Er jeg sint på moren min?

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke jeg har rett/grunn til det. Hun har hele livet gjort det hun kunne for at jeg skal ha det bra. Jeg har slitt med mobbing og sosiale problemer. Har også slitt på karrierefronten. Men klart å skaffet meg helt greie jobber. Hun har selv ikke høyere utdannelse, men har opparbeidet seg erfaring.
Så kan jeg si litt om problemet. Hun tror veldig på alternative behandlingsmetoder. Hun hadde det med å ringe healere for eksempel, da jeg slet som verst i tenårene. Dette førte jo til at jeg begynte å tro på dette også. Men ettersom jeg har vokst opp, har jeg "facet" at mamma er ikke en gudinne, slik som barn tror om sine foreldre.
Hun har alltid vært livredd for at jeg skulle snakke med/bli med folk jeg ikke kjenner. Trodd at hver enkelt mann som har villet date meg har hatt som plan å ha dop oppi kaffen, for eksmepl.
Kan nevne at hun valgte å bli boende i sin hjembygd etter hun var ferdig med skolen. Dette ble den  bygden jeg vokste opp i. Her er hun trygg, hun trives og virker veldig selvstendig og avskappet. Men hun er livredd for omverdnen. Jeg har ingen planer om å komme tilbake.
Hun hadde to kjærester etter pappa. En skapdranker og en som var voldelig mot meg. Tok noen år å få mamma til å forstå at han måtte ut av huset. Jeg var ikke sint i det hele tatt første tiden uten denne mannen.

Problemet mitt nå, er at jeg gradvis har fått problemer med å besøke henne. Jeg tåler henne mindre og mindre. Jeg har problemer med å høre stemmen hennes og dialekten. Det minner meg om hvor jeg er fra. Jeg hater at røttene mine er der. 
Dette lille ikke-eksisterende stedet.... Jeg er faktisk flau over at jeg er fra der. Kall meg gjerne barnslig, men jeg vil ikke ta med en evt kjæreste hit og "vise han byen min". Jeg ser ikke noen verdi av stedet.....det var bare et sted jeg vokste opp fordi mamma bor der. Hun er så "realistsisk". Det aller meste er for godt til å være sant for henne, så hun holder seg innafor det kjedelige. Hennes valg, men jeg føler jeg har blitt litt alene. Hvordan vet jeg egentlig at hun har så rett som jeg har trodd i hele min oppvekst? 
Uansett... Hun gjør alt for at jeg skal ha det bra. Men..likevel er det som om jeg trenger avstand. ER dette normalt?

Anonymkode: a5dd2...078

[AnonymBruker]

Vet ikke

Anonymkode: c6be2...b1e

[AnonymBruker]

Si det du. Har ikke peiling.

Du vet vel selv om du er sint på henne eller ikke

Anonymkode: 1444d...adc

[Salka]

Det vet vel ikke vi. Det vet du best selv. 

[Hactar]

Jeg kan skjønne ar du trenger avstand hvis hun lot deg bo sammen med først en alkoholiker og deretter en mann som var voldelig. Hvis hun i tillegg generelt har gitt uttrykk for at verden er et farlig sted, og healer er veien å gå for å løse problemer, så kan jeg forstå at du føler deg sviktet selv om hun sikkert har ment det godt.

Hun har en del ting hun kunne gjort annerledes for å gi deg en bedre oppvekst, men du får kanskje ikke noen forståelse fra henne på det? Jeg synes ikke det er rart at mistrivsel i oppveksten "smitter av" på din mor og stedet du vokste opp. 

[AnonymBruker]

Du har bare EN mamma, og selv om du ikke liker henne, den plassen hun bor og det hun står for, så er hun likevel din nærmeste.

Det er ingen andre som vil ofre så mye for deg som mammaen din har gjort og vil gjøre.

Du skal ikke bare tenke på deg og hva DU vil. Du bør også tenke på henne, og at hun har glede av at du besøker henne. Kanskje har hun bare deg? Da er det trist at det eneste barnet hennes skjemmes av henne, og ikke vil ta dit en evt svigersønn. Hun som har gjort alt hun kunne for at du skal ha det bra.

Som sagt, det er på tide at du tenker på andre enn kun deg selv. Som voksen må og bør en tenke på andre, og også ta ansvar for andre familiemedlemmer. 

 

 

Anonymkode: f9640...3b2

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har bare EN mamma, og selv om du ikke liker henne, den plassen hun bor og det hun står for, så er hun likevel din nærmeste.

Det er ingen andre som vil ofre så mye for deg som mammaen din har gjort og vil gjøre.

Du skal ikke bare tenke på deg og hva DU vil. Du bør også tenke på henne, og at hun har glede av at du besøker henne. Kanskje har hun bare deg? Da er det trist at det eneste barnet hennes skjemmes av henne, og ikke vil ta dit en evt svigersønn. Hun som har gjort alt hun kunne for at du skal ha det bra.

Som sagt, det er på tide at du tenker på andre enn kun deg selv. Som voksen må og bør en tenke på andre, og også ta ansvar for andre familiemedlemmer. 

 

 

Anonymkode: f9640...3b2

Jeg er ikke hennes eneste. 

Men skal jeg ta valg i livet basert på hva hun vil at jeg skal så får jeg ikke noe bra liv. 

La oss si at jeg treffer en mann, som bor i et land langt unna. Så vil jeg flytte dit med han. Synes du virkelig at jeg da bør bli boende i Norge fordi hun blir tenkende på at jeg er langt borte og får sjelden tid til å komme? 

Anonymkode: a5dd2...078

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, og det er ikke uvanlig at man går gjennom slike følelser i en slags løsrivelsesprosess (for min del kom den i 30-årene, det er heller ikke unormalt). Hvor gammel er du? 

Jeg vil råde deg til å tillate disse følelsene, reflektere over alt du ser du vokste opp med som du i dag føler ikke representerer DEG i det hele tatt, men å samtidig ikke ta det ut på din mor på en måte som skaper evig konflikt. Du er ikke henne, du er ikke hjemstedet ditt. Jeg har selv snakket endel med min mor om disse tingene, vært kjempesint også, men heldigvis har hun tålt det. Jeg ser jo at hun er formet fra sin oppvekst, og hadde ikke gode rammevilkår, og at hun gjorde sitt beste. Nå har jeg på en måte både akseptert henne - og frigjort meg selv.

Din mors tro på healere var/er kanskje en slags overlevelsesmekanisme, noe som gjør at hun kunne holde håpet og motet oppe. Ikke så ulikt religion. Hun ville ditt beste og prøvde beskytte deg, det må ha vært slitsomt når hun fra før er en utrygg person. Prøv å ta det med deg. 

Anonymkode: e175d...563