Datteren min er redd for faren sin.

[AnonymBruker]

Vi er skilt, og en av grunnene er at jeg hele tiden gikk på tå hev for at han ikke skulle bli sint. Han kan bli så utrolig sint, og er en veldig streng far. Datteren min er halve tiden hos han, vi bytter hver mandag og hver søndag sier hun at hun ikke vil dit. Noen ganger prøver jeg å snakke med henne om det, men som regel avfeier jeg henne - for jeg er så redd for å bygge oppunder redselen liksom. Redd for at jeg legger føringer på noen måte, selv jeg jo vet hvorfor hun ikke vil dit og at hun er redd for å gjøre ting som gjør at han blir sint. Derfor gjør og sier hun ofte ting hun tror han vil høre. Han liker ikke at hun feks vil ringe til meg når hun er hos han, for når hun er hos han så er hun hos han - og da kan hun ikke tenkte på mamma. Så derfor sier hun at hun ikke vil snakke med meg.

Jeg har forsøkt å snakke med han om det noen ganger, men de gangene jeg gjør det så "tar" han henne når hun kommer dit. Lurer på hva hun har "syti til morra si om nå" og kjefter på henne. Så datteren min er livredd for at jeg skal si noe til han. Han kan virke veldig truene på en måte, og manipulerende. Men han har aldri gjort henne noe. 

Hun kan finne på å si negative ting til meg foran han, sånn at han skal føle at hun er mer glad i han enn i meg - for da blir han glad. Og da svarer han ofte med "se, der ser du- er ikke så viktig med mamma likevel" på en sånn fornøyd måte. 

Faren mener jeg er hysterisk og ikke tåler noen ting. Og at datteren vår må tåle å bli snakka til - konkluderer alltid  med at hun tåler ikke å bli snakka til fordi jeg har "ødelagt" henne, og at jeg må skjerpe meg. Han har nok litt rett i at jeg er ganske overbeskyttende, jeg vet ikke om jeg prøver å kompensere på en måte. Så jeg vet jeg burde vært mye strengere med henne. Men det er ikke så lett   Han blir ofte veldig usakelig når vi prøver å snakke om ting, så det er vanskelig å finne ut av ting sammen. 

Jeg er helt rådvill, vet ikke hva jeg skal gjøre. Hun har det fint der også, og når han er i godt humør så tøyser og tuller han masse med henne. Jeg vet hun er veldig glad i pappaen sin. Jeg kan ikke nekte han å være sammen med datteren sin, og det vil jeg ikke heller!

Men jeg vil gjerne klare å snakke med henne min om det, og hjelpe henne takle det på best mulig måte. Styrke henne så hun tåler det bedre på en måte! Jeg har vurdert å gå til en privat psykolog, men det er så fryktelig dyrt...   hvordan ville dere håndtert denne saken? Kanskje jeg bare må godta at vi håndterer ting på forskjellige måter? Skilsmisser er så vanskelige! 

 

Anonymkode: eb3a2...0e4

[AnonymBruker]

Jeg og mine jenter  var i akkurat samme situasjon.  Er litt der ennå. Men kan ikke gi deg så mye råd uten om å prat med jenta  og styrke opp selvtilliten hennes. Min elste som var fars favoritt led seg igjennom 6 år med 50 50 fordi pappa ikke skulle bli skuffet. Hun sliter litt i dag med å stole på folk og redd for å knytte seg til menn. Men fikk til slutt nok hun og de har ikke god kontakt. Yngste har ikke så mye kontakt pga hun overser sinne han han klarer ikke å manipulere henne.   Men du må svelge kjempe store kameler.  Prøve å få til noen samtale på familiekontoret der du kan føle deg litt trygg. 

Anonymkode: 0de2d...8c6

[AnonymBruker]

Når du som voksen ikke orket å bo sammen med ham, hvordan kan du forvente at et barn skal klare det? Det verste foreldre gjør er å avfeie barnas følelser. Du må snakke med henne og anerkjenne hennes følelser, og forsøke å hjelpe henne. Snakk med familievernkontoret allerede i morgen. 

Anonymkode: 1e36e...2c5

[Carrot]

Jeg er enig med siste AB i at du må ta hennes følelser og redsler på alvor og snakke med familievernkontoret. Få et par timer der bare dere to eller hun alene der hun kan snakke fritt. Snakk med skolen, si at du er bekymret for hvordan hun har det hos far - ta kontakt med helsesøster - lag rabalder om nødvendig.

Det er ikke greit på noen måte at barn vokser opp og er redd sine foreldre, forelder eller foresatt(e) på noen måte. Ikke greit! Aldri.

[Chiyo]

Du bør ikke avfeie henne når hun som barn ikke vil til sin egen far. Hvor gammel er datteren din? Er hun gammel nok til å bestemme selv om hun vil bo hos faren sin? 

Jeg syntes at du bør ta deg en skikkelig alvorsprat med faren hennes om dette. Han skal ikke "ta" henne når hun sier til deg at hun ikke trives der. Han skal ta til seg kritikk og prøve å være en bedre far. Datteren din skal ikke være redd for å bo hos faren sin. Hvis barn er redd foreldre skaper det et veldig stressende miljø, og hun skal ikke måtte vokse opp i et slikt hjem. Hun skal føle seg trygg og komfortabel hjemme. 

[ViljaH]

BUP

[AnonymBruker]

Dette er sikkert ikke hyggelig å høre, men sånn som du beskriver det høres det ut som far bedriver psykisk vold,og du bedriver omsorgssvikt som ikke beskytter datteren din for den volden som du vet pågår. Jeg skjønner at det er vanskelig, og jeg vet at far har rettigheter som du ikke uten videre kan ta fra ham. Men du kan likevel ikke sende henne til en far hun er redd for. Du må kjempe for jenta! Snakk med familievernkontoret og be om råd. Om nødvendig melder du far til barnevernet.

Sånn som det er nå har jenta di ingen voksne hun kan stole på.Hun kan ikke stole på far, for han er sint og manipulerende,og hun kan ikke stole på deg, for du avfeier følelsene hennes og sender henne til en psykisk voldelig far.

Anonymkode: e2c0b...613

[Kontormus]

Jeg hadde bestilt time på FVK, asap. Om det ikke hadde vært til hjelp, hadde jeg satt meg på bakbeina når det gjaldt 50/50.

[AnonymBruker]

Har ei venninne som har en slik far (evt hadde, hun har brutt kontakten i voksen alder). Hun ble en beskjeden jente som ikke turte si nei til andre fordi hun hadde denne underbevisste frykten for å få kjeft eller at det å si nei skulle gjøre noen voldsomt sinte. Hun endte opp med å ligge med noen stykker på ungdomsskolen og vgs fordi hun ikke turte si nei og ble pusha rundt. Hun var også perfekt mål å "låne" penger av og aldri gi tilbake

Når man vokser opp med slike foreldre kan man veldig lett bli en pushover, evt så tyr man til dop/ alkohol pga selvhat og depresjon

Anonymkode: 84da4...d96

[Gjest Rosetelys]

Du må ta henne på alvor! Du orket ikke å leve med denne mannen, men likevel avfeier du hennes følelser og meninger, det henger ikke på greip! Om mine barn kommer til meg og sier at de ikke vil til pappaen sin av diverse årsaker så prøver jeg å komme til bunns i saken, noen ganger er det fjas og andre ganger er det reelt. Dette vet jeg jo siden jeg har bodd ganske mange år sammen med han og det tok lang tid før jeg turte å gå fra han.

Min datter er ikke trygg på han enda og hun får selv bestemme om hun skal dit eller ikke og hvor lenge hun skal være der. Om han hadde nektet henne å ringe meg mens hun var hos han hadde jeg nektet han å ha henne. Barn skal bli hørt og følelsene deres skal bli anerkjent og lyttet til.

Vet ikke hvilke instanser dere har i kommunen deres, men familievernkontor, barnevern, helsesøster eller familieteam eller lignende burde kontaktes for videre råd. Du kommer aldri til å få endret denne mannen fordi alt du sier er tull, i hans øyne. Er der selv, alt jeg sier er tull og fjas og han har rett på ungene fordi han har vært med å lage de. Han ser ikke sine egne feil og mangler når det kommer til omsorg og oppdragelse og det hjelper i hvertfall ikke at jeg påpeker de for "jeg vet ikke hva jeg snakker om og vet hvertfall ikke hva som er best for ungene!" Det vet nemlig han, som nesten ikke har sett de på fire år.

Endret 2. oktober 2017 av Rosetelys

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

hver søndag sier hun at hun ikke vil dit

Dette går jo ikke.

Anonymkode: aeab2...d42

[AnonymBruker]

Jeg tenker du bør melde han til BV så han kan få veiledning i hvordan det er å være far.

Anonymkode: 0db0d...371

[sofie777]

Tråden er ryddet for spekulasjon

sofie777, mod

[AnonymBruker]

Et lite obs, vi har bare hørt en side av saken.

Anonymkode: 6cde1...38f

[Surriball]

Det der er psykisk mishandling av datteren din, sånn kan ikke mannen holde på. Jeg hadde ikke sendt barnet mitt til ham. Snakk med fvk med én gang. Barnet har rett til å bli hørt. 

[AnonymBruker]

Du avfeier hennes følelser og redsel men selv klarte du ikke å være med denne mannen? Ser du ikke hvor feil det er? 

Det han driver med er psykisk mishandling. Jeg har selv vært et offer for det i mange år fra min far som jeg var hos annnehver helg (i tilleg til et par andre ting). 

https://www.aftenposten.no/kultur/i/dA4Bw/Pappa-Mishandling-er-mer-enn-fysisk-vold

 

anbefaler deg å se videoen i denne artikkelen. Sånne fedre er psykopater som syns det er gøy å misshandle. De veit at de sprer frykt, å det digger de! 

Anonymkode: 05fcf...5f9

[AnonymBruker]

Vi har også hatt samme problem med stedatteren her.. Bare at da satt vi på andre siden og fikk fortalt at barnet ikke ville hit, gråt og satt seg på bakbeina . Det som var saken her var at mor hadde fortalt usanne ting om oss til barnet og derav trodde barnet automatisk at pappa var den "slemme".

Resultat av bitter skilsmisse altså..

Vi hadde også regler , mor ikke. Ikke rart barnet ville være hos henne.

Barnet hadde dessuten veldig sympati for mor etter mye gråting foran barnet fordi hun kom til å savne barnet så mye når hun var hos oss..

Ikke rart barnet hadde det tungt..

 

 

 

Anonymkode: e7616...3ce

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du avfeier hennes følelser og redsel men selv klarte du ikke å være med denne mannen? Ser du ikke hvor feil det er? 

Det han driver med er psykisk mishandling. Jeg har selv vært et offer for det i mange år fra min far som jeg var hos annnehver helg (i tilleg til et par andre ting). 

https://www.aftenposten.no/kultur/i/dA4Bw/Pappa-Mishandling-er-mer-enn-fysisk-vold

 

anbefaler deg å se videoen i denne artikkelen. Sånne fedre er psykopater som syns det er gøy å misshandle. De veit at de sprer frykt, å det digger de! 

Anonymkode: 05fcf...5f9

Av ren vitebegjær, hvordan artet den psykiske mishandlingen seg?

Anonymkode: 6cde1...38f

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har også hatt samme problem med stedatteren her.. Bare at da satt vi på andre siden og fikk fortalt at barnet ikke ville hit, gråt og satt seg på bakbeina . Det som var saken her var at mor hadde fortalt usanne ting om oss til barnet og derav trodde barnet automatisk at pappa var den "slemme".

Resultat av bitter skilsmisse altså..

Vi hadde også regler , mor ikke. Ikke rart barnet ville være hos henne.

Barnet hadde dessuten veldig sympati for mor etter mye gråting foran barnet fordi hun kom til å savne barnet så mye når hun var hos oss..

Ikke rart barnet hadde det tungt..

 

 

 

Anonymkode: e7616...3ce

Det er av grunner som dette jeg ikke kan svare i denne tråden. Faren som er beskrevet her av moren virker normal på meg, skulle gjerne hørt hans historie, for at historien skal bli hel.

Anonymkode: 6cde1...38f

[jabx]

På 2.10.2017 den 19.44, AnonymBruker skrev:

Vi er skilt, og en av grunnene er at jeg hele tiden gikk på tå hev for at han ikke skulle bli sint. Han kan bli så utrolig sint, og er en veldig streng far.

Datteren din har all grunn til å være redd for faren sin. Hun bør absolutt ikke være sammen med ham når han mishandler henne psykisk, slik du beskriver.

Du må ta ansvar. Kontakt myndighetene og få hjelp derfra. Ikke la den psykiske mishandlingen fortsette.