Hvordan skal jeg oppføre meg?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så vanskelig å håndtere. Stesønnen min på 18 har nå havnet 4 ganger i trøbbel med politiet og har innrømmet at han bruker narkotika av og til. Han fester også veldig mye. Jeg synes jeg står å ser på at ting går galt. Foreldrene vil ikke lage "bråk" med han, så alt er som før. 

Nå synes jeg det er vanskelig å være med han til tider. Han sloss så mye på en fest at politiet hentet han, når han da "beklager" seg for dette er fordi han var så jævli drita. Og han kan ler bort ting jeg synes er veldig alvorlig. Jeg prøver å holde meg nøytral for å ikke komme i konflikt med gutten eller foreldrene. 

Jeg merker at ting irriteter meg mer, og jeg må bare prøve å ikke tenke på dette og bare blåse i det. Men det er ikke så lett. Noen forslag til hvordan jeg hånderer det? 

 

Anonymkode: 39904...7a9

[AnonymBruker]

Nei. Shit. Dette synes jeg bare høres veldig vanskelig ut og vil egentlig bare uttrykke litt medfølelse. Selv har vi bare felles barn, og de er foreløpig yngre enn din stesønn. Jeg vet imidlertid at jeg vil komme til å synes at en slik tenkt situasjon med egne barn, ville blitt veldig vanskelig å håndtere, og så blir det selvsagt enda verre, når du bare er "stemor/far" og strengt tatt ikke har så mye du skulle sagt.  Personlig ville jeg ikke vært så hysterisk om narkotikaen du referer til er marihuana (tenker at det er det ganske mange ungdommer som prøver ut akkurat det og klarer seg rimelig bra). Hadde det dreid seg om andre, tyngre stoffer ville jeg nok stressa en del mer. Slåssing og vold er selvsagt helt uakseptabelt. Men hvordan klarer han seg ellers? Går han på skole, har jobb el.? I så fall kan det jo være at foreldrene har "rett" i den forstand at han bare utagerer litt mer enn gjenomsnittsungdommen, og at det er dumt å ta en altfor stor konflikt med risiko for å skyve ham mer utpå. Og så er det selvsagt ikke så mye en får gjort da, når poden formelt sett er voksen. Din eneste vei inn, er vel uansett partner, så jeg ville iallfall forsøkt å snakket ordentlig med vedkommende (men det har du vel allerede gjort.) Ønsker deg i grunnen bare lykke til. (Og så kan jeg jo nevne at jeg selv var relativt utagerende og utforskende da jeg var ung. Var aldri voldelig riktignok. Med meg, og de fleste med meg, har det gått veldig bra. Etter fylte atten, ser jeg strengt tatt heller ikke helt hva foreldrene mine kunne gjort annerledes for å styre meg inn på en smalere sti. Den fant jeg selv etterhvert:)) 

Anonymkode: c2d8a...f21

[Minlillesky]

Har du tatt en ordentlig prat med han? Spør om han trenger hjelp til å komme seg på beina igjen. Hvis han sier ja, så kan du tilby din hjelp, og hjelpe han?  Være en støttespiller for han, stille opp for han. Kanskje han skulle ha lagt seg inn på avrusing, osv ?  Men han må ville det selv. Ta en prat med han først, så tar dere det deretter  Han har kanskje håp og drømmer for livet, som han trenger hjelp til å komme i gang med.