Elsker mannen min -som en bror

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en fantastisk mann. Vi har vært sammen i snart 20 år, har 2 barn på slutten av barneskolen og har hatt et harmonisk samliv i alle år. Vi deler oppgaver hjemme, jobber fulltid i spennende jobber og støtter hverandre i det. Men vi har glemt å snakke med hverandre om hvem vi er, hva vi vil og hvor vi skal som par. Vi har sakte men sikkert glidd fra hverandre og blitt familien AS. 

Når vi fikk barn nr 2 var det en del komplikasjoner som medførte problemer med sexlivet. Smertene forsvant etterhvert, men lysten kom aldri tilbake etter at jeg hadde hatt sex til tross for smerter over lang tid. Det er viktig i den sammenheng å si at jeg aldri ble presset eller mast på, jeg hadde sex fordi jeg ønsket å ha et fungerende sexliv, selv om det gjorde vondt og den ekte lysten ikke var der. Det angrer jeg bittert på i dag. 

For omtrent et år siden slo det meg at jeg egentlig ikke liker å kysse mannen min. Men jeg tenkte at det er en liten ting i det store hele, så jeg gjorde ikke noe med det. Så oppsto det situasjoner hvor jeg mer og mer kjente på at jeg var alene, at vi ikke hadde noen felles interesser eller plattform annet enn familien AS, og at vi ikke hadde noe å snakke om når vi var alene. Jeg er i tidlig 40-årene og tenkte det var en 40-års krise. Men så ble det tydeligere og tydeligere og jeg tok det opp med mannen min. Vi hadde snakket om det såvidt tidligere men da hadde han avfeid det. Nå tok han det alvorlig og vi har jobbet veldig aktivt med forholdet begge to de siste 4-5 månedene.

Egentlig har jeg fått alt jeg kan drømme om, det er ingenting jeg kan sette fingeren på som jeg savner. Han elsker meg og er tydelig på at det er meg han vil ha (som sagt en fantastisk mann). Men han føles som en bror. Det føles helt fullkommelig unaturlig å kysse ham, og enhver form for intim tilnærming får meg til å ville løpe skrikende ut av huset. Jeg kan fint gi en klem, jeg er kjempeglad i ham, jeg synes han er kjempekjekk. Men der stopper det. Han maser ikke, men er tydelig på at han ikke vil leve i et sexløst ekteskap. Han sier at han vil jobbe videre sammen med meg slik at vi kommer på plass. Det er ikke aktuelt for noen av oss med et åpent forhold, bare så det er sagt. 

Mitt spørsmål er derfor, er det noen der ute som har vært der jeg er nå, som har klart å finne igjen 'kjærestefølelsene' for ektefellen? Og hva gjorde dere for å få det til? 

Ps; jeg tror ikke en kjærestetur vil hjelpe. 

Anonymkode: db9dd...ca4

[AnonymBruker]

Problemet er nærhet, og det er trolig en følge av at sexlivet dabbet av? Og det igjen er på grunn av en slags sperre du har fått etter smertefull sex etter en vanskelig fødsel? Kan hende kroppen din trenger å forstå at sex ikke er noe vondt, sånn egentlig? Har du snakket med psykolog?

Eller tror du det handler om andre ting? Du skriver dere ikke har noe å snakke om... Hva snakket dere om før da?

Anonymkode: d3409...799

[AnonymBruker]

TS her. 

Fødselen var for 10 år siden og smertene er for lengst borte. Vi har hatt et aktivt sexliv de siste ca 7 årene, men lysten min var ikke tilstede. Jeg gjorde som mange, blant annet Frode Thuen, råder til, hadde sex likevel for det ble jo godt når man bare kom igang. Så kroppen vet at det ikke er vondt. Men nå er det ikke lenge slik at det fungerer "bare jeg kommer igang". 

Vi har aldri snakket noe særlig om følelser eller gått ordentlig inn i ting. Det er 13 år siden det var bare oss, før barna kom, og da var vi unge. Vi har begge to utviklet oss, naturlig nok,  i løpet av den tiden. De siste månedene har vi blitt mye flinkere til å gjøre ting sammen i hverdagen, interessere oss for hverandre, se hverandre. Som sagt så føler jeg at alt teknisk sett er på plass. Men fra min side er det ingen tiltrekning overhodet. Jeg er utrolig glad i ham, men får helt hetta ved tanke på intimitet. For min del kunne jeg like gjerne bodd sammen med en bror, siden det er den type kjærlighet jeg føler. Men jeg ønsker jo å snu det. 

Hilsen TS

Anonymkode: db9dd...ca4

[AnonymBruker]

Forresten, bare så det er sagt: jeg har sexlyst, og alt fysisk fungerer helt utmerket, så det er ikke hormoner eller noe i den retningen. 

Hilsen TS. 

Anonymkode: db9dd...ca4

[AnonymBruker]

Det kan jo være at du ikke elsker ham mer. Hvis du er kåt, men bare ikke på ham. 

Hva mener du med at dere aldri har snakket sammen om følelser? Hvordan kan dere ha et samliv uten å snakke om følelser? 

Anonymkode: 061ee...7c8

[AnonymBruker]

Du har i grunnen manglet tiltrekning til mannen din i ganske så mange år da. Men du kan føle deg tiltrukket og fantasere om andre? Jeg vet ikke helt altså, men det høres litt ut som om du er litt ferdig med han som kjæreste/partner? Det skjer jo noen ganger. Er ikke alle som opplever utroskap eller store krangler selv om de går fra hverandre.

Anonymkode: d3409...799

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan jo være at du ikke elsker ham mer. Hvis du er kåt, men bare ikke på ham. 

Hva mener du med at dere aldri har snakket sammen om følelser? Hvordan kan dere ha et samliv uten å snakke om følelser? 

Anonymkode: 061ee...7c8

Nei, jeg elsker ham ikke som en ektefelle, men som en del av familien elsker jeg ham. Han er en flott person, jeg trives sammen med ham selv om vi er veldig forskjellige på en del områder. Han er super med barna. Er omtenksom, gir meg komplimenter osv. Hvis jeg beskriver ham er han drømmemannen. Og jeg føler at jeg er helt håpløs som ikke klarer å sette pris på det jeg har. Jeg vil jo elske ham. 

Vi har bare aldri snakket om følelser annet enn helt overfladisk. Vi har sagt at vi elsker hverandre, og ment det, og snakket om at vi har det fint sammen. Men vi har aldri gått i dybden på noe som gjelder forholdet før nå de siste månedene. Vi har nesten ikke felles venner, ingen felles interesser annet enn familien, men har hatt det godt sammen likevel.

Men nå som barna har blitt større så ser jeg plutselig hvor lite vi har til felles og at vi har sklidd langt fra hverandre. Vi har som sagt prøvd å ta tak i det og jobber aktivt begge to for å få det til. Nå prater vi masse om følelser, går turer sammen, spiller kort etc. Og vi har det veldig fint sammen i de situasjonene, men jeg fikser ikke intimitet siden han føles som en slags bror. 

Hilsen TS

Anonymkode: db9dd...ca4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg elsker ham ikke som en ektefelle, men som en del av familien elsker jeg ham. Han er en flott person, jeg trives sammen med ham selv om vi er veldig forskjellige på en del områder. Han er super med barna. Er omtenksom, gir meg komplimenter osv. Hvis jeg beskriver ham er han drømmemannen. Og jeg føler at jeg er helt håpløs som ikke klarer å sette pris på det jeg har. Jeg vil jo elske ham. 

Vi har bare aldri snakket om følelser annet enn helt overfladisk. Vi har sagt at vi elsker hverandre, og ment det, og snakket om at vi har det fint sammen. Men vi har aldri gått i dybden på noe som gjelder forholdet før nå de siste månedene. Vi har nesten ikke felles venner, ingen felles interesser annet enn familien, men har hatt det godt sammen likevel.

Men nå som barna har blitt større så ser jeg plutselig hvor lite vi har til felles og at vi har sklidd langt fra hverandre. Vi har som sagt prøvd å ta tak i det og jobber aktivt begge to for å få det til. Nå prater vi masse om følelser, går turer sammen, spiller kort etc. Og vi har det veldig fint sammen i de situasjonene, men jeg fikser ikke intimitet siden han føles som en slags bror. 

Hilsen TS

Anonymkode: db9dd...ca4

Han føler som en bror fordi du behandler ham som en bror. Dere er et bofellesskap. Dere går tur og spiller kort. Dere er åpne om hva dere føler - kanskje litt i overkant mye til at dere kan fordøye det, det er ikke ispedd mystikk. Dere er ikke entusiatisk rundt sex sammen. Det høres litt ut som en skilsmisse uten at noen flytter ut. Du prøver for hardt på feile ting. Du hadde nok heller hatt godt av litt fravær og kjenne på hva det gir deg å savne ham. Eller kanskje du ikke ville savnet ham. 

Anonymkode: 061ee...7c8

[AnonymBruker]

I blant dør lidenskapen, og jeg tror ikke bestandig den kan vekkes til live igjen. Skal dere klare det tror jeg i så fall dere må komme dere ut av komfortsonen. Kan dere finne på noe ingen av dere mestrer og se hvordan dere løser det, for eksempel?

Hva med sinne og frustrasjon, er det ikke noe av det hos dere? Dere høres så beherskede ut. Er ikke du frustrert over at tenningen har forsvunnet? Er ikke han fortvilet over at du ikke tenner på ham lenger? Glatter dere over de vonde følelsene? Hva med å gi litt blaffen i det konstruktive og lufte de ekte følelsene her? Kanskje dere ville se noe nytt hos hverandre da?

Anonymkode: 6e822...a15

[jabx]

Har dere oppsøkt profesjonell hjelp?

[pistasjenøtt15]

Hva med å prøve parterapi? Kan du huske når du sluttet å føle noe for han? Tror det er uheldig å ha sex uten å ha lyst over lang tid. Det gjør noe med kroppen og følelsene, men det vet du jo allerede. Kanskje du kan ta opp dette hos en parterapeut og gå gjennom hva som egentlig har skjedd mellom dere i de årene som har gått? Må nøste opp i det, og se om noe kan gjøres for at du kan få følelser for han igjen. Følelser er kompliserte på den måten at man ikke kan ville dem, de er der, eller de er der ikke. Men en terapeut kan kanskje sette deg på sporet av en måte å finne tilbake igjen til det du følte tidligere. 

[AnonymBruker]

20 årskrisa!!!

Anonymkode: d618c...e7d

[AnonymBruker]

Noen ganger kan man i lange parforhold komme så langt fra hverandre at det føles "rart" å skulle nærme seg hverandre igjen som kjærester. Kunstig, liksom. Vet ikke om det er dette som har skjedd med dere, men det er slett ikke uvanlig etter mange år i foreldrefellen.

Dere føler kanskje begge nå et "press" for å fikse forholdet og komme nærmere hverandre. Tenker at det kan være lurt å ta et steg tilbake og være litt fra hverandre. Kan dere bo fra hverandre en periode? Evt skaffe dere litt space på annet vis? Det kan oppleves beklemmende og tvangspreget å skulle være oppå hverandre å skulle "fikse forholdet". Litt avstand er sunt og du får kjent på om du savner han. Møt hverandre på nøytralt sted etter ei stund. Gjerne en kafè eller restaurant. Da ser du han kanskje med nye øyne, slik andre ser han.

En test kan være å spørre deg selv om hvilke tanker og følelser du får rundt å se han for deg med en annen kvinne? Om du reagerer negativt på tanken, så er det ennå følelser der. Reagerer du med likegyldighet, så er det ikke mer å hente rent følelsesmessig, dessverre.

Anonymkode: af2a6...696

[AnonymBruker]

TS her. 

Vi har barn sammen, så det å flytte fra hverandre en periode er et ganske stort skritt å gå til. Vi har snakket om det men jeg er redd for at det bare skal ende som en lettvint måte å flytte ut, at det som skulle være midlertidig blir permanent. Men vi har en periode nå med mye reiser i jobb, så i praksis får vi en god del tid fra hverandre i høst. Foreløpig har det ikke skapt noe savn sånn egentlig. 

Jeg ønsker å redde familien og siden jeg er glad i mannen min og vi begge har lyst til å få det til tenker jeg at det jo burde gå, men jeg vet ikke hvordan. Er det ingen som har vært i tilsvarende situasjon? 

Anonymkode: db9dd...ca4

[UteTilLunch]

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd til deg, men jeg er i samme situasjon som din mann. Vi er ca 10 år eldre enn deg, men har som dere ca 20 år sammen. Kona fortalte for ca ett år siden at hun hadde mista den sexuelle tenningen. Jeg hadde jo i lang tid følt meg avvist, men denne beskjeden kom allikevel som et sjokk. Jeg fikk nærmest panikk og bestilte time hos sexolog som hun noe motvillig ble med på. Konsultasjonene der fikk vi lite ut av, men hun ble allikevel noe mer sexuelt aktiv. Jeg har dog en gnagende følelse av at dette er kun noe hun gjør for å unngå samlivsbrudd, og ikke av begjær. Jeg går konstant med følelsen av at samlivet fungerer på «lånt tid». Jeg har definitivt tenkt tanken på å bryte. Kan ikke se for meg å leve resten av livet uten å føle at jeg blir begjært. Situasjonen gjør også at min tilknytningsfølelse for henne blir svakere. Er også litt redd for hva jeg kommer til å gjøre hvis en dame jeg finner attraktiv skulle vise meg sin interesse.

Jeg snakket med en sexologutdannet lege for en tid tilbake som sa at det var ganske vanlig at når kvinner ble omtrent midt i 40-årene og barna ble «selvgående», mistet de den sexuelle interessen for sin mann.

Som jeg innledningsvis antydet var vel ikke dette noe råd til deg, men noen tanker fra en mann som kanskje er i din manns situasjon. Hvis jeg skal gi et råd er det å ta problemet på alvor, men det virker det jo som du har gjort.

Lykke til.

[AnonymBruker]

1 time siden, UteTilLunch skrev:

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd til deg, men jeg er i samme situasjon som din mann. Vi er ca 10 år eldre enn deg, men har som dere ca 20 år sammen. Kona fortalte for ca ett år siden at hun hadde mista den sexuelle tenningen. Jeg hadde jo i lang tid følt meg avvist, men denne beskjeden kom allikevel som et sjokk. Jeg fikk nærmest panikk og bestilte time hos sexolog som hun noe motvillig ble med på. Konsultasjonene der fikk vi lite ut av, men hun ble allikevel noe mer sexuelt aktiv. Jeg har dog en gnagende følelse av at dette er kun noe hun gjør for å unngå samlivsbrudd, og ikke av begjær. Jeg går konstant med følelsen av at samlivet fungerer på «lånt tid». Jeg har definitivt tenkt tanken på å bryte. Kan ikke se for meg å leve resten av livet uten å føle at jeg blir begjært. Situasjonen gjør også at min tilknytningsfølelse for henne blir svakere. Er også litt redd for hva jeg kommer til å gjøre hvis en dame jeg finner attraktiv skulle vise meg sin interesse.

Jeg snakket med en sexologutdannet lege for en tid tilbake som sa at det var ganske vanlig at når kvinner ble omtrent midt i 40-årene og barna ble «selvgående», mistet de den sexuelle interessen for sin mann.

Som jeg innledningsvis antydet var vel ikke dette noe råd til deg, men noen tanker fra en mann som kanskje er i din manns situasjon. Hvis jeg skal gi et råd er det å ta problemet på alvor, men det virker det jo som du har gjort.

Lykke til.

TS her. 

Takk for reflekterte svar fra mange over. Jeg ønsker virkelig å få forholdet til å vare, ikke som en plikt ift barna men fordi vi som par fungerer og elsker hverandre. 

For min del er det seksuelle "bare" en del av bildet. Det handler om tilknytning og interesse for hverandre som noe mer enn venner. Mannen min har det for meg, jeg jar mistet det et sted på veien, sakte men sikkert og uten noen dramatikk. Siden det ikke har vært noe dramatikk har jeg heller ikke skjønt det før det hadde gått veldig langt. 

Men: det er jo helt tullete å vurdere skilsmisse når man er kjempeglade i hverandre, samarbeider godt og ikke krangler. Samtidig: å leve sammen som venner er ikke noe vi er skapt for og å ha sex for å holde sammen forholdet/ for å være grei klarer jeg ikke lenger. 

Andre erfaringer? 

Anonymkode: db9dd...ca4

[AnonymBruker]

Jeg har ingen direkte erfaring selv med det du beskriver. Men du sier at du elsker mannen din, men som en venn. Opplever du da  at det er kjærestefølelsene og tiltrekningen som har blitt borte?

Kom på noen fine foredrag med parterapeuten Esther Perel på You tube. Disse er verdt å se (søk henne opp!). Bl.a. tar hun for seg dette med tiltrekning i langvarige parforhold, hva som kan føre til at tiltrekningen blir borte, og hva man gjøre for å finne tilbake til den. Jeg tolker det hun sier som at vi noen ganger kommer så nært hverandre i langvarige parforhold at tiltrekningen forsvinner. At "avstand" er sunt for å bevare tiltrekningen. Dette med å se hverandre på avstand/gjennom andres øyne osv. Bl.a. stiller hun spørsmålet "How can we want what we already have?"

Uansett - verdt å se.

Anonymkode: af2a6...696

[UteTilLunch]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Takk for reflekterte svar fra mange over. Jeg ønsker virkelig å få forholdet til å vare, ikke som en plikt ift barna men fordi vi som par fungerer og elsker hverandre. 

For min del er det seksuelle "bare" en del av bildet. Det handler om tilknytning og interesse for hverandre som noe mer enn venner. Mannen min har det for meg, jeg jar mistet det et sted på veien, sakte men sikkert og uten noen dramatikk. Siden det ikke har vært noe dramatikk har jeg heller ikke skjønt det før det hadde gått veldig langt. 

Men: det er jo helt tullete å vurdere skilsmisse når man er kjempeglade i hverandre, samarbeider godt og ikke krangler. Samtidig: å leve sammen som venner er ikke noe vi er skapt for og å ha sex for å holde sammen forholdet/ for å være grei klarer jeg ikke lenger. 

Andre erfaringer? 

Anonymkode: db9dd...ca4

Hei TS.

Jeg forsto ikke helt hva du mente med «bare en del av bildet», men for de fleste folk i 40-årene vil jeg si at sex er vesentlig. I 50-årene og sikkert senere også, for den saks skyld. Ser du har satt bare i anførselstegn, så kan hende mente du noe annet.

Jeg forstår at du ikke vil ha pliktsex, og han vil nok uansett merke mangelen på entusiasme.

Din mann, og du også forsåvidt, er på en måte frarøvet et sexliv selv om det ikke er av vond vilje. Kan jeg være så freidig å spørre om han aksepterer en fremtid uten sex og den intimiteten det innebærer? Det virker som du ser det som en løsning.

[Ferny]

3 minutter siden, UteTilLunch skrev:

Hei TS.

Jeg forsto ikke helt hva du mente med «bare en del av bildet», men for de fleste folk i 40-årene vil jeg si at sex er vesentlig. I 50-årene og sikkert senere også, for den saks skyld. Ser du har satt bare i anførselstegn, så kan hende mente du noe annet.

Jeg forstår at du ikke vil ha pliktsex, og han vil nok uansett merke mangelen på entusiasme.

Din mann, og du også forsåvidt, er på en måte frarøvet et sexliv selv om det ikke er av vond vilje. Kan jeg være så freidig å spørre om han aksepterer en fremtid uten sex og den intimiteten det innebærer? Det virker som du ser det som en løsning.

Hun får svare selv, men jeg tolker det som om at det er mer enn bare sexlivet som ikke er på plass, og som gjør at hun ikke føler "de rette" tingene lengre. Hun nevner i den forbindelse også tilknytning og interesse for hverandre som noe mer enn venner. Jeg tolker det ikke som at hun bagatelliserer at sexlivet er dårlig. Vil heller tro det oppleves ganske frustrende, hun skriver jo at hun har sexlyst... bare ikke overfor mannen.

 

[AnonymBruker]

7 timer siden, UteTilLunch skrev:

Hei TS.

Jeg forsto ikke helt hva du mente med «bare en del av bildet», men for de fleste folk i 40-årene vil jeg si at sex er vesentlig. I 50-årene og sikkert senere også, for den saks skyld. Ser du har satt bare i anførselstegn, så kan hende mente du noe annet.

Jeg forstår at du ikke vil ha pliktsex, og han vil nok uansett merke mangelen på entusiasme.

Din mann, og du også forsåvidt, er på en måte frarøvet et sexliv selv om det ikke er av vond vilje. Kan jeg være så freidig å spørre om han aksepterer en fremtid uten sex og den intimiteten det innebærer? Det virker som du ser det som en løsning.

TS her. Jeg skrev "bare" i anførselstegn fordi det ikke er "bare". Det er en veldig viktig del av et forhold for oss begge. Jeg har hatt mye pliktsex. Det angrer jeg på siden jeg tror det har ødelagt mye. Jeg har sexlyst. Mannen har sexlyst. Ingen av oss er i interessert i et liv uten sex eller med med pliktsex. 

7 timer siden, Ferny skrev:

Hun får svare selv, men jeg tolker det som om at det er mer enn bare sexlivet som ikke er på plass, og som gjør at hun ikke føler "de rette" tingene lengre. Hun nevner i den forbindelse også tilknytning og interesse for hverandre som noe mer enn venner. Jeg tolker det ikke som at hun bagatelliserer at sexlivet er dårlig. Vil heller tro det oppleves ganske frustrende, hun skriver jo at hun har sexlyst... bare ikke overfor mannen.

 

Takk for avklaringen på mine vegne  Du har helt rett. 

Fra min siden mangler de følelsene som skiller kjærestefølelsene fra andre glad-i-relasjoner.  Jeg er kjempeglad i mannen min, han er helt super. Men han kunne like godt vært broren min. Og jeg vet ikke hvordan jeg kan endre på det, for ingen av oss ønsker å leve som "søsken". 

Anonymkode: db9dd...ca4