Hva syntes dere om foreldre som plukker opp barnet før det en gang begynner å gråte?

[AnonymBruker]

Jeg er nabo med bror og svigerinnen min, og vi har begge barn på rundt samme alder. Vi har døtre på rundt 5 år, hvor min er veldig vill av seg (men veldig snill) og deres datter er veldig forsiktig. Vi har også barn som er rundt 18 måneder. De to små kan jo gå nå, men de er jo litt ustødig av og til. Når min datter faller så venter jeg litt og ser hva som skjer, hun pleier ikke å begynne å gråte. Jeg kan kanskje si noe som "Oida! Opp igjen." med en lett tone. Jeg vil ikke lære barnet mitt å gråte for ingenting. Hun får selvfølgelig trøst når hun blir lei seg, men et lite fall er ikke verdens undergang, og mest sannsynlig går det helt fint. 
Svigerinnen min venter ikke litt en gang. Med en gang sønnen hennes faller så er hun helt hysterisk. "Åh nei! Åh stakkars lille venn! Kom til mamma." Hun plukker han opp og klemmer han osv osv. Sønnen hennes begynner veldig fort å gråte, men er det så rart da? Når mor blir helt hysterisk bare han faller litt? 

Mine barn får jo masse kos og klem, og jeg vil jo ikke at de skal bli skadet, men de tåler litt knall og fall. Jeg er jo der for dem hvis de trenger meg, men det gjør de ofte ikke. Småbarn faller litt av og til, men det er ikke sikkert at de begynner å gråte. Hvis jeg skal bli hysterisk og plukke opp barnet mitt hele tiden bare hun lander litt på baken, så er det klart at hun begynner å gråte.

Anonymkode: 13c1c...7a2

[AnonymBruker]

Er dette et spørsmål eller vil du bare klage på svigerdatteren din, og at alle skal være enige om at du er best?

Anonymkode: 5fb3f...9bd

[FluffyJuggernaut]

Jeg håper jeg kommer til å bli sånn som deg om jeg en gang blir mor, og se om det gikk bra før jeg løfter barnet opp.

Men når mitt tantebarn faller, så gisper jeg og vil springe til med en gang, selv om jeg ser at det gikk bra og vet at det er normalt at det blir litt knall og fall. Men jeg ønsker ikke å dømme noen som er mer nervøse foreldre, selv om jeg håper jeg greier å holde mer is i magen om jeg en gang får barn. For jeg hadde søskenbarn som hadde hysterise foreldre, og de var veldig skjermet og forsiktig. De syns fort ting var skummelt, urettferdig, klaget til foreldrene og tok fort til tårene når de var små. Men når de ble større så ble de tøffere, så det trenger ikke nødvendigvis å være negativt at de blir mer dullet med.

Alle har forskjellig stil, så lenge barna blir tatt vare på så syns jeg ikke man skal være så hard mot foreldre som oppdrar barna på en annen måte en seg selv.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er dette et spørsmål eller vil du bare klage på svigerdatteren din, og at alle skal være enige om at du er best?

Anonymkode: 5fb3f...9bd

Tenkte det samme. 

Anonymkode: aac45...969

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg. Slike barn tror alt er verdens undergang og takler ikke motgang. Synes din metode er helt rett.

Anonymkode: 512e6...068

[AnonymBruker]

Jeg gjør sånn som du. Jeg har også en svigerinne som deg. Jeg tenker at jeg respekterer det hun gkør og da får hun respektere det jeg gjør. Men jeg blir forbanna når hun skal gjør det med min unge. Feks faller min unge og jeg sitter og venter på reaksjonen til ungen og svigerinnen min løper til og skal trøste og ungen skriker enda mer fordi svigerinnen snakker i et sørgelig tonefall. 

Anonymkode: 4f21f...7b8

[AnonymBruker]

Dette er skadelig. 

Anonymkode: 342b8...d22

[AnonymBruker]

Ja jeg må legge til, dette er skadelig og gjør helt faktisk noe med barnet. Man kan gjerne lese litt om måter å være foreldre på, og hva som skaper friske veltilpassede barn/voksne. Dette er en mild versjon av de tilfellene foreldrene griper inn i naturlig lek og kos hos barna fordi de selv har behov for trøst/bekreftelse/tilknytning. Det skaper utrygghet, og uro. Det er en forferdelig skummel verden for et lite barn når et helt uskyldig fall er så dramatisk. Å oppleve noe så dramatisk så ofte kan skape et traume. Andre eksempler er å vekke barnet for kos, å avbryte lek fordi den blir for voldsom, eller fordi mamma/pappa selv helst vil gjøre noe som krever mer kontakt. Det kan nærmest bli som at forelderen sier se meg, se meg, se meg. Forelderens usikkerhet og bekymring blir en belastning for barnet. 

I 2017 synes jeg ikke dårlig måte å være forelder på er like greit som i 1917. Vi har all mulighet til å lære oss mer. Dere kan f.eks lese Hjerteforeldre. En enkel innføring i noen av de viktige tingene. 

Anonymkode: 342b8...d22

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er dette et spørsmål eller vil du bare klage på svigerdatteren din, og at alle skal være enige om at du er best?

Anonymkode: 5fb3f...9bd

Jeg vil diskutere det og/eller bringe oppmerksomhet rundt denne type oppdragelse. Mange skaper barn som gråter for ingenting uten å skjønne det selv, men det er jo ingen som tør å si noe til dem. Jeg tør ikke si til svigerinnen min hva hun gjør med barnet sitt når hun duller sånn hele tiden. 
Det er sikkert mange som gjør dette som ikke vet at de gjør det, eller som ikke skjønner hva det gjør med barnet. Barnet ditt er ikke laget av glass og det tåler litt hvis du venter noen sekunder for å se hvordan det reagerer. 

Anonymkode: 13c1c...7a2

[AnonymBruker]

Helt enig med deg. Hvor har det blitt av, "det der gikk bra, opp igjen" i en hyggelig tone. 

Anonymkode: f75a3...b11

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil diskutere det og/eller bringe oppmerksomhet rundt denne type oppdragelse. Mange skaper barn som gråter for ingenting uten å skjønne det selv, men det er jo ingen som tør å si noe til dem. Jeg tør ikke si til svigerinnen min hva hun gjør med barnet sitt når hun duller sånn hele tiden. 
Det er sikkert mange som gjør dette som ikke vet at de gjør det, eller som ikke skjønner hva det gjør med barnet. Barnet ditt er ikke laget av glass og det tåler litt hvis du venter noen sekunder for å se hvordan det reagerer. 

Anonymkode: 13c1c...7a2

Greia er jo ikke at de gråter for ingenting. De gråter fordi de er blitt kondisjonert til å føle seg veldig utrygge i en bagatellmessig situasjon. Følelsen er gjerne sterk, og årsaken til gråtingen er problematisk. Barnet har det jo faktisk vondt. Derfor er dette faktisk utrolig dårlig av en forelder å la sitt eget behov for å trøste og passe på barnet sitt ødelegge for barnets følelse av trygghet og å "klare selv". 

Noen ganger er aversjonen mot at barnet skal bli skadet, nettopp skadelig.  

Anonymkode: 342b8...d22

[Puny]

Tenker det er opp til hver enkelt hva de velger å gjøre, og hvilken type foreldre de ønsker å være. Blir helt gal av at alle skal legge seg sånn opp i alle andre. Hvis man ser et barn som blir forsømt eller misbrukt skal man selvsagt reagere, men rammen for hva som er "riktig oppdragelse" i Norge er utrolig trang. Hva skjedde med å være litt rause med hverandre? Vi gjør alle så godt vi kan...

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Puny skrev:

Tenker det er opp til hver enkelt hva de velger å gjøre, og hvilken type foreldre de ønsker å være. Blir helt gal av at alle skal legge seg sånn opp i alle andre. Hvis man ser et barn som blir forsømt eller misbrukt skal man selvsagt reagere, men rammen for hva som er "riktig oppdragelse" i Norge er utrolig trang. Hva skjedde med å være litt rause med hverandre? Vi gjør alle så godt vi kan...

Om man velger å drive med tegning, bil, hest eller friluftsliv er opp til den enkelte. Om man får tegne i taket eller ikke. Om man kjøper mye gaver eller er opptatt av materialisme eller miljø. 

Men det er direkte trist at man tror at vold er den eneste måten å skade barn sine på. Foreldre som griper uregelmessig inn i barn sin lek og trøster der det ikke passer og ikke trøster der det ikke passer kan være mer skadelig enn fysisk avstraffelse der tilknytningen ellers er bra. 

Anonymkode: 342b8...d22

[Puny]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om man velger å drive med tegning, bil, hest eller friluftsliv er opp til den enkelte. Om man får tegne i taket eller ikke. Om man kjøper mye gaver eller er opptatt av materialisme eller miljø. 

Men det er direkte trist at man tror at vold er den eneste måten å skade barn sine på. Foreldre som griper uregelmessig inn i barn sin lek og trøster der det ikke passer og ikke trøster der det ikke passer kan være mer skadelig enn fysisk avstraffelse der tilknytningen ellers er bra. 

Anonymkode: 342b8...d22

Hvor har jeg skrevet at vold er eneste måten å skade et barn på???

 Jeg tror at ‘for mye trøst’ neppe er det som ødelegger noe barn, og ikke er skadelig. Det er kanskje ikke det lureste man gjør, men ingen er perfekte foreldre. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil diskutere det og/eller bringe oppmerksomhet rundt denne type oppdragelse. Mange skaper barn som gråter for ingenting uten å skjønne det selv, men det er jo ingen som tør å si noe til dem. Jeg tør ikke si til svigerinnen min hva hun gjør med barnet sitt når hun duller sånn hele tiden. 
Det er sikkert mange som gjør dette som ikke vet at de gjør det, eller som ikke skjønner hva det gjør med barnet. Barnet ditt er ikke laget av glass og det tåler litt hvis du venter noen sekunder for å se hvordan det reagerer. 

Anonymkode: 13c1c...7a2

Hva tenker du å ville si til svigerinnen din? Her bør du trå varsomt. Det er ikke greit å legge seg opp i andres oppdragelsesmåte. Det kan være at din svigerinne tenker sitt om enkelte ting du gjør, men holder det for seg selv. 

Anonymkode: bdfd4...423

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg må legge til, dette er skadelig og gjør helt faktisk noe med barnet. Man kan gjerne lese litt om måter å være foreldre på, og hva som skaper friske veltilpassede barn/voksne. Dette er en mild versjon av de tilfellene foreldrene griper inn i naturlig lek og kos hos barna fordi de selv har behov for trøst/bekreftelse/tilknytning. Det skaper utrygghet, og uro. Det er en forferdelig skummel verden for et lite barn når et helt uskyldig fall er så dramatisk. Å oppleve noe så dramatisk så ofte kan skape et traume. Andre eksempler er å vekke barnet for kos, å avbryte lek fordi den blir for voldsom, eller fordi mamma/pappa selv helst vil gjøre noe som krever mer kontakt. Det kan nærmest bli som at forelderen sier se meg, se meg, se meg. Forelderens usikkerhet og bekymring blir en belastning for barnet. 

I 2017 synes jeg ikke dårlig måte å være forelder på er like greit som i 1917. Vi har all mulighet til å lære oss mer. Dere kan f.eks lese Hjerteforeldre. En enkel innføring i noen av de viktige tingene. 

Anonymkode: 342b8...d22

Nå må du gi deg! At man liksom skal påføre et barn traume(!) av å bli trøstet må jo være tøv? Har du noen kilder, eller sitter du å synser og mener at dine meninger er de eneste riktige? 

Anonymkode: bdfd4...423

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at dette kan ha skadelig effekt på lang sikt, men kun dersom alle rundt barnet mor, far, besteforeldre, tanter onkler, ansatte i barnehagen osv reagerer på samme måte. At mor er overforsiktig går helt fint. Barnet kommer ikke til å bli konfirmant og tro at å falle på rumpa er verre enn at mormor dør. 

Anonymkode: 6f1eb...389

[Gjest Mass]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nabo med bror og svigerinnen min, og vi har begge barn på rundt samme alder. Vi har døtre på rundt 5 år, hvor min er veldig vill av seg (men veldig snill) og deres datter er veldig forsiktig. Vi har også barn som er rundt 18 måneder. De to små kan jo gå nå, men de er jo litt ustødig av og til. Når min datter faller så venter jeg litt og ser hva som skjer, hun pleier ikke å begynne å gråte. Jeg kan kanskje si noe som "Oida! Opp igjen." med en lett tone. Jeg vil ikke lære barnet mitt å gråte for ingenting. Hun får selvfølgelig trøst når hun blir lei seg, men et lite fall er ikke verdens undergang, og mest sannsynlig går det helt fint. 
Svigerinnen min venter ikke litt en gang. Med en gang sønnen hennes faller så er hun helt hysterisk. "Åh nei! Åh stakkars lille venn! Kom til mamma." Hun plukker han opp og klemmer han osv osv. Sønnen hennes begynner veldig fort å gråte, men er det så rart da? Når mor blir helt hysterisk bare han faller litt? 

Mine barn får jo masse kos og klem, og jeg vil jo ikke at de skal bli skadet, men de tåler litt knall og fall. Jeg er jo der for dem hvis de trenger meg, men det gjør de ofte ikke. Småbarn faller litt av og til, men det er ikke sikkert at de begynner å gråte. Hvis jeg skal bli hysterisk og plukke opp barnet mitt hele tiden bare hun lander litt på baken, så er det klart at hun begynner å gråte.

Anonymkode: 13c1c...7a2

Jeg er helt enig med deg. Avventer jo for å se reaksjonen til barnet før jeg handler. Ofte ser de på meg for å se etter min reaksjon, og viss jeg bare smiler til dem og tuller det vekk så bare reiser de seg smilende opp. Får de vondt så gråter de med det samme uansett liksom. 

Jeg synes det samme som deg når jeg ser slikt. Og tenker at det er viktig 'å kutte navlestrengen' på et tidspunkt og la dem få utfolde seg i trygge omgivelser. La dem prøve, feile, lære, bli selvstendige og trygge på seg selv, styrke mestringsfølelsen deres og mer til - det er superviktig for barn. Foreldre bør gi mye omsorg, men også kunne være nøytrale veiledere som følger med og passer på.

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå må du gi deg! At man liksom skal påføre et barn traume(!) av å bli trøstet må jo være tøv? Har du noen kilder, eller sitter du å synser og mener at dine meninger er de eneste riktige? 

Anonymkode: bdfd4...423

Jeg sier ikke at å trøste påfører traume. Jeg sier at å gripe inn i barns lek og moro på steder de ikke har uttrykt et behov for trøst kan være skadelig. Dersom et barn uttrykker behov for trøst noe de fleste veltilpassede barn gjør veldig tydelig så skal de få det. Dersom et barn blir kondisjonert til å trenge trøsten ved en hver bagatell må det være et veldig urolig liv for dette barnet. Hvordan tror du det må være å bli så lei seg hver gang man snubler litt? En mor som sier "kom til mamma" når barnet ikke ønsker å komme til mamma og ikke trenger å komme til mamma gjør det utrygt. Det før inntrykk av at det er farlig uten moren/faren for hvorfor ikke griper de inn? 

Mine meninger er ikke de eneste riktige men jeg synes det er viktig å se at usikre foreldre som ikke stagger sitt eget behov for kontroll kan være skadelig. Barn vokser opp til medavhengighet av sine foreldre. Et tett bånd betyr ikke at man er avhengig av hverandre. Et barn trenger å lære at verden er trygg hvis ikke får man en indre arbeidsmodell som sier at verden og mennesker er skumle, det kan gi tilknytningsvansker. Dersom du ønsker å lese mer om dette anbefaler jeg deg å lese om tilknytningsteori, men det er et stort område. Jeg kan sikkert finne noen artikler om temaet hvis du helt faktisk ønsker å sette deg inn i det. 

Det er vanskelig å konfrontere seg med at overinvolvering i barnas liv kan være skadelig eller at sine egne nevroser kan være skadelig. Sine egne psykiske vansker som f.eks vaskemani, OCD og angst kan påvirke et barn. Det samme kan en ekstrem frykt for at barnet skal bli skadet. Først hvis man tør å innse at disse tingene også har noe å si kan vi forhindre at enda flere barn vokser opp til å bli syke voksne med lite resiliens og motstandskraft mot livets påkjenninger. Det er trist men det er ikke bare fæle foreldre som skader barna sine. Fantastiske foreldre som gjør alt for barna, elsker dem over alt på jord og bare gjør godt kan også gjøre skade. "Jeg vil deg bare vel" forhindrer ikke skade. 

Anonymkode: 342b8...d22

[Ferny]

Jeg synes det er mest greit å oppmuntre og se på barnets reaksjon om det faktisk har slått seg eller ikke. Stort sett er det greit å så "oisann, opp igjen!", og så durer han videre uten en mine. Noen ganger går han sånn på trynet at jeg tror han har slått seg, men skjønner fort at han er like fin når han haster opp igjen på to bein. Og så er det de gangene han faktisk får vondt, og da skjønner man det, og man trøster. Og så er det de gangene han er ekstra trøtt eller sliten, og da løfter jeg han opp selv om det ikke var noe dramatisk, for jeg vet at det er kjipere å gå på trynet noen dager enn andre.

Men så lenge barna går i barnehage, så lærer de vel at det ikke er noen som duller med de hver gang de snubler akkurat. Det går nok bra med de barna som har mer forsiktige foreldre også. Og så tror jeg det er forskjell på barn, uten at det er noe foreldre eller andre kan påvirke.