2e...52a

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er 40 nå, barn på 20 år. Glad jeg fikk så tidlig hvis ikke hadde jeg nok endt opp som en del av vennene mine, 40 år uten barn og mann, og de stresser. 

Anonymkode: 58b2e...52a

Ja, det er dette jeg kanskje også kan se for meg... Er du fortsatt sammen med barnefar?

Anonymkode: 7c302...a39

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå insiuerer jeg ikke at noen av delene trenger å være en tapende situasjon, selv om det kanskje kan framstå slik ut fra overskriften. Folk har forskjellige ønsker i livet, samt at det er fullt mulig å finne noen å få barn med etter man har fylt 30! Når det er sagt, så er det jo en kjent sak at den biologiske klokka tikker, og da særlig for kvinner. Vil man ha barn, bør man ikke vente for lenge. Den ideelle alder rent biologisk sett skal være fra 21-28 for kvinner. Man trenger jo dessuten også en passende partner, og det er ikke nødvendigvis bare-bare å finne.

På den andre siden er det vel også slik at mange av dem som blir sammen i begynnelsen av 20-åra ikke holder sammen livet ut. Kanskje har de fått barn mens de var sammen, kanskje ikke. Jeg har gjort meg noen tanker rundt dette, da jeg har folk i fjern og nær familie som har barn, men ikke er sammen med barnemor/barnefar lenger:

Er det kanskje mindre "stressende" å komme ut på datingmarkedet hvis man allerede har barn, enn om man ikke har det? (Om man er i 30-åra) Og vil en kvinne i 30-åra som ikke ha barn være en mye mer aktuell partner for menn, enn en kvinne på samme alder som har barn? Mange mener jo dette, men ut fra hva jeg har sett, får alenemødre seg partnere lett - gjerne partnere som har barn fra før.

For meg framstår det som "værre" å være f.eks. 35 og singel, barnløs (og ønsker barn), enn å være på samme alder med barn og bare ønske en partner. Jeg ser det heller ikke som verdens undergang for barna at foreldrene blir skilt, selv om mange framstiller det slik. Jeg er selv skilsmissebarn, og har hatt en fin oppvekst. 

Jeg lurer på hva andre tenker om dette? 

Anonymkode: 7c302...a39

Litt spørs hvem du spør. For kvinner går jo den biologiske klokken og mange av dere begynner å stresse langt før 30. Menn derimot kan fint få barn mye senere og chille ganske mye. Samtidig er det mye lettere for menn å få en 10 år yngre dame og få barn med henne isteden. 

Hadde ikke plaget meg et fnugg om jeg var over 30 og barneløs og singel

Anonymkode: 0a495...6e7

[AnonymBruker]

Det kommer vel an på om man ønsker barn eller ikke. Jeg var singel og barnløs i 30-årene, og var helt utrolig stresset og fortvilet ettersom jeg nærmet meg 35. Jeg ville nemlig ha barn. 

Så jeg ville mye heller vært singel og hatt barn. Da kunne jeg slappet av, for da har man jo overhodet ikke dårlig tid på seg til noe som helst. Man trenger strengt tatt ikke en partner engang. Og om man har lyst på en, så har man ikke noe tidspress på seg. 

Om man er i 30-årene, barnløs og singel, og har veldig lyst på barn, så har man et tidspress på seg. Først skal man finne en mann, så skal man gjerne være sammen en stund og bli trygg på forholdet, og SÅ kan man prøve på å få barn..

For mitt vedkommende traff jeg Drømmemannen rett før jeg fylte 33. Nå er jeg gravid med vårt første barn, men kommer til å være passert 36 før han blir født. Jeg ønsker meg flere barn, og da er vi nødt til å prøve på to veldig tette, pga biologi. Og det er kjempestressende. 

Anonymkode: a46e2...fd9

[Engel]

Nå ble jeg singel som 38 åring, og det er jo ganske sent da. Men er sjeleglad for at jeg hadde de barna jeg vil ha. Da er det ikke noe stress om jeg finner en ny mann nå eller om 5 år. Jeg tror det er ganske stressende spesielt for kvinner om du fortsatt er singel og barnløs oppover i 30-åra. Jeg tror også det kan føre til forhastede og dårlige valg på partnersiden, da man ikke har sammen tiden til å nyte livet sammen bare de to før man får barn. Det er ikke nødvendigvis sånn at de som finner hverandre sent holder sammen lengre. De er bare eldre når de blir skilt siden de henger etter alle de andre.