Situasjonstrening på studiet, voldtekt, klarer ikke

[AnonymBruker]

Jeg studerer for å bli sosionom. På vårt studie har vi noe som kalles situasjonstrening, som vil si at vi "skaper" en situasjon for å trene oss opp i hvordan det er å prate om vanskelige temaer med andre. Jeg har ikke hørt om andre universiteter som bruker det, men jeg skjønner helt klart at det er en stort fordel for oss. Vi får kjenne på hvordan det er å snakke om det, bruke "store" ord, og ikke minst - leve oss inn i å være den personen som har gått gjennom det, og hva som føles greit og ugreit at den andre personen spør/snakker om.

Vi har gått gjennom mange forskjellige temaer, vold, rus, etc. 

Det som skjer under en sånn trening er at vi er i en gruppe på ca 6 personer, hvor to stykker "spiller" foran de andre. Så får de tilbakemeldinger om hva som var bra/dårlig, etc. Dette foregår selvfølgelig sammen med en utdannet sosionom som er tilstede for å hjelpe og holde det realistisk. 

Til uken så vet jeg at casen er voldtekt. Jeg VET hvor viktig det er, jeg VET at det er sannsynlig i flere av sektorene sosionomer jobber at man møter på noen, men jeg klarer ikke. Jeg ble voldtatt når jeg var 17 år og det knakk meg i mange år. Det tok meg mange år før jeg i det hele tatt turte å fortelle psykologen min om det (begynte i behandling fordi jeg ikke fungerte etter hendelsen, men jeg klarte fortsatt ikke fortelle om det). Jeg bar/bærer fremdeles på mye skam rundt det, og det er ikke noe jeg klarer å fortelle om. Ingen på studiet mitt vet om det, selv om jeg i dag vet at det ikke var min feil, og at det kan være sundt (spesielt innenfor dette feltet) å snakke om det og la andre som i fremtiden skal jobbe med ofre få høre av meg og få lov til å spørre før de møter den sårbare 17 åringen som jeg var for 6 år siden. 

Det er obligatorisk oppmøte på dette, og jeg har lyst til å delta. Problemet er hvis jeg må spille i casen, for det klarer jeg ikke. Hvis jeg sier at jeg ikke klarer så tror jeg at noen av de andre vil forstå hva som har skjedd, og jeg er redd for det. Jeg har fortalt det til 2 venner, og etter jeg fortalte forandret forholdet vårt seg og ble rart. Jeg kan ikke forklare hvorfor. Jeg er også usikker på om jeg i det hele tatt kommer til å klare å være i rommet og gå så i dybden i dette. Det er ofte mye spørsmål som "hvorfor tror dere offeret oppfører seg sånn og slik" og vi har lov til å spekulere åpent. Jeg vet ikke om jeg tåler å høre andre på en måte diskutere om hvordan et offer for voldtekt føler seg.. 

Jeg vet det er for det beste, men jeg vet ikke om jeg klarer det enda. Jeg har jobbet ved siden av universitetet på en anstalt for ungdommer, og her har jeg fått snakket med noen som har vært gjennom en voldtekt (ikke i en profesjonell setting på en måte, altså ikke at de hadde "time" til å prate med meg, men heller mer at vi har sittet og snakket og de har valgt selv å fortelle), og det har jeg taklet fint. Jeg har da klart å høre, forstå og reagere på riktig måte, men akkurat denne øvelsen kjenner jeg meg ikke komfortabel med. 

Jeg er også redd for å sende mail til foreleser om at jeg ikke kommer på grunn av dette. 

Hva kan jeg gjøre? Burde jeg presse meg til å dra? Jeg er rett og slett redd for å knekke sammen midt under casen..

Anonymkode: 91ed2...334

[AnonymBruker]

Hvordan skal du da takle situasjonene i jobb?

Anonymkode: e6980...89c

[AnonymBruker]

Send en melding til ansvarlig og spør om du kan få en observasjonsrolle. Dette skjer tidvis, og de ansvarlige tar som regel hensyn til dette. 

Anonymkode: 8d0fc...388

[duplexx]

Jeg ble voldtatt brutalt for snart to år siden. Herlighet for et kaos det fører med seg. Jeg følte meg liten og dust og ubrukelig og full av skam og dritt. Og så bare tok jeg sats og postet er langt groteskt innlegg på facebook. Det er det mest frigjørende jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg navnga han (kun fornavn) og skrev om hvor jævli livet ble etter jeg traff han, at jeg føler meg liten pga. han, men jeg ikke vil la det knekke meg.

Voldtekt er stygt og ekkelt, det er grusomt. Men som du skriver du vet selv er det ikke din feil.

Dette kan være en mulighet hvor du kan befri deg selv litt.. sprekke boblen ved å både fortelle foreleser OG dra dit.

Det verste som kan skje er at du knekker under casen. Ingen vil synes du er rar eller tragisk eller dum - det er på samme måte som når pedofile får gjennomgå i fengsel. Det er ingen som aksepterer voldtekt eller latterliggjør det. Og hele settingen vil underbygge den eventuelle reaksjonen du får ved å normalisere at det ER vanskelig å bære med seg en voldtekt!

Jeg har troen på deg 🌸 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal du da takle situasjonene i jobb?

Anonymkode: e6980...89c

Jeg har allerede vært i den situasjonen i jobbsammenheng og det taklet jeg. Problemet mitt er ikke å snakke med mennesker som har opplevd overgrep, det er heller å spiller rollen som offer. 
Det er også en annen situasjon om det er 6 stykker som sitter rundt deg og forklarer deg hva du gjør feil når du prater med offeret, eller når du er offer selv. 

Det er også den diskusjonen rundt det jeg syntes er vanskelig. Det å høre andre snakke om hvordan de tror personen reagerer, eller hva som er "normalt" er vanskelig for meg. Jeg er også redd for at noen kanskje sier noe galt eller tuller litt, eller noe annet som egentlig ikke er noe big deal, men som jeg er redd for at akkurat i denne situasjonen kan knekke meg. 

Dessuten vet jo ikke du om akkurat hvor jeg skal jobbe, og sosionomer jobber jo i veldig mange sektorer, så om du feks jobber på NAV er sjansen relativt liten for at jeg møter et voldteksoffer som ønsker å snakke med meg om hendelsen. 

Anonymkode: 91ed2...334

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal du da takle situasjonene i jobb?

Anonymkode: e6980...89c

Da har man en annen rolle og man separerer seg i større grad fra pasientens følelser. Det er ikke meningen at man i profesjonell sammenheng skal føle det samme som pasienten føler. 

Anonymkode: 8d0fc...388

[AnonymBruker]

Kan ikke fatte hvorfor alle som sliter med det ene og det andre på død og liv må utdanne seg til noe der de skal hjelpe mennesker i en sårbar situasjon, når de ikke har kontroll over seg selv en gang. Du vet ikke hvor du få jobb og hva som møter deg der, men den som trenger hjelp kan jo risikere å møte en sosionom som bryter sammen fremfor en som gir støtte. Du får ta denne øvelsen som en trening til den dagen du sitter der selv og skal snakke med en klient

Anonymkode: d90c1...e6e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kan ikke fatte hvorfor alle som sliter med det ene og det andre på død og liv må utdanne seg til noe der de skal hjelpe mennesker i en sårbar situasjon, når de ikke har kontroll over seg selv en gang. Du vet ikke hvor du få jobb og hva som møter deg der, men den som trenger hjelp kan jo risikere å møte en sosionom som bryter sammen fremfor en som gir støtte. Du får ta denne øvelsen som en trening til den dagen du sitter der selv og skal snakke med en klient

Anonymkode: d90c1...e6e

Og jeg fatter ikke hvorfor slike som deg på død og liv skal svare i slike tråder. Dersom du faktisk leser det TS skriver sier hun da at hun ikke har noen problemer med dette i jobbsammenheng. 

Anonymkode: 8d0fc...388

[AnonymBruker]

Kan du få en legeerklæring (vet ikke om psykologen kan skrive noe?) om at du ikke kan møte den dagen? Eventuelt høre med veileder om du kan slippe å få være med den dagen, men heller snakke om dette temaet med han på tomanshånd? Forstår veldig godt at du ikke orker å spille offer på den måte dere skal her. 

Anonymkode: 08471...8c8

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg fatter ikke hvorfor slike som deg på død og liv skal svare i slike tråder. Dersom du faktisk leser det TS skriver sier hun da at hun ikke har noen problemer med dette i jobbsammenheng. 

Anonymkode: 8d0fc...388

Det vet hun ikke, hun er faktisk bare student. 

Anonymkode: d90c1...e6e

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du få en legeerklæring (vet ikke om psykologen kan skrive noe?) om at du ikke kan møte den dagen? Eventuelt høre med veileder om du kan slippe å få være med den dagen, men heller snakke om dette temaet med han på tomanshånd? Forstår veldig godt at du ikke orker å spille offer på den måte dere skal her. 

Anonymkode: 08471...8c8

Kan vi alle få legeerklæring på å slippe pasientgrupper vi ikke vil jobbe med? Hvordan tror du da hjelpetilbudet vil bli for de minst «populære» gruppene?

Anonymkode: d90c1...e6e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det vet hun ikke, hun er faktisk bare student. 

Anonymkode: d90c1...e6e

Nå kan man altså jobbe selv om man er student, akkurat slik som TS har gjort. 

Anonymkode: 8d0fc...388

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det vet hun ikke, hun er faktisk bare student. 

Anonymkode: d90c1...e6e

Ååå så Ts lyver når hun sier at hun jobber på en anstalt for ungdommer og har hatt sånne samtaler? Riktig. Besserwisser

Anonymkode: 8e7cc...6e0

[AnonymBruker]

Vurder et annet studie

Anonymkode: 24cd4...559

[AnonymBruker]

Tenker at dette er faktisk ekstremt viktig at du er med på. For du vet aldri hva du møter i jobb sammenheng.

Helt greit at det blir vanskelig for deg å skulle delta i rollespillet, og være den voldtatte. Men du burde klare å være tilstede, se på og høre hva de andre sier. Klarer du ikke det, så kan du få problemer senere.

Jeg har selv tatt vernepleier studiet. Og der jobbet vi mye med misbruk av barn, og psykisk utviklingshemmede. Jeg ble selv grovt seksuelt misbrukt i mange år som barn. Og ja det var tøft, men jeg klarte å delta på alt. Og jeg klarer å prate om hva som skjedde.

Jeg tenker at det er flott at mennesker som har opplevd tøffe ting, blir sosionomer og vernepleiere. Men det er og viktig at de er ferdige med det de har opplevd, at det ikke skaper problemer for de lenger.

Anonymkode: 04e56...af4

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå kan man altså jobbe selv om man er student, akkurat slik som TS har gjort. 

Anonymkode: 8d0fc...388

Og det er selvsagt stor forskjell på å jobbe som student og å ha selvstendig ansvar som ferdig utdannet. Klarer du ikke se forskjellen? Da kan vi kanskje la medisinerstudenten på 4. året operere deg når du blir innlagt med blindtarmsbetennelse? Han jobber jo, og student og derdig er jo det samme iflg deg (og ts).

Anonymkode: d90c1...e6e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det er selvsagt stor forskjell på å jobbe som student og å ha selvstendig ansvar som ferdig utdannet. Klarer du ikke se forskjellen? Da kan vi kanskje la medisinerstudenten på 4. året operere deg når du blir innlagt med blindtarmsbetennelse? Han jobber jo, og student og derdig er jo det samme iflg deg (og ts).

Anonymkode: d90c1...e6e

For et tullete eksempel. Du har åpenbart ikke innsikt i de to ulike arbeidsarenaene. En medisinstudent på fjerdeåret har ikke kompetanse til å operere, ei heller assistere, på en blindtarmsoperasjon. Ufaglærte kan arbeide og kommunisere med mennesker som er utsatt for overgrep. Faktisk er det slik at det jo er bedre med faglig kompetanse i ryggen da man belager seg på profesjonaliteten og kunnskapen man kjenner til og ikke bare egne personlighetstrekk og erfaringer. Når TS ikke har møtt på noen problemer enda i jobbsammenheng kan jeg ikke tenke meg at hun vil gjøre det som ferdigutdannet heller. Så kan det jo også hende at hun havner et sted der hun ikke vil forholde seg til mennesker som er utsatt for overgrep heller. 

Det at man har vansker med én enkeltsituasjon vil ikke si at dette kan generaliseres. 

Anonymkode: 8d0fc...388

[reAction]

Tenker TS gjør det lurt i å ta det opp med faglærer på mandag, eventuelt studiekoordinator. Det kan være greit at de ansvarlige er klar over situasjonen og kan følge opp TS. Når man skal ha slike obligatoriske oppgaver om vanskelige tema, så er det høyest utenkelig at TS er den første som har opplevd og kanskje ikke er klar til å drøfte det.

Åpent spørsmål: Tror virkelig noen av aktørene ovenfor at fritak fra 1 av mange case iløpet av et 3årig studie, gjør utdannelsen irrelevant for praktiseringen av yrket?

[misssssnorway]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har allerede vært i den situasjonen i jobbsammenheng og det taklet jeg. Problemet mitt er ikke å snakke med mennesker som har opplevd overgrep, det er heller å spiller rollen som offer. 
Det er også en annen situasjon om det er 6 stykker som sitter rundt deg og forklarer deg hva du gjør feil når du prater med offeret, eller når du er offer selv. 

Det er også den diskusjonen rundt det jeg syntes er vanskelig. Det å høre andre snakke om hvordan de tror personen reagerer, eller hva som er "normalt" er vanskelig for meg. Jeg er også redd for at noen kanskje sier noe galt eller tuller litt, eller noe annet som egentlig ikke er noe big deal, men som jeg er redd for at akkurat i denne situasjonen kan knekke meg. 

Det er nettopp på grunn av dette at det er så viktig at du stiller opp! Da kan du lære dem hvordan du selv hadde villet bli snakket til som offer, for i dette tilfellet er det desverre bare du som vet hvordan det føles å være i den situasjonen. Det er ikke en erfaring jeg unner noen å ha, men om du kan bruke den erfaringen til å lære andre og hjelpe andre så får man i det minste noe "positivt" ut av det. Fortell dem hva som er "normalt", fortell dem hva som er ok og ikke ok, lær dem å møte mennesker i denne situasjonen på riktig måte!

Skjønner at vil være tøft og skremmende, men om du kommer deg gjennom dette kan det nesten virke som en avslutning? Har ikke selv opplevd en direkte voldtekt (men et voldtektsforsøk), og min søster ble desverre også voldtatt. Jeg vet hva det kan gjøre med et menneske, og jeg vet også hvor viktig det er å ta makten i fra offerfølelsen!

En voldtekt definerer ikke deg som person, og er medstudentene dine gode mennesker vil de ikke endre syn på deg. For alt du vet er det flere i gruppen som sitter med akkurat samme problemstillingen. Kanskje det kan komme noe godt ut av denne situasjonstreningen?

[MajorasMaske]

Du bør finne et yrke du er egnet til.