Har du vært åpen om dine psykiske lidelser?

[AnonymBruker]

Noen erfaringer rundt dette temaet? Har du har vært åpen om dette til venner, familie utenfor den nærmeste kretsen og andre bekjente? Angrer du på at du var åpen, eller synes du at du fikk noe positivt ut av det?

Anonymkode: 3a35f...3d5

[Gjest Walkingdead]

Ja. Første gang da jeg var sytten, og da mistet jeg alle vennene mine unntatt en. Da fant jeg ut hvem min gode venn var, for å si det sånn. Jeg har en familie som sliter litt i alle ender så her er det ikke noe stress og jeg og et familiemedlem låner antidepressiva av hverandre når den andre har glemt å ta med på hyttetur etc. Vi har et avslappa forhold til det og støtter hverandre. Jeg er glad jeg var åpen. Man trenger støtte og noen å snakke med.

Ellers kan du jo alltids bli kunstner, i det miljøet er psykisk sykdom DRIT-TRENDY 

[AnonymBruker]

Så mange tråder det har det har vært  om dette i de siste..

Anonymkode: 3970d...daa

[Drakan]

Ingen positive utfall av å fortelle det. 
Skapt større distanse, selv om jeg håpet at de jeg delte med kunne hjelpe meg få til normal sosial hverdag eller forståelse. Ikke hver dag, bare en gang i måneden eller noe sånt. Har ikke venner, ingenting...

[AnonymBruker]

Nei.

Jeg bare later som at jeg er "normal".

Har aldri kommet noe godt ut av å nevne diagnoser. 

Anonymkode: beeb8...954

[Gjest Lexie Grey]

Jeg har en familie på min fars side som er veldig varme mennesker og de har jeg fortalt det til. En i familien har opplevd sterk angst slik som jeg går gjennom nå, og det gjør det lettere å snakke om det. De prøver å forstå mye og har respekt for meg. De tar lett på ting og er rolige og varme personer hvor vi bryr oss veldig om hverandre. 

Min mors familie er de "perfekte" der alle har jobb med lang utdannelse bak seg, er gift og har hus + barn, hvor disse barna (som nå er 20+) går i sine foreldres fotspor med et typisk A4 liv. Dette gjør det mye vanskeligere å dele mitt liv med psykiske lidelser med dem. Jeg vil helst slippe å møte dem fordi de ikke forstår meg og dessuten føler jeg meg så liten og grå blant dem. Jeg har f.eks en kusine som er like gammel som meg som har alt det jeg ikke har (mange gode venner, fagbrev, jobb, bil og lappen) og er blid og fornøyd. Hun klarer jeg ikke å møte fordi jeg synes den forskjellen er så utrolig vond å føle på.. 

Jeg vil bryte ned dette forbanna tabuet og være flinkere til å være åpen om det. Vi vet jo alle hvor mange som sliter i det "skjulte!"

[Gjest Walkingdead]

5 minutter siden, Drakan skrev:

Ingen positive utfall av å fortelle det. 
Skapt større distanse, selv om jeg håpet at de jeg delte med kunne hjelpe meg få til normal sosial hverdag eller forståelse. Ikke hver dag, bare en gang i måneden eller noe sånt. Har ikke venner, ingenting...

Det her er jo forferdelig trist. Har du tenkt på terapigruppe?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Drakan skrev:

Ingen positive utfall av å fortelle det. 
Skapt større distanse, selv om jeg håpet at de jeg delte med kunne hjelpe meg få til normal sosial hverdag eller forståelse. Ikke hver dag, bare en gang i måneden eller noe sånt. Har ikke venner, ingenting...

Så leit å høre. Du har min dypeste medfølelse. Føler det litt på samme måte selv. Har slitt i mange år med angst og depresjoner som har vært en ringvirkning av en rekke tøffe opplevelser i livet.

Anonymkode: 3a35f...3d5

[AnonymBruker]

Har fortalt det til foreldre og søsken. De har spredd det videre til resterende familie. Jeg vil ikke snakke om det med noen. Aldri snakket dypt om det med familie. De vet hvilke diagnoser jeg har og at jeg får hjelp. Det er det. 
To venninner, fordi de måtte vite det. For å forstå hvorfor jeg ikke er i jobb. Hvorfor jeg sier nei til å være sosial og sier nei til fest. Har bare fortalt dem diagnosene.  

Jeg ønsker ikke å snakke med venner og familie. Fordi jeg vil ha mulighet til å "leke frisk". Er nok å slite 24/7 fra før, ønsker også litt fri en gang i blant. Har skjult sykdommen i mange år, godt over 10 år. Før jeg møtte veggen og måtte si noe og skaffe meg hjelpe. Ønsker heller ikke å bruke dem som skyllebøtte og hobbypsykologer. Jeg har en psykolog som jeg kan snakke med. Vil ikke at de rundt meg skal vite hvor ille det er. For da vil de ta på meg med silkehansker. Noe jeg ikke ønsker. Jeg må utfordre meg selv. Jeg må trosse angsten og gjøre ting som er ubehagelig. Hvis de viste hvor ille det var, da hadde de insistert på å gjøre ting for meg. Noe som ikke vil hjelpe meg med å bli frisk. Ønsker heller ikke sympati, da det hjelper meg ikke i det hele tatt. Jeg vil heller ikke at de rundt meg skal være bekymret for meg. 
Mamma kan en del om psykiske lidelser, da hun har jobbet med folk som sliter med angst og slikt. Så hun er litt på når det kommer til å hjelpe. Fordi hun vet hvor vanskelig det er å ringe å bestille legetime f.eks. Men hun vet fortsatt ikke hvordan det er for meg. Bare generelt. 

Anonymkode: 47a46...0d1

[AnonymBruker]

Ja jeg ble det på et punkt hvor jeg ikke greide å spille lenger. Da hadde jeg spilt i mange år, og alle de tåpelige unnskyldningene jeg kom med ble for dumt og vikla seg inn i hverandre. Til slutt sa jeg rett ut til kolleger og venner som spurte "nei jeg er så deprimert for tiden så det klarer jeg ikke...jeg skulle gjerne men merker at jeg ikke greier å prestere/ha det hyggelig nå" 
Jeg møtte bare forståelse og angrer på jeg ikke var åpen tidligere. For mistet mange venner på å bare komme med unnskyldninger, og på å oppføre meg rar og medisinert. 
Senere har jeg hatt angst de siste årene, (pga isolasjon pga depresjon) og i år blitt åpen om det med nærmeste venner og familie også, og det forklarerer mye om meg for de, og hjelper meg å ikke ta så mye avstand jeg ellers hadde gjort hvis jeg ikke kunne sagt rett ut at "hvem er der?" uten at de tenker jeg er sær, og "la du merke til det som skjedde i stad, jeg følte det var mot meg og at jeg er uønsket her og alle merker jeg er rar" og de kan avkrefte at det var sånn og gjøre meg tryggere sosialt igjen. 

Anonymkode: d2890...72a

[AnonymBruker]

I den grad det har vært naturlig. 

Man skal passe seg litt for å få i offerrolle ,og i alle fall ikke bruke vennene sine som psykologer.  

Anonymkode: 7da08...c9c

[AnonymBruker]

Jeg var åpen med familie og venner, ikke bekjente. Å være åpne med venner er det dummeste jeg har gjort. 

Folk jeg betraktet som venner jeg kunne si ting i fortrolighet til satt ut rykter og løgner og har fortalt en hel masse spinnville ting om meg til et hav med folk. Historier jeg har fått høre av folk jeg ikke kjenner en gang i ettertid som aller mest minner om hviskeleken der det kommer noe helt sykt ut når historien har gått noen runder..

Det har ødelagt utrolig mye for meg i årevis, der jeg tilslutt isolerte meg helt.

Så mitt råd: ærlighet varer ikke lengst fordi andre folk lyger så det renner og er man mindre sosial en andre, som meg, får en ingen anledning til å motbevise rykteflommer eller forsvart seg. Så da blir det andre sier "sannheten" for alle folk de velger si det. 

Anonymkode: 0601c...91a

[Drakan]

21 timer siden, Walkingdead skrev:

Det her er jo forferdelig trist. Har du tenkt på terapigruppe?

Har begynt å føle meg klar for terapigruppe. 
Tidligere har jeg hatt en aggresjon jeg har vært redd for ville rettes mot andre som sliter. Så jeg har hittil takket nei til muligheten. Men den aggresjonen er borte, er bare den uhorvelige tyngden nå og at jeg starter å føle igjen, så tror jeg vil prøve i fremtiden.  

Har ofte agert negativt til venner, jeg fortalte også de at det kunne skje (vært svært emosjonelt ustabil med selvforakt de siste årene). De tok det veldig seriøst når jeg ble negativ, trass at jeg hadde nevnt jeg hadde problemer av å til og kunne ende med å si sårende ting eller være svært negativ og håpet de kunne ignorere det om det skjedde. Prøvd å være venn med andre som sliter også, så vet at jeg ikke ville fungert i gruppe terapi i en slik tilstand mens jeg enda var låst i "selvforsvar/forakt modus" da det ikke ble vist forståelse selv fra en venn som selv slett psykisk.  

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre. Du har min dypeste medfølelse. Føler det litt på samme måte selv. Har slitt i mange år med angst og depresjoner som har vært en ringvirkning av en rekke tøffe opplevelser i livet.

Anonymkode: 3a35f...3d5

Takk. 
Håper du ikke har hatt slik at du mistet all livsvilje, det er veldig tungt til tider, men man må bare aldri gi opp seg selv først og fremst.  
Fortiden kan ikke endres, men fremtiden kan bli bedre en det vi har vært igjennom en gang. Det tyngste er å bearbeide slik at man kan gå videre. Vi er overlevere. Stå på 

[Elaine Marley]

Jeg har prøvd å fortelle det til noen, men jeg synes ikke det åpner for større aksept eller forståelse. Enten så forstår ikke folk hva de skal gjøre og unngår meg,  eller så er de egentlig litt nedlatende og bagatelliserer det. 

Så jeg synes ikke det har kommet noe positivt ut av å fortelle om det. Leste om så mange som skrøt det opp i skyene, og nå hadde de fått et bedre liv, men slik var det ikke. Virket mer som folk så på meg litt som en spedalsk egentlig. 

Synes det heller er bedre å si noe om at jeg sliter med det sosiale, at jeg er litt sjenert eller at jeg ikke er så flink med folk. Kanskje jeg kan si at jeg har hatt en vanskelig periode i livet uten å gå i detaljer. Hvis jeg sier noe i det hele tatt. Folk legger jo merke til at jeg er stille så hvis det ikke er noen grunn til det så sier jeg ikke noe om det. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Drakan skrev:

Takk. 
Håper du ikke har hatt slik at du mistet all livsvilje, det er veldig tungt til tider, men man må bare aldri gi opp seg selv først og fremst.  
Fortiden kan ikke endres, men fremtiden kan bli bedre en det vi har vært igjennom en gang. Det tyngste er å bearbeide slik at man kan gå videre. Vi er overlevere. Stå på 

Er fortsatt litt livsglød igjen i meg, men i perioder er den psykiske belastningen veldig merkbar. Du har rett i at vi er fightere, klarer på en måte alltid å finne en grunn til å fortsatt stå på, selv om det er et helvete. Prøver så godt jeg kan å kjempe videre. Håper også at du har noen gode perioder mellom slagene. Hvis du vil, kan vi godt snakkes på PM.  

Anonymkode: 3a35f...3d5

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Er fortsatt litt livsglød igjen i meg, men i perioder er den psykiske belastningen veldig merkbar. Du har rett i at vi er fightere, klarer på en måte alltid å finne en grunn til å fortsatt stå på, selv om det er et helvete. Prøver så godt jeg kan å kjempe videre. Håper også at du har noen gode perioder mellom slagene. Hvis du vil, kan vi godt snakkes på PM.  

Anonymkode: 3a35f...3d5

Hvordan kan jeg svare på det?

Anonymkode: 3970d...daa

[AnonymBruker]

Har delvis vært åpen om det. Har PTSD og sier jeg sliter med angst. Så de nærmeste tror jeg sliter med lett angst. Vil ikke tro det komme noe godt ut av å si det . Da blir det bare spørsmål jeg ikke vil svare på. Holder med å snakke med psykologen om dette. 

 

 

Anonymkode: 056f9...362

[AnonymBruker]

Nei, utelukkende grunnet andres fordommer og antakelser. Nå har jeg en mild form for sosial angst der jeg trigges av situasjoner der jeg må prestere og jeg blir vurdert. Folk har imidlertid sine egne generaliserte oppfatninger av sosial angst, og det passer dårlig med studieretningen min, noe som leder til fordommene. Jeg er helt sikker på at andre ville sykeliggjort meg i forhold til hva som er realiteten, og om jeg er egnet til det yrket jeg utdanner meg til. 

Jeg er for åpenhet om psykiske lidelser, men jeg har ikke et behov for å være det selv når det byr på problemer i min livssituasjon. Jeg vil generelt oppfordre folk til å være varsom med hva de deler. Når man først har åpnet seg er det ingen vei tilbake. Jeg er imidlertid ikke imot at noen er åpen om dette og håper at psykiske lidelser med tiden blir mer akseptert. 

Anonymkode: 562c6...0e2

[AnonymBruker]

Har ikke kringkastet det på facebook, men fortalt det til nærmeste venner og de som for eksempel har tatt opp temaet og fortalt hva de selv sliter med - og til nær familie og svigerfamilie.

Jeg har kun slitt i to perioder de siste 10 årene, og det er den siste runden jeg har fortalt det. Syns denne perioden har vært utrolig mye enklere å håndtere fordi jeg ikke har måttet jobbe sånn for å skjule det.

Anonymkode: ff8d7...15d

[Elaine Marley]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, utelukkende grunnet andres fordommer og antakelser. Nå har jeg en mild form for sosial angst der jeg trigges av situasjoner der jeg må prestere og jeg blir vurdert. Folk har imidlertid sine egne generaliserte oppfatninger av sosial angst, og det passer dårlig med studieretningen min, noe som leder til fordommene. Jeg er helt sikker på at andre ville sykeliggjort meg i forhold til hva som er realiteten, og om jeg er egnet til det yrket jeg utdanner meg til. 

Jeg er for åpenhet om psykiske lidelser, men jeg har ikke et behov for å være det selv når det byr på problemer i min livssituasjon. Jeg vil generelt oppfordre folk til å være varsom med hva de deler. Når man først har åpnet seg er det ingen vei tilbake. Jeg er imidlertid ikke imot at noen er åpen om dette og håper at psykiske lidelser med tiden blir mer akseptert. 

Anonymkode: 562c6...0e2

Nettopp dette tenker jeg også er mye av grunnen til at jeg ikke vil fortelle at jeg har sosial angst. 

Jeg synes at jeg blir sett på som veldig syk de gangene jeg har fortalt det, og jeg har ikke lyst til å være en diagnose. Folk ser for seg at alle med sosial angst ikke tør å gå utenfor huset, ikke er i jobb eller går på skole og er redd for alt som har med mennesker å gjøre. Det ser man på tråder her inne også. Mange fordommer ute og går. 

Det er nok vanskelig for mange å forstå det, så da stoler vel folk på det de har sett og hørt. Skulle ønske at man ble møtt med litt mer nysgjerrighet og åpenhet. Litt mer "hvordan er det for deg?"