Råd og oppmuntring søkes av «mislykket» førstegangsmor med «klistremerkebaby»

[AnonymBruker]

Trenger noen råd, kanskje mest av alt oppmuntring.

 

Jeg føler meg så mislykket som førstegangsmor.

 

Alle mine tantebarn, og venners barn, har vært såkalte «enkle» babyer. Rolige, selvstendige, harmoniske og glad i å sove.

 

Jeg har blitt velsignet med en såkalt klistremerkebaby. Misforstå meg rett. Jeg elsker han, han smelter meg hver dag og jeg kjenner på morsfølelsen hele tiden. Klumpen min er straks 7 uker.

 

Helt fra den første uka har han protestert innen maks 10 minutter dersom vi legger han et annet sted enn på brystet vårt. Det starter med litt sutring som går over til gråt dersom vi ikke tar han opp. Det hjelper ikke å prate til han, smokk tar han ikke, stryke på han osv. Det er bare på brystet han vil være, og det er der han sover på dagtid. Bæresjalet er magisk. Det hjelper ikke å svøpe, ei heller bruke babynest og mange andre triks i boka. Han protesterer kjapt, og roer seg som sagt med en gang på brystet.

 

De første ukene godtok han å bli trillet i vogna, men våknet brått når vi parkerte den i håp om at han skulle sove videre. Nå er han ikke så glad i trilleturer lenger heller.

Vi har prøvd mange forskjellige måter, og forskjellige steder, for å få han til å sove om natten. Det eneste som har funket til nå er at jeg ammer han i søvn på senga vår. Sånn kan vi holde på i alt fra en kort ammesekvens på 10 minutter, til en lengre en på 2 timer før han sovner. Jepp.. Når han så sovner må jeg bare bli liggende. Derfor legger han seg når vi legger oss. Mellom 22-00. Han sover stort sett greit resten av natten frem til ca 8-9, med to måltider. 

 

Han er stort sett tilfreds, SÅ LENGE han blir bært. Folk stusser over hvor lite han gråter, og jeg tror det er fordi vi møter hans signaler før han begynner å gråte. Særlig når vi er på besøk/har besøk.

 

Så til den delen om at jeg føler meg så mislykket.

 

Jeg hadde aldri trodd at spedbarnstiden kunne være så utmattende. Selv om det er lite gråting, og selv om vi bærer ergonomisk, så tapper det oss for energi. Det hjelper liksom ikke at vi har armene fri. I tillegg så har vi familie og venner som har hatt «perfekte» babyer. De ser på situasjonen vår med store undrende øyne. Vi forklarer at han er en liten baby, og at dette er like normalt som deres babytid var/er. Men de hevder at han kommer til å bli bortskjemt og godt vant med å få ligge på brystet vårt. At disse utfordringene kommer til å følge oss videre etter hvert som han blir større. Det er jo bare å legge han i senga si i nestet, snakk til han, gi han litt smokk så går det seg til sier de... Vi har forsøkt alle disse rådene, men de fungerer ikke på vår baby! Vi vil ikke at han i en alder av 7 uker skal gråte masse fordi han liksom skal bli så selvstendig.. Hallo, 7 uker.

 

Men nå begynner jeg å bli bekymret da. Har de rett? Gjør vi han bortskjemt? Vil dette falle tilbake på oss framover? Når blir dette bedre? 

 Mister helt gleden rundt babytiden av det her 😒

Anonymkode: ba4f9...377

Endret 2. oktober 2017 av sofie777

[makkapakka]

Babyer skal ikke ligge å gråte alene før de er 6 måneder. Før det skal de ha nærhet og trygghet. Dess mer du prøver å dytte han i fra deg jo mer nærhet krever han. 

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn, den ene sånn som din, og den andre mer selvstendig. Men det er den som kronisk ble bært og lå på brystet, og aldri ville ligge i vogn, som ble det mest selvstendige barnet da det ble større. Jeg mener at man kan ikke skjemme bort en baby eller gi det for mye kjærlighet.

Og nyt tiden, det barnet som måtte ha nærhet hele tiden, er det barnet som i dag omtrent aldri vil kose. Så selv om det var slitsomt da, så savner jeg det nå.

Anonymkode: 9140f...738

[AnonymBruker]

Vi har hatt tre sånne babyer, i større eller mindre grad. Minstemann sov forsåvidt greit i vogna, men i en alder av 7 uker var de som klistret på oss. Alle tre er fortsatt veldig kosete og liker å ligge sammen med oss (de er nå 8,4 og 2 år), men selvstendige og trygge barn. Du skjemmer absolutt ikke bort barnet ditt. Du gir barnet trygghet og visshet om at dere som foreldre er der for å ta vare på ham! 

Anonymkode: 1b444...e95

[AnonymBruker]

39 minutter siden, makkapakka skrev:

Babyer skal ikke ligge å gråte alene før de er 6 måneder. Før det skal de ha nærhet og trygghet. Dess mer du prøver å dytte han i fra deg jo mer nærhet krever han. 

De skal ikke å ligge å gråte alene etter 6 mnd heller.. 

Anonymkode: 7385c...a3e

[Vera Vinge]

Jeg hørte da jeg hadde min første baby at det man gjør de første tre mnd ikke kan skape uvaner hos babyen, og at det da bare handler om å tilfredsstille babyens behov. Og noen har mye mer behov for nærhet enn andre. Å skulle begynne å avvenne en motvillig baby så mye nærhet som den trenger nå er både dumt for barnet og slitsomt og antakelig fånyttes uansett for dere.

Jeg har hatt to veldig ulike babyer. Mens den første måtte være inntil oss til alle døgnets tider, kunne den andre legges i kurven sin når det måtte være. Nå hadde riktignok min eldste trøbbel med nakke og mage. Men flere i familien mente han kom til å bli avhengig av å bli båret til evig tid. Men de ga seg. Og i ettertid er det faktisk den yngste og roligste som har hatt et mye større nærhetsbehov (han fikk selvsagt også masse kos som nyfødt, men ikke kontinuerlig bæring og byssing).

Babyer er så forskjellige, så det blir helt umulig å sammenligne! Og det er ikke noen nyhet at foreldre til rolige barn tror at det er deres fortjeneste, men det er jo veldig sammensatt. Så hva andre gjør med sin baby må du bare prøve å glemme. Og så er det slitsomt nå, men det går over og plutselig kan du legge fra deg babyen og det er en fantastisk følelse, det husker jeg godt.

Og du er absolutt ingen mislykket mor! Det hadde du vært om du overså babyens behov. Det å ha en baby handler ikke om oppdragelse (noen kan jo nesten snakke om det sånn, at alt handler om at babyen skal kunne ligge fint i egen seng uten en lyd, og at det er noe som skal trenes på fra fødsel),  men aller mest om å skape trygghet. Og det er forskjellig hvordan babyen trenger at denne tryggheten skapes.

Endret 2. oktober 2017 av Vera Vinge

[AnonymBruker]

Du er ingen mislykket mor! Mine barn har vært frimerker de og!

Og minste, som ble båret i sjal overalt, fordi jeg ikke orket hyling i vogn, var den mest selvstendige lille ungen jeg hadde sett da han begynte i barnehagen som ettåring. Helt trygg på at hans trygge base var der når han kom tilbake etter sine utforskinger.

 

Men jeg tenker også at som Vera Vinge, så har vi hatt en baby med nakkeproblemer. (Tøff fødsel, og feil liggestilling i magen.)

Dette fikk vi heldigvis hjelp til hos manuellterapaut. (Først på sykehuset, og siden hos en med offentlig støtte. Altså gratis!)
Dette er av bisarre grunner ganske vanlig, men lite kjent...

Du bør kanskje koste på dere en liten tur til en manuellterapaut for å sjekke om babyen har vondt i nakken/ryggen. (Finn liste over de som behandler barn.) Jeg vet at for flere år siden var denne oppdatert på sidene til "Kiss/Kidd", men det kan jo ha endret seg siden.

Anonymkode: 121a7...7d8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De skal ikke å ligge å gråte alene etter 6 mnd heller.. 

Anonymkode: 7385c...a3e

Man ser jo an gråten til barnet litt, forskjell på å sutre litt eller hylgråte.

Anonymkode: 087c4...c85

[Gjest Lille_Krokodille]

Vår første sov hele natten igjennom de tre første månedene. Den andre hylte så fort han ble lagt ned omtrent. Han gråt og gråt, roet seg bare da han ble båret rundt eller sovnet av utmattelse... Etter nesten to måneder dro vi til kiropraktor. Det viste seg at han hadde låsninger mellom skuldrene og hoftene. 

Det kan være verdt et forsøk! 

Du er ihvertfall ikke mislykket som mor, og så må du huske på at mange damer har en tendens til å «glemme» hvor tøft det var med egne barn...🙄

[AnonymBruker]

Du er så absolutt ikke mislykket! Alle barn er forskjellige og har forskjellige behov. Og du møter ditt barn på riktig måte ved å bysse, bære etc. Tenk, barnet ditt har ligget i magen din i 9 måneder. Der er det lunt, varmt, mørkt, hører beroligende lyder fra hjertet etc. Så kommer de plutselig ut i den store verden med lys, støy, kulde etc. Tenk hvor mye inntrykk det gir for en en liten baby på 7 uker. Sønnen min var/er også en klistremerkebaby og ja, selvsagt er det slitsomt noen ganger, men nå som han er blitt 1,5 år savner jeg at han sov på brystet og all byssingen og bæringen. Prøv å se sjarmen i det, for plutselig er de ikke så interessert i oss.  og ikke bry deg om hva andre sier. Barn kan ikke bli bortskjemt på kjærlighet og en så liten en er ikke utspekulert og gråter på trass. Lytt til morsfølelsen din. Det er ofte det eneste riktige 

Anonymkode: cee09...1a8

[Vera Vinge]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg tenker også at som Vera Vinge, så har vi hatt en baby med nakkeproblemer. (Tøff fødsel, og feil liggestilling i magen.)

Dette fikk vi heldigvis hjelp til hos manuellterapaut. (Først på sykehuset, og siden hos en med offentlig støtte. Altså gratis!)
Dette er av bisarre grunner ganske vanlig, men lite kjent...

Anonymkode: 121a7...7d8

Ja, enig med deg at man ikke nødvendigvis får så mye informasjon om dette. Sønnen min ble forløst med tang og hadde i tillegg ligget lenge i seteleie i magen. Mao noe som er kjent for å kunne gi problemer med nakken og de ringvirkningene det kan få. Jeg tenker i ettertid det er rart at sykehuset ikke informerte om dette, men at jeg måtte få vite om dette helt tilfeldig fordi jeg fikk ny helsesøster da babyen var tre mnd (hun så at han var helt skjev etter å ha sett ham i få sekunder). Vi dro til manuellterapeut etter det og fikk god hjelp.

Så, når man har en baby som er urolig ville jeg også tenkt at man kan sjekke ut dette, spesielt hvis det var noe spesielt med fødselen eller liggestilling i magen. Det kan være man bare har en baby som trenger mye nærhet, men om det er noe kroppslig er det jo greit å finne ut av det.

[AnonymBruker]

Mine to var begge sånn. De endret seg begge endel ved 3 mnd ca. Da ble den ene avhengig av vogn I bevegelse og den andre ble sovebaby som sov hvor som helst. 

Første månedene er spesielle, de er hjelpeløse, avhengige og varmen din er kjent. Det betyr ikke at hele permisjon blir sånn

Anonymkode: 4aa49...c2a

[Forundret..]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trenger noen råd, kanskje mest av alt oppmuntring.

 

Jeg føler meg så mislykket som førstegangsmor.

 

Alle mine tantebarn, og venners barn, har vært såkalte «enkle» babyer. Rolige, selvstendige, harmoniske og glad i å sove.

 

Jeg har blitt velsignet med en såkalt klistremerkebaby. Misforstå meg rett. Jeg elsker han, han smelter meg hver dag og jeg kjenner på morsfølelsen hele tiden. Klumpen min er straks 7 uker.

 

Helt fra den første uka har han protestert innen maks 10 minutter dersom vi legger han et annet sted enn på brystet vårt. Det starter med litt sutring som går over til gråt dersom vi ikke tar han opp. Det hjelper ikke å prate til han, smokk tar han ikke, stryke på han osv. Det er bare på brystet han vil være, og det er der han sover på dagtid. Bæresjalet er magisk. Det hjelper ikke å svøpe, ei heller bruke babynest og mange andre triks i boka. Han protesterer kjapt, og roer seg som sagt med en gang på brystet.

 

De første ukene godtok han å bli trillet i vogna, men våknet brått når vi parkerte den i håp om at han skulle sove videre. Nå er han ikke så glad i trilleturer lenger heller.

Vi har prøvd mange forskjellige måter, og forskjellige steder, for å få han til å sove om natten. Det eneste som har funket til nå er at jeg ammer han i søvn på senga vår. Sånn kan vi holde på i alt fra en kort ammesekvens på 10 minutter, til en lengre en på 2 timer før han sovner. Jepp.. Når han så sovner må jeg bare bli liggende. Derfor legger han seg når vi legger oss. Mellom 22-00. Han sover stort sett greit resten av natten frem til ca 8-9, med to måltider. 

 

Han er stort sett tilfreds, SÅ LENGE han blir bært. Folk stusser over hvor lite han gråter, og jeg tror det er fordi vi møter hans signaler før han begynner å gråte. Særlig når vi er på besøk/har besøk.

 

Så til den delen om at jeg føler meg så mislykket.

 

Jeg hadde aldri trodd at spedbarnstiden kunne være så utmattende. Selv om det er lite gråting, og selv om vi bærer ergonomisk, så tapper det oss for energi. Det hjelper liksom ikke at vi har armene fri. I tillegg så har vi familie og venner som har hatt «perfekte» babyer. De ser på situasjonen vår med store undrende øyne. Vi forklarer at han er en liten baby, og at dette er like normalt som deres babytid var/er. Men de hevder at han kommer til å bli bortskjemt og godt vant med å få ligge på brystet vårt. At disse utfordringene kommer til å følge oss videre etter hvert som han blir større. Det er jo bare å legge han i senga si i nestet, snakk til han, gi han litt smokk så går det seg til sier de... Vi har forsøkt alle disse rådene, men de fungerer ikke på vår baby! Vi vil ikke at han i en alder av 7 uker skal gråte masse fordi han liksom skal bli så selvstendig.. Hallo, 7 uker.

 

Men nå begynner jeg å bli bekymret da. Har de rett? Gjør vi han bortskjemt? Vil dette falle tilbake på oss framover? Når blir dette bedre? 

 Mister helt gleden rundt babytiden av det her 😒

Anonymkode: ba4f9...377

En mislykket mor er den som legger en slik baby i fra seg og lar den gråte... 

Begge mine var som din, før du vet ordet av det så er denne tiden over. Nyt den.

[AnonymBruker]

Du er ikke mislykket! Du er en god mor! Du gjør så godt du kan, og det er de viktigste. For å få en baby trygg, så lar man den IKKE ligge alene å gråte... Det er så gammeldags! Hadde du blitt trygg av å ligge å gråte, mens dine nærmeste overså deg? Nei! Han er ikke bortskjemt, og vil heller ikke bli det. Ingen blir bortskjemte av kos og kjærlighet. Matrielle ting og få viljen sin i alt, ja.. Men det er en annen sak. Han er nyfødt, med primære behov, som dere skal dekke, dere skal lære han at dere responderer på hans behov, det er noe av det viktigste et spedbarn lærer seg. 

 

Ellers, det du beskriver høres ganske likt ut til sånn min gutt var, og han hadde ekstreme låsninger i nakke og skuldre etter en veldig tøff fødsel, har du sjekket han hos kiropraktor eller manuell terapaut? Ville bestilt en time dit, trenger ikke henvisning Her hatet han sengen sin de første 6ukene, roet seg kun på meg, eller i vår seng oppå dyna (pga smerter, men det skjønte vi ikke før etterpå) med behandlinger, babydormpute og litt andre tiltak ble det en helt my baby. Han har sovet som en stein i senga siden, og han elsker vognen sin. 

Anonymkode: df155...bb0

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig å ha en bestevenninne som er helsesøster, og hennes motto er at ingen baby kan bli for bortskjemt på omsorg og kjærlighet! En baby på 7 uker gråter ikke for å få viljen sin, men for å få dekket et behov den har. Husk at for bare 7 uker siden lå den sammen med deg døgnet rundt. Ikke rart den trenger mye nærhet. Du kjenner din baby best, INGEN barn er like, og du er eksperten på ditt.Jeg har hatt to, begge har jeg bysset/ammet i søvn. De har vært på vårt soverom til de var over året. Fra da av, satt/lå jeg sammen (når de ønsket det) til de sovnet. Dette ville de til et stykke opp i småskolen.Om de hadde trengt det lenger, hadde jeg gjort det også... Størstemann er nå en selvstendig ungdom med jobb og gode venner, og minstemann er litt mer avhengig av meg, men har mange gode venner og trives på skolen. Jeg tenker tilbake med glede over nærheten og de gode samtalene vi hadde på sengekanten om kvelden, og er glad for at jeg ikke hørte på alle som syntes jeg "skjemte dem bort" på denne måten.

Anonymkode: bfd95...011

[AnonymBruker]

Min yngste var også slik, sov oppå meg både natt og dag. Jeg prøvde som deg alt mulig for å få henne til å sove i seng eller vogn, men hun våknet igjen med én gang hun ble lagt ned. Husker jeg ble oppgitt da helsesøster skulle komme med råd, og hun spurte om jeg hadde prøvd å synge litt..? Jeg hadde sunget, strøket, shhh'et, trillet ++, så det var ikke det at jeg ikke hadde prøvd! Her løste det seg gradvis. Jeg kunne etterhvert lirke henne ned i vogna sovende og trille korte turer, og så en dag prøvde jeg å legge henne våken i vogna og så sovnet hun når jeg trillet:)

Om natten sov hun etterhvert bedre ved siden av meg enn oppå meg. Men ammet i søvn til hun var over året, og det var ikke noe stort problem å slutte da.

Jeg tenker at det skjer så ufattelig mye de først årene, og mye av det de eller vi gjør i starten skal de avvennes senere. En må jo imøtekomme behovene til babyen, og jeg tenker at du gjør helt rett:)

 

Anonymkode: 565f2...55b

[AnonymBruker]

Å tenke slik gjør deg utmattet! Du er ikke alene! Sjekk med manuellterapeauten for låsninger er lurt! Holder med mitt 3 barn nå og det er først nå jeg har fått en rolig, sovebaby. 

Forsett å bær i sele/sjal.  Dupp gjerne litt sittende godt, med barnet på brystet. 

Mitt første barn skrek hele tiden og sov knapt hverken på dag eller natt. Var helt utslitt, fysisk og psykisk. 

For meg var redningen min mor som passet han titt og ofte så jeg kunne sove litt.

Anonymkode: ab5bb...369

[AnonymBruker]

Mislykket? NEI! OVERHODET IKKE! 

Beklager store bokstaver men kan ikke få sagt nok hvor mye jeg støtter det at du møter hans behov ! Det er helt normal oppførsel fra baby! Mine ble også båret i flere måneder etter fødsel! Nå er de 2 og 5 og nesten så jeg savner det! Kos deg med frimerket ditt og nyt nærheten!

Anonymkode: 7973d...fea

[mortilen]

Har hatt en heeeeelt lik baby.. 

bær, vær inntil og gjør ungen din til den lykkeligste i verden 💕 Dette kommer til å gå seg til. Totalt utmattende, jaaa, men det går over. Møt barnets behov. Akkurat din baby trenger mye nærhet, da er det fullstendig riktig å gi det. 

Bare svar at det er umulig å bli skjemt bort på kjærlighet, omsorg og kos. Legg veldig trykk på umulig!!! Legg til at noen menneske liker nærhet og andre ikke, og godt er det alle ikke er like. Babyen din er perfekt ❣️👌🏼

[AnonymBruker]

Samme her, baby 9 uker. Men også på natt.... din sover iallfall veldig mye på natt da.

Anonymkode: f5297...957